"Konsekvensutredningen viser at den
foreslåtte virksomheten kan drives uten betydelig miljørisiko og på en slik
måte at miljøpåvirkningene er innenfor det akseptable."
Akseptabelt for Bellona er ikke det samme som akseptabelt for de som blir
berørt, eller akseptabelt for industriaktører som utvikler renseteknologi for
avfallet NOAH ønsker å begrave . En seier i saken er avgjørende for Bellonas
forretningsmodell. Hvorfor skal industrien betale for Bellonas tjenester hvis
Bellona ikke er i stand til å levere? Vi tror både Bellona og NOAHs
forretningsmodell står for fall. Et sentralt element i saken om deponi for
farlig avfall er risiko. I denne sammenheng siterer vi Kåre Willoch sitt innspill
under Arendalsuka; “Jeg vil spørre deg: Tror du at huset ditt vil brenne?
Svaret er nei. Men du tegner jo brannforsikring? Ja, selvfølgelig. Sånn er det
også med klimapolitikk. Er det risiko for at mennesket påvirker klima, så er
den risikoen så fatal at vi er nødt til å gjøre hva vi kan" Denne
saken handler mest om miljø, og det ingen grunn til å ta risikoen som Bellona
og NOAH ønsker å påtvinge samfunnet. Det finnes alternativer; teknologier til
rensing, praksis for å bygge tette fjellhaller, og anvendelse av gruvene til
bærekraftig verdiskapning.
Tabell (side 2)
Tabellen er en pedagogisk
måte å fremstille essensen i Bellonas vurderinger og respons på påstander i
debatten. Tabellen har en stor svakhet: Ingen påstander har referanser, og
verken kontekst eller avsender fremkommer. Dermed blir dette en samling med
“alt vi har hørt”, og tungtveiende og lite begrunnede synspunkter kokes sammen
til et debattinnlegg mot en tenkt og kanskje ønsket debattmotstander. Vi
kjenner ikke igjen alle påstandene. Bellona har ikke forsøkt å indikere hva som
er vesentlig og ikke. Bellona har heller ikke noen lenke til hvor de har
forklart sine svar,. Vi finner ikke Bellonas svar på alle temaer , og opplever
flere av klassifiseringene i “Sant”, “Tvilsomt” og “Usant” som påstander. Den
som bare leser tabellen vil kunne få en oppfatning av at dette er et
tungtveiende argument. I realiteten er svært mange av påstandene møtt med nye
påstander.
Innledning (side 4)
“Norge trenger
derfor en arvtaker til dagens deponikapasitet ved Langøya, noe Bellona begynte
å sette fokus på allerede for 20 år siden.” Bellona har i alle disse 20
årene pekt på Brevik som neste deponisted. Da er det kanskje ikke så underlig
at alternativene har fått lite fokus. Vi tror at et ensidig fokus kan gi
skylapper, og i dette tilfellet også en sovepute som har resultert i at teknologiutvikling
verken har skjedd hos NOAH eller Kronos Titan når det gjelder å løse problemene
ved roten. Vi kjenner godt til hvordan andre teknologiutviklere har blitt møtt
av Bellona, og det er ikke støttende. NOAHs svært lønnsomme forretningsmodell
har ikke vært motiverende for å utvikle egen teknologi for rensing og
gjenvinning i alle disse årene. Brevik var jo neste stopp der det var forventet
tilgjengelig plass for et nytt gigantdeponi. “Never change a winning team” blir
det ofte hevdet. For industri er det risikofylt. Disrupsjon skjer ofte etter
innovasjon. Europas avfallsindustri største og kanskje mest lønnsomme
forretningsmodell er truet, og vi har forståelse for at det gjør vondt å ta det
inn over seg.
“Langøya er fullt i
2022, og Regjeringen er to år på overtid i prosessen med å velge mellom
alternativene Brevik i Telemark og Raudsand i Møre og Romsdal.“ Bellona bruker 2022 når det passer. I
våre møter med Hauge/Bellona og Gjelsten/NOAH får vi vite at Langøya er full i
2026. I andre sammenhenger er året 2024. Forskjellen på 2022 og 2024 er om
Raudsand har svært dårlig tid, eller god nok tid. I 2015 fikk NOAH “nei” på sin
søknad om å konsekvensutrede Brevik, og vi ble fortalt at det ikke var andre
realistiske alternativer. Takket være Porsgrunn ble det interessant for
industrielle investorer å satse tungt på alternativet i Raudsand. Hadde verken
Brevik eller Raudsand eksistert på kartet, hadde industrien i Norge funnet
andre løsninger. Vi kjenner til tidligere kunder av NOAH som fant en annen mottaker
av sitt industriavfall når NOAH doblet prisen for mottak på Langøya. Tid til å
utvikle ulike alternativer varierer, men Bellona, NOAH og Miljødirektoratet må
selv ta ansvar for at det nå er blitt dårlig tid. Langøyas levetid er ikke
vanskelig å beregne og er en konsekvens av at det er gitt økte
importtillatelser. Det blir ofte konsekvenser av å sove i timen.
“Langøya er i
utgangspunktet fullt i 2022, men NOAH har påbegynt et arbeid som kan forlenge
deponikapasiteten fram til 2024. Prosjektet innebærer imidlertid store
investeringer og vil trolig ikke kunne forsvares uten at selskapet også får
mulighet til å gå videre med deponialternativ Brevik.” Investeringen i en
filterpresse til 200 MNOK skal regnes inn i bruksperioden. Men en slik
investering er ikke uten verdi selv om NOAH ikke får fortsette etter 2026. 5-7
års avskriving av 200 MNOK med de marginer NOAH har bør være innenfor, når
dette er en konsesjon som er gitt med et samfunnsoppdrag som fundament. Vil
ikke NOAH ta denne investeringen fordi det er en annen aktør som ønsker å
overta når Langøya er full, så vet vi at det er mulig å samarbeide om denne
investeringen. Filterpresse er nødvendig uansett hvor deponiet skal etableres.
En filterpresse kan flyttes. Så vidt vi kjenner til planlegger Stena Recycling
innkjøp av mange filterpresser. Dermed fremstår slike påstander i Bellonas
rapport mer som en trussel enn konstruktivt bidrag til saken. I
etterpåklokskapens navn bør kanskje både NOAH og myndigheter reflektere over
hvordan situasjonen hadde vært hvis filterpressen som komprimerer avfallet NOAH
lagrer, hadde kommet på plass for noen ti-år siden. Mer volum ville vært igjen
på Langøya, men nå velger NOAH å bruke mangelen på volum som pressmiddel mot
norske myndigheter. Vi syns det er synd at prioriteringen har vært å hente ut
utbytte i 100-millioner klassen i stedet for å ta det ansvaret samfunnet ga
NOAH på 90-tallet.
“Det er i dag
nærmere 250 bedrifter og energigjenvinningsanlegg som leverer slikt avfall til
Langøya.” Dette tallet
varierer sterkt i ulike presentasjoner fra Bellona, NOAH og Norsk Industri. Av
og til er tallet 170, andre ganger 200 eller som nå 250. Hvem de er og hvor
mange som er norske, vet bare NOAH og Miljødirektoratet. Uten å navngi disse og
hvilket avfall de produserer, så blir det bare en påstand og en trussel.
Uansett er det viktigste poenget her krav til åpenhet om farlig avfalls
sammensetning og giftighet, lovpålagt av Miljøvirkningsdirektivet og Århuskonvensjonen. At Norge forsøker å teste grensene
for EU-regler på negativ måte ved å hemmeligholde informasjon passer dårlig med
Norges gode plassering på indeks for åpenhet
og transparents. Hemmeligholdelse av miljøinformasjon er også en hindring for
utvikling. Legges disse 250 bedriftene ut åpent, vil markedet og
teknologiutviklere bidra. Bellonas oppgave bør ikke være å skåne norsk industri
fra samfunnets og politikeres press til økt resirkulering og nye arbeidsplasser
basert på teknologi som løser problemene fortiden har skapt for oss.
“Norge er tilsluttet
Baselkonvensjonen. Konvensjonen innebærer en forpliktelse til å ha
nasjonal behandlingskapasitet for farlig avfall, og uten et nytt deponi for
farlig avfall vil Norge dermed stå i fare for å bryte med våre internasjonale
forpliktelser.” Baselkonvensjonen har til hensikt å redusere transport,
særlig over landegrensene, samt hindre Europeiske lands dumping av farlig
avfall i mindre utviklede land. Bellona klarer det kunststykke å bruke denne
som et forsvar for Norsk import av farlig avfall fra våre naboland. I 1994
ratifiserer Baselkonvensjonen gjennom en nordisk avtale som forplikter Norge
til å jobbe med minimering: “Videre viser vi til den nylig vedtatte nordiske ministererklæringen
om samarbeid om minimering og behandling av farlig avfall.” Med andre ord, vår internasjonale
forpliktelse ligger i å bidra til minimering og redusert transport. Hvordan
etablering av Europas største deponi bidrar til dette er vanskelig å forstå.
Konsekvensene er det motsatte.
“Behovet for
deponikapasitet understrekes av høringssvar til deponialternativ Brevik, fra
aktører som Borregaard, FREVAR, Kronos Titan, NFFA, samt hovedorganisasjonene i
næringslivet; LO og NHO (representert ved Norsk Industri)”. Bortsett fra Kronos Titan og FREVAR
som levert et høringssvar sammen, er det ingen av disse høringssvarene som
peker på Brevik. De peker på behovet for nasjonal kapasitet, og det er det
ingen som diskuterer. Det er faktisk full enighet om et behov for
deponikapasitet. Uenigheten dreier seg mest om hva som må deponeres og hvor.
Bellona har laget sin rapport for å øke presset på norske myndigheter til å gi
NOAH adgang til gruvene i Brevik, og denne setningen vil av lesere som ikke har
satt seg inn i de enkelte høringssvarene kunne forledes til å tro at de støtter
Bellona. Det er ikke tilfelle. Egentlig er det en mye mer interessant
observasjon at selv Norsk Industri og LO har fjernet all sine uttalte støtte
til lokasjon Brevik i sine høringssvar. Norsk Industri og LO er i bevegelse. Bellona
står derimot fast i sin 20 år gamle virkelighetsoppfatning.
“Som eksempel er
det Bellonas vurdering at det totalt sett er en bedre løsning å benytte sterkt
forurenset flyveaske, definert som farlig avfall, til å nøytralisere
avfallssyre som inneholder tungmetaller, sammenlignet med de
resirkuleringsløsninger som finnes i utlandet. Resirkulering av kun én av
fraksjonene, for eksempel flyveasken, ville ha en uheldig bieffekt ved at den
da måtte erstattes av nyprodusert kalk for å behandle den andre fraksjonen,
avfallssyre.” Dette er kjernen i vår kritikk mot Bellonas standpunkt. NOAHs
forretningsmodell er avhengig av disse to avfallsvolumene, en basisk og en sur.
Renses den ene, ryker hele modellen. I dette er det en Catch22 som kommer til
overflaten når teknologi-aktører som forteller Bellona at de kan rense
flyveasken: “Da har jeg et problem med avfallsyra til Kronos” svarer
Frederic Hauge. Men syra kan renses, det er kun et spørsmål om politisk
vilje til å pålegge fabrikken samme krav og rammebetingelser som konkurrentene i utlandet. Flyveasken kan renses.
Når disse to blir innbyrdes avhengig av IKKE å renses, så har vi en opplagt
farlig konseptuell løsning.
(rapportens vedlegg, Side 17)
“Det er teknisk
gjennomførbart å gjenvinne svovelsyren til ren svovel, men dette vil trolig
være lite hensiktsmessig: Det er allerede et overskudd av svovel på
verdensmarkedet som følge av at svovel renses ut fra mange prosesser, og
etterspørselen er forventet å falle fremover. Kronos Titan har også signalisert
at det vil øke klimagassutslippene vesentlig dersom de skal gjenvinne syren.
Man risikerer dermed å bidra med vesentlige klimagassutslipp kun for å
produsere noe som igjen ender opp som avfall.” Her gjør Bellona et forsøk på å
forklare hvorfor det ikke er fornuftig å rense og gjenvinne svovelsyre. Tilsvarende
argumentasjon mottok vi fra NOAH etter at planprogrammet ble sendt på høring i
2018. Fakta er at svovelsyre benyttes i store volum og har svært mange
industrielle anvendelser. Det er ikke så mange år siden Kronos
hadde problem med å få tak i ren svovelsyre. Det økende forbruket av svovelsyre og
dermed produksjon av forurenset syre har gjort rensing og regenerering av
svovelsyre til en betydelig industriell virksomhet. Ikke fordi industrien
ønsker å gjenvinne svovelsyre til ren svovel, men for å gjenvinne brukt
svovelsyre til ren og høykonsentret svovelsyre som på nytt kan brukes av
industrien. Denne bærekraftige industrielle muligheten er sannsynligvis årsaken
til at Veolia har kjøpt opp og fortsetter å
investere i svovelsyreregenerering slik at både ulike industriens
miljøfotavtrykk og kostnader reduseres.
I dag er slik teknologi blitt hyllevareanlegg for
titianiumdioksidindustrien og er industristandard. KBR Ecoplanning oppgir å ha installert anlegg som
regenerer mer enn 4 millioner tonn brukt svovelsyre årlig fra TiO2-industrien, slik at nettopp disse
kan gjenbruke ren og oppkonsentrert syre. En slik gjenvinningsprosess krever
riktignok energi. Primært dampes ut vann, og spørsmålet blir
-er dette en investering Kronos kan eller bør ta?
Sulfatprosessen hos Kronos Titan har primært to
store innsatsfaktorer, energi og konsentrert
svovelsyre, i tillegg til ilmenitt fra Titania. Kronos Titan bruker årlig over 300 GWh i sin prosess for fremstilling av
TiO2-hvitpigment.
Årsaken til det høye energiforbruket er at prosesstrinnene i fremstilling av
TiO2 krever svært høye
temperaturer. Bellonas argumenter om vesentlig økning i klimagassutslipp
pga. syreregenerering må derfor sees i sammenheng med bedriftens totale
klimafotavtrykk og energiforbruk før påstanden om økt energiforbruk/CO2-utslipp benyttes som argument for å
ikke gjenvinne og gjenbruke eget avfall. Staten har tatt
betydelige kostnader for å redusere klima- og miljøfotavtrykket hos Kronos Titan før. Om
det er på tide at Kronos’ eiere tar ansvar, eller om staten på nytt må ta
hovedkostnaden, blir en politisk beslutning vi følger med interessse. For en
vurdering av miljøbelastning som Kronos Titan er ansvarlig for, så bør
regnestykket også inkludere Kronos Titan sin
råstoff-fremsttilling. Det er ikke sikkert at inndampning av vann gir så stort bidrag i
bedriftens totale miljø- og klimaregnskap, og hvorfor ikke gjøre strøm fra
norsk vannkraft til en konkurransefordel hos Kronos som eksporterer
ca 90% av sitt produkt.
Pussig hvor vanskelig det er er med transportavstand for eget avfall, mens
salgsvare gjerne må sendes
langt...
“Flyveaske er en
god kilde til sink = usant” En av begrunnelsene Bellona legger til grunn for sin konklusjon er: “Det
finnes langt bedre kilder for gjenvinning av sink enn flyveaske: Innholdet av
sink i flyveaske er kun 1-3 %” (ref rapportens vedlegg, side 16). Fakta
er at Europa (EU35) produserer selv ca. 40% av EU-landenes eget sinkforbruk og
henter langreist
råstoff fra Australia og Peru som står for ca. 50 % av importvolumene. Sink er blant de metallene
som har svært høy økonomisk viktighet, men er sammen med f.eks. aluminium og
kobber ikke på EUs liste over kritiske metaller. Dette
betyr ikke at slike metaller ikke bør gjenvinnes. EUs liste revideres hvert
tredje år for å reflektere produksjon, marked og teknologisk utvikling. Sveits
er det første landet i Europa som har besluttet at all flyveaske fra
avfallforbrenningsanlegg skal renses slik at metaller blir gjenvunnet. Årsaken til dette er flere; tilgang på sink,
hensyn til miljø, teknologifremskritt og økonomisk forsvarlighet. Gruvedrift
for utvinning av sink slipper ut komponenter som har større miljøskade enn sink, som f.eks. bly, kobber og
kadmium. Sink fra galvanisering, gjødsling og avfallshåndtering står for de
største utslippene til miljøet. Betydelig mengder sink går tapt og
avfallshåndtering står for over 50% av sinktapet. Livsløpsanalyse av
sinksyklusen viser at rensning og oppkonsentrering av sinkmalm har den største
miljøpåvirkningen. Produksjon av sink er blant de 10 metallene med størst CO2-fotavtrykk (40 Mtonn CO2 ekv./år) og størst negativ effekt
på helse og økosystemer. Energiforbruket for global sinkproduksjon er 1,3 % av
all metallproduksjon og blant de 5 metallene som forbruker mest energi til
framstilling. Gjenvinning av sink vil i den sirkulære økonomien øke i betydning
fordi miljøfotavtrykket er vesentlig lavere enn produksjon fra sinkgruver.
Sinkholdig
filterstøv fra stålproduksjon blir i dag gjenvunnet, hovedsakelig i Europa,
Japan og USA. Sink fra flyveaske fra avfallsforbrenningsanlegg utvinnes
foreløpig bare i Sveits. Sveits vurderer at kostnaden med utvinning av sink fra
flyveaske er kostnøytral, da reduserte utgifter til import av sink og lagring i
deponi for farlig uorganisk avfall dekker rense- og gjenvinningskostnadene ved
avfallsforbrenningsanlegg. I 2012 var flyveaskerensing implementert i 13
avfallsforbrenningsanlegg i Sveits, og innen 2021 vil dette vært implementert i alle de 29
anleggene i landet. Utgangspunktet for sinkkonsentratet Bolidén Odda mottar fra Bolidéns
gruver er sinkmalm med fra gruver med kun 3-7 %
sink og dertil
tilhørende stort energi-, miljø- og klimafotavtrykk. Sett i lys av at flyveaske
inneholder 1-3 % sink, så representerer sink fra flyveaske en industriell
mulighet for gjenvinning at et viktig metall som verden trenger basert på den
sirkulære økonomien. Vi viser forøvrig til mer diskusjon om verdien av metaller
i flyveaske som er omtalt i høringsinnspillet til Brevik
Vel, avsnitt “Er det
først når det er kritisk vi skal utvikle sirkulær økonomi og gjenvinne?”
“Dagens
gjenvinningsteknologier kan redusere deponibehovet, men er blitt vurdert som
ressurskrevende, og de er heller ikke utprøvd og dokumentert i tilstrekkelig
grad til at man kan satse på disse alene. “ Dette er et dristig standpunkt. Vi erfarer at NOAH
hevder det samme. I et radioprogram i 24syv.dk forteller energisjef hos
Vestforbrænding, Per Wulff, at de nå bygger fullskala rensing
ved bruk av Stena Recyclings løsning Halosep. Metaller gjenbrukes,
restfraksjoner blir omklassifisert til ordinært avfall, og løsningen vil bli
billigere enn dagens løsning, som er å sende flyveasken til Langøya. I det samme
radioprogrammet sier NOAH at rensing og resirkulering vil bli 10 ganger så
dyrt. Haraldrud Energigjenvinningsanlegg i Oslo vil før Langøya er full være i
full drift med den norske løsningen fra OiW
Process. De største forbrenningsanleggene i Norge har intensjonsavtale med OiW
Process. Selvsagt har disse investeringsplanene gått igjennom grundigere
vurderinger enn Bellonas, og konklusjonene har mye større troverdighet. Vi
gleder oss over at også Sverige har offentliggjort at fullskala flyveaskerensing vil
være på plass om 2 år med en industriell løsning fra Ragn-Sells, som også vil
ha en lavere
miljøbelastning enn dagens NOAH prosess.
I det samme
avsnittet skriver Bellona “Fremtidens deponibehov påpekes også i Norsk
Industri sitt mulighetsstudie
for sirkulær økonomi i prosessindustrien.” Dette er igjen bruk av en kilde som
gir inntrykk av støtte til Bellonas konklusjoner som ikke stemmer med helheten
i kilden. Norsk Industri har en solid veileder som peker på behovet for
harmonisering av praksis i henhold til EUs regler, til offensivt arbeid med
rensing, resirkulering og minimering. At det vil være behov for forsvarlig lagring
av restfraksjoner er en opplagt del av denne debatten alle parter er enige om,
og Norsk Industri beskriver i sin rapport at kostnadene for dette vil øke.
Alternativet Brevik
(side 7)
“Alternativet har også blitt utviklet gjennom prosessen. Behandlingsanlegget
for farlig avfall skal nå beholdes på Langøya, og det skal etableres
kai-infrastruktur i Frierfjorden.” Basert på motstand mot løsningen i
Brevik og foten ned fra Norcem, har konseptet blitt endret. Hvorvidt dette er
en “utvikling” er et diskusjonstema. I brev fra NOAH til departementet oktober
2018, kommer det tydelig frem at Norcem trakk seg fra samarbeidet mai 2017.
“Langvik” er nok mer et eksempel på at “nød lærer naken kvinne å spinne”, enn
en villet utvikling. Når prosesseringsanlegget beholdes og utvides på Langøya,
har NOAHs løsning møtt nye utfordringer i Holmestrand, og hvor løfter om
avslutning av virksomheten, og tilbakeføring av øya brytes. Etablering av kai i
Frierfjorden og tunnel inn til gruvene er vel heller ikke en “utvikling” i
positiv forstand. Statens Vegvesen har i sitt høringssvar til
konsekvensutredning pekt på potensielle problemer og påpeker en mangelfull
utredning på vesentlige områder. Belastning på natur og miljø, rødlistede arter
og inngripen i naturreservat er en tvilsom utvikling i de flestes øyne. Men,
gitt at det gis tillatelse på tross av dette, kan neppe endringene sees på som
noe annet enn en utvikling i retning tilbaketrekning.
“Behandlet avfall representer ikke en fare for akutte ulykkessituasjoner,
ei heller høy forurensningsfare ved ulykker”. Bellona og NOAH
forsøker å skape et bilde av risiko som ikke er tillitsvekkende. I Jarlsberg
Avis 18.10.18 (se vedlegg) sier Bjørn Rune Gjelsten “Denne asken er faktisk
ikke så farlig. I Tyskland er flyveaske ikke kategorisert som farlig avfall”.
Dette stemmer ikke, ifølge professor i miljørett Nicolas de Sadeleer. Alle EU-land har
samme klassifisering. Det er imidlertid ennå mer alvorlig at Gjelsten uttaler
dette til avisen på samme tidspunkt som NOAH sammen med Kemira har anket en dom
som forbyr mellomlagring av flyveaske i Helsingborg, nettopp på grunn av
risiko. 20.12.18 tapte NOAH denne saken i Hovrätten,
tilsvarende Høyesterett og er dermed endelig. Det behandlete avfallet,
filterkakene, vil kanskje vurderes annerledes. Men når vi tar med i betraktning
at annet industrielt avfall, som ifølge konsekvensutredning ikke er spesifisert
også skal blandes i massene som skal deponeres, er risiko og farlighetsgrad en
stor variabel. Frem til nå har ingen blitt beroliget av Bellonas lettvinte
garantier. Selv NOAH har en ærligere beskrivelse av risiko for gassutvikling i
de deponerte massene i sin konsekvensutredning. Riktignok med et
tillegg som fjerner alle opptjente poeng: “Basert på de små mengdene er det sannsynlig
at gassen vil bli absorbert i kalksteinformasjonen i gruven.” (vår
utheving).
“Øvrige miljøkonsekvenser er lave, og KU viser bl.a. at renset
avløpsvann fra et deponi i Dalen gruver vil ha lavere konsentrasjoner enn
vannet som pumpes ut fra gruven i dag, ettersom etableringen av et deponi vil
innebære både rensing og overvåking av avløpsvannet.” NOAH har i sin
konsekvensutredning verken klarert hvilke avfallstyper som skal deponeres i
tillegg til flyveaske og syre fra Kronos Titan, eller tatt stilling til hvor
utslipp av rensevann skal slippes. Begge disse vil påvirke miljøkonsekvensene,
og Bellonas forsikringer er derfor gitt på tynt grunnlag. Vi vet at NOAH
opererer med en holdning til farlighet på importert og deponert avfall som
springer ut fra Carl Hartmanns uttalelse “Ingenting er for giftig
for oss.”
“NOAH har lang erfaring med vannrensing og overvåking fra Langøya.” Utslipp fra Langøya
blir jevnlig overvåket. I 2017 er nivå av kvikksølv over konsesjonsgrensene,
med trend som stiger over år. Det er et spørsmål i seg selv hvor alvorlig
kvikksølvforekomst på dette nivået i blåskjell og torsk. Mer problematisk er NOAHs forklaring på hvorfor dette
skjer: NOAH forklarer økt kvikksølvinnhold i blåskjell med
funn av bilbatterier i strandsonen langs Langøya våren 2018. Denne forklaringen
er svært tvilsom da bilbatterier ikke inneholder kvikksølv. Det er derfor ikke
rimelig at samfunnet skal godta Bellonas beskrivelse om NOAH som garantist for
miljøforsvarlig og kommunikasjonsmessig tillitsvekkende risikohåndtering. Vi
registrerer at de som forsøker å gjøre miljøovervåkning for NOAH sliter med å
finne levende blåskjell rundt Langøya, og det er kanskje grunn til å spørre seg
om overdekking av kvikksølvholdige masser med 3 meter gips ikke
nødvendigvis representerer trygg lagring inn i evigheten. Vi syns det er synd
at vannkvaliteten rundt Langøya har gått fra å være god til å få
klassifiseringen “oppnår ikke god kjemisk tilstand”.
“NOAHs FoU-arbeid forventes brukt tidligst om 5-15 år”. Dette er troverdig
av NOAH som per i dag ikke har patenterte teknologier, og ikke noe kjent
partnerskap med andre teknologiaktører med patenterte teknologier. NOAH har
sovet i timen, og aktører som Ragn-Sells, Stena Recycling, OiW Process, Renova m.fl. har kommet så
langt at de har teknologier som industrien er i ferd med å installere. Vi
klandrer ikke NOAH for tidsperspektivet som er nødvendig for å komme frem til
anvendbar teknologi. Vi tror på NOAH når de sier de trenger så lang tid for å
utvikle egen teknologi, og spesielt når andre aktører har patentert sine rense-
og gjenvinningsløsninger på avfallet NOAH frem til nå har gravet ned. Det vil
derimot være svært oppsiktsvekkende og svært klandreverdig om
beslutningstakerne godtar løsningsvalg fra aktørene som ligger bakerst i
oppløpsfeltet.
“NGI påpeker imidlertid at «redusert styrke vil ikke ha noen effekt på
utlekking av metaller». Her står fagfolk mot fagfolk. Gipsen vil løses
opp, men vil ionebytter kun skje innbyrdes i de oppløste filterkakene, eller
vil uønskede ionebytter spre miljøgifter? Dette har tidligere leder av Sintef
MOLAB en annen oppfatning av enn NGI, som med en faglig begrunnelse påpeker at tungmetallene ikke er stabilisert
i et evighetsperspektiv. Fakta er uansett at NOAHs metoder kun brukes ett sted
i hele verden, og det er utfordrende å forklare dette på annen måte enn at
andre land og aktører ikke mener metoden er egnet. Dette understøttes også av ISWAs vurdering av NOAHs
metode: «This probably results in some level of heavy metal retention,
however it is not likely that this type of processing - in a long-term
perspective – significantly reduces leaching.”
“Det har blitt reist spørsmål ved bruken av uttrykket «selvreparerende»
fjell”. Her gikk NOAH på en alvorlig smell. Fra å garantere pottetette
gruver for 5 år siden, til en mellomfase med lekkasjer som ikke er så
vesentlige fordi det vil bli et “innadgående trykk”, deretter innrømmelser om
utadrettede lekkasjer, og tilslutt en mirakuløs teori i konsekvensutredningens
selvreparerende fjell. Denne har naturlig nok blitt skutt ned av regiongeolog
Sven Dahlgren. Når han ble forsøkt bortforklart av NOAH i et brev til KLD
30.11.18, satte regiongeologen i gang et omfattende studie i samarbeid med
professor Stein-Erik Lauritzen, som er landets ubestridte spesialist på
kalksteinshuledannelse og hvordan kalkstein løses opp eller felles ut. Han er også
anerkjent som en av de internasjonale ekspertene på området. Studien slår
utvetydig fast at NOAH og NGI tok feil. Sprekkene vil ikke tettes, men tvert
imot øke over tid. Fra 10 cm til 1 meter i deponiets levetid. Bellona forsøker
i sin rapport å bagatellisere dette: “KU har ikke forutsatt at gruvedeponiet
vil være selvreparerende i fremtiden”. Vi tror ikke NOAH hadde droppet sine
Breviksplaner opprinnelig om de visste sannheten om dette. Tvert imot tyder alt
på at Brevik har vært besluttet som egnet sted, forut for konsekvensutredninger
og at utredningene kun har hatt til formål å bevise konklusjonen. Det er ikke
overraskende, tvert imot. Roar Hansen, som er redaktør i Kretsløpet,
generalsekretær i NFFA og informasjonssjef i NOAH, skriver på lederplass i 2015 i forbindelse med
akkurat denne saka: “Det finnes få om noen eksempler på at tiltak som først
har blitt konsekvensutredet senere har havnet i skuffen”. Får man grønt lys
til å konsekvensutrede viser historien at kampen mer eller mindre er vunnet.
Det som imidlertid er mest alvorlig er ikke at NOAH og Bellona har tatt feil,
men måten disse blir håndtert på. Det er ingen vei ut av denne kritikken med
påstanden i rapporten “har ikke forutsatt at gruvedeponiet vil være
selvreparerende”. Politikere og beslutningstakere blir ført bak lyset med denne
type feilinformasjon. Det underbygges best ved å lese Miljødirektoratets brev
til KLD 31.10.18:
“Rommene i gruva er generelt tørre, men det er noe innlekkasje av
vann via forkastninger og åpninger mot dagen. Kalkstein har en selvreparerende
og tettende effekt, og dette gjør at mindre sprekker gror igjen med kalkspat”.
Miljødirektoratet velger også å konkludere med: Berggrunnen består
av kalkstein med lav vannledningsevne og med selvreparerende effekt på
sprekkedannelser. Disse egenskapene ved berggrunnen vil redusere utlekking av
tungmetaller og Miljødirektoratet mener at fjellhallene vil utgjøre en god
barriere mot transport av forurensende stoffer.
NOAHs feil blir ikke mer sanne om Miljødirektoratet videreformidler
disse og bruker dette som underlag til avgjørende politiske beslutninger. Enda
mer bekymringsfullt er dette når man vet at Miljødirektoratet er etaten som
senere, hvis NOAH og Bellona får det som de vil, skal ta stilling til NOAH’s
utslippssøknad for Brevik-gruvene.
“...og sammensetningen i det behandlede avfallet gjør at eventuelt
«aggressivt vann» raskt vil stabiliseres og miste sin oppløsningsevne.” Her overgår
tydeligvis Bellonas kompetanse professor Lauritzens, for de mener dette er
sannsynlig. Professor Lauritzen svarer på motforestillingene ved følgende: “Poenget
er at oppløsningspotensial oppstår ved blanding av ferskvann og sjøvann, og det
er uavhengig av om vannet på forhånd var avmettet av fyllmassene.” Han
utdyper videre: “....korrosjon kunne foregå i saltvannskontakten uavhengig
av historien til de to vannmassene. En modellering av saltvannskontakten
igjennom lang tid, gitt ulike potensialhøyder på land, ville vært interessant å
se.” Professor Lauritzen er tydeligvis enige med Norcem om at
konsekvensutredningen har store faglige svakheter og vitner om manglende
kompetanse. Vi har forståelse for at dette oppleves som problematisk for
Bellona og NOAH. Lauritzen gjør også en vurdering av fylte gruver:
“Selv der hvor (horisontale) passasjer er helt fylt opp med
sediment, er det alltid en betydelig gleppe mellom tak og fylling som skyldes
kompaksjon i fyllmassen. Langs taket, over setningene, er det gjerne etset
korrosjonskanaler som viser at slike glepper har høy hydraulisk konduktivitet.
Liknende effekter kan en tenke seg foregå med deponimassene over lengre
tidsrom. Selv om de kan se tiltalende ut, så blir computermodeller aldri bedre
enn de data som legges inn, og påstanden om nesten stagnerende flyt i bunnen av
gruva kan skyldes at en har gjort den tett, og ikke i samsvar med observasjoner
av punktformige lekkasjepunkter med stor kapasitet.”
Vi har to gode råd når beslutningstakere skal stille seg selv
spørsmålet om hvem de skal tro på:
Hvem har en agenda, Bellona eller Lauritzen? Hvem har mest å tape om
de tar feil?
Hva er konsekvensen for miljø og folk om man velger å legge størst
vekt den ene eller andre?
Alternativet
Raudsand (side 10)
«Planforslaget med tilhørende konsekvensutredning
har imidlertid svakheter med hensyn til konsept, verifisering av teknologi og
kostnader."
Planforslaget har kommet lenger enn NOAHs
konsekvensutredning, da BMR's ligger til politisk behandling i kommunen for
beslutning om reguleringsplan. De innsigelser som er kommet fra faginstanser er
dermed behandlet og besvart. NOAH har på ingen måte klart å svare ut kritikken
fra faginstanser som regiongeologen, fra NORCEM selv, fra tidligere leder av
SINTEF Molab m.m. Sånn sett er vel svakhetene ikke i NOAHs favør.
"Mottaks- og produksjonsanlegg er ikke
definert"
BMR baserer seg på patentert teknologi fra Stena
Recycling. NOAH har ingen patent, heller ingen løsning for rensing og
resirkulering som de vil trenge på Langøya hvis de skal frakte materiale fra
Langøya til Brevik. Eller produsere i Brevik. I rapporten beskriver Bellona
selv at NOAHs F&U-virksomhet vil ha løsninger som først er tilgjengelig om
5-15 år. Stena Recyclings Halosep metode er uttestet og det første industrielle
anlegget starter opp nå i 2019 på Danmarks største forbrenningsanlegg. Stena
sier de har tilstrekkelig innsikt i skalering av den relativt enkle kjemien til
å bestille utstyr til Raudsand på slutten av 2020 slik at man er klar for drift
på Raudsand på slutten av 2022. Vi syns det både er interessant og relevant at
Stena sin HaloSep-teknologi er utviklet i samarbeid med den danske
Miljøstyrelsen. Tiden for Nordisk samarbeid er overmoden.
"Fjellet møter ikke avfallsforskriftens krav
til tetthet"
NGU, statens eget fagdirektorat for geologi, på
samme nivå og rolle som Miljødirektoratet, har undersøkt og vurdert fjellet
grundig. NOAHs påstand er rett og slett feil. Videre har Norconsult utarbeidet
stedsspesifikk Miljørisikovurdering som viser at fjellet tilfredsstiller
avfallsforskriftens tetthetskrav. I tillegg vil Veidekke foreta
systematisk forinjeksjon for å tette eventuelle sprekker man måtte treffe på.
Slik tetting innebærer at man i prinsippet kunne bygget fjellhallen kun 5 meter
inn i fjellet og enda tilfredsstilt forskriftskravene. Første fjellhall bygges
likevel mer enn 1000 meter inn i fjellet. Men vi merker oss at NOAH og Bellonas
tidligere påstander om at fjellet i Raudsand er surt, og derfor ikke egnet, nå
er tatt ut basert på samme NGUs analyser og klare konklusjoner om
fjellets egnethet.
"Etablering av prosessområde og kai blir en
enorm steindumpingsoperasjon i en sårbar fjord"
Det er spesielt at Bellona er bekymret for dumping
av stein utenfor Raudsand, men gir sin støtte til langt farligere masser som
ønskes deponert i Repparfjorden.
Vi tror det har mye med hvem som betaler lønningene
til Bellona. I tillegg har Stena endret designet slik at hele
anlegget bygges på fast fjell, fjordfyllingen benyttes til kai og
transportveier. Spredning av eksisterende forurensing ved utfylling er sjekket
ut av Aquaplan Niva og oppvirvlingen vil ikke ha konsekvenser for anadrom
sjøfisk eller oppdrettsfisk i fjorden.
"Anlegget blir ikke ferdig i tide"
Dette er kun Bellonas påstand. Vi tror BMR,
Veidekke og Stena har større innsikt i tidslinjen og risiko enn Bellona. Det er
også eiendommelig at Bellona opererer med 2022 og 2024 avhengig av kontekst.
NOAH selv, og Frederic Hauge i samtaler med oss har også operert med 2026. De
tiltak som gjøres på Langøya, sammen med den muligheten man har til å tilpasse
oppfyllingsgrad gjennom å styre mottak, vil sannsynligvis gi BMR en helt
uproblematisk tidskrav å forholde seg til. Og blir en konseptuell løsning valgt,
så vil det finnes overgangsmuligheter. Vi kan peke på flere.
I omtalen av BMR kommer Bellona også med
kommersielle bekymringer på anders vegne. Det lar vi stå ubesvart. Det er
grenser for hvor mye ansvar Bellona skal ta for avkastningen på vegne av andre
industrielle investorer. Men setningen "Som Bellona har påpekt i vår
høringsuttalelse innebærer dette både risiko forbundet med storulykker"
om lengre transportavstander fortjener en kommentar: NOAH har i lang tid
forsøkt å overbevise oss om at transporten av flyveaske på bil gjennom Oslo og
Østlandet ikke representerer noen risiko. I BMR sitt konsept vil transport på
bil erstattes med transport på skip. Her savner vi både konsistens og logikk.
Andre alternativer
(side 12)
Vi ønsker ikke å bruke mye energi på
dette avsnittet, fordi vi mener alternativ Raudsand vil gi en farbar vei. Men,
vårt poeng er ikke Raudsand som lokasjon, men konseptet som ligger bak:
Teknologi brukt til det ytterste, ikke deponi som hovedstrategi. Utvinning av
nye lagringsrom i jomfruelig fjell basert på beste kunnskap på området. Slike
fjell med krystalline bergarter finnes overalt i vårt land som med
forbehandling vil gi forsvarlig deponering av farlig avfall.
“En ny prosess vil med sikkerhet
medføre at vi står uten deponikapasitet i 2022”. Dette er drøftet
tidligere i vårt tilsvar til Bellona. 2022 er ikke den endelige målstreken her,
men et taktisk valg av årstall. Reduksjon av import og redusert oppfylling av
ikke-farlige masser vil utnytte restkapasitet. I dag brukes kapasitet til å
maksimere inntjening, slik vi kan lese i Jarlsberg Avis 18.10.18 “Mer ordinært
enn farlig avfall til øya”. Utpressing av vann i eksisterende deponerte masser,
og bruk av filterpresse i videre operasjon, gir et helt annet tidsvindu til å
utvikle alternativer. Det er også kommersielt tilgjengelige
deponeringsmuligheter i tyske saltgruver. Transport gjør dette noe dyrere, men
muligheten gjør at det ikke er grunnlag for å skape den kriseforståelsen
Bellona forsøker på her.
Bellonas
anbefalinger (side 12)
“Porsgrunn kommune har tidligere
frasagt seg sitt ansvar som regulerende myndighet.” Dette er feil.
Porsgrunn har ikke frasagt seg sitt ansvar. De har tatt ansvar og åpnet
mulighetsrommet både for alternative teknologier og lokaliteter. Porsgrunn
kommune sa nei til tiltakshaver. Hjemmel for statens adgang til å være
planmyndighet for en privat tiltakshaver er i seg selv en mye omstridt sak som
Bellona har valgt å forbigå i taushet. Ifølge professor i miljørett Nicolas de
Sadeleer vil rettstvister rundt dette spørsmålet kunne forsinke en eventuell
oppstart i Brevik med 10-15 år. Denne risikoen burde Bellona i det
minste nevne i sin anbefaling.
“I forbindelse med en statlig
reguleringsplan bør det derfor avklares hvilke virkemidler staten kan forsvare
å benytte seg av for å gjøre gruveanleggene i Brevik tilgjengelig for deponi”. Dette
er en litt overraskende diplomatisk formulering fra Bellona. Det er en kjent
sak at Bellona anbefaler en statlig ekspropriasjon. Bellona har til og
med gått så langt at de har utarbeidet et komplett utkast til regjeringsforslag
for beslutning av en ekspropriasjon (se vedlegg 2), sendt til statssekretær
Atle Hamar 25.02.19.
Avsluttende kommentar
Basert på den selvoppnevnte rollen som faglig kapasitet på farlig
avfall, skuffer Bellona i denne rapporten. Vi hadde forventet nye elementer, vi
hadde forventet solid forankring i eksperter utover de som allerede er
involvert i NOAHs konsekvensutredning. Premisset for rapporten er at Bellonas
meningsmotstandere ikke har innsikt. “Debatten om lokasjon er preget av
sterke følelser.” I møte med Frederic Hauge i 2018 har vi bedt han
konkretisere hvor vi tar feil i de kronikker, leserbrev og bloggposter vi har
skrevet de siste drøye fire årene. Alt er dokumentert på vår blogg, og vi ba
han begynne med Brevik Vels høringssvar
til konsekvensutredningen. Vi har ønsket hans korrektiver, han
sa han skulle lese dette, og siden har vi ikke hørt noe fra ham. Vi forventet
at denne rapporten var hans tilsvar. Invitasjonen til Frederic Hauge står der
fortsatt.
Vi har også analysert referansene som er brukt i dokumentet. Hvis du
trekker fra de referanser som er til NOAHs egne dokumenter, Norsk Industri,
bestilte rapporter og forvaltningens underlag, sitter du igjen med svært få.
Med andre ord er det påberopte faktagrunnlaget for Bellonas analyser og råd
dokumenter som hører inne i det vi kan kalle Bellona og NOAHs eget materiell.
Da forundrer det oss ikke at det kommer lite ny kunnskap inn i prosessen
gjennom rapporten.
Det hyppigst refererte kunnskapsgrunnlaget er de bestilte rapportene
fra SINTEF og Norsk Energi. Den siste av disse
er full av feil om konkurrentenes teknologi og prosjekter. OIW Process, Stena
Recycling og Scanwatt har alle reagert overfor direktoratet. Vi har konfrontert
NOAH med dette, og fått til svar “konsulentene fikk ikke tak i dem da de
skrev rapporten”. Det naturlige oppfølgingsspørsmålet var: “Hvorfor har
dere da brukt dem som fakta i videre dialog med direktoratet?” Dette fikk
vi ikke noe svar på, vi lurer fortsatt. En av de viktigste faktakildene til
Bellona er av aktørene som sitter med innsikten omtalt som “fri fantasi”!
La oss avslutte med Bellona rapportens aller siste setning: “Utlekkingstester
viser at utlekking av metaller fra det stabiliserte avfallet er lavere eller på
nivå med kravene til et inert og/eller ordinært avfallsdeponi.” Mener
Bellona at avfallet ikke er nødvendig å klassifisere som farlig?
Regjeringen skal snart ta stilling til lokalisering av deponi for farlig avfall. De har en utfordring i å skille snørr og barter. Mange påstander. Derfor inviterte Høyre regjeringspartienes stortingsgrupper til et møte 27. mars 2019. Påstandene fra konstellasjonen som vil inn i breviksgruvene kommer jeg tilbake til. Mitt innlegg kan du lese her: 
