Leder av Ekspertutvalget Ingrid Riddervold Lorange overleverer rapporten til Ola Elvestuen 4. november 2019 |
“Raudsand blir det ikke!” -lovte Carl Hartmann oss i en samtale for to år siden. Hva vet NOAH som ikke offentligheten har innsyn i, og hvilken makt opplever de at de har? Påberoper de seg så stor innflytelse på direktorat og departement at de kan stoppe Stena og Veidekke før reguleringsplanen var behandlet?
I
floken som er oppstått rundt behandling av farlig uorganisk avfall, har
Miljødirektoratet hatt en nøkkelrolle, slik deres samfunnsoppdrag tilsier. I
fem år har vi fulgt direktoratets håndtering med forventning om gode grep og
ambisjoner. Vilje gjenspeiles best gjennom økonomiske prioriteringer. I et
eksternt oppdrag i
2015 ble alternative teknologier til NOAH’s metode
utredet. Her ble det avsatt 100.000 kroner til oppdraget, som primært
omhandlet fremtidige mengder farlig avfall. Det avspeiler et overraskende lavt
ambisjonsnivå. I NRK-intervju om deponisaken, 8. November 2016, uttaler
Miljødirektoratet “Vi jobber ikke med teknologiutvikling. Vi er er
fagdirektorat for departementet, men vi setter selvfølgelig stor pris på at det
skjer teknologiutvikling”. Kontrasten mellom å “sette pris på” og
Miljødirektoratets utlysning av 180
millioner til tiltak som reduserer utslipp av
klimagasser og bidrar til omstilling til lavutslippssamfunnet er stor.
Våre forventninger innledningsvis var også knyttet til internasjonalt samarbeid
på området. Den nordiske ministererklæringen signert i 1994 sier eksplisitt
“samarbeid om minimering og behandling av farlig avfall”. Vi har forgjeves
forsøkt å finne ut antall initiativ direktoratet har tatt for å gå sammen om
reduksjon av grenseoverskridende transport og utvikling av teknologiske
løsninger som reduserer deponibehov. Paradoksalt nok har den norske debatten
blitt redusert til et lokaliseringsspørsmål, mens alle våre naboland har
fokusert på teknologi. Nå ser vi resultatene av Ragn-Sells, Stena med fler som
tar kvantesprang på gjenvinning av metaller, mens NOAH har redusert
ambisjonsnivået til å vaske ut salter. Salter, som frem til nå har blitt pumpet
ut i Oslofjorden. Er dette villet politikk?
Spot on av Arild Aspelund, NTNU, mars 2020 |
Som
faglig støttespiller har direktoratet valgt COWI. I seg selv er det et
paradoks, da utlysningen av dette oppdraget hadde som et kriterium at valgt
leverandør ikke skulle ha noen tilknytning til NOAH. I utlysningsteksten leser
vi: “Dette innebærer blant annet at
tilbyder ikke skal ha gitt faglige råd, eller vurdert disse lokalitetenes
egnethet som deponi for farlig avfall eller midlertidig lager for farlig
avfall."
I april 2016 konkluderte
COWI med at Brevik var et egnet sted. På COWIs egne
nettsider beskriver de så sent som 22. august 2019
samarbeidet med NOAH knyttet til deponiet på Langøya. Vi mener derfor at
Miljødirektoratet ikke bare har en slagside i forhold til deponi-saka, men også
forvalter regelverket for offentlige anskaffelser på en lite tillitsvekkende
måte.
Direktoratet
har allerede vist frem flere av sine kort i et eget dokument sendt til KLD 12.
februar.
Vi
har gått systematisk gjennom dette, og mener direktoratet fortsatt viser
slagside:
Kommentarer til
Miljødirektoratets gjennomgang av høringsinnspill til Ekspertutvalget om farlig
avfall
(Miljødirektoratets
dokument er lagt inn nederst)
“Utvikling i avfallsmengder” (rapportens side 2)
Dette
avsnittet forsøker å konstruere et skisma. Ekspertrapporten peker på løsninger
som bærer i seg det scenariet at volumene av farlig avfall vil øke, men at
mengdene som må deponeres bør reduseres. Alternative lokaliseringer har ingen
utfordringer med å håndtere økte volumer, derfor er retorikken her av
liten eller ingen verdi. Det som derimot er svært vesentlig er at direktoratet
ikke løfter utviklingen inn i et internasjonalt perspektiv. Økningen i volumer
globalt er av enorme dimensjoner (Ref Kamfjord og
Stranheims høringssinnspill, avsnitt Internasjonalt perspektiv),
med 70 nye forbrenningsanlegg årlig fremover. Kloden tåler ikke og har heller
ikke tilgjengelige hull i bakken til å anvende dagens norske praksis som NOAH
ønsker forlenget. Er løsningen dårlig i global setting, kan den heller ikke
være noen anbefalt løsning nasjonalt.
“Målbilde som støtter utvikling mot en sirkulær
økonomi” (s 3)
Dette
avsnittet har en ensidig vinkling. Her sår man kun tvil om alternative
teknologier, og siterer i alt overmål NOAH sin “ekstraksjon av salter vil ta
minst 15 år før man kan regne med materialgjenvinning av betydning”. Hvor ble
det av vektleggingen av de
industrielle aktørene med teknologi som går lenger
enn NOAHs saltekstraksjon, og som har dokumenterte resultater gjennom storskala
testanlegg? Hvis direktoratet baserer sin beskrivelse på aktører som hevder det
ene eller andre uten å gå inn i hvor teknologiutviklingen faktisk står, må
begge sider av saken refereres likeverdig. Flere registrerer med glede Ragn-Sells
sin nyhet i februar om tidenes største
investering innen sirkulær økonomi i Sverige, der flyveaske skal renses slik at
eksport til Norge ikke lenger er nødvendig. Anlegget skal stå ferdig før
Langøya er full.
“Deponibehov og tidsaspektet” (s 3)
Dette
avsnittet har en ensidig vinkling. Så ensidig at konklusjonen blir feil:
Varsko-lampen som tennes basert på at alternativene ikke vil være klare i tide
hopper bukk over det faktum at Stena/Veidekke i møte hos KLD 15. november
rapporterte følgende: ““Vi er fornøyd med Ekspertutvalgets rapport. Vi kan
levere. Vi er i rute.”. (ref bloggpost “Da lyset kom
inn i deponidebatten”). Direktoratets referanser til
synsinger fra NOAH knyttet til bekymring om det store investeringsbehovet som
kreves, står i underlig kontrast til mangel på henvisning til relevante fakta.
Hvorvidt investeringen er på 1-2 MRD har derimot ingen relevans. Det er
fremtidig avkastning på investeringen som er av betydning, noe NOAH i årevis
har demonstrert.
“Overgangsløsninger ved manglende deponikapasitet
i 2024” (s 4)
Avsnittet
diskuterer et fenomen som i Ekspertutvalgets rapport ikke er fremstilt som
avgjørende, siden det er mest sannsynlig at Norge klarer å finne løsninger i
tide, evt. utvikle nasjonale overgangsordninger. Miljødirektoratet peker
imidlertid ikke på noen argumenter i høringsinnspillene som slår fast hvordan
eksportmuligheter ser ut rent juridisk, og dermed ender også dette avsnittet
med karakteristikken ensidig.
Det
finnes noen nærliggende opplagte overgangsordninger direktoratet burde være
kjent med: så lenge Veidekke kan bygge sikre fjellhaller, kan prosesseringen
fortsette på Langøya. Det er med andre ord ikke av kritisk betydning om
konkurrenter til NOAH har klart å bygge et behandlingsanlegg i tide.
“Lokalitetene” (s 5)
Den
innledende setningen “Bellona, Kronos Titan og NOAH er tvilende til at
alternativene til Brevik vil være operative innen 2023/2024” demonstrerer
direktoratets ensidige vekting.
Raudsand
Når
Raudsand har gjennomført sin konsekvensutredning, oppnådd godkjenning i
kommunens behandling av søknad om igangsettingstillatelse, hvor også øvrige
innvendinger fra fylkeskommunen er svart ut, fremstår det nærmest useriøst å
skulle videreformidle lekfolks synspunkter om geologi, forurensning og
transport.
Kronos
Titan på sin side bruker store ord om
Raudsands manglende aktualitet for avfallsyre fra Fredrikstad. Det
blir stående i et merkelig lys når Raudsand tidligere har tilbudt transport på
samme vilkår.
Boliden
Ok
fremstilt, dog interessant at Norsk Industri ikke vektlegger Norcems nei på
samme måte som de velger å tolke manglende støtte fra Boliden.
Gudvangen
Ok
fremstilt.
Brevik (s 6)
“NOAH
mener at samdrift er mulig, og bemerker at utvalget ikke har belyst
samdriftsspørsmålet”. Norcem
mener at samdrift ikke er mulig. Det eneste faglige
motargumentet NOAH har til denne blokkeringen av NOAHs planer, er utredningen
foretatt av Plejades basert på saltgruver i Tyskland. Denne rapporten er
den tredjepartsvurderingen Avfall Norge og Norsk Industri etterlyser. Når
Miljødirektoratet velger å hoppe bukk over de innvendinger som er kommet mot
Plejades-rapporten, (se høringssvar
fra Norcem samt Kamfjord og
Stranheims høringsinnspill, avsnitt “Samdrift, eller respekten
for et “nei ”), velger vi å tolke dette som en støtte til NOAHs
meningsmotstandere i saka. Isolert sett fortjener dette karakteren “OK”, men
når dette forbigås i stillhet, blir etterlatt inntrykk helt feil. Realiteten er
at Plejades rapporten belyser flere tekniske forhold som gjør at Dalen Gruve
ikke er egnet for samdrift.
“Virkemidler” (s 7)
Avsnittet
gir et riktig bilde av høringssvarene generelt. Vi ønsker å fremheve Avfall Norges
poeng, sitat: “...etterlyser en koordinering på nordisk nivå for nye
behandlingsløsninger for flyveaske og annet farlig avfall. De mener at en slik
koordinering kunne realisert samfunnsøkonomiske gevinster”.
“Statens rolle” (s 8)
Ok
fremstilt.
“Om Kronos Titan” (s 8)
Elefanten
i rommet har hele tiden vært Kronos Titan. Andre løsninger enn deponering av
tynnsyre har vært planlagt siden begynnelsen av 80-tallet. Når også
direktoratet kun velger å videreformidle bedriftens bekymringer om dårligere
økonomi ved alternativer til Breviks-løsningen, demonstrerer de tydelig hvordan
miljø og økonomi vektes mot hverandre. (Se høringsinnspill
fra Kamfjord og Stranheim, avsnitt
“Kronos
- guden for tid, men følger de med i tiden?”)
Avsnittet i direktoratets dokument gir Kronos Titan ensidig spalteplass til å forherlige sin egen rolle, mens aktører som kan svare ut klimautfordringene totalt overses (Se bl.a. Høringsinnspill fra Norsep). Adm. dir. i Kronos Titan uttaler til Fredrikstad Blad den 3. mars 2020: “Vår Fredrikstad-fabrikk har gunstige syredeponikostnader takket være det langvarige samarbeidet med NOAH AS. Dette faktum er hovedårsaken til at denne relativt lille fabrikken kan konkurrere globalt med langt større sulfatanlegg, spesielt i Kina.“. Ringer det ikke noen alarmklokker med tanke på europeisk konkurranselovgivning og hensynet til andre produsenter av titaniumdioksid? Det vil være særdeles underlig om Miljødirektoratet overser denne innrømmelsen av konkurransevridning med tanke på Kronos’ europeiske konkurrenter.
Avsnittet i direktoratets dokument gir Kronos Titan ensidig spalteplass til å forherlige sin egen rolle, mens aktører som kan svare ut klimautfordringene totalt overses (Se bl.a. Høringsinnspill fra Norsep). Adm. dir. i Kronos Titan uttaler til Fredrikstad Blad den 3. mars 2020: “Vår Fredrikstad-fabrikk har gunstige syredeponikostnader takket være det langvarige samarbeidet med NOAH AS. Dette faktum er hovedårsaken til at denne relativt lille fabrikken kan konkurrere globalt med langt større sulfatanlegg, spesielt i Kina.“. Ringer det ikke noen alarmklokker med tanke på europeisk konkurranselovgivning og hensynet til andre produsenter av titaniumdioksid? Det vil være særdeles underlig om Miljødirektoratet overser denne innrømmelsen av konkurransevridning med tanke på Kronos’ europeiske konkurrenter.
Totalinntrykket
etter gjennomgang av Miljødirektoratets rapport er at den neppe er ment å
skulle være en objektiv sammenstilling av de totale høringsinnspillene. Når
“NOAH” nevnes og refereres til hele 17 ganger, er ståsted og ønsket tyngdepunkt
tydelig for alle.
Vi
undrer oss over følgende:
- Det pekes på tidsknapphet som en hindring for
å få frem nødvendige løsninger, og dermed som grunn til å vurdere statlig
ekspropriering på vegne av Bjørn Rune Gjelstens heleide selskap NOAH. I
disse dager er det fem år siden Porsgrunn Kommune satte ned foten. Hvor
hadde vi vært dersom Miljødirektoratet umiddelbart hadde satt igang
prosesser for å utvikle alternativer for fem år siden?
- Det pekes også på 2024 som en deadline for Langøya. Hvorfor utredes ikke den nærliggende løsningen, nemlig å sprenge ut volumer som er tilstrekkelige for at Miljødirektoratet og politikere skal være bekvemme med tidsvinduet?
Mens
NOAH og deres allierte i denne saka forsøker å så tvil om Ekspertutvalgets
innsikt og realisme, bygger industriaktører løsninger som kort og godt
dokumenterer at Ekspertutvalget peker i riktig retning, den eneste riktige vil
vi si.
Her
et ferskt eksempel på dette: Ragn-Sells
rekordsatsar på resursutvinning ur flygaska
Kommunal-
og moderniseringsdepartementet har nå godkjent
reguleringsplan for Bergmesteren Raudsand i Molde
kommune. “Godkjenning av reguleringsplanen er viktig for at tiltakshaver kan
komme videre i sitt arbeid med planlegging av anlegget”, sier kommunal- og
moderniseringsminister Nikolai Astrup. Vi er enig med Astrup, nå må vi komme
videre. At det er Stena sin HaloSep teknologi og Ragn-Sells sin
Ash2Salt-teknologi som kommer til å være en del av løsningen på vår felles
utfordring bør vi ønske velkommen, og tenke at “endelig samarbeider vi om
minimering og behandling av farlig avfall”, en ambisjon som de nordiske
miljøminsterene satte seg i 1994. Hvor den norske teknologien fra Norsep er i
2024, er et spørsmål som primært er opp til våre norske politikere - også
Norsep er klare til å bygge fullskala. Vi tror Nikolai Astrups avslutning gir
trygghet nok: “Nærings- og fiskeridepartementet og
Klima- og miljødepartementet støtter ikke innsigelsene fra fylkeskommunen og
nabokommunene.”
KLD
står tryggere enn noen gang når de nå skal åpne og lukke dører. Fortsatt vil
aktørene som står sammen med NOAH forsøke å så tvil om alternativet som ligger
på bordet, slik sammenstillingen fra Miljødirektoratet bygger opp under. Men
det er nok NOAH nå! Mer enn nok! Tid for nye løsninger og nye aktører. Tid for
å komme videre slik Astrup sier.
Vedlegg: Miljødirektoratets brev til KLD 12.02.20,