Igår satt jeg 8 og en halv time på sykkelsetet og opplevde Telemark på sitt beste, sammen med nesten 1000 andre syklister. Min første Telemark Tours ga mersmak! Dagen etter kjens det som om man har fått en tarmskylling med en intravenøs dose av endorfiner... Anbefales!
(
link til Runkeeper-måling av turen)
Fredag kveld kl 22 ringte jeg rittleder Eilif Bergan. Påmeldingsinfo ble sendt på epost like etter. Og lørdag morgen satt jeg med startnummer 696 på ryggen og gledet meg til en 25mils tur. Dansken ved siden av meg i startfeltet fortalte han hadde syklet denne 18 ganger -"Det er alltid godt vær". Han skremte meg litt med informasjonen om at vi skulle klatre 3000 høydemeter. Men hans bestetid på litt under 9 timer ble mitt mål å slå (jeg hadde sagt til kona at jeg håpte på litt under 10). Startnummer og stemningen gjør sånt med noen av oss...
Farta i starten var grei. Han på første pulja en stund, til jeg skjønte de kom til å kjøre for fort. Venta på neste pulje som passa meg bedre. Helt til vi passerte Sputnik. Jeg tror ikke det var tanken på ham som fikk hjertet til å banke fortere -men i stigningene opp mot Gautefall sa pulsklokka over 170 -og det er mer enn et hint på at jeg burde roe meg ned skal det holde helt rundt. Jeg lot feltet gå, så ikke en syklist verken foran eller bak -begynte å synge salme 121: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene -hvor skal min hjelp komme fra..." "Han lar ikke min fot vakle...". Den passa fint. På toppen tok jeg igjen en del av "mine", -jeg hadde
camel back, alle andre syklet bare med flasker og mangeg måtte derfor innom og fylle heldigvis. Sammen fikk vi jaget neste gruppe, og igjen var vi en stor gjeng som begynte å jage i et godt tempo. Moro! Og nedover bakkene går sykkelen min fortest av alle. Enten er det vekta mi som bidrar, eller så er ikke sykkelen så håpløs som broren min påstår. Jeg ser jo at jeg har den billigste -betalte 11.000 for den pent brukt for noen år siden -men det jeg ikke fikk til igår kan jeg ikke skylde på sykkelen for. Langs med Nisser fikk vi form på ei rulle -som kjørte så fort at jeg fikk kramper før Vrådal og la meg bak i ryggsekken. Det føles aldri bra -man har jo lyst til å bidra aktivt...
Opp stigningen etter Vrådal var jeg igjen helt bak -men en ukes trening i serpentinsvinger på Mallorca ga meg et forsprang på hele feltet når vi begynte på stigningene til Brunkeberg -"bakken i Telemark Tours" som de andre kalte den. Lengst og brattest på hele turen. Jeg holdt på å gå med i et fall i starten -feltet tok igjen en del av "turfolket" som startet et par timer tidligere -og han som ropte "hold høyre" skremte en syklist så det ble et sammenstøt og flere tippet ut av asfalten og ned i grøfta.
Igjen måtte jeg la feltet gå i stigningene -men ble tatt igjen av en hyggelig kar fra Asker som sa at det snart kom et felt jeg kunne henge meg på. Han piska på gjengen sin opp mot toppen -"Lettkledde damer og cola på toppen" skulle få dem til å gi på litt ekstra. Kunne tenkt meg en cola selv jeg etter all sportsdrikken som blir mer og mer kvalmende...
Fra Brunkeberg er det en mil med utforkjøring. Jeg hadde igjen noen å sykle sammen med -og dette kunne jo vært en liten hvilestund etter siste bakke. Men gjengen kjørte så hardt nedover at jeg igjen fikk kramper og kom sist inn til matstasjon i Seljord. Men tomatsuppa og store saftige appelsinbåter ga nytt liv. Ut fra Seljord var det ikke lenge jeg holdt følge med gruppa -lot dem gå, prøvde meg sammen med noen som kjørte litt for mye i rykk og napp til at jeg innså at det nok ble solosykling herfra og inn. Helt greit, for klokka indikerte at jeg ville komme inn godt innenfor målsettingen. Vanligvis pleier jeg å ligge på midten og nedover på
resultatlistene, men dette holdt til øverste tredjedelen.
Arrangementet er helt topp. Godt merket, og naturen er flott! "Bonderomantisk" sa en av de jeg syklet med som kom tilbake hvert år. Det betyr vel at vi kan vise frem et fylke som virker autentisk. Den vakreste overraskelsen var området rundt Lunde i Nome. Syklingen langsmed kanalen er flott!
En av de jeg snakket med deltok for 28. gang. På rad! Hadde ikke misset en tur. Og selv om han var en godt voksen kar nå, ble tydeligvis hans slutt-tider bare bedre og bedre. Sykling er en sport hvor det er greit å få grå hår. Selv ble jeg litt sur da jeg så at jeg havnet i "50-54 år". Jeg er jo tross alt bare 49 noen dager til og håpte dette skulle få være siste gangen i den gruppa...
De frivillige du møter gjør hva de kan for å hjelpe deg, og på Ulefoss hadde de en kakebuffé som imponerte! Hadde jeg kommet dit idag hadde det fristet mer tror jeg, for 200km i beina øker ikke kake-apetitten min... Men jeg har absolutt lyst til å sykle
Systemkjøkken Telemark Tours en gang til! Takk til arrangøren og dugnadsgjengen!
