Nok NOAH nå, Mdir?

Av: Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Leder av Ekspertutvalget Ingrid Riddervold Lorange
overleverer rapporten til Ola Elvestuen 4. november 2019

“Raudsand blir det ikke!” -lovte Carl Hartmann oss i en samtale for to år siden. Hva vet NOAH som ikke offentligheten har innsyn i, og hvilken makt opplever de at de har? Påberoper de seg så stor innflytelse på direktorat og departement at de kan stoppe Stena og Veidekke før reguleringsplanen var behandlet?

I floken som er oppstått rundt behandling av farlig uorganisk avfall, har Miljødirektoratet hatt en nøkkelrolle, slik deres samfunnsoppdrag tilsier. I fem år har vi fulgt direktoratets håndtering med forventning om gode grep og ambisjoner. Vilje gjenspeiles best gjennom økonomiske prioriteringer. I et eksternt oppdrag i 2015 ble alternative teknologier til NOAH’s metode utredet.  Her ble det avsatt 100.000 kroner til oppdraget, som primært omhandlet fremtidige mengder farlig avfall. Det avspeiler et overraskende lavt ambisjonsnivå. I NRK-intervju om deponisaken, 8. November 2016, uttaler Miljødirektoratet “Vi jobber ikke med teknologiutvikling. Vi er er fagdirektorat for departementet, men vi setter selvfølgelig stor pris på at det skjer teknologiutvikling”. Kontrasten mellom å “sette pris på” og Miljødirektoratets utlysning av 180 millioner til tiltak som reduserer utslipp av klimagasser og bidrar til omstilling til lavutslippssamfunnet er stor.  Våre forventninger innledningsvis var også knyttet til internasjonalt samarbeid på området. Den nordiske ministererklæringen signert i 1994 sier eksplisitt “samarbeid om minimering og behandling av farlig avfall”. Vi har forgjeves forsøkt å finne ut antall initiativ direktoratet har tatt for å gå sammen om reduksjon av grenseoverskridende transport og utvikling av teknologiske løsninger som reduserer deponibehov. Paradoksalt nok har den norske debatten blitt redusert til et lokaliseringsspørsmål, mens alle våre naboland har fokusert på teknologi. Nå ser vi resultatene av Ragn-Sells, Stena med fler som tar kvantesprang på gjenvinning av metaller, mens NOAH har redusert ambisjonsnivået til å vaske ut salter. Salter, som frem til nå har blitt pumpet ut i Oslofjorden. Er dette villet politikk?

Spot on av Arild Aspelund, NTNU, mars 2020

Selvsagt er det ikke det. Derfor jubler vi over tidligere klima- og miljøminister Ola Elvestuens korrektiv til Miljødirektoratets håndtering av floken: et eget ekspertutvalg. Nå skal direktoratet igjen sitte med pennen og gjennomgå ekspertutvalgets rapport sett i lys av et høringsinnspill som ble levert innen 15. Januar i år. 

Som faglig støttespiller har direktoratet valgt COWI. I seg selv er det et paradoks, da utlysningen av dette oppdraget hadde som et kriterium at valgt leverandør ikke skulle ha noen tilknytning til NOAH. I utlysningsteksten leser vi: “Dette innebærer blant annet at tilbyder ikke skal ha gitt faglige råd, eller vurdert disse lokalitetenes egnethet som deponi for farlig avfall eller midlertidig lager for farlig avfall." I april 2016 konkluderte COWI med at Brevik var et egnet sted. På COWIs egne nettsider beskriver de så sent som  22. august 2019 samarbeidet med NOAH knyttet til deponiet på Langøya. Vi mener derfor at Miljødirektoratet ikke bare har en slagside i forhold til deponi-saka, men også forvalter regelverket for offentlige anskaffelser på en lite tillitsvekkende måte. 

Direktoratet har allerede vist frem flere av sine kort i et eget dokument sendt til KLD 12. februar.

Vi har gått systematisk gjennom dette, og mener direktoratet fortsatt viser slagside: 

Kommentarer til Miljødirektoratets gjennomgang av høringsinnspill til Ekspertutvalget om farlig avfall

(Miljødirektoratets dokument er lagt inn nederst)

“Utvikling i avfallsmengder” (rapportens side 2)

Dette avsnittet forsøker å konstruere et skisma. Ekspertrapporten peker på løsninger som bærer i seg det scenariet at volumene av farlig avfall vil øke, men at mengdene som må deponeres bør reduseres. Alternative lokaliseringer har ingen utfordringer med å  håndtere økte volumer, derfor er retorikken her av liten eller ingen verdi. Det som derimot er svært vesentlig er at direktoratet ikke løfter utviklingen inn i et internasjonalt perspektiv. Økningen i volumer globalt er av enorme dimensjoner (Ref Kamfjord og Stranheims høringssinnspill, avsnitt Internasjonalt perspektiv), med 70 nye forbrenningsanlegg årlig fremover. Kloden tåler ikke og har heller ikke tilgjengelige hull i bakken til å anvende dagens norske praksis som NOAH ønsker forlenget. Er løsningen dårlig i global setting, kan den heller ikke være noen anbefalt løsning nasjonalt. 

“Målbilde som støtter utvikling mot en sirkulær økonomi” (s 3)

Dette avsnittet har en ensidig vinkling. Her sår man kun tvil om alternative teknologier, og siterer i alt overmål NOAH sin “ekstraksjon av salter vil ta minst 15 år før man kan regne med materialgjenvinning av betydning”. Hvor ble det av vektleggingen av de industrielle aktørene med teknologi som går lenger enn NOAHs saltekstraksjon, og som har dokumenterte resultater gjennom storskala testanlegg? Hvis direktoratet baserer sin beskrivelse på aktører som hevder det ene eller andre uten å gå inn i hvor teknologiutviklingen faktisk står, må begge sider av saken refereres likeverdig. Flere registrerer med glede Ragn-Sells sin nyhet i februar om tidenes største investering innen sirkulær økonomi i Sverige, der flyveaske skal renses slik at eksport til Norge ikke lenger er nødvendig. Anlegget skal stå ferdig før Langøya er full. 

“Deponibehov og tidsaspektet” (s 3)

Dette avsnittet har en ensidig vinkling. Så ensidig at konklusjonen blir feil: Varsko-lampen som tennes basert på at alternativene ikke vil være klare i tide hopper bukk over det faktum at Stena/Veidekke i møte hos KLD 15. november rapporterte følgende: ““Vi er fornøyd med Ekspertutvalgets rapport. Vi kan levere. Vi er i rute.”. (ref bloggpost “Da lyset kom inn i deponidebatten”). Direktoratets referanser til synsinger fra NOAH knyttet til bekymring om det store investeringsbehovet som kreves, står i underlig kontrast til mangel på henvisning til relevante fakta. Hvorvidt investeringen er på 1-2 MRD har derimot ingen relevans. Det er fremtidig avkastning på investeringen som er av betydning, noe NOAH i årevis har demonstrert.

“Overgangsløsninger ved manglende deponikapasitet i 2024” (s 4)

Avsnittet diskuterer et fenomen som i Ekspertutvalgets rapport ikke er fremstilt som avgjørende, siden det er mest sannsynlig at Norge klarer å finne løsninger i tide, evt. utvikle nasjonale overgangsordninger. Miljødirektoratet peker imidlertid ikke på noen argumenter i høringsinnspillene som slår fast hvordan eksportmuligheter ser ut rent juridisk, og dermed ender også dette avsnittet med karakteristikken ensidig.

Det finnes noen nærliggende opplagte overgangsordninger direktoratet burde være kjent med: så lenge Veidekke kan bygge sikre fjellhaller, kan prosesseringen fortsette på Langøya. Det er med andre ord ikke av kritisk betydning om konkurrenter til NOAH har klart å bygge et behandlingsanlegg i tide.

“Lokalitetene” (s 5)

Den innledende setningen “Bellona, Kronos Titan og NOAH er tvilende til at alternativene til Brevik vil være operative innen 2023/2024” demonstrerer direktoratets ensidige vekting. 

Raudsand

Når Raudsand har gjennomført sin konsekvensutredning, oppnådd godkjenning i kommunens behandling av søknad om igangsettingstillatelse, hvor også øvrige innvendinger fra fylkeskommunen er svart ut, fremstår det nærmest useriøst å skulle videreformidle lekfolks synspunkter om geologi, forurensning og transport.

Kronos Titan på sin side bruker store ord om Raudsands manglende aktualitet for avfallsyre fra Fredrikstad. Det blir stående i et merkelig lys når Raudsand tidligere har tilbudt transport på samme vilkår. 

Boliden

Ok fremstilt, dog interessant at Norsk Industri ikke vektlegger Norcems nei på samme måte som de velger å tolke manglende støtte fra Boliden.

Gudvangen

Ok fremstilt.

Brevik (s 6)

“NOAH mener at samdrift er mulig, og bemerker at utvalget ikke har belyst samdriftsspørsmålet”. Norcem mener at samdrift ikke er mulig. Det eneste faglige motargumentet NOAH har til denne blokkeringen av NOAHs planer, er utredningen foretatt av Plejades basert på saltgruver i Tyskland.  Denne rapporten er den tredjepartsvurderingen Avfall Norge og Norsk Industri etterlyser. Når Miljødirektoratet velger å hoppe bukk over de innvendinger som er kommet mot Plejades-rapporten, (se høringssvar fra Norcem samt Kamfjord og Stranheims høringsinnspill, avsnitt “Samdrift, eller respekten for et “nei ”), velger vi å tolke dette som en støtte til NOAHs meningsmotstandere i saka. Isolert sett fortjener dette karakteren “OK”, men når dette forbigås i stillhet, blir etterlatt inntrykk helt feil. Realiteten er at Plejades rapporten belyser flere tekniske forhold som gjør at Dalen Gruve ikke er egnet for samdrift.

“Virkemidler” (s 7)

Avsnittet gir et riktig bilde av høringssvarene generelt. Vi ønsker å fremheve Avfall Norges poeng, sitat: “...etterlyser en koordinering på nordisk nivå for nye behandlingsløsninger for flyveaske og annet farlig avfall. De mener at en slik koordinering kunne realisert samfunnsøkonomiske gevinster”. 

“Statens rolle” (s 8)

Ok fremstilt.

“Om Kronos Titan” (s 8)

Elefanten i rommet har hele tiden vært Kronos Titan. Andre løsninger enn deponering av tynnsyre har vært planlagt siden begynnelsen av 80-tallet. Når også direktoratet kun velger å videreformidle bedriftens bekymringer om dårligere økonomi ved alternativer til Breviks-løsningen, demonstrerer de tydelig hvordan miljø og økonomi vektes mot hverandre. (Se høringsinnspill fra Kamfjord og Stranheim, avsnitt 

“Kronos - guden for tid, men følger de med i tiden?”)
Avsnittet i direktoratets dokument gir Kronos Titan ensidig spalteplass til å forherlige sin egen rolle, mens aktører som kan svare ut klimautfordringene totalt overses (Se bl.a. Høringsinnspill fra Norsep). Adm. dir. i Kronos Titan uttaler til Fredrikstad Blad den 3. mars 2020: “Vår Fredrikstad-fabrikk har gunstige syredeponikostnader takket være det langvarige samarbeidet med NOAH AS. Dette faktum er hovedårsaken til at denne relativt lille fabrikken kan konkurrere globalt med langt større sulfatanlegg, spesielt i Kina.“. Ringer det ikke noen alarmklokker med tanke på europeisk konkurranselovgivning og hensynet til andre produsenter av titaniumdioksid? Det  vil være særdeles underlig om Miljødirektoratet overser denne innrømmelsen av konkurransevridning med tanke på Kronos’ europeiske konkurrenter.

Totalinntrykket etter gjennomgang av Miljødirektoratets rapport er at den neppe er ment å skulle være en objektiv sammenstilling av de totale høringsinnspillene. Når “NOAH” nevnes og refereres til hele 17 ganger, er ståsted og ønsket tyngdepunkt tydelig for alle. 

Vi undrer oss over følgende:

• Det pekes på tidsknapphet som en hindring for å få frem nødvendige løsninger, og dermed som grunn til å vurdere statlig ekspropriering på vegne av Bjørn Rune Gjelstens heleide selskap NOAH. I disse dager er det fem år siden Porsgrunn Kommune satte ned foten. Hvor hadde vi vært dersom Miljødirektoratet umiddelbart hadde satt igang prosesser for å utvikle alternativer for fem år siden?
• Det pekes også på 2024 som en deadline for Langøya. Hvorfor utredes ikke den nærliggende løsningen, nemlig å sprenge ut volumer som er tilstrekkelige for at Miljødirektoratet og politikere skal være bekvemme med tidsvinduet?  

Mens NOAH og deres allierte i denne saka forsøker å så tvil om Ekspertutvalgets innsikt og realisme, bygger industriaktører løsninger som kort og godt dokumenterer at Ekspertutvalget peker i riktig retning, den eneste riktige vil vi si. 

Her et ferskt eksempel på dette: Ragn-Sells rekordsatsar på resursutvinning ur flygaska

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har nå godkjent reguleringsplan for Bergmesteren Raudsand i Molde kommune. “Godkjenning av reguleringsplanen er viktig for at tiltakshaver kan komme videre i sitt arbeid med planlegging av anlegget”, sier kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup. Vi er enig med Astrup, nå må vi komme videre. At det er Stena sin HaloSep teknologi og Ragn-Sells sin Ash2Salt-teknologi som kommer til å være en del av løsningen på vår felles utfordring bør vi ønske velkommen, og tenke at “endelig samarbeider vi om minimering og behandling av farlig avfall”, en ambisjon som de nordiske miljøminsterene satte seg i 1994. Hvor den norske teknologien fra Norsep er i 2024, er et spørsmål som primært er opp til våre norske politikere - også Norsep er klare til å bygge fullskala. Vi tror Nikolai Astrups avslutning gir trygghet nok:  “Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet støtter ikke innsigelsene fra fylkeskommunen og nabokommunene.” 

KLD står tryggere enn noen gang når de nå skal åpne og lukke dører. Fortsatt vil aktørene som står sammen med NOAH forsøke å så tvil om alternativet som ligger på bordet, slik sammenstillingen fra Miljødirektoratet bygger opp under. Men det er nok NOAH nå! Mer enn nok! Tid for nye løsninger og nye aktører. Tid for å komme videre slik Astrup sier.

Vedlegg: Miljødirektoratets brev til KLD 12.02.20,