Nok NOAH nå, Mdir?

Av: Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Leder av Ekspertutvalget Ingrid Riddervold Lorange
overleverer rapporten til Ola Elvestuen 4. november 2019

“Raudsand blir det ikke!” -lovte Carl Hartmann oss i en samtale for to år siden. Hva vet NOAH som ikke offentligheten har innsyn i, og hvilken makt opplever de at de har? Påberoper de seg så stor innflytelse på direktorat og departement at de kan stoppe Stena og Veidekke før reguleringsplanen var behandlet?

I floken som er oppstått rundt behandling av farlig uorganisk avfall, har Miljødirektoratet hatt en nøkkelrolle, slik deres samfunnsoppdrag tilsier. I fem år har vi fulgt direktoratets håndtering med forventning om gode grep og ambisjoner. Vilje gjenspeiles best gjennom økonomiske prioriteringer. I et eksternt oppdrag i 2015 ble alternative teknologier til NOAH’s metode utredet.  Her ble det avsatt 100.000 kroner til oppdraget, som primært omhandlet fremtidige mengder farlig avfall. Det avspeiler et overraskende lavt ambisjonsnivå. I NRK-intervju om deponisaken, 8. November 2016, uttaler Miljødirektoratet “Vi jobber ikke med teknologiutvikling. Vi er er fagdirektorat for departementet, men vi setter selvfølgelig stor pris på at det skjer teknologiutvikling”. Kontrasten mellom å “sette pris på” og Miljødirektoratets utlysning av 180 millioner til tiltak som reduserer utslipp av klimagasser og bidrar til omstilling til lavutslippssamfunnet er stor.  Våre forventninger innledningsvis var også knyttet til internasjonalt samarbeid på området. Den nordiske ministererklæringen signert i 1994 sier eksplisitt “samarbeid om minimering og behandling av farlig avfall”. Vi har forgjeves forsøkt å finne ut antall initiativ direktoratet har tatt for å gå sammen om reduksjon av grenseoverskridende transport og utvikling av teknologiske løsninger som reduserer deponibehov. Paradoksalt nok har den norske debatten blitt redusert til et lokaliseringsspørsmål, mens alle våre naboland har fokusert på teknologi. Nå ser vi resultatene av Ragn-Sells, Stena med fler som tar kvantesprang på gjenvinning av metaller, mens NOAH har redusert ambisjonsnivået til å vaske ut salter. Salter, som frem til nå har blitt pumpet ut i Oslofjorden. Er dette villet politikk?

Spot on av Arild Aspelund, NTNU, mars 2020

Selvsagt er det ikke det. Derfor jubler vi over tidligere klima- og miljøminister Ola Elvestuens korrektiv til Miljødirektoratets håndtering av floken: et eget ekspertutvalg. Nå skal direktoratet igjen sitte med pennen og gjennomgå ekspertutvalgets rapport sett i lys av et høringsinnspill som ble levert innen 15. Januar i år. 

Som faglig støttespiller har direktoratet valgt COWI. I seg selv er det et paradoks, da utlysningen av dette oppdraget hadde som et kriterium at valgt leverandør ikke skulle ha noen tilknytning til NOAH. I utlysningsteksten leser vi: “Dette innebærer blant annet at tilbyder ikke skal ha gitt faglige råd, eller vurdert disse lokalitetenes egnethet som deponi for farlig avfall eller midlertidig lager for farlig avfall." I april 2016 konkluderte COWI med at Brevik var et egnet sted. På COWIs egne nettsider beskriver de så sent som  22. august 2019 samarbeidet med NOAH knyttet til deponiet på Langøya. Vi mener derfor at Miljødirektoratet ikke bare har en slagside i forhold til deponi-saka, men også forvalter regelverket for offentlige anskaffelser på en lite tillitsvekkende måte. 

Direktoratet har allerede vist frem flere av sine kort i et eget dokument sendt til KLD 12. februar.

Vi har gått systematisk gjennom dette, og mener direktoratet fortsatt viser slagside: 

Kommentarer til Miljødirektoratets gjennomgang av høringsinnspill til Ekspertutvalget om farlig avfall

(Miljødirektoratets dokument er lagt inn nederst)

“Utvikling i avfallsmengder” (rapportens side 2)

Dette avsnittet forsøker å konstruere et skisma. Ekspertrapporten peker på løsninger som bærer i seg det scenariet at volumene av farlig avfall vil øke, men at mengdene som må deponeres bør reduseres. Alternative lokaliseringer har ingen utfordringer med å  håndtere økte volumer, derfor er retorikken her av liten eller ingen verdi. Det som derimot er svært vesentlig er at direktoratet ikke løfter utviklingen inn i et internasjonalt perspektiv. Økningen i volumer globalt er av enorme dimensjoner (Ref Kamfjord og Stranheims høringssinnspill, avsnitt Internasjonalt perspektiv), med 70 nye forbrenningsanlegg årlig fremover. Kloden tåler ikke og har heller ikke tilgjengelige hull i bakken til å anvende dagens norske praksis som NOAH ønsker forlenget. Er løsningen dårlig i global setting, kan den heller ikke være noen anbefalt løsning nasjonalt. 

“Målbilde som støtter utvikling mot en sirkulær økonomi” (s 3)

Dette avsnittet har en ensidig vinkling. Her sår man kun tvil om alternative teknologier, og siterer i alt overmål NOAH sin “ekstraksjon av salter vil ta minst 15 år før man kan regne med materialgjenvinning av betydning”. Hvor ble det av vektleggingen av de industrielle aktørene med teknologi som går lenger enn NOAHs saltekstraksjon, og som har dokumenterte resultater gjennom storskala testanlegg? Hvis direktoratet baserer sin beskrivelse på aktører som hevder det ene eller andre uten å gå inn i hvor teknologiutviklingen faktisk står, må begge sider av saken refereres likeverdig. Flere registrerer med glede Ragn-Sells sin nyhet i februar om tidenes største investering innen sirkulær økonomi i Sverige, der flyveaske skal renses slik at eksport til Norge ikke lenger er nødvendig. Anlegget skal stå ferdig før Langøya er full. 

“Deponibehov og tidsaspektet” (s 3)

Dette avsnittet har en ensidig vinkling. Så ensidig at konklusjonen blir feil: Varsko-lampen som tennes basert på at alternativene ikke vil være klare i tide hopper bukk over det faktum at Stena/Veidekke i møte hos KLD 15. november rapporterte følgende: ““Vi er fornøyd med Ekspertutvalgets rapport. Vi kan levere. Vi er i rute.”. (ref bloggpost “Da lyset kom inn i deponidebatten”). Direktoratets referanser til synsinger fra NOAH knyttet til bekymring om det store investeringsbehovet som kreves, står i underlig kontrast til mangel på henvisning til relevante fakta. Hvorvidt investeringen er på 1-2 MRD har derimot ingen relevans. Det er fremtidig avkastning på investeringen som er av betydning, noe NOAH i årevis har demonstrert.

“Overgangsløsninger ved manglende deponikapasitet i 2024” (s 4)

Avsnittet diskuterer et fenomen som i Ekspertutvalgets rapport ikke er fremstilt som avgjørende, siden det er mest sannsynlig at Norge klarer å finne løsninger i tide, evt. utvikle nasjonale overgangsordninger. Miljødirektoratet peker imidlertid ikke på noen argumenter i høringsinnspillene som slår fast hvordan eksportmuligheter ser ut rent juridisk, og dermed ender også dette avsnittet med karakteristikken ensidig.

Det finnes noen nærliggende opplagte overgangsordninger direktoratet burde være kjent med: så lenge Veidekke kan bygge sikre fjellhaller, kan prosesseringen fortsette på Langøya. Det er med andre ord ikke av kritisk betydning om konkurrenter til NOAH har klart å bygge et behandlingsanlegg i tide.

“Lokalitetene” (s 5)

Den innledende setningen “Bellona, Kronos Titan og NOAH er tvilende til at alternativene til Brevik vil være operative innen 2023/2024” demonstrerer direktoratets ensidige vekting. 

Raudsand

Når Raudsand har gjennomført sin konsekvensutredning, oppnådd godkjenning i kommunens behandling av søknad om igangsettingstillatelse, hvor også øvrige innvendinger fra fylkeskommunen er svart ut, fremstår det nærmest useriøst å skulle videreformidle lekfolks synspunkter om geologi, forurensning og transport.

Kronos Titan på sin side bruker store ord om Raudsands manglende aktualitet for avfallsyre fra Fredrikstad. Det blir stående i et merkelig lys når Raudsand tidligere har tilbudt transport på samme vilkår. 

Boliden

Ok fremstilt, dog interessant at Norsk Industri ikke vektlegger Norcems nei på samme måte som de velger å tolke manglende støtte fra Boliden.

Gudvangen

Ok fremstilt.

Brevik (s 6)

“NOAH mener at samdrift er mulig, og bemerker at utvalget ikke har belyst samdriftsspørsmålet”. Norcem mener at samdrift ikke er mulig. Det eneste faglige motargumentet NOAH har til denne blokkeringen av NOAHs planer, er utredningen foretatt av Plejades basert på saltgruver i Tyskland.  Denne rapporten er den tredjepartsvurderingen Avfall Norge og Norsk Industri etterlyser. Når Miljødirektoratet velger å hoppe bukk over de innvendinger som er kommet mot Plejades-rapporten, (se høringssvar fra Norcem samt Kamfjord og Stranheims høringsinnspill, avsnitt “Samdrift, eller respekten for et “nei ”), velger vi å tolke dette som en støtte til NOAHs meningsmotstandere i saka. Isolert sett fortjener dette karakteren “OK”, men når dette forbigås i stillhet, blir etterlatt inntrykk helt feil. Realiteten er at Plejades rapporten belyser flere tekniske forhold som gjør at Dalen Gruve ikke er egnet for samdrift.

“Virkemidler” (s 7)

Avsnittet gir et riktig bilde av høringssvarene generelt. Vi ønsker å fremheve Avfall Norges poeng, sitat: “...etterlyser en koordinering på nordisk nivå for nye behandlingsløsninger for flyveaske og annet farlig avfall. De mener at en slik koordinering kunne realisert samfunnsøkonomiske gevinster”. 

“Statens rolle” (s 8)

Ok fremstilt.

“Om Kronos Titan” (s 8)

Elefanten i rommet har hele tiden vært Kronos Titan. Andre løsninger enn deponering av tynnsyre har vært planlagt siden begynnelsen av 80-tallet. Når også direktoratet kun velger å videreformidle bedriftens bekymringer om dårligere økonomi ved alternativer til Breviks-løsningen, demonstrerer de tydelig hvordan miljø og økonomi vektes mot hverandre. (Se høringsinnspill fra Kamfjord og Stranheim, avsnitt 

“Kronos - guden for tid, men følger de med i tiden?”)
Avsnittet i direktoratets dokument gir Kronos Titan ensidig spalteplass til å forherlige sin egen rolle, mens aktører som kan svare ut klimautfordringene totalt overses (Se bl.a. Høringsinnspill fra Norsep). Adm. dir. i Kronos Titan uttaler til Fredrikstad Blad den 3. mars 2020: “Vår Fredrikstad-fabrikk har gunstige syredeponikostnader takket være det langvarige samarbeidet med NOAH AS. Dette faktum er hovedårsaken til at denne relativt lille fabrikken kan konkurrere globalt med langt større sulfatanlegg, spesielt i Kina.“. Ringer det ikke noen alarmklokker med tanke på europeisk konkurranselovgivning og hensynet til andre produsenter av titaniumdioksid? Det  vil være særdeles underlig om Miljødirektoratet overser denne innrømmelsen av konkurransevridning med tanke på Kronos’ europeiske konkurrenter.

Totalinntrykket etter gjennomgang av Miljødirektoratets rapport er at den neppe er ment å skulle være en objektiv sammenstilling av de totale høringsinnspillene. Når “NOAH” nevnes og refereres til hele 17 ganger, er ståsted og ønsket tyngdepunkt tydelig for alle. 

Vi undrer oss over følgende:

• Det pekes på tidsknapphet som en hindring for å få frem nødvendige løsninger, og dermed som grunn til å vurdere statlig ekspropriering på vegne av Bjørn Rune Gjelstens heleide selskap NOAH. I disse dager er det fem år siden Porsgrunn Kommune satte ned foten. Hvor hadde vi vært dersom Miljødirektoratet umiddelbart hadde satt igang prosesser for å utvikle alternativer for fem år siden?
• Det pekes også på 2024 som en deadline for Langøya. Hvorfor utredes ikke den nærliggende løsningen, nemlig å sprenge ut volumer som er tilstrekkelige for at Miljødirektoratet og politikere skal være bekvemme med tidsvinduet?  

Mens NOAH og deres allierte i denne saka forsøker å så tvil om Ekspertutvalgets innsikt og realisme, bygger industriaktører løsninger som kort og godt dokumenterer at Ekspertutvalget peker i riktig retning, den eneste riktige vil vi si. 

Her et ferskt eksempel på dette: Ragn-Sells rekordsatsar på resursutvinning ur flygaska

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har nå godkjent reguleringsplan for Bergmesteren Raudsand i Molde kommune. “Godkjenning av reguleringsplanen er viktig for at tiltakshaver kan komme videre i sitt arbeid med planlegging av anlegget”, sier kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup. Vi er enig med Astrup, nå må vi komme videre. At det er Stena sin HaloSep teknologi og Ragn-Sells sin Ash2Salt-teknologi som kommer til å være en del av løsningen på vår felles utfordring bør vi ønske velkommen, og tenke at “endelig samarbeider vi om minimering og behandling av farlig avfall”, en ambisjon som de nordiske miljøminsterene satte seg i 1994. Hvor den norske teknologien fra Norsep er i 2024, er et spørsmål som primært er opp til våre norske politikere - også Norsep er klare til å bygge fullskala. Vi tror Nikolai Astrups avslutning gir trygghet nok:  “Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet støtter ikke innsigelsene fra fylkeskommunen og nabokommunene.” 

KLD står tryggere enn noen gang når de nå skal åpne og lukke dører. Fortsatt vil aktørene som står sammen med NOAH forsøke å så tvil om alternativet som ligger på bordet, slik sammenstillingen fra Miljødirektoratet bygger opp under. Men det er nok NOAH nå! Mer enn nok! Tid for nye løsninger og nye aktører. Tid for å komme videre slik Astrup sier.

Vedlegg: Miljødirektoratets brev til KLD 12.02.20,

Høringsinnspill på Ekspertutvalgets rapport

Klima og miljøminister Ola Elvestuen har lagt Ekspertutvalget for farlig avfall sin rapport ut på

høring:


Av Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Klima- og miljødepartementet
Postboks 8013 Dep
0030 Oslo

Høringsinnspill til Ekspertutvalg for farlig avfall: Riktig retning

Takk for nok en mulighet for å gi tilbakemeldinger på Ekspertutvalgets rapport av 04.11.19.

På alle vesentlige områder er Ekspertutvalgets anbefalinger gode, og danner et godt grunnlag for ny strategi i en mer bærekraftig retning.

La oss likevel få frem noen refleksjoner knyttet til rapporten og måten denne blir møtt på i etterkant av fremleggingen 04.11.19.

Haster - haster ikke - haster

NOAHs og deres meningsfeller har i flere år vært svært tydelige på at det haster med å få tatt en beslutning. Vi undrer oss over at retorikken nå er endret. Krav om en formell høringsrunde var blant annet basert på påstander om store mangler i Ekspertutvalgets rapport. Siden disse manglene burde være klart identifisert på det tidspunktet man brukte argumentet, hadde vi forventet at alvorlige feil ville blitt påpekt på innspillsmøtet i KLD som miljøvernminister Ola Elvestuen inviterte til den 15.11.19. Det skjedde ikke, og budskapet var at aktørene som ikke likte konklusjonene ba om tid for å finne frem til motargumentene, noe som er vanskelig å tolke annerledes enn en indirekte anerkjennelse av Ekspertutvalgets solide arbeid.

Vi leser videre i høringssvar til Ekspertutvalgets rapport at Landsorganisasjonen i Norge kun kommer med «overordnede tilbakemeldinger», siden høringen har «kort frist som forkortes ytterligere av julehøytiden». Dette er fjerde høringsrunde i deponisaken:  

1: Innspill til departementet 03.06.16

2: Planprogram 31.01.18 (også denne over julehøytiden)

3: Konsekvensutredning 17.10.18. 

4: Høringsinnspill på Ekspertutvalgets rapport 15.01.20

Gjennomsnittlig høringstid på de tre foregående er på 40 dager, denne høringen er gitt frist på 44 dager, fire dager mer. Vi har aldri hørt klager fra de store aktørene på korte tidsfrister tidligere.

Det er interessant å merke seg at Norsk Industri i avfallsbransjen.no 7.

august 2019,  uttrykker at “det er avgjørende med en rask politisk avklaring så fort utvalgets rapport er klar”.  Sett i lyset av et langvarig press for en rask avklaring, undrer vi oss over at Norsk Industri presset på for en skriftlig høringsprosess der de også ønsker en tidkrevende merknadsbehandling hvor ansvarlige myndigheter besvarer det som blir tatt opp av høringsinstansene. Når det nå ikke lengre er en snarlig beslutning som ønskes, skyldes det slik vi ser det, at de innser at konklusjonen går i feil retning i forhold til eget mål om tvungen statlig reguleringsplan i Brevik. Derfor ønsker aktørene “mer tid til påvirkning” og en ny runde med omkamp.

Vi har tillit til at departementet de siste 5 år har fått tilstrekkelig med innspill fra involverte aktører og at ytterlige omkamper bør unngås. Vi mener dette underbygges fra Norsk Forening for Farlig Avfall som skriver i sitt innspill at “NFFA har ingen grunn til å underkjenne ekspertutvalgets rapport”.

Teknologiutvikling

Ekspertutvalget gir riktige signaler om betydningen av teknologiutvikling. Flere av aktørene har forsøkt å stille tvil til realismen i disse utviklingsløpene. Det oppleves derfor som en valgt pessimisme, når teknologiutviklingen hos Stena Recycling, Ragn-Sells, Renova og Norsep/Oiw Process nå er under industrialisering og at f.eks. Norsep allerede har funnet kommersiell mottaker av sinkhydroksid og etablert dialog med mottaker av utvunnet salt. Dette står i sterk kontrast til NOAHs rapporter fra Norsk Energi og SINTEF, som Ekspertutvalget viser til i sin rapport. Flere av aktørene som er omtalt i disse har tidligere informert departementet om at rapportene inneholder uriktige opplysninger om både teknologi og utviklingsstatus. Dette er ikke så underlig, når NOAH selv har fortalt oss at utredningene ble gjort uten at de fikk kontakt med teknologi-eiere.

I sitt høringssvar gjør også NOAH et poeng av sitt eget teknologiutviklingsprosjekt. “Ekspertutvalget beskriver tre pågående nordiske prosjekter med sikte på gjenvinning av salter fra avfalls­behandlingen, henholdsvis i Sverige, Danmark og Finland. Siden Ekspertutvalget ikke beskriver NOAHs pågående arbeid i Norge med saltgjenvinning, ønsker vi derfor å orientere om vårt stats­støttede saltgjenvinningsprosjekt.” Dette gir ikke et riktig bilde av Ekspertutvalgets teknologifokus, den går lenger enn saltutvinning. Vi siterer: “I Danmark planlegger Stena Miljø bygging av et fullskalaanlegg som skal gjenvinne salter og metaller fra om lag 17 000 tonn flyveaske pr. år ved hjelp av Halosep-teknologi.” Andre teknologi-eiere nevnes også med løsninger for å utvinne både salter og metaller, ikke bare salter. Motivasjonen NOAH har for kun å snakke om saltutvinning vet vi ikke, men skal minimering av volumer endres drastisk, må det på plass løsninger også for tungmetaller. NOAHs prosjekt derimot tar kun for seg saltutvinning, og er i rapporten derfor ikke gitt samme strategiske betydning i et veikart mot morgendagens avfallshåndtering av uorganisk farlig avfall. Lengst av teknologiaktørene går OIW/Norsep som ikke bare ekstraherer salter og mineraler til gjenbruk, men også ser den kommersielle verdien i restfraksjonene som blir igjen.

“The times they are a changin” 

Kronikk i Varden og TA 16.01.20

Flere aktører pekte i innspillsmøtet på Miljødirektoratets tidligere konklusjoner. Fra NOAHs høringssvar til Ekspertgruppens rapport: “Vi er videre overrasket at Miljødirektoratets omfattende arbeid og anbefalinger i deponi­spørsmålet ikke synes å være vurdert eller hensyntatt av Ekspertutvalget.” Vi forstår at direktoratets tidligere budskap passer bedre for de som ønsker NOAH tilgang til Dalen gruve. Men retorikken kan skape et inntrykk av at Ekspertutvalget har tatt en uventet retning i forhold til tidligere høringsprosesser til planprogram og konsekvensutredning. Det er ikke tilfelle.
Av ca 200 innspill til NOAHs konsekvensutredning er det kun en håndfull som har levert høringsinnspill som støtter tiltakshaver. Over 90% går i samme retning som Ekspertutvalgets konklusjoner, inkludert kapasiteter som Norcem selv, regiongeologen i Vestfold, Buskerud og Telemark (referert i høringssvar fra Vestfold Fylkeskommune), samtlige kommuner og fylkeskommuner i regionen, tidligere leder av SINTEF Molab m.fl.

Ekspertutvalgets rapport forsterker hovedvekten av innspillene som mener staten ikke bør arbeide videre for en deponiløsning i Brevik. En gjennomgang av det begrensede antall KU-høringsinnspill 17.10.18 i favør av NOAHs ønskede løsning viser interessante funn:

Vardar Varme, Metallco Oppland, Elkem Bremanger, Bio-El Fredrikstad og Solør Bioenergi, inneholder påfallende nok eksakt samme formulering av konklusjonen: “Etter vår forståelse viser utredningene at Dalen gruve er godt egnet som fremtidig deponi for uorganisk farlig avfall.“ Selv skrivefeil fra et felles tekstlig utgangspunkt går igjen i de fire første. Ingen av disse forsøkte å underbygge denne påstanden med henvisning til andre faglige autoriteter enn egen vurdering.

I den samme høringsrunden til KU finner vi ytterligere:

Sarpsborg Avfallsenergi, Frevar og Kronos Titan, Eidsiva BioEnergi, Borregaard, Avfall Norge støtter også tiltakshaver. Det gjør også Norsk Industri (“I sum synes det som om konsekvensene for miljø og samfunn av et deponi for farlig uorganisk avfall i Brevik vil være  relativt små.”), og Bellona (“Gitt seriøsitet,  teknologivalg og lokasjon mener Bellona at den løsning som her er presentert i KU er det beste alternativet i Norge”). Vi undrer oss over at NOAHs støttespiller konkluderer slik uten å ha gjort grundige vurderinger av de faglige

motforestillingene. Vi finner det underlig at spesielt Norsk Industri ikke tar inn over seg høringssvaret fra Norcem.

Internasjonalt perspektiv 

Ekspertutvalgets rapport og konklusjoner understøttes av situasjonen og utvikling av volum av uorganisk avfall i Europa og verden forøvrig. Eksempelvis estimeres det at 70 nye avfallsforbrenningsanlegg vil bygges hvert år frem til 2027 som medfører at forbrenningskapasiteten av restavfall vil øke betydelig fra dagens 360 millioner tonn til 530 millioner tonn de neste 8 årene. Når ca. 3% av avfallet som forbrennes ender som flyveaske har

Ekspertutvalget rett i at denne type avfall må renses, slik at ikke-fornybare ressurser gjenvinnes og restmengdene til deponi minimeres. For norsk industri vil også den globale avfallsutfordringen representere internasjonale markedsmuligheter for eksport av miljøteknologi.  

Bellona i 2002      

Det er verdt å merke seg likheten mellom konklusjoner fra Ekspertutvalget og Bellonas rapport “Avfall -avskaffelsen av kastesystemet rapport nr 5 2002”. I denne rapporten skriver Bellona at Norges håndtering av farlig avfall i stor grad er styrt i bestemte retninger som virker hemmende på utvikling av mer økonomiske og bedre miljømessige alternativer. Kritikken av Ekspertutvalget

sett i lys av Bellonas egen rapport er underlig nok i seg selv. Enda mer påfallende er det når vi vet at Bellona-rapporten ble laget året før Bellona inngikk økonomisk samarbeid med NOAH. Vi mener at Ekspertutvalgets vurdering av Langøyas dominerende posisjon og kapasitet som en barriere for teknologiutvikling og nyetablering er helt korrekt, og syns det er synd at Bellona la sine tanker fra 2002-rapporten vekk etter å ha startet sitt NOAH-partnerskap. 

Kronos -guden for tid, men følger de med i tiden?

Innlegget rettet mot Klima- og miljøministeren i innspillsmøte 15.11.19 fra Jan Klauset i Kronos Titan har flere interessante elementer. Den forespeilede potensielle krisa for Kronos Titan er kun et faktum om det ikke finnes alternativer. Tiltakshaver i Raudsand har tidligere tilbudt Kronos Titan mottak til samme kostnad som dagens løsning. Brukte de dette tidsvinduet? Mest oppsiktsvekkende i deres innlegg var likevel opplysningen om nedleggelse av konsernets fabrikk i Leverkusen. Mange av deltakerne på innspillsmøtet oppfattet dette som en trussel om nedleggelse av fabrikken i Fredrikstad, samtidig som det ble argumentert for at det er miljømessig feil å regenerere svovelsyre.  At Kronos-konsernet tar konsekvensen av og vurderer nedlegging når krav til lønnsomhet eller rensing blir for høye er neppe nyheten i seg selv. Vi opplever at bildet som tegnes er taktisk, og må kanskje kunne kalles en fordreining av virkeligheten: I Leverkusen Anzeiger 13. november 2019 beskrives nedleggelsen av fabrikken i Leverkusen som overgang fra sulfatprosess til den mindre avfallsgenererende og mindre energikrevende kloridprosessen uten at dette reduserer antall ansatte. Vi er bekymret hvis departementet blir forledet av Klausets innspill. Det er også interessant at Kronos Titan på syttitallet ble pålagt å sette av midler til et fond for å få bukt med utslippene. Plan for utslippsreduksjon ble utsatt fordi bedriften vurderte overgang til nettopp klorprosess. Kronos Titan synes skjermet for helt naturlige krav til utslippsreduksjoner i årtier. Det synes underlig sett i lys av kravene Grenlandsindustrien har møtt, med nedlegging av store produksjonsenheter som konsekvenser.

Videre undrer vi oss både over argumentene om mer-energiforbruk og lengre fraktavstander ved krav om rensing eller transport av forurenset syre til Nesset i stedet for Brevik. Kronos Titan

bruker årlig over 300 GWh i sin prosess for fremstilling av TiO₂-hvitpigment. I dette energiforbruket er ikke ilmenitt-utvinningen av deres råstoff fra Titania medregnet. Energiforbruk og klimafotavtrykk for syregjenvinning må derfor sammenliknes med Kronos øvrige energi- og

miljøbelastninger for å vurdere miljøargumentet for en evt. syregjenvinningsprosess og en evt. konklusjon om at rensetrinnet eller transportavstander til Raudsand har uakseptabel miljøbelastning. Vi undrer oss også over at Kronos bruker transportavstand til Raudsand for sitt avfall som negativt argument, når over 90% av Kronos Titan sin produksjon går til eksport, med Europa som det største markedet. NOAH selv har fortalt at de har vært i dialog med Kronos Titans anlegg i Tyskland for å sende syren til Langøya, og annet avfall til NOAH har også idag

betydelige transportstrekninger gjennom Europa. Her mangler totalt konsekvent argumentasjon. Det er derimot positivt at syren fra Kronos Titan er testet i HaloSep-prosessen, og vil kunne benyttes i gjenvinnings- og behandlingsprosessen av flyveaske i Raudsand-alternativet. Vi mener det også er relevant informasjon at Veolia fortsetter å investere i økt kapasitet av svovelsyregjenvinning for å dekke etterspørsel av denne etterspurte råvaren, sett i lys av agitasjonen fra aktører som vil skjerme Kronos for å ta ansvar for eget avfall. 

Samdrift, eller respekten for et “nei”

I NOAHs høringssvar på Ekspertutvalgets rapport legges det stor vekt på utvalgets manglende vurdering av samdriftsalternativet med Norcem: “Ekspertut­valget har ikke foretatt noen vurdering av om tysk praksis er mulig i Norge.” Dette er et springende punkt, da en rekke andre av NOAHs kritiske momenter mot rapporten er ugyldige dersom premisset for samdrift ikke er til stede. Vi tror dette har vært styrende for hva Ekspertutvalget har valgt å bruke ressurser på. Likevel, gitt at Ekspertutvalget hadde valgt annerledes, hva slags konklusjoner hadde nevnte “tysk praksis” gitt?

Rapporten om samdrift er bestilt av NOAH fra Plejades GmbH: 

• På side 15 står det at underjordiske deponier må isolere stoffer fra biosfæren.
  Dalen gruver er ikke ugjennomtrengelig for væske og gass: Store mengder vann passerer gjennom gruvesystemet hvert døgn (2 mill kbm) og det er fri passasje av avgasser opp i dagen via forkastninger og sprekker, og situasjonen er kritisk forverret som følge av at grunnvannet over gruvene er drenert bort. Et faktum som underlig nok heller ikke en nevnt i NOAHs KU og rapportvedlegg fra NGI.
  Videre på side 17: '2) The Landfill Ordinance (DepV) defines the standards that must be met by the underground storage site: a. impervious to liquids and gases'
  Altså må et underjordisk deponi være ugjennomtrengelig for gasser og væske.

• På side 19 står det at såkalt backfilling kun tillates når gjenvinning av metaller ikke er et kostnadseffektivt alternativ.
  Med den rivende utviklingen i ny nordisk teknologi for rensing av flyveaske (OiW/Norsep, Ragn-Sells, Renova, Stena Recycling/Halosep) vil det være kostnadseffektivt å ta ut metaller.
• Ingen av de tyske deponiene vist i tabellen på side 20 ligger ved havet. 
• På side 55 sies det at det er imperativt at ulike avfallstyper ikke blandes sammen, og at det må finnes et system på plass for kartlegging av plasseringen til avfallsfraksjonene for sporbarhet ved senere behov.
  Planene til NOAH for Brevik mht. fragmentering og innblanding av diverse avfallstyper i gipsmasser strider mot grunnleggende anbefalinger og sikkerhetsaspekter.
• På side 58: ''Furthermore, the construction should not obstruct recovery of the wastes or the ability to undertake future corrective measures”.
  Dette er av avgjørende betydning: NOAHs planer for Dalen gruver vil gjøre det umulig å korrigere feil eller komme til avfallet ved senere behov.

Vi mener det er vanskelig å forsvare samdriftsløsningen basert på denne rapporten, snarere tvert imot egentlig. Videre mener vi at følgende påstand fra NOAH heller ikke holder vann: “Videre ber vi om at Staten på generelt grunnlag avklarer om samdrift er tilrådelig, da alle de andre lanserte deponialternativene også vil være basert på samdrift”. Dette er ikke anvendbar logikk i forhold til konseptet i Raudsand, hvor løsningen er basert på en aktørs samlet forretningsmodell. Det er også vesentlig forskjell på samdrift i en saltgruve og samdrift med sprengning for kalksteinsuttak i en kompleks gruve slik Norcem driver.

Kanskje er dette bakgrunn for uttalelsen i Norcems høringsinnspill til KU: “Det kan stilles spørsmål ved den gruvefaglige kompetansen i gruppa som har utført ROS-analysen”.

Veien videre, og applaus for Ekspertutvalget

Bergmesteren Raudsand, Stena Recycling og Veidekke synes å være den mest sannsynlige totalløsningen i det tidsperspektivet vi har foran oss. Likevel tror vi at den øvrige teknologiutviklingen og økt konkurranse i markedet vil akselerere når det ikke lenger er sannsynlighet for NOAHs ekspropriering av Dalen gruve og overkjøring av Norcems og Porsgrunn kommunes beslutning. Vi mener derfor at følgende tiltak bør iverksettes umiddelbart:

• Hovedkonklusjoner i Ekspertutvalgets rapport vedtas som statlige føringer for videre arbeid.

• Det tas en endelig beslutning om at Norcems beslutning respekteres. Dette vil medføre at realiserbare løsninger får nødvendig fokus og moment slik at de etableres i tide.
• Import av farlig avfall, som idag reduserer gjenværende kapasitet på Langøya,  minimeres til kun å omfatte mengden flyveaskeimport som behøves for å behandle norsk avfallssyre. 
• Teknologiutvikling incentiveres gjennom konkrete målrettede utlysninger og virkemidler som beskrevet i Ekspertutvalgets rapport. 

Avklaring av hva som skal gjøres når Langøya er full har ligget på bordet til en rekke statsråder. Klima- og miljøministerens initiativ til å nedsette Ekspertutvalget og deres konklusjoner

danner grunnlag for en ny, bærekraftig retning for norsk avfallspolitikk som vi applauderer. 

Med vennlig hilsen 

Bård Stranheim                      baard.stranheim@gmail.com
Thor Kamfjord                        thor.kamfjord@gmail.com

----------------------------------
Ønsker du å lese våre samlede innspill i formelle høringsrunder?


02.06.16: "Innspill til utredning om nytt deponi for farlig avfall, 16/1286:" Brevik skal ut - fordi plan B er best!

31.01.18: "Forslag til planprogram for et mulig deponi i Brevik:
Vårt innspill i regi av Brevik vel som du finner her. 
I tillegg utarbeidet vi hver våre personlige høringssvar: 

Bårds svar finner du her.  (om innvasjon og disrupsjon)
Thors svar finner du her. (om teknologi og det internasjonale perspektivet)

17.10.19: Høring av konsekvensutredning av et mulig deponi for nøytralisert og stabilisert uorganisk farlig avfall i Brevik: Manglende kompetanse om utslipp, eierskap og eksplosjon. Det viktigste er likevel det som ikke står i KU'en

15.01.20: Høring på Ekspertutvalgets rapport, vårt svar finner du her.