InnoBaard - Bård Stranheims blogg: July 2018

Ideen om Brevik som lokasjon for farlig avfall ble foreslått av Bellona for over 20 år siden, den gangen Stein Lier-Hansen

var statssekretær som sørget for den private overtakelsen av NOAH og etterfølgende rekordraske oppfylling av deponiet på Langøya. Norge har nå mulighet for å ta i bruk beste tilgjengelig teknologi for rensing og minimering av avfall, samt å bygge sikre fjellhaller langt fra folk og oppvekstmiljøer. Spørsmålet er om 20 år gamle skylapper skal få styre norsk avfallspolitikk for de neste 10-år, eller om regjeringen har mot og vilje til å leve opp til sin regjeringsplattform og respektere det demokratiet som har gitt de mandat til å lede landet. Dette er mitt svart til KLD på høringsprosessen tidligere i år. Fredag 13. juli valgte Stortinget å gi grønt lys til NOAHs konsekvensutredning. Derfor publiserer jeg mitt høringsinnspill nå:

Målgruppe utover formelle mottakere i departementet: Politikere med mot nok til å ta ansvarlige grep, ikke bare lete etter minste motstands vei.

Hovedpoeng: Prosessen startet feil, og har siden forsøkt å forsvare feil utgangspunkt. I stedet for å starte med hvilket problem som skal løses og jobbe seg bakover, har forvaltningen tatt utgangspunkt i dagens praksis og i beste fall forsøkt å ta små skritt fremover. 180 grader forskjellig angrepsvinkel, som har skapt en konfliktfull prosess med forsøk på å finne svar på feil spørsmål. Den gode nyheten er at det finnes gode svar på det riktige spørsmålet.

Avsender: Tidligere ansvarlig nasjonalt for gründerskap som direktør i Innovasjon Norge, basert på 25 års lederroller i industrien i Telemark, oppstartsbedrifter og regionalt utviklingsansvar i Innovasjon Norge Telemark.

Deponikunnskap: Dette innspillet baserer seg på tre års aktiv deltakelse i debatten, en rekke kronikker, intervjuer og blogger i NRK radio og TV, Teknisk Ukeblad[i] [ii], lokale aviser og egen blogg[iii] med 18 deponirelaterte poster og over 30.000 unike besøkende. Har deltatt i skrivegruppen i Brevik Vel sitt høringssvar[iv], som er mer omfattende og dekker helheten i større grad enn dette private innspillet.

Mitt utgangspunkt er lidenskap for innovasjon, det grønne skiftet og innovasjon i offentlig sektor. Jeg tror alle, kanskje med unntak av den private tiltakshaveren i denne planprosessen, kan komme vinnende ut dersom man følger denne oppskriften:

Innovasjon starter med et problem verdt å løse, ikke et løsningsforslag

Langøya ble ikke et deponi fordi man hadde behov for å finne noe å fylle den med. Heller ble ikke deponiet etablert fordi Thorbjørn Berntsen hadde en strålende ide. Bakgrunnen var EU’s direktiver om å finne løsningen på et globalt problem -industrielt utslipp i sjø og vassdrag fra TiO₂-produsenter. Dermed begynte prosessen, baklengs, fra problemdefinisjon til løsningsforslag. I deponisaka har Miljødirektoratet tatt utgangspunkt i problemet definert av industrien selv, ikke et globalt problem: Langøya er snart full, vi må finne et nytt hull. Direktoratet skulle derimot tatt ansvar for en global angrepsvinkel: Verden flyter over av avfall fra forbrenningsanlegg. Hvordan skal vi løse problemet? Hvordan har de beste løst det i dag? Kan vi skape innovasjoner som løser problemet enda bedre, og dermed skaper grunnlag for eksport av norsk miljøteknologi og samtidig forbedrer klima globalt?

Hvem inviterer man til bordet?

Gitt en angrepsvinkel som beskrevet over, ville direktoratet skjønt at den aktøren som har størst inntekt av å fortsette dagens praksis, som ikke må forveksles med beste praksis, ikke er den som vil utvikle neste praksis. Etter 25 års drift sitter de uten «plan B». Avhengig av ambisjonsnivået ville direktoratet ha funnet frem til aktørene som har løftet Sveits til et foregangsland på dette området, eller funnet aktørene som bygger pilot- og fullskalaløsninger for minimering og gjenvinning fra avfallsforbrenningsanlegg i våre naboland. Med andre ord: Det finnes alternative aktører som har et helt annet ambisjonsnivå for resirkulering og minimering av farlig uorganisk avfall enn NOAH. Ønsker Norge å legge lista enda høyere, kan norske og utenlandske innovatører inviteres til bordet. Det finnes flere enn 10 norske selskaper som har teknologi som kan være med å bringe Norge i tet internasjonalt på separasjonsteknologi. Kanskje vi kan ta mål av oss til å skape en norsk klynge som bidrar til å skape arbeidsplasser og globale kvantesprang for sirkulærøkonomi?

Det ville også vært naturlig at Norge i den utfordringen et fullt deponi gir, inviterte ledende politikere innen sirkulærøkonomi i våre naboland for å se om det er grunnlag for å et samarbeid om et felles «månelandingsprosjekt». Den nordiske ministererklæringen fra 1994 forplikter til samarbeid om minimering. Dagens praksis betyr i realiteten at Norge hindrer våre naboland i å investere i bedre løsninger -vi er lavkostløsningen som industrien griper begjærlig.

Om disrupsjon

I dag står vi overfor en situasjon hvor en privat aktør har milliardinntekter å forsvare. Konsekvensen for NOAH om Brevik velges eller ikke, er alt eller ingenting. Det skaper i seg selv en risikabel dynamikk hvor Norge har et spesielt ansvar for å unngå barrierer nye aktører møter i «anbudskonkurransen».

Vi ser sjelden at den eksisterende industrien, eller dens interesseorganisasjon slik som Norsk Industri, legger til rette for disrupsjon -de radikalt nye løsningene. De representerer den konserverende stemmen i debatten. I denne prosessen har vi sett det overtydelig: Hvordan dagens aktør forsøker å stoppe alle som har pekt på bedre løsninger, stoppe aktører som utvikler nye løsninger, og snakker usant om sine konkurrenter. Krisesituasjonen som NOAH forsøker å skape hvis de ikke når sitt mål er ikke reell.

Hvilke statlige virkemidler trengs?

Der markedet ikke utvikler gode nok løsninger for dagens utfordringer som truer befolkningen, klimaet eller næringslivet, tas det aktive grep. Norge hadde ikke blitt et foregangsland for utslippsfri bil og fergetrafikk uten insentiver. Hvorfor går bussene våre på biogass fra matavfall i dag? Kronos Titan hadde ikke sluttet å slippe ut syre i Glomma uten offentlige pålegg. Noen ganger trengs gulrot, andre ganger pisk. I denne situasjonen trengs begge deler. Kronos Titan kan ikke tillates å legge igjen forurenset syre i et hull i en generasjon til, så lenge det finnes renseteknologi i markedet. NOAH kan ikke tillates å legge igjen naturressurser verden trenger i et hull i bakken så lenge andre aktører står klar til å separere og gjenvinne vesentlig større andeler enn NOAH har målsetning om. Når NOAH heller ikke har teknologien for å levere i henhold til sine egne målsettinger, er det ren gambling å gi dem ansvar videre.

Insentiver for å få frem nye løsninger og nye samarbeidsløsninger vil bringe oss til et helt annet nivå i god tid før Langøya er full. Konsekvensutredningen i Nesset kommune dokumenterer dette.

Tillit, Norges største konkurransefortrinn

Norge ligger blant verdens beste i ulike indekser på tillit og «ease of doing business[v]». Deponi-prosessen representerer en stor tillitsutfordring, både overfor den private tiltakshaveren NOAH, og den offentlige forvaltningen. Miljødirektoratets forsøk på å overbevise om at Brevik er egnet, og det eneste egnede stedet for deponi for farlig avfall før konsekvensutredninger på Nesset og i Brevik skal få stå som et av mange eksempler på hvorfor jeg hevder dette. NOAHs oppførsel overfor meg og andre meningsmotstandere et annet. Det finnes ingen annen måte å gjenoppbygge tillit til forvaltningen enn å legge NOAH og Brevik til side i søken etter morgendagens løsning på ressurser på avveie. Andre aktører og andre lokasjoner står klare. Det gjør også andre tekniske løsninger.

Restart for gjenbruk og gjenskapt tillit

Forutsetningene som lå til grunn for den opprinnelige planen om å gi NOAH tilgang til gruvene i Brevik er endret. De siste to årene er det skapt et inntrykk av at myndighetene tilpasser sin argumentasjon som i et Jeopardy: Svaret er NOAH og Brevik, hva er spørsmålet? Brevik er ikke lenger eneste alternativ og argumentet om nasjonalt hensyn har bortfalt. Gruvene er ikke lenger «potte tett», Norcem avslutter ikke uttak av kalkstein, NOAH innrømmer utlekking og frykt for gasslekkasjer, NOAH er tvunget til en løsning hvor prosessering fortsetter lenge etter Holmestrand ble lovet stans. Likevel opplever vi at staten holder sin hånd over NOAH og Breviksalternativet. Det gir et inntrykk av at det er laget avtaler som ikke tåler dagens lys. Dette inntrykket bekreftes når Porsgrunn kommune heller ikke får innsyn på sine begjæringer[vi]. Myndighetene må ta innover seg at dette kan gi grobunn for den metoo-inspirerte kampanjen[vii] mot korrupsjon Statsminister Erna Solberg (H) nylig etterlyste under Verdens økonomiske Forum i Davos. Den eneste måten å endre inntrykket er å dokumentere at NOAH ikke har statens beskyttelse når de ikke lenger representerer nasjonale hensyn, men i beste fall et kommersielt alternativ.

Statens grep er avgjørende for innovasjon eller mangel på innovasjon på dette området. Da må beste praksis innen innovasjon og offentlig-privat samarbeid benyttes. NOAHs måte å ta ansvar på for 15 år siden var kanskje den beste løsningen vi hadde den gang. I dag finnes helt andre muligheter. Dette er tidspunktet for å stille myndighetskrav og definere et ambisjonsnivå godt nok til at politikere og forvaltning kan se sine barnebarn i øynene.

Det er også min motivasjon for et sterkt engasjement de siste tre årene.