De fire T'er

Aftenposten har nettopp laget reportasjer om det kreative Norge, hvor Telemark ikke kommer spesielt smigrende ut. Min første twittermelding etter å ha lest fornuftige ytringer fra @KnutOlavAmas om satsing på de 5-6 største regionene i landet, handlet om en kraftsamling i Telemark: En storkommune av Skien og Porsgrunn (som allerede er en geografisk enhet) ville plassert den fusjonerte enheten på topp 5.

PD har idag et intervju med meg som jeg har sans for -bortsett fra overskriften som jo høres mer ut som en bortforklaring. Det var det motsatte jeg ønsket: Hvordan kan vi bruke Richard Florida og Irene Tigalis forskning til å bli bedre.

Artikkelen leser du her.

Det artikkelen ikke fanger opp bør også nevnes:

Florida bygger på en definisjon av kreativitet som passer dårlig for Norge: Inndelingen i kreative yrker sier ingenting om kreativitet. Det finnes konforme arkitekter og det finnes kreative industriarbeidere. Det vi kaller den norske modellen handler om den flate organisasjonen hvor alle bidrar. Min egen erfaring fra tiden i Hydro har lært meg at en gjødselfabrikk med 400 ansatte har 400 kreative hoder som bidrar til ideer og forbedringsarbeid. Hierarkiske bedriftskulturer som overlater utviklingen til de med tittel og posisjon har kanskje bare 5 blant 400 hoder som bidrar til innovasjonen. Disse nyansene fanger ikke Florida opp, og det gir oss følgende glade paradoks: Norge, og Telemark, scorer dårlig på mange innovasjonsindekser, men det er her vi produserer verdens reneste og mest effektive sement, fullgjødsel, mangan osv. Og bedriftene rundt disse industrienhetene lager verdens mest avanserte styringssystemer for vindmøller, sykehus, forlag osv.

Flordia snakker om Talent, Teknologi og Toleranse. Den fjerede T'en? Telemark!

Raushet et steinkast unna

Jeg, @innobaard, har akkurat twitret: “Gled dere alle unge! Mange spennende jobber ledig nå når alle vi med posisjoner som gjorde noe dumt for 8 år siden trekker oss #Rogergate “

Bakgrunnen er statssekretær Roger Ingebretsen som trekker seg fra alle verv etter at en 8 år gammel historie kommer for dagen. Historien har kanskje en moralsk slagside, men ikke juridisk. Det er trist når en flink mann ikke bare legger seg flat men trekker seg ut pga kritikk som er uttalt eller kommer til å bli uttalt. Sannsynligvis har han fått velmente råd basert på hva som tjener partiet best. I så fall beveger vi oss i trange rom.

• Synes du de politiske rommene begynner å bli for trange?
• Synes du det offentlige rommet er trangt?

Da inviteres du inn i kirkens rom hvor hovedpersoner i lignende historier blir møtt med plakaten “den som er uten synd kast den første sten”.

Kjenner du deg ikke igjen? Tenker du at fordømmelsen i kirken er mer synlig enn plakaten? Det er i så fall ikke kirkens skyld. Det skyldes at kirken er full av sånne som oss, som har gått inn i dette rausere rommet med den fine plakaten på utsiden, men som fortsatt ikke har klart å legge bort lysten til å kaste stein.

Norge er bygget på et verdigrunnlag dypt forankret i kristentroens idealer om å elske sin neste som seg selv, at alle er like mye verd, at tilgivelsen uansett er romsligere enn overtrampene. Mangel på raushet i møte med overtramperne blir stadig mer synlige i mediebildet. Bør vi vurdere å hente frem de gode plakatene vi har ryddet inn bakerst i arkivet i vår iver etter å bygge landet på nye verdier? Blir vi ikke stadig mer dobbeltmoralske? Forsøker vi å klippe bort alle pekefingre som forsøker å peke på en bedre vei, men henter frem knyttneven straks noen tråkker utenfor?

Har steinkasterne, eller moralistene om du vil, flyttet seg fra innsiden av kirken til utsiden? Den offentlige vedtatte moralforståelse blir en så trang definisjon at stadig flere faller på utsiden, både til høyre og venstre. Disse skal vrakes eller hankes inn i det trange rommet. #Rogergate viser eksempel på de som vrakes. De som hankes inn er eksempelvis yrkesgrupper som sier at de av samvittighetsgrunner reserverer seg. Disse skal inn i den politisk vedtatte korrekte samvittighet. Er ikke dette overgrep like mye som historiens overivrige moralske voktere? Norge blir ikke et godt sted uten raushet. Raushet på den ene siden for folk som har andre oppfatninger av rett og galt enn den stadig trangere flertalls-definisjonen. Like mye som vi trenger raushet for alle som har tråkket ut i det de fleste, og de selv, mener er galt -og angrer. Sånne skal vi klappe for, ikke klappe til! Heia alle som identifiserer seg med #Rogergate!

De heldige få som ikke trenger å møte seg selv med raushet fordi de alltid har oppholdt seg trygt på innsiden av det trange moralske rommet, bør uansett ikke kaste stein!

Hvor god er du i delingstabellen?

Solveig Abrahamsen, ordfører i Seljord vant
DenGodeNabo-prisen  2012

Når vi er barn trener vi på gangetabellen. Vi som er voksne bør trene mer på delingstabellen!
Den er en større utfordring, fordi den følger andre naturlover enn matematikkens: Delingen fører nemlig også til multiplikasjon! 

Igår hadde vi avslutning på Gründeruka. Arrangementet "Inspirasjon til innovasjon" sto i delingens tegn. Med priser til innovatørene og til kommunen som har beste praksis i delingsferdigheter, DenGodeNabo-prisen.

Dette var min hilsen til en fullsatt sal i Teater Ibsen, Innovasjon Norge Telemarks gode nabo:

Velkommen til innovasjonsinspirasjon!

Takk for sist til mange av dere –som var med i samme sal for nøyaktig et år siden –da vi feiret Innovasjon Norges flytting til Klosterøya –formålet var da som nå: At dere skal gå klokere og gladere ut igjen.

Klosterøya er stedet hvor norges første mynt, Gimsøydaleren ble laget i 1546.

Vi som jobber med næringsutvikling måler mye i kroner. Kroner trenger vi for å skape verdier, men krona har den egenskapen at den kun kan brukes en gang. Gir du den bort, så er den borte. Naturloven den følger er 1-gangern.

Kompetanse er bedre, den har du like mye igjen av når du har gitt den bort. Naturloven den følger er 2-gangern. Inspirasjon er viral, du kan smitte andre og “gi den bort”, men når du har gjort det har du selv blitt ennå mer geara, du har mer igjen etter at du har gitt det bort. Naturloven den følger er 3-gangern.

De bedriftene som lærer seg å utnytte disse naturlovene er bedre til å få pengene til å vokse når disse settes i arbeid. Kunsten å lykkes med 1-gangern handler om å være best med delingstabellens 2- og 3-gangern.

Bli med på en liten anekdote. Det var en kar som fikk muligheten til å ta en titt inn i himmelen og helvete. I helvete så han en stor risbolle, så stor at det kunne sitte mange mennesker rundt den. Og disse satt med så lange spisepinner at de ikke fikk i seg noe som helst. De sultet. I himmelen så han en stor risbolle, så stor at det kunne sitte mange mennesker rundt den. Også disse satt med så lange spisepinner at det ikke var mulig å få i seg mat med dem –men her var menneskene tykke og glade –for her ble de lange spisepinnene brukt til å mate den som satt på den andre siden av risbollen. Moralen er enkel: Forskjellen på himmel og helvete lå ikke i ressursgrunnlaget. Det lå ikke i teknologien. Men forskjellen var at de samarbeidet.

Telemark er en fantastisk risbolle. Bedre enn noen region i landet har vi et ressursgrunnlag til å skape næring for oss selv og andre. Ingen andre fylker har en historie som så attraktiv for folk utenfra som ville bruke våre ressurser til å skape noe stort: Det første prosesskjemiske anlegget så lys 56 år etter Gimsøydaleren, i 1602, nederlendere som startet med saltutvinning. Bergverksindustrien startet her, Klosterøya var hovedsetet. For 109 år siden møtte Eyde Birkeland, og de skulle ikke bare lage en industribedrift, de skulle løse verdens sultproblem. Vi kan fortsette lenge med sånne historier, og ingen i verden lager mer miljøvennlig mangan, renere sement eller mindre utslipp fra gjødselproduksjonen. Og rundt disse finner du håndtverkere og tjenesteleverandører og spesialister som gjør dette stedet så attraktivt at østerrikerne, RHI, som vurderte om de skulle bygge fabrikk i Kina valgte Telemark. Selv de industrier som ligger foran oss har vi flere spennende prosjekter på gang. Eksempelvis: Du og jeg lever stadig mer av vårt liv i den virtuelle verden, i sosiale medier og nettskyen. Ingen fylker har bedre tilgang på sikker ren energi, med egnet plass til de enorme anleggene som skal bygges i årene fremover. Forhåpentligvis skal vi selge mindre elektroner i kabler til kontinentet, og mer lys i fiber –men også her trenger vi samarbeidet langs den gamle industriaksen fra Rjukan, via Notodden til Grenland.

I salen sitter det mange helter! På Notodden, kanskje den mest spennende delen av Telemark om dagen, bygger en av dem en stor, svært synlig bedrift selv om alt han gjør er på bunnen av havet. Gründern er typisk “åpen, blid og skapende”, han får med seg andre bedrifter og nyetableringer og bidrar til og gleder seg med andre som lykkes. Han heter Thor Olav Sperre.
En annen helt har bygd en imponerende bedrift i verdens navle: Bø i Telemark. Der bøyer de stålkonstruksjoner så avansert at det fraktes stål fra den andre siden av kloden, bøyes og sendes tilbake. Men det mest imponerende er måten han snakker om folka sine på! Menneske-synet blir veldig tydelig når jeg møter andre bedrifter i samme område som snakker om problemene med å få tak i pålitelige folk. Mannen som skaper dette arbeidsmiljøet heter Tormod Lie, og bedriften heter NIRAS.
En annen helt driver innenfor primærnæringen, som jeg kunne minst om da jeg begynte i Innovasjon Norge for 2 år siden. Han ringte meg nesten før jeg hadde starta, og inviterte meg opp for å vise meg hvor omsorgsfullt han behandlet dyra –norske barn i barnehager kan være misunnelige, han selger mat til de mest kresne kokker i landet. Men jeg er like imponert over måten han inviterer andre gründere inn, så de kan bygge sine bedrifter ved siden av eller gjerne oppå det han og hans sønner produserer. Mannen heter Halvor Olsen på Holte Gård.
En annen bedrift vi kan være stolte av har tatt industrikompetanse og pakket den inn i løsninger til sykehuset, som de bokstavelig talt selger over hele jordkloden. Deres evne til å finne innovasjonspartnere –de mest krevende kundene gjør at de er helt unike i verden. Lederen heter Lill-Ann Bråthen i Imatis.
En annen helseteknologi-leverandør beveger oss alle med sine løsninger som hjelper de bevegelseshemmede i stadig flere land til bedre livskvalitet. Lederen slipper talentene frem, ofte finner du han i bakgrunn med kollegaer fremst i rampelyset. Bedriften heter MadeForMovement og lederen heter Birger Tufte Johansen.

 

Alle disse bedriftene får anerkjennelse fordi folk flest kan finne imponerende tall i Brønnøysundregisteret. Men der finner du bare en brøkdel av de reelle verdiene i selskapet. Kanskje bare 15%. Resten handler om bedriftskultur, evne til å bruke 2-gangern og 3-gangern til læring og motivasjon –de slår de store, de største konkurrentene på innovasjon.

Den siste helten jeg skal peke på, har ikke blitt nasjonalhelt pga tall du finner i Brønnøysundregisteret, men fordi hun bygger en bedrift som løser et stort samfunnsproblem på en måte som kan bli en internasjonal suksess. Frog heter produktet, og gründern heter Ingeborg Lykset, årets sosiale entreprenør utnevnt av Ferd.

Disse entreprenørene er større helter enn Børven og Fevang. Telemark burde heie ennå mer på disse og andre som lykkes tilsvarende. Velferdssamfunnet vårt bygger på disse. Da er det litt moro å tenke på at alle disse har du og jeg vært med å hjelpe frem: Disse 6 har til sammen fått over 50MNOK fra felleskassa –mesteparten som lån som vi nok vil få tilbake, men store tilskudd til etableringer og innovasjonsprosjekter.

Gründeruka som dette er en avslutning på har vært en fantastisk fest for entreprenørskap. Den største feiringa av Global Entrepreneurship Week i Norge noensinne! Vi har feiret heltene, og forhåpentligvis bringer den frem noen nye som tør å snakke høyt om gründerdrømmen. I seg selv har Gründeruka vært en felles treningsarena for økte ferdigheter i delingstabellens naturlover!

Alltid glad - Aldri fornøyd

Uke 46 er en verdensomspennende vekkelseskampanje for gründerskap. I 125 land skjer det denne uka i størrelsesorden 40.000 arrangementer, og kanskje så mange som 7 millioner mennesker er involvert! Bare i Telemark har vi 30 arrangementer. Hvorfor? For den enkelte gründer handler det mest om gleden over å skape. For samfunnet handler det om livskvalitet – velferdssamfunnet bygges på entreprenørskapet

Entreprenørskap gjelder også deg

I jobben i Innovasjon Norge møter jeg de friskeste menneskene i fylket. Mange av dem har mangler og kanskje diagnoser, men de har skapertrang og arbeidslyst. Det holder til friskmelding i mine øyne. Gjennom våre arrangementer i uke 46 vil du kunne møte mange av dem, og høre om ennå flere. Avisene våre er flinke til å holde dem frem i lyset. Høgskolen i Telemark er flinkest i landet til å gi våre unge ferdigheter i entreprenørskap. Disse ferdighetene er fundamentale i alle yrker og organisasjoner hvor det er behov for fornying. Finnes det noen som tør definere seg utenfor?

Glad-siden

Det er mye å være stolt av på dette området i Telemark. Etablererkontorene i hele fylket var tidligst ute i landet med samarbeid og felles profil – for å gjøre det enklere for gründerne. NHOs Kerstin Laue definerte det som i dag er den nasjonale standarden for entreprenørskap i skolen. Ungt Entreprenørskap sammen med Høgskolen i Telemark er i verdenseliten med å fostre dyktige unge entreprenører. Kommunene og aktører som fylkeskommunen, NAV, næringsselskaper, utviklingsselskaper og Innovasjon Norge jobber forbilledlig sammen for å hente de store etableringene til Telemark. Porsgrunn kommune har diplom på veggen som landets mest næringsvennlige kommune. Innovasjon Norge har en verktøykasse med virkemidler som rangeres blant de beste i Europa. Og de virker: Etablerere i Telemark som oppfyller kriteriene for tilskudd får i gjennomsnitt 108.000 kroner av fellesskapets penger, og 4 år etter har disse skapt så mange arbeidsplasser at vi snakker om offentlig tilskudd på kun kr 68.000 for hvert årsverk. Det er god samfunnsøkonomi.

“Alltid glad, aldri fornøyd”

Entreprenørskapet hviler på følgende holdning hos entreprenøren: Hun ser et problem, og har sin glede i å løse det. Kan løsningen selges til flere, kaller vi det “innovasjon”. Uansett kaller vi det utvikling. Evnen til stadig å lete etter bedre løsninger driver frem lønnsomme bedrifter og effektiv offentlig forvaltning. Ønsker vi å utvikle Telemarks evne til entreprenørskap, må vi sette entreprenørens kritiske blikk på alle elementer som påvirker nyskaping. Noen områder peker seg ut:

• Markedsorientering: Den som skjønner best hva kunden trenger har et forsprang. Telemark har historisk sett vært sterke på produksjon, mens andre har solgt det vi har skapt. Evnen til å forstå andre er en forutsetning for salg. Her kan både bedriftene og vertskapskommunene bli bedre. Og som bonus blir vi hyggeligere å omgås.

• Koblingsevne: All innovasjon handler om å sette sammen kjente ting på nye måter. Strukturene i skolen, i offentlig sektor, våre vaner og mentale siloer hindrer innovasjonen. Det skjer noe nytt når matematikk kobles med musikk, når ingeniør møter sykepleier, når sentrumsutviklingen kobles med …. (fyll inn selv). Hva som skal kobles kan ikke planlegges, men vi kan planlegge slik at sannsynligheten for flere tilfeldige koblinger øker.

• Kapital: En av de viktigste koblingene Telemark må jobbe med, er kontakten med kapitalistene og kapitalmiljøene. Penger har gjerne merkelapper som fond, banker, privat kapital og virkemiddelapparat. Men alle beslutninger tas av mennesker. Vi lykkes med å skape nettverk for en spennende oppvoksende off shore-næring, vi har klynger for plast-teknologi, IKT m.fl. Kapitalklyngen har vi ennå ikke skapt.

• Forenkling: Våre industribedrifter er verdensledende fordi de hele tiden leter etter forenklingsmuligheter. En gründer kan be om hjelp ved å banke på døra til næringsselskaper, næringsavdelinger i kommuner og hos fylket, hos etablererkontoret, hos Innovasjon Norge, pluss en rekke private gode hjelpere. Vi har kommet langt i å etablere et “næringslivets torg” for å gjøre livet enklere for entreprenørene, men trenger politikeres hjelp til å ta de siste stegene for bli best i landet. Det kan søkes om økonomisk støtte hos VIG, TUF, OFF, NFR, IN, TFK osv. Mange ganger går gründeren i det ene møtet etter det andre, skriver likelydende søknader, og får noe midler her og noe der. Vi som jobber på den offentlige siden av bordet gjør det samme hver for oss. I beste fall sitter vi sammen og gjør det i fellesskap. Det er ikke enkelt for entreprenøren å finne frem, det blir ikke effektivt for noen av partene, og det er vanskelig å tro at det ligger noen kompetansefordel i en slik modell.

“Det vi gjør i dag er ikke godt nok i morgen” sa Enzo Ferrari. Bedriften han skapte lager fremdeles verdens beste biler. Telemark er først og størst i landet i satsingen på gründeruka, uke 46. Vi som jobber for entreprenørskapet i fylket har all grunn til å være glad, men vi må aldri bli fornøyd!


Sjekk www.uke46.no, her er alt åpent for alle!

Tro og tvil

Morgenstemning fra stua i Brevik
-hvor kirken binder sammen himmel og jord

Varden har en spalte for livssyn på lørdager. Hvor de idag har spurt meg om mitt. For en kar med livsmotto "Varför inte tvärtom" likte jeg muligheten til å si noe om dette i det virkelig store bildet... det største av alle bilder -det som handler om evigheten...


Hva betyr tro for deg?

Min kristne tro er fundamentet mitt. I troen har jeg en oppfatning av hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal, og jeg tror at hensikten med at jeg får stå opp av senga hver morgen er koblet til dette store bildet. Det å svare på slike spørsmål blir fort svevende. Min personlige prioriteringsrekkefølge kan være en måte å gjøre det konkret på, og min rekkefølge ser sånn ut: Troen først, så kona mi, ungene mine, helsa mi, venner og kollegaer, tingene mine osv. Men troen lever ikke i et rom for seg selv. Den påvirker måten jeg forstår hvordan jeg skal være ektemann, pappa, måten jeg bør passe på helsa mi på, måten jeg er i jobben min i Innovasjon Norge, passer på tingene mine og så videre.

Hva tror du på?

Det er fristende å si snu det på hodet og si at jeg først og fremst håper at Vårherre tror på meg. At jeg oppfører meg trofast og troverdig i Skaperens øyne. Jeg vet likevel så altfor godt at jeg bommer på det stadig vekk. Derfor er jeg glad for at troen handler om en som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, og likevel elsker meg. Religiøsitet handler om menneskers behov for å nå opp til det man forstår som det guddommelige. Kristen tro er omvendt, den handler om Gud som strekker seg ned til deg og meg. Da Han skjønte at vi ikke klarer å gjøre oss fortjent til arven vi var tiltenkt, skrev han et nytt testamente hvor fortjenesten ble byttet ut med nåde. Det ble vår redning! Hele dette nye testamentet er komprimert i det vi kaller den lille bibel, i Johannes 3:16. Det tror jeg på.

Tror du det finnes et liv etter dette?

Ja! Jeg har ingen forutsetning for å forstå hva som vil være annerledes, men det er ikke viktig for meg. De gode dagene er mer enn godt nok som bilde på det vi kaller himmelsk.

Hva er det viktigste du kan oppnå i dette livet?

Jeg er opptatt av å bruke de mulighetene livet gir oss. Jeg har fått en porsjon tid, noen talenter, en evne til å se folk, til å bli glad i folk, og en tro på at alle er utstyrt med talenter og muligheter. Hvis jeg kan bidra til at andre oppdager og utvikler sine beste sider har vi noe smittsomt på gang.

Frykter du døden?

Nei. Men jeg er glad for dagene jeg får!



Faksimile fra Varden 27. oktober 2012 - tekst Juliann Mørch Olsen - foto Bjørn Harry Schønhaug


PS: Hvis du lurer på sammenhengen mellom troen og de rollene jeg har og har hatt i jobbsammenheng, kan du for eksempel lese min avskjedsblogg da jeg takket for meg etter 9 år i styret i IKT Grenland.

PS2: En liten historie som også er relevant: Jeg spurte en av mine kollegaer i en IT-bedrift vi bygde rundt et avansert verktøy: "Er produktet vårt en oppdagelse eller en oppfinnelse?". Han svare etter tre sekunders tenkepause:"Det er bare Vårherre som kan finne opp ting, ergo er det en oppdagelse!". Godt svart. La oss fortsette oppdagelsesreisen!

PS3: "Varför inte tvärtom" er tema på en egen bloggpost som du finner her, den sier litt om hvordan det å være omvendt kan brukes i praksis...

Innovasjon Norge tar tak

For to dager siden skrev TA om Miljøbil Grenland, med en klar kritikk av Innovasjon Norges manglende engasjement. Idag trykker TA mine kommentarer: 

Jeg har lånt slagordet til TA i overskriften, basert på DagTinholts artikkel i TA 4. oktober om Miljøbil Grenland. “Innovasjon Norge har i svært liten grad interessert seg for selskapet” skriver Tinholt blant annet, og det fortjener en nyansering:

•

Det ble gitt 4 millioner kroner til selskapet i 2010, ikke 1,5. Året før var det også innvilget et lån på 60 millioner under gitte forutsetninger som ikke ble innfridd.

•

Allerede før jeg begynte i direktørrollen i Innovasjon Norge Telemark ble jeg involvert av ildsjelene bak prosjektet. Ingen klarte å overbevise oss om at det var en god strategi å satse på en “bilfabrikk”, men vi var svært positive til å løfte teknologiselskapet.

•

Dreiningen i selskapet mot elektrifisering av ferger har vi også engasjert oss i, også med økonomisk støtte med 50.000 kroner i 2011.

•

I de to siste årene har vi hatt jevnlig kontakt. Antall møter og telefonsamtaler med lederen plasserer Miljøbil Grenland blant topp 10.

Bakgrunnen for at vi ikke har gått lenger kan vi selvsagt ikke debattere for åpen mikrofon. Sannsynligvis setter skattebetalerne pris på at vi stiller krav der vi bruker av fellesskapets penger.

Hva som skal til for å lykkes med slike prosjekter er ingen enkel vurdering. Jeg er åpen for at vi ikke har truffet blink i våre vurderinger også i denne saken. Men faktaene er annerledes enn hva leserne får inntrykk av basert på DagTinholts artikkel, det var hovedpoenget i denne omgang. I en annen sammenheng tar vi gjerne den viktige debatten om norsk miljøteknologi og virkemiddelapparatets evne til å være en katalysator for økt norsk verdiskaping.

Vi har hatt og har fortsatt stor tro på kompetansen i selskapet, på muligheter i markedet, og på Innovasjon Norges muligheter til å bidra til vekst i Telemarks miljøbedrifter.

Ta noen på fersken

I helgen har Norsk Eplefest gått av stabelen i Telemark, Gvarv. I den forbindelsen ble jeg bedt om å skrive lederartikkelen i eplefest-avisa som ble utgitt til arrangementet: 

De fleste nordmenn har en rekke assosiasjoner til epler. Vi hadde riktignok ikke epletre i hagen da jeg vokste opp, men det hadde mange naboer. Jeg husker ikke hvordan disse eplene smakte. Kanskje fordi jeg var så lydig at jeg ikke tok noen. Kanskje var jeg med på slang, men at nytelsen druknet i frykten for å bli tatt på fersken. Da jeg ble litt større flyttet vi til Telemark, til et hus langs skoleveien med flere epletrær i hagen. Da var det min tur til å ta noen på fersken, og noen av disse fikk et sprut av stink-olje, og jeg så på meg selv som en viktig vokter av god moral.

Andre eplehistorier jeg henter frem som får frem smilebåndet, er kameraten som var så irritert på en av sine sambygdinger at han klatret opp i denne naboens eneste epletre, og tok en bit av alle eplene, men lot dem henge igjen på treet.



I dag er jeg og andre Telemarkinger stolte av eple-næringen vår som vokser. Vi er stolte av å finne igjen kartongene med eplejuice fra Epleblomsten i butikker over hele landet. Union og andre som lager kvalitetsdrikk er bekymret for at de ikke får tak i nok epler til pressingen. Telefrukt samler, sorterer og videreselger førsteklasses epler til hver fjerde eplespiser i landet. Markedsandelen kan bli større, for der andre har brukt opp egnede arealer til fruktdyrking, har Telemark fortsatt plass til å dyrke mer. Og ikke minst er vi stolte av at det fortsatt går an å stole på folk: Ubevoktede kasser med epler langs veien hvor kjøperen legger pengene sine i en kasse hadde fungert dårlig i mange land.

Næringen har vist oppfinnsomhet på mange områder. Norsk Eplefest er et godt eksempel. Likevel, den mest lønnsomme innovasjonen har vi ennå ikke sett! Den som best forstår hva markedet er villig til å betale ekstra for er vinneren. Kanskje er det nye måter å selge eplene på. Kanskje er det bedre logistikk-løsninger, eller nye merkevarer hvor epler inngår sammen med andre ingredienser ingen har tenkt på å kombinere før. Eller, vi vil se nye måter fruktdyrkere og grunneiere samarbeide på for å oppnå storskalagevinster, eller andre måter å sikre at kvaliteten er på topp uavhengig av vær eller uønskede kryp. Kanskje finnes det en essens i eplene som kan gi helsemessige gevinster vi ennå ikke har oppdaget og som kan skifte inntektspotensialet fra kroner pr kilo til euro per milliliter.

Det er alltid noen som tør å gå foran. Som tør lage en Norsk Eplefest. Som tør slå sammen konkurrerende virksomheter slik Telefrukt er et eksempel på. Som tør satse stort på å bruke gårdsbruket til storskala presseri slik Epleblomsten gjør. Noen som våger å tenke utenfor egennytten og etablere Apple Aid. Vi andre kan nyte fruktene av disse personenes visjoner og mot. Vi bør lete etter slike vi kan skryte av: Ta heller noen på fersken i å gjøre noe godt!

--------------------------- Årets gulleplevinner ble Moods of Norway. En velfortjent seier for en bedrift Innovasjon Norge har støttet fra starten. Gratulerer!  

 

Stanga og snella - en bryllupsdagsblogg!

For 31 år siden idag giftet jeg meg. En udefinerbar blanding av flaks, kondis og kjærlighet gjør at jeg kan si med hele hjertet at jeg fortsatt er gift med min drømmedame.

"Relasjon = risiko" skriver Magnus Malm -en av våre felles favoritt-forfattere! Floker oppstår, og mange opplever å måtte begynne på nytt. Jeg vet jeg er heldig som har sluppet å være på fisketur siden jeg var 16 år gammel. Halvparten av mine venner har erfaring med det. En av dem hadde jeg tidenes morsomste SMS-utveksling med -basert på at han  var på fisketur i dobbel forstand -med guttungen hennes som hadde fått ny stang av min kamerat:

Sånn så SMS-utvekslingen ut:

Jeg: Godt tur! Håper du får napp!

Han (etter turen): Hei! Telttur var veldig hyggelig. Verdens fineste telttplass. Ikke napp, men mye vaking. Stanga jeg kjøpte til guttungen virka dårlig, viste seg å være enormt svær floke. Så vi dytta hele stanga i vannet i stedet. Det gir ikke napp, men er ikke så værst likevel. Den fiskehistorien fra virkeligheten beskriver den andre fiskehistorien også. Helt fint. Ha fin dag!

Jeg: LOL. Veldig morsom. Fikk noen rare bilder -floka gikk greit som metafor. Stanga var litt værre.

Han: Stanga var ikke problemet. Det var snella. Når vi fikk åpna den, så var det bare en eneste svær floke. Da blir det ikke napp. Selv om det vaker. Burde sikkert bytte snella og beholde stanga. Prøver å fikse floka først.


Jeg: Historisk!!

Han: Snella er jo en fantastisk konstruksjon. Flott å se på. Men så komplisert. Vanskelig å sette sammen igjen med så mange rare deler. Så tverker det seg og blir fryktelig floke. Stanga er enkel. Men stusselig uten snelle.

Jeg: Sportsfiskere foretrekker gamle, kjente, godt vedlikeholdte sneller...

Han: Ja, tror nok sportsfiskere er bra folk, som er så flinke til å vedlikeholde snellene sine.

Telemark Tours 2012

Igår satt jeg 8 og en halv time på sykkelsetet og opplevde Telemark på sitt beste, sammen med nesten 1000 andre syklister. Min første Telemark Tours ga mersmak! Dagen etter kjens det som om man har  fått en tarmskylling med en intravenøs dose av endorfiner... Anbefales!

(link til Runkeeper-måling av turen)


Fredag kveld kl 22 ringte jeg rittleder Eilif Bergan. Påmeldingsinfo ble sendt på epost like etter. Og lørdag morgen satt jeg med startnummer 696 på ryggen og gledet meg til en 25mils tur. Dansken ved siden av meg i startfeltet fortalte han hadde syklet denne 18 ganger -"Det er alltid godt vær". Han skremte meg litt med informasjonen om at vi skulle klatre 3000 høydemeter. Men hans bestetid på litt under 9 timer ble mitt mål å slå (jeg hadde sagt til kona at jeg håpte på litt under 10). Startnummer og stemningen gjør sånt med noen av oss...

Farta i starten var grei. Han på første pulja en stund, til jeg skjønte de kom til å kjøre for fort. Venta på neste pulje som passa meg bedre. Helt til vi passerte Sputnik. Jeg tror ikke det var tanken på ham som fikk hjertet til å banke fortere -men i stigningene opp mot Gautefall sa pulsklokka over 170 -og det er mer enn et hint på at jeg burde roe meg ned skal det holde helt rundt. Jeg lot feltet gå, så ikke en syklist verken foran eller bak -begynte å synge salme 121: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene -hvor skal min hjelp komme fra..." "Han lar ikke min fot vakle...". Den passa fint. På toppen tok jeg igjen en del av "mine", -jeg hadde camel back, alle andre syklet bare med flasker og mangeg måtte derfor innom og fylle heldigvis. Sammen fikk vi jaget neste gruppe, og igjen var vi en stor gjeng som begynte å jage i et godt tempo. Moro! Og nedover bakkene går sykkelen min fortest av alle. Enten er det vekta mi som bidrar, eller så er ikke sykkelen så håpløs som broren min påstår. Jeg ser jo at jeg har den billigste -betalte 11.000 for den pent brukt for noen år siden -men det jeg ikke fikk til igår kan jeg ikke skylde på sykkelen for. Langs med Nisser fikk vi form på ei rulle -som kjørte så fort at jeg fikk kramper før Vrådal og la meg bak i ryggsekken. Det føles aldri bra -man har jo lyst til å bidra aktivt...

Opp stigningen etter Vrådal var jeg igjen helt bak -men en ukes trening i serpentinsvinger på Mallorca ga meg et forsprang på hele feltet når vi begynte på stigningene til  Brunkeberg -"bakken i Telemark Tours" som de andre kalte den. Lengst og brattest på hele turen. Jeg holdt på å gå med i et fall i starten -feltet tok igjen en del av "turfolket" som startet et par timer tidligere -og han som ropte "hold høyre" skremte en syklist så det ble et sammenstøt og flere tippet ut av asfalten og ned i grøfta.
Igjen måtte jeg la feltet gå i stigningene -men ble tatt igjen av en hyggelig kar fra Asker som sa at det snart kom et felt jeg kunne henge meg på. Han piska på gjengen sin opp mot toppen -"Lettkledde damer og cola på toppen" skulle få dem til å gi på litt ekstra. Kunne tenkt meg en cola selv jeg etter all sportsdrikken som blir mer og mer kvalmende...

Fra Brunkeberg er det en mil med utforkjøring. Jeg hadde igjen noen å sykle sammen med -og dette kunne jo vært en liten hvilestund etter siste bakke. Men gjengen kjørte så hardt nedover at jeg igjen fikk kramper og kom sist inn til matstasjon i Seljord. Men tomatsuppa og store saftige appelsinbåter ga nytt liv. Ut fra Seljord var det ikke lenge jeg holdt følge med gruppa -lot dem gå, prøvde meg sammen med noen som kjørte litt for mye i rykk og napp til at jeg innså at det nok ble solosykling herfra og inn. Helt greit, for klokka indikerte at jeg ville komme inn godt innenfor målsettingen. Vanligvis pleier jeg å ligge på midten og nedover på resultatlistene, men dette holdt til øverste tredjedelen.

Arrangementet er helt topp. Godt merket, og naturen er flott! "Bonderomantisk" sa en av de jeg syklet med som kom tilbake hvert år. Det betyr vel at vi kan vise frem et fylke som virker autentisk. Den vakreste overraskelsen var området rundt Lunde i Nome. Syklingen langsmed kanalen er flott!

En av de jeg snakket med deltok for 28. gang. På rad! Hadde ikke misset en tur. Og selv om han var en godt voksen kar nå, ble tydeligvis hans slutt-tider bare bedre og bedre. Sykling er en sport hvor det er greit å få grå hår. Selv ble jeg litt sur da jeg så at jeg havnet i "50-54 år". Jeg er jo tross alt bare 49 noen dager til og håpte dette skulle få være siste gangen i den gruppa...

De frivillige du møter gjør hva de kan for å hjelpe deg, og på Ulefoss hadde de en kakebuffé som imponerte! Hadde jeg kommet dit idag hadde det fristet mer tror jeg, for 200km i beina øker ikke kake-apetitten min... Men jeg har absolutt lyst til å sykle Systemkjøkken Telemark Tours en gang til! Takk til arrangøren og dugnadsgjengen!

17. mai

Jeg ble invitert til å holde 17. mai talen i Brevik i år. Vi er heldige, vi syttendemai-talere som får lov til å stoppe opp og formulere  tanker om dette  akkkurat i år...I 2012...  Talen lød omtrent noe slikt:

 

 

 

Kjære medborgere!

Gratulerer med dagen! Og takk for invitasjonen!

PD skrev for noen dager siden:

“En liten vri på 17. mai i Brevik i år”

–og jeg var redd det var innovasjonsdirektøren som var vrien. Altså, står for en vri, ikke vrang. Men heldigvis så var det barnas opplegg de tenkte på! Dermed er det fritt frem for meg med hensyn til blandingsforholdet mellom tradisjon og innovasjon. Den friheten nyter jeg den neste halvtimen! For dette er en dag for lange linjer.

Det er vel allerede en slags nytenkning i å invitere meg, bosatt oppe på Bjørka, til å holde talen. Det sier noe om rausheten i Brevik, gjør det ikke? Jeg lærte fort da jeg flyttet hit for 9 år siden at det var tre hovednivåer i hierarkiet i Brevik i gamle dager: Det var de fine på Øya –helt fra skippernes tid har det vært sånn, det var arbeiderne bortover på Berget og Sætrelandet –også var det bøndene på Bjørka og Åsen. Det henger såpass godt igjen, at naboen min –han også da naturligvis bosatt oppe på Bjørka -ikke fikk lov til å sette opp noe lysthus, mens jeg skuer litt lenger ut mot vannkanten et fullt ut godkjent lysthus –tydeligvis plassert i sin rette historiske ramme. Det var vel bare skippere og handelsmenn som hadde lysthus. Bøndene drev jo ikke med forlystelser, må vite, men jeg kan allerede nå avsløre at innovasjonen har kommet så langt at det til tider foregår forlystelser også oppe der kuene har beitet –og gjort verre ting.

Raushet. 17. mai handler mye om raushet. I en blanding av stolthet. Jeg er stolt av å si at jeg bor i Brevik –liker det dårlig når jeg må forklare hvor det er ved hjelp av kommunenavnet vi betaler skatten til. Dannede mennesker får straks smilehull når de hører navnet Brevik. Og basert på mine historiske kilder har folk vært stolt av å komme fra Brevik i alle år! (Johnny Sørensen, Tom B Hansen og Leif Haugen er mine mest inspirerende historiefortellere).

Selv har jeg hatt opplevelsen av å bli tatt imot raust av brevigianerne. Komme til en by hvor Øyvind i sportsbutikken sier “bare ta dem med deg og prøv dem” og Leif Marius hos Salingstrand som sier “nei vi har den ikke inne, men kjører den bort til deg så snart den kommer”. Og samarbeidet med lærerne på Brevik skole, og naboen i nord som sier “jeg tar inn posten for deg”, i vest som sier “vil du låne sykkelkofferten min?”, i sør “bare sett henger’n din på tomta mi” –og en annen som kommer med den lange skrutrekker’n når spjeldet på snøfreser’n henger fast…

Noen mener en brevigianer har flere generasjoners tilhørighet. Det er ikke så mange som har 3 eller flere generasjoner med breviks-røtter. 10%….?

–kanskje skal vi i dag, 17. mai 2012, innføre en ny, åpen og inkluderende definisjon:

En Brevigianer er en som bor her –og som er glad i Brevik! -boplikt og kjærlighet…

-og skulle det bli for raust, kan jeg skryte av følgende kvalifikasjoner: Jeg er innflytter til Telemark, men min mormor bodde på Grubbehaugen og på sykehjemmet på sine gamle dager, min morfar holdt lys i alle lyktene i skipsleia jeg ser fra her jeg står og ut til 'Fævleøya' i 50 år, og kona mi har hatt flere kjærester fra Brevik –kanskje var det hennes beskrivelse av romantikken som blomstret i denne vakre lille kystbyen som gjorde at jeg ville flytte ut hit jeg og… hvor jeg kan forsikre dere om at romantikken fortsatt blomstrer! Vi feiret 32 år med ring på fingeren i går!

Innovasjon. Skal jeg være helt seriøs, har det gått mye inflasjon i bruk av ordet innovasjon. For resten av denne talen, kan vi godt holde oss til PD’s overskrift:

• “En liten vri” = liten innovasjon.

• Gjøre en stor vri - gjøre ting helt motsatt –tenke “tvert om” = er stor innovasjon.

....hvis(!) det får noen praktisk betydning. Mao alle ideene du kan samle opp fra lekter’n en varm sommerdag er ikke innovasjon før noen gjør det i praksis. Og i min bruk av begrepet innovasjon, så handler det om å få til økt verdiskaping –nye arbeidsplasser, meningsfulle oppgaver for flinke hoder og hender.

Så hvordan står det til med innovasjonen i Brevik?

• En gang var Brevik Norges 3. største postkontor! Pga skipsfarten. Blant landets største innen terlast, innen iseksport . Hadde befolkningsøkningen fortsatt i Brevik i samme tempo som i Oslo hadde det bodd 87.600 mennesker i Brevik. Så noe har kanskje stoppet litt opp… heldigvis vil mange si –særlig de som venter på båtplass for eksempel…

• I dag er fortsatt Brevik kompetanse-sentrum for skipsbygging. STX er et av Norges beste skipsverft den dag i dag! –med en leder som ser folk og får frem det beste av hele den dyktige arbeidsgjengen.

• Verdens mest klimavennlige sement lages i Brevik. Mange av oss går rundt og skryter av bilen vår –at den bare slipper ut 119g/CO2/km. Får vi like gode måter å vise frem vårt klimamessige fotavtrykk på når vi bygger, vil alle miljøbevisste kunder forlange at det står “Made in Brevik” på sementsekken de kjøper.
Legg også merke til at lederne i disse Breviks-bedriftene blir hentet til større jobber. Den forrige fabrikksjefen på Norcem –Kjell Skjeggerød var så flink at Heidelberg-gruppen ville ha han til å gjøre det han har fått til i Brevik på alle deres europeiske fabrikker. Jan Brønsten har fått til så mye her, at STX nå vi ha han til å lede et mye større skipsverft i Brasil.

Vi får det til i Brevik!

• Mye av “det nye” når vi snakker om arbeidsplasser handler om IT. Microsoft har verdens største samling av kloke IT-hoder. Men de klarer ikke å innovere alt selv. Derfor kjøper de opp små, smarte, innovative bedrifter. Og når de skjønte at de skulle konkurrere meg Google, så kjøpte de opp en norsk bedrift som lager søkemotorer -Fast, og noen av deres smarte hoder sitter på Øvre torg i Brevik!

Sånne eksempler vil det komme flere av. Fordi smarte hoder velger hvor de helst vil bo, så tar de med seg jobben dit. Og finnes det noe bedre sted å bo enn i Brevik?

Jeg har kanskje den aller morsomste jobben i Telemark i Innovasjon Norge. Jobber med flinke folk som vil skape noe. Et av prosjektene jeg jobber med, er å få en av de store i Silicon Valley til å etablere seg i Norge. Telemark er godt egna –for alt det du og jeg gjør på Facebook, på YouTube, Google og Twitter skal lagres et eller annet sted –dette er litt svevende kanskje –så kalles det jo også for nett-skyen. Om litt er mye av denne nett-skyen –eller “clouden” plassert i Norge. Også i Telemark. Tror jeg på.

Vet du hva jeg forteller om når jeg skal forklare hvorfor Norge er helt spesielt egna? Jeg snakker om demokrati og bærekraft –litt svevende det og! Så hvordan kan jeg vise frem demokrati og bærekraft –i praksis -for en utlending som ikke skjønner forskjellen på de ulike landene i Norden? En som bruker europakartet på en Euro-mynt hvor ikke engang Norge er med… Jo, jeg inviterer ham til 17. mai! Det er et utstillingsvindu av annerledes-landet. Tvert-om-landet. Og det handler om demokrati og bærekraft –lange, trygge linjer –at ikke makt-eliten kjører over folket –at ingen stemme er for svak til å bli hørt.

Hva er så annerledes med 17. mai?
• De fleste land viser frem sine generaler og militære ressurser når de skal feire sine nasjonale merkedager. I Norge er det tvert om –vi lar barna være de virkelige verdiene.

• De fleste land bruker sang og musikk som viktige nasjonal-symboler. Men det er en forskjell også her, for de aller fleste landene holder frem sine statsoverhoder, og tekstene er opptatt av vise muskler:

Nederland :” Wilhelmus” – sannysnligvis den eldste kjente nasjonalsangen i verden –handler om kongen Wilhelmus – og kampen mot Spania

Japan: “Kimigayo” – handler om at regenten skal fortsette i 8000 generasjoner

UK:” God save the Queen”

Frankrike: Vi kjenner “Marseillaise” – som handler om “til våpen”, med sterke tekster for å motivere til kamp. Jeg tar sitatet på engelsk for ikke å å skremme sarte sjeler: “…to cut the throats of your sons and women”

Danmark: De har 2 nasjonalsanger! “Kong Christian Sto ved højen mast” –konge og kamp, pluss “Der er et yndigt land” – disse synges fortsatt ofte sammen!

Sverige: Kanskje mest lik vår. Men den kom etter vår –første gang brukt som “nasjonalsang” under Oscar II i 1893 – men er fortsatt ikke en offisiell nasjonalsang –så sent som i år 2000 forsøkte noen i Riksdagen å gi den det nasjonale stempelet men tapte den kampen. Men svenskene skal ha for at de synger om Norden –ikke om Sverige –der er 'kommunesammenslåinga' allerede forskuttert i sangteksten.

Så til Norge: Nasjonalsangen var ikke på plass i 1814, men kom til 50-års dagen – 1864 - og smak på disse ordene:

-“hus & hytte, furet& værbitt” -ydmykt?,

-“tusen hjem, far og mor” - omsorg, mykt?

-”drømmer på vår jord” -demokrati og bærekraft?


Og bare stopp opp ved de tre første ordene:

• JA: Det første ordet er et ja-ord! Flott? Forutsetning for læring, forutsetning for raushet, forutsetning for toleranse, forutsetning for innovasjon –JA er kanskje det mest åpne ordet vi har!

• VI: Det andre ordet! Identitet og samhørighet! Det er ikke “oss” –ordet som indikerer at det er parter –men vi-ordet som inviterer og inkluderer til fellesskap.

• ELSKER: Det tredje ordet –kan det bli bedre? Livets største mål –å bli elsket. Å få lov til å elske.

I 148 år har vi preget vårt selvbilde med disse tre ordene “ja vi elsker”. Det gir styrke til å møte motgang. Og det har vi fått testet i året som har gått, mer enn noen gang i mine snart 50 års levetid:

22. juli:

• Alle våre 3 unger og deres partnere i Oslo var så nær at de alle var preget –den nærmeste med kontorvinduet blåst inn, en av ungenes studiekamerater kom aldri tilbake, mens en av studievenninnene var avfotografert på mobiltelefonen fra en grillfest bare to dager før –hun som i dag omtales som mirakeljenta.

Kona mi og jeg var i Valldemossa, på Mallorca – jeg satt og leste Twittermeldinger fra de berørte –gråtende åpenlyst midt på torget..

Dette preget oss alle, preget folk over hele kloden –og mange har bare så vidt begynt på bearbeidingen av sår som vil vare livet ut…

Til Oslo dagen etter –opplevde “ja vi elsker” i praksis:

• “Ja”, -et folk som kjemper for det vi tror på, vi kjemper ikke imot

• “Vi”, -inkluderte alle, vi sto ved blomsterhavet utenfor kirken og snakket med hjelpearbeideren –en brite - som jobbet med muslimer i nord-afrika og var livredd for at “hans folk” skulle å få skylda –og når vi nå visste hva som hadde skjedd gikk vi-følelsen gikk på tvers av religion og hudfarge.

Polakker som kom og spurte meg “når er sorgen?” –de ventet at det var myndighetene som skulle definere –og ikke helt skjønte når jeg svarte at “sorgen varer så lenge den er din”.

• “Elsker” -“I kveld er gatene fylt med kjærlighet” sa kronprinsen –mange av oss lærte mer om å snakke om følelser, samhørighet, idealer, død og liv, og himmel og jord –på et mer ekte og dypere plan…

Musikken – hva skjer med den i kriser?

Vi toner ytterligere ned kampen, ennå mer ydmykt, både i tekst og melodi: “Mitt lille land” som vi også finner i Breviks program for 17. mai.

Kirken har også en spesiell plass i krisa. I dag er det både Kristi Himmelfartsdag og 17. mai. Det er en kombinasjon som burde før til at feiringa tar helt av. Sett fra min synsvinkel så kobler kirken sammen jord og himmel. Helt fysisk –der jeg står på Bjørkåsen og tar bilder av vakre soloppganger eller flotte regnbuer –så er det eneste som bryter konturene av landskapet nettopp kirketårnet. En fantastisk symbolikk. Og flagget vårt har troens symbol i sentrum. Korset som skaper linjer –relasjoner –både horisontalt –mellom mennesker –og vertikalt –mellom meg og skaperen. Tar du bort den ene himmelretningen får vi en vimpel. Enklere, en dimensjon mindre – men for mange det eneste man kan tro på. En tro det også siden ingen har klart å bevise noe som helst om de evige spørsmål.

Men, det er en rød tråd mellom de tvert-om-verdier vi har snakket om og kjernen i kirkens budskap. Barnas betydning “den som ikke tar imot et lite barn…” , ikke “øye-for-øye-tann-for-tann” men mer åpenhet, mer likeverd og mer kjærlighet i gatene. Dette er verdier som handler om å gi. Gi bort de viktigste verdiene. De ikke-fysiske, de immatrielle eller emosjonelle…. Gi til naboen din. Gi til de du møter på Joker. Et smil, et vennlig ord, en arm om skulderen eller en dytt når naboen står fast i nysnøen. Det du har gitt bort kan ingen ta fra deg!

Landsbyen: Å oppdra et barn krever en hel landsby har et klokt hode sagt. Brevik er en landsby. Og vi har mange som bidrar til at den blir en god plass å vokse opp i. Jeg skal holde fram en gjeng som i året som har gjort virkelig har vist landsby-ansvaret. Det betyr at det er mange andre som burde vært nevnt, de frivillige som jobber med speidern, teater, idrettslaget, korpset, Frelsesarmeen, bacalao-gjengen, alle på oppvekstsenteret, frivillige i politikken som sikrer oss nye skole-investeringer –alle disse fortjener takk og hurra! Men siden vi har den fantastiske milepelen i Breviks historie av frivillige landsby-byggere – Vinter-OL –så skal jeg avslutte med å gi ros til Brevik Olympiske Komite-gjengen. Arrangementet som var planlagt i 15 år –og samlet ti-tusener av folk på på en gudbenådet godværs-vinterdag. Galskapen med det helt riktige motivet. Patriotismen som er full av humor. Gamle gubber som leker –og bidrar til at våre barn og unge kan få leke med støtte fra andre frivillige.

Dette er innovasjon i samfunnsansvar!

3 x Hurra for BOK, for alle frivillige, for barna, for landet vårt og for ja vi elsker fortsatt og ennå mer!

17. mai 2012 i Brevik

Visjonsskolen

Det nærmer seg beslutning: Ny videregående skole, Telemarks største investering i ungdommen skal lokaliseres. Skien har debattert. Fylkestinget beslutter. Innovasjon Norge har verken kompetanse om pedagogikk, byggteknikk eller byutvikling som forsvarer at noen skal legge vekt på våre innspill, men vi tror at vi kan utfordre og inspirere til å tenke litt annerledes. Kan vi sammen lage nye visjoner for skoleutvikling?

Utgangspunktet vi er enige om
Få diskuterer viktigheten av å satse på de yngste. Skolen har ikke skylda for våre dårlige statistikker (drop out, ledighetstall, uførhet blant ungdommer osv), men skolen er kanskje det viktigste verktøyet for å gjøre noe med det. Våre oppvoksende fortjener å bli sett, oppdage sine talenter og gis mulighet til å oppleve mestring. De fleste er også enige om at det viktigste våre unge lærer på skolen, er ikke hva de lærer, men at de lærer seg å lære.. Læringsprosesser pågår i de fleste yrker livet ut, og kanskje vil Norges største konkurransefortrinn i fremtiden være at vi er raske til å lære.

Innovasjon i læringssystemene
Siste store utviklingstrinn i kunnskapsbygging skjedde for snart 600 år siden. Gutenberg industrialiserte kunnskapsformidlingen i bokform. Siden har vi jobbet med skrittvise forbedringer av pedagogikken, uten noen kvantesprang. Men nå står vi midt oppe i et nytt markant utviklingstrinn: Internettet som medium for å formidle kunnskap har sannsynligvsi en enda større betydning for kunnskapsbygging globalt, enn det Gutenbergs boktrykkekunst hadde. Kunnskapen er nå gratis. Leksikon er gratis på nettet, det er mer innholdsrikt, og det oppdateres fortløpende. Kunnskap er ikke lenger en salgsvare. Wikipedia-redaktørene bidrar til å dokumentere vår kunnskap, uten å få noe annet igjen for dette enn gleden av å formidle. Formidlingen på internett er i tillegg ikke begrenset til bokstaver: YouTube er både en grunnskole og et universitet, hvor verdens beste kunnskapsformidlere er tilgjengelig døgnet rundt fra et “kateter” som alle går rundt med i lomma; smart-telefoner og lesebrett. Utnyttelse av spillteknologi, simulatorer og løsninger vi ennå ikke har sett, vil gi helt nye læringsmuligheter.

Ny kunnskap om kunnskapsbygging
Paradigmeskiftet, eller ”Gutenberg versjon 2.0”, gir oss nye muligheter. Mange av disse har allerede materialisert seg. Nye kommer. Vi ser neppe potensialet, fordi vi betrakter det hele gjennom erfaringens briller, og beskriver det med gårsdagens begreper. “Lærer” er et slikt begrep. Vår måte å bruke begrepet på, er basert på en forståelse av at du kan lære meg. Det stemmer ikke. Kun jeg selv kan lære meg, du kan være en formidler av kunnskapen eller katalysator for lysten til å lære. Morgendagens lærere vil i mye større grad kunne sammenlignes med prosessoperatører i industrien: De vet hvordan læringsprosesser foregår, sørger for at de riktige komponentene er tilgjengelige, og griper inn når energien stopper opp.

Den viktigste lærerjobben er den eleven selv utfører. Jeg har så mange ganger erfart at jeg ikke har forstått stoffet før jeg selv forsøker å lære det bort. Dermed skal vi kanskje tenke våre læringsinstitusjoner like mye som en læringskjede –en kompetansefabrikk, hvor større elev lærer bort til litt mindre. Et annet fenomen som kanskje vil bli borte på sikt, er dagens inndeling i klassetrinn og bruk av forelesninger. Dette er en måte å organisere læringsprosesser på som er praktisk for skolen, men neppe optimal med utgangspunkt i eleven. Gjennomsnittlig hastighet på læringsprosesser passer kanskje greit for de som ligger i midten, mens de som lærer raskere eller senere, taper. Skal læringen skje på elevenes premisser og tilpasses den enkeltes potensiale vil en slik depot-tenkning måtte utfordres. Dette var utenkelig med gårsdagens metoder, men vil kanskje bli mulig med helt nye verktøy. La oss derfor ikke bygge en skole for gårsdagens læringsteknologi og læringsmiljø.

Lokalisering handler egentlig om samlokalisering
Hvis den nye videregående skolen er en satelitt, et lukket samfunn utenfor lokalsamfunn og arbeidsliv i samfunnet for øvrig, da kan skolen plasseres hvor som helst, bare det er kostnadseffektivt og miljøvennlig. Da kan beslutningen overlates ingeniørene og økonomene med sine regneark. Våre akademiske institusjoner er imidlertid en del av økosystemer, de må spille sammen med andre aktører for å bli gode læringsarenaer, og de har potensiale til å tilføre sine naboer noe underveis. At Toppidrettsgymnaset velger å lokalisere seg på Skagerak Arena, sammen med fylkets største idrettstalenter og kommersielle treningsstudioer virker logisk for de fleste. Kan vi bruke den samme tankegangen på kulturelle eller akademiske ferdigheter? En videregående skole som kan samlokaliseres med kulturelle institusjoner og næringsliv som jobber med læringsteknologi vil være til gjensidig berikelse. En skole som ønsker å være i kontinuerlig utvikling, bør velge sine naboer med omhu. Vi preges alle av omgivelsene våre – og vi preger våre omgivelser. Forskere har funnet ut at selv arbeidsledighet og sykefravær er smittsomt. Nå er Kverndalen lagt bort av de fleste, og sett i et samlokaliseringsperspektiv var dette et godt pedagogisk eksempel på mitt poeng: Hvis det stemmer at elevene får ideer og identitet av omgivelsene rundt, hva blir effektene over tid av å ha NAV, kirken og en Blå Kors institusjon som nærmeste naboer? Hva slags naboer ville vært det ideelle for å gi de unge gi lyst til å bruke kompetansen til å bygge samfunnet med god kultur, gi folk bedre helse, eller skape samfunnsnyttige løsninger med morgendagens teknologi? Er det mulig å velge eller selv være med på å bygge et slikt økosystem?

Den gode plasseringen om 10-15 år
Alle med et stort hjerte for Skien ønsker utvikling som løfter byen med vakre omgivelser og levende mennesker. Motivasjonen for Kverndalen var sannsynligvis basert på slike resonnementer. Liv i sentrum er et godt mål! Lykkes vi med de gode prosessene som pågår, vil knutepunktene i framtiden være midt i byene våre, med miljøvennlige transportløsninger som bybane, el-busser, nye måter å få folk til å fylle opp setene når de velger privatbiler, kanskje til og med en elektrisk kanalbåt? Dermed velger bedriftene å ligge nær disse knutepunktene, i gangavstand –med attraktive lokaler langs våre vannveier. Jeg har erfart at vi tiltrekker oss kresne, unge medarbeidere når vi kan tilby arbeidsmiljøer rundt våre attraktive vannspeil. Skien er alene om å kunne tilby disse i flere plan. Byen er vakker, sentrum kommer til å bli enda vakrere når gangveier og bruer og flere gode arkitektoniske grep er på plass. Det er i dette fremtidsbildet vi skal plassere skolen og det er dette framtidsbildet skolen skal være med å skape.

Landbruksmeldinga Velkommen til bords -i Telemark

Igår var jeg invitert til Lars Peder Brekk og LMDs samling av fylkesmenn og fylkeskommuner og mine kollegaer i Innovasjon Norge for å si noe om Telemarks utfordringer og muligheter, og Landbruksmeldinga sin betydning sett med partnerskapets øyne. Fylkesmann i Telemark, fungerende landbruksdirektør Marita Oxum, Telemark Fylkeskommune, fylkesordfører (også han godt fungerende vil jeg si) Terje Riis Johansen, og leder for team nyskaping Didrik Bakken Riiser og undertegnede har hatt en runde sammen for å gi noen felles innspill.

Først noen fakta om Telemark:

Noen bilder fra landets vakreste fylke. I en av gjestebøkene på en besøksgård, Kvåle Din Gard –lokalisert i noe så fascinerende som et klyngetun i Hjartdal, fant jeg en utenlandsk gjest som hadde skrevet en sur kommentar i gjesteboka omtrent som følger: “Her har Visit Norway markedsført Norge på en måte som gjorde at jeg har kjørt 4000 km, også var alt jeg kunne ønske meg her i dette fylket”.

I forrige uke kunne dere lære helt nye ting med smak av forskningstyngde i NRKs program Brille. I hvilke fylker lyver folk mest? Telemark er eneste med 0%. Mao, vi har den jordnære, minst skrytete befolkningen i hele Norge (okey, jeg er innflytter!). Men alle kjenner historiene om fiskernes overdrivelser i motsetning til den trauste bonden –og vi er nok mest det siste. På godt og vondt, -det blir kanskje ikke mest innovasjon av det…?

I det samme programmet fikk vi presentert en gallup av de ulike partivelgeres forhold til silikonimplantater. Sp-velgere var minst positive. Til det kommenterte min navnebror Bård Tufte Johansen: ”I Senterpartiet mener de brøst ikke er til pønt, men til mjælkeproduksjon”.

Kanskje ennå mer saklig:

I Telemark utgjør landbruks-delen 42% av bevilgningene, dersom vi teller med lån som er finansiert gjennom rammen fra NHD. Med andre ord en svært viktig del av det vi jobber med i Innovasjon Norge Telemark.


Tilleggsnæringer:
Jeg velger å bruke det gamle ordet inntil landbruksmeldinga er vedtatt. Kanskje har jeg blitt glad i det gamle begrepet, men jeg er ikke sikker på om Bygdenæring er et bedre begrep for å kommunisere en viktig utfordring: Entreprenørene med utgangspunkt i gårdsbruk har store muligheter til å skape verdier i tillegg til kjernevirksomheten i landbruket. Dessuten er Telemarks største landbrukskommune Skien, -det kan selvsagt diskuteres om dette er en by eller bygd, men Skiensbøndene er en like viktig målgruppe når vi skal motivere for nyskaping. Derfor treffer kanskje begrepet tilleggsnæringer bedre?

Nivået har ligget på 12% siste 5 årene, med en svakt stigende tendens. Målet vårt er å komme opp i 20%. Fritzøe tjener i dag mer på sine tilleggsnæringer enn avvirkning av skogen.

Innovasjonshøyde:
Den mest innovative søknaden vi har fått, tror jeg var den som søkte om midler til “Frittgående egg”. Det viste seg å være en skrivefeil. Da ble jeg litt skuffa, for her trodde jeg vi hadde funnet et gullegg av en innovasjonshøyde. Telemark har for øvrig blitt landskjent for å ha støttet en bonde med hest som har startet turistvirksomhet hvor vi har støttet kjøp av vogn til å sette bak hesten. Sånt blir det vitser og artikler i nasjonale medier av. Vi tror likevel at alle som tar et skritt inn i noe nytt med målsetting om å treffe betalingsvillige kunder er bra! Særlig når det har nyttige sekundæreffekter for basis-virksomheten på gården: Arbeidsplasser , befolkningsvekst, kulturlandskap osv.

Dersom neste skritt for tidligere heste-eier, nå hest-med-kjerre-eier, finner samarbeid med andre aktører i bygda som utvikler nye forretningskonsepter, så har den første innovasjonen vært nyttig. Kanskje til og med vært utløsende…

I spenningen mellom innovasjon og verdiskapning ligger en god del av de prosjektene vi støtter, og sånn bør det vel være. Det er mye bedre med rask utbredelse av ny teknologi, en stadig kreative krumspring –her symbolisert ved traktoreggene.

Disse casene viser at innovasjon ikke bare handler om tekniske dingser, men evne til å få satt dette inn i ulike prosesser som tjenesteyting og anvendelse på flere områder. Her har vi satt i gang et internt prosjekt sammen med NILF, og så langt viser dette at innovasjon i verdikjeden er det viktigste virkemiddelet som forklarer produktivitetsveksten i landbruket, og at innovasjonsgraden er høy. Rapporten burde bli veldig interessant lesning for Abeila.

Likevel har vi sannsynligvis mye potensiale i å gjøre bonden til en mer aktiv partner i innovasjonsprosessene. Det skal jeg over til, først bare 2 eksempler på innovatører i Telemark:

Halvor Olsen hadde en drøm. Han var ingen odelsgutt, men kjøpte seg en gård i Drangedal for å realisere sin drøm. Som handler om å lage råvarer til gourmetkokker. I dag leverer han til de beste –med større etterspørsel enn produksjon, Den norske Opera får vente sier Halvor, Holte And og Gås er en merkevare han ikke tør risikere noe som helst ved når jeg spør om han ikke kan skaffe seg lisensproduksjon fra bønder i nærområde. Han har en nerdete lidenskap for dyrevelferd (kyllingene hans har mer boltreplass enn kravene barna har i norske barnehager) og de får førsteklasses ernæring. Hans største utfordring ligger i å få til effektive distribusjonskjeder, derfor ønsker han å utvikle samarbeid med andre som lager premiumprodukter under eget merkenavn.

Halvor Olsen er et av mange gode eksempler på bønder som har kommet inn i en portefølje av virkemidler som ikke handler om landbruk som bransje, verdiprogrammet. Innen Design er det eksempelvis 25% av bedriftene fra landbrukssektoren.

Telemarkrøra er historien om en svært ung bensinstasjondriver som så at hun hadde mer dekningsbidrag på vaffelsalget enn på bensin. Derfor startet hun vaffelrøre-fabrikk, med mål om å bli verdens største. Med selvutviklet jern og komplette system- og logistikkløsninger –som bl.a. går ut på å lære voksne damer å steke ihht kvalitetsprosedyrer –tenk, de som har stekt vafler i hopetall på dugnad for idrettslaget i alle år. Hun er David mot Goliat –og den største utfordringen er å slippe til på utsalgsstedene, fordi Goliat kjøper seg inn. Men forhåpentligvis krever du og jeg som kunder premium kvalitet så det blir markedsplass til innovatørene.

SWOT-analysen for landbruket i Telemark:

La oss først se på de interne sidene (styrker og svakheter):

Styrker:

• Svineproduksjonen er i sterk vekst i Midt-Telemark. 26-åringer som kjøper ut gården og investerer stort, satellitt-produksjon ,et kompetansemiljø rundt Bø.

• Melkeprodkusjon er stigende, med store investeringer og automatisering i Grenlands-området særlig. For 5 år siden var det 0 melkeroboter, men snart er det bare Fylkesordfører, den tidligere landbruksminster og kona hans som ikke har melkerobot.

• Det er et godt miljø for egg, flere investeringer på konsesjons-grensa på 7500 dyr.

• Mer enn hvert 4. eple som spises i Norge kommer fra Telemark. Konkurrerende lager/pakkeri/distributører har slått seg sammen. Epleblomsten og Union bryggeri tar råstoffet helt ut i sluttprodukter, og er gode representanter for raskt vekst i verdikjeden.

Svakheter:

• Saueproduksjonen har sunket med 30% i øvre del av fylket. Det har stor betydning for kulturlandskapet i kanskje den mest attraktive turistdelen av fylket (ikke si til folk ved kysten at jeg har sagt det). Men egnede utmarksområder tilsier at det bør være minst 50 årsverk i potensiale dersom noen vil!

• Vi har over 60% utleied areal i dag. Effektiviteten går naturligvis utover mer marginale jorder, og det får igjen effekt på kulturlandskapet. Tradisjonelt har vi lite kultur for å satse sterkt uten selv å eie, men dette er kanskje like mye holdninger som reelle svakheter. Men ansvaret for jorda har kanskje sammenheng med neste:

• Vi ligger i topp på avlingsskader. Ikke vet jeg om det er meteorologi, topografi, grøfting eller syting som er hovedårsak, men 365 saker i 2011 er høyt i et fylke som utgjør 3,5% av Norges befolkning.

Så til de eksterne sidene i dette bildet – trusler og muligheter.

Trusler: (før vi går til det morsomste, mulighetene)

• Ser vi litt frem i tid, så er det mange aktører på vei ut, uten at vi kan se den tilsvarende køen i generasjonen under som vil ta over. Her vil landbrukmeldingens forslag rundt odelslov forhåpentligvis gjøre det lettere med omsetting av gårdsbruk.

• Rovdyr er et problem, særlig for sauenæringa. Vi skjønner derfor ikke helt halvering av jaktkvota på gaupe eksempelvis.

Muligheter:

• Landbruk sett med innovasjonsøyne er akkurat som alle andre næringer. Og i alle andre næringer jobber vi med utvikling, innovasjon, basert på tre strategiområder: E-V-I

o Entreprenørskap: Det å få særlig unge til å satse. Mobilisering. Motivering. Finansiering. Kobling.

o Vekst i bedrifter: Dette er i landbrukssammenheng pr i dag stort sett investeringer til kapasitetsutvidelser og modernisering. Men i dette strategiområde ligger også innovasjonsprosjekter hos de veletablerte aktørene. Her har landbrukssektoren mye å hente, i det minste ved at bøndene i større grad tar rollen som den krevende kunden. Oppfatningen min er at innovasjonen kommer fra utstyrsleverandører, F&U-siden, “utenfra”. Den viktigste måten å øke innovasjonsdrivkraften fra bøndene selv, er kompetansebygging –og “smitteffekten” gjennom:

o Innovasjonsmiljøer: Dette kjennetegner alle de meste innovative: De deltar i nettverk hvor de får tilgang på ny kunnskap om marked, kundebehov, produksjonsprosesser, teknologi, -og finner partnere de kan gjøre ting sammen med. Skala-fordeler, eller ennå viktigere –komplementære ferdigheter. Her har vi foreløpig mye ugjort i landbruks-sektoren! Lokalmatprogrammet, Treprogrammet og Bioenergiprogrammet, FRAM og andre kompetansetiltak er gode eksempler, men det trengs mer gjødsel for å skape gode vekstkulturer.

• I Telemark har vi store utvidelsesmuligheter. Der andre fylker ikke har mer spredeareal igjen, har vi mye å gå på–som kan gi økt produksjon av hvitt kjøtt. Vi har også tilgjengelig mer beiteareal både til sau og storfe. Og der vestlandsfylkene knapt har plass til flere frukt-trær, har vi masse plass til både bier og blomster, og landets beste klimatiske forhold.

• Landbruk og stedbunden næring er en viktig partner og arena for reiseliv og opplevelser. Her bruker vi andre virkemidler enn BU-midler til det vi kan kalle bygdenæringer.

• Arbeidet i partnerskapet og tydelige satsinger skal også utfordres i form av en ny landbruksmelding som er til politisk behandling i disse dager.

• Vi kunne også ført opp potensialet for innlandsoppdrett av fisk. Landets første konsesjon for oppdrett i mærer i innlandsvann er på plass for oppdrett av innlandsørret i Fyresdal. Også her har vi et greit utgangspunkt mht kompetansemiljø, og ennå bedre utgangspunkt med egnede regulerte vann. Strengere bestemmelser enn våre naboer i øst gjør veien frem til lønnsomproduksjon noe lengre, men det kommer, tror vi.

All produksjon baserer seg på de samme elementene: Noe råstoff puttes inn i en prosess, tilføres energi, og går prosessen som den skal, kommer det ut et produkt i den andre enden som kunden er villig til å betale mer for enn kostandene til råstoffet, energien og styringen er både økonomien og ingeniøren fornøyd. Kan det skaleres, kaller vi det industri.

For innovasjonsprosesser er det viktigste råstoffet kompetanse, og enerigen heter lyst. Motivasjon. Dette gjelder også for landbruket. Derfor kan vi god si at det viktigste for økt produktivitet og innovasjon innen landbruket sitter mellom ørene på aktørene. Tankesett, de myke verdiene, kulturen.

Før sa vi gjerne:

“Skomaker, bli ved din lest”. Dette er odels-tradisjonen. Som Ole Paus sier “Far ble som sin far igjen, som mødrene fikk ektemenn og alt fikk være som det var”. Skal vi få til “draiven” vi trenger, må vi sette strek over og bytte ut “lest” med “lyst”. Gamlefar må gi fra seg rattet mens sønnen er på sitt mest potente. Da er vi visstnok rundt 27. Jentene er raskere modne, og litt yngre når de er på topp, selvsagt. I dag er det for mange som overtar først når de er på min alder. Det skjønner jo alle ikke kan være bra. Kompetanse, og slipp frem de som har lyst, -her ligger vår største strukturelle utfordring for å få ut potensialet. Kunnskap og lidenskap.

Landbruksmeldingens mål om 1% årlig vekst de neste 25 år er visualisert med det blå feltet. Det betyr at vi om 25 år produserer det samme som i dag med drøye 20% færre årsverk. De foregående 20 årene har vi imidlertid hatt en gjennomsnittlig vekst på 1,65%. Bedre enn de aller fleste bransjer. Ikke så mange vet det. Mer om dette kommer i rapporten IN og NILF lager om innovasjon og verdiskapning i landbruket.

Men kanskje er det et betimelig å spørre om vi skal legge lista på en lavere produktivitetsvekst de neste årene enn det vi har fått til de siste par tiår? Med den rød vinkelen fortsatt, produserer vi nesten 50% mer om 25 år enn i dag med samme antall hoder/hjerter/hender. Mer høyverdige produkter, mindre import, eller mer eksport…




Uansett:
I Telemark er vi klare til å ta utfordringen den nye landbruksmeldinga gir. Den gir oss handlingsrom, og det ønsker vi. Vi tror det er god styring å gi regionene ansvaret for detaljene, men med en intelligent koordinering på regionalt og nasjonalt plan der det et formålstjenlig. Eksempelvis for å kunne nyttiggjøre seg de andre verktøyene IN har i verktøykassa, til kompetanseprogrammer, til kobling på tvers av sektorer –det er alltid i koblingen det oppstår noe nytt.

I Telemark tror vi at vi har blant landets største vekstpotensiale, som vi fra partnerskapet sammen med næringa kan hente ut om vi også er best på samarbeid.

For å avslutte der jeg begynte, med en omskriving av Bård Tufte Johansen: “Vi mener at Telemark ikke bare skal være til pønt, men til mjølkeproduksjon”. Blant annet.