Manglende kompetanse om utslipp, eierskap og eksplosjon. Det viktigste er likevel det som ikke står i KU'en

Høringsinnspill til konsekvensutredning for deponi i Dalen gruve

Konsekvensutredningen datert 04.09.18 konkluderer med at det kan deponeres farlig uorganisk avfall «uten vesentlig miljørisiko». Ikke overraskende, siden tiltakshaver sammen med Bellona og Norsk Industri har sagt det samme i 20 år. Det er derimot overraskende at tiltakshaver fremlegger et beslutningsdokument som ikke har konsekvensutredet en rekke svært vesentlige forhold. Ennå viktigere er de forhold som heller ikke var en del av planprogrammet, men som mange av oss spilte inn i høringsrunden til planprogrammet.  

Konsekvensutredningen er derfor ikke et svar på bærekraftig politikk i behandling av ressurser på avveie:

Tiden for å kaste er forbi, neste generasjon vil måle oss på vår evne til å gjenvinne og gjenbruke. Det viktigste spørsmålet er derfor hvor mye kan vi gjenvinne med tilgjengelig teknologi, og hva gjør vi for å utvikle mer teknologi.

Dette spørsmålet er kun overflatisk omtalt i konsekvensutredningen, og dokumentet er derfor et svar på feil spørsmål. Jeg kommer tilbake til det viktigste spørsmålet og prosessene det initierer, men først noen av de mest vesentligste manglene i den foreliggende konsekvensutredningen (KU):

Utslipp:«Det vil alltid lekke ut noe» er et utsagn fra NOAHs Terje Ulltang til NRK 15. september 2017. Sammensettingen av utslippet skal avklares «i en eventuell senere fase», side 9 i KU. «Begrepet «stabilisert og nøytralisert gips» er ikke ensbetydende med uløselig gips» skriver tidligere leder for SINTEF Molab, Arne Åsheim i sitt høringssvar til KU. Strengt tatt er det vel ikke gipsen som er nøytralisert, men syren fra Kronos Titan. Så lenge massene er løselig i vann, vil nye ioneforbindelser dannes og vandre, uavhengig av innadvendt eller utadvendt vanntrykk i gruvene. Uendelig tilgang på saltvann som forsterker disse prosessene vil skape bevegelse i stoffene i overskuelig fremtid. 

Inntil gruvene er fylt skal tiltakshaver rense vannet i gruvene, og slippe ut dette gjennom en diffusor som ennå ikke er besluttet lokalisert (ref KU pkt 4.8.3). Basert på vannstrømmer i Eidangerfjorden og Langesundsfjorden må sannsynligvis dette utslippet gjøres langt utenfor Langesundsfjorden. Tiltaket baserer seg på reduserte konsekvenser gjennom spredning, men som likevel vil ha påvirkning på levende organismer. 

Dersom det finnes risiko for at perspektivene over er sanne, er tiltaket en kalkulert risiko hvor konsekvensene overlates til befolkningen og kommende generasjoner -ikke tiltakshaver.

Historien gir liten grunn til overmot. Senest 15.10.18 kunne NRK avsløre alvorlige giftlekkasjer fra deponiet i Skedsmo. Da hjelper dette lite: «Det har skjedd en beklagelig feil, og Norconsult har beklaget dette ovenfor kommunen.»[1]

Eierskap:Konsekvensutredningen skriver «Rettighetene til gruven vil avklares i en eventuell senere fase». Forutsetningen for de lokasjoner som ble vurdert av Miljødirektoratet i utgangspunktet var avsluttet gruvevirksomhet. COWI skriver i sin rapport Vurdering av egnethet for mottak, behandling og deponering av uorganisk avfall -lokalitet Brevik  til direktoratet april 2016: «Ikke aktuelt å fortsette gruvedrift hvis det skal deponeres der». Til Varden 28.08.18 fortellerNorcem at det nettopp skal foregå kalksteinutvinning i gruvene i 10-20 år til[2]. Det er derfor vanskelig å forstå hvordan utredningen kan kalles en konsekvensutredning når denne helt avgjørende premissen ikke er avklart. 

Eksplosjonsfare:NOAHs Egil Solheims bekjennelse på folkemøtet i Brevik 10.01.18 var at eksplosjonsfare var det han fryktet mest. Konsekvensutredningen beskriver et «pågående program for å undersøke restpotensialet for gassdannelse». Dette høres ikke ut som en konsekvensutredning, men som en statusrapport i arbeidet med å utrede konsekvenser. Gass vil oppstå, og vil søke åpninger i fjellet. Den totalt manglende tilliten til at tiltakshaver har kontroll på dette forsterkes ved at det påstås «Kalksteinen er i stor grad selvreparerende, slik at deformasjoner som gjennom tiden har forårsaket riss og mindre sprekker gror igjen med kalkspat». Dette tilbakevises av Telemark Fylkeskommunes høringsuttalelse datert 19.09.18, hvor regiongeolog Sven Dahlgren skriver: «Fylkeskommunen mener på faglig grunnlag at dette stemmer i liten grad overens med observasjoner og teoretiske betraktninger.»

De tre ovennevnte punktene er nok til å si nei til tiltakshavers ønske om å etablere deponi i Brevik. I tillegg kunne listen blitt forlenget med andre temaer som er utsatt. Hele 16 ganger nevner konsekvensutredningen forhold som skal utredes «senere». Andre viktige forhold er ikke utredet: Avstander til bebyggelse og skole er kreativt omgått, barn og unges oppvekstvilkår er svært lettvint behandlet og helt uten medvirkning av barn og unge, omdømmeeffekt er ikke vurdert, heller ikke etterbruk av gruvene hvor planprogrammet er direkte misvisende[3].  

Likevel, dette er den viktigste grunnen til å si nei til tiltakshavers ønske om Europas største deponi for farlig uorganisk avfall: Senest når NOAH har fylt opp Langøya må vi ta i bruk andre løsninger enn gigantdeponier. Det er feil å ta verdifulle råstoffer ut av tiden, når vi med tiden vil få knapphet på de samme råstoffene. Dette perspektivet var tydelig dekket i mitt høringssvar til planprogrammet 30.01.18, og er derfor tatt med i en forkortet utgave i vedlegget.

Med vennlig hilsen

Bård Stranheim

VEDLEGG

UTDRAG AV BÅRD STRANHEIMS HØRINGSSVAR PÅ PLANPROGRAMMET FOR DEPONI I BREVIK, 30.01.18

Innovasjon starter med et problem verdt å løse, ikke et løsningsforslag

Langøya ble ikke et deponi fordi man hadde behov for å finne noe å fylle den med. Heller ble ikke deponiet etablert fordi Thorbjørn Berntsen hadde en strålende ide. Bakgrunnen var EU’s direktiver om å finne løsningen på et globalt problem -industrielt utslipp i sjø og vassdrag fra TiO₂-produsenter. Dermed begynte prosessen, baklengs, fra problemdefinisjon til løsningsforslag. I deponisaka har Miljødirektoratet tatt utgangspunkt i problemet definert av industrien selv, ikke et globalt problem: Langøya er snart full, vi må finne et nytt hull. Direktoratet skulle derimot tatt ansvar for en global angrepsvinkel: Verden flyter over av avfall fra forbrenningsanlegg. Hvordan skal vi løse problemet? Hvordan har de beste løst det i dag? Kan vi skape innovasjoner som løser problemet enda bedre, og dermed skaper grunnlag for eksport av norsk miljøteknologi og samtidig forbedrer klima globalt?

Hvem inviterer man til bordet?

Gitt en angrepsvinkel som beskrevet over, ville direktoratet skjønt at den aktøren som har størst inntekt av å fortsette dagens praksis, som ikke må forveksles med beste praksis, ikke er den som vil utvikle neste praksis. Etter 25 års drift sitter de uten «plan B». Avhengig av ambisjonsnivået ville direktoratet ha funnet frem til aktørene som har løftet Sveits til et foregangsland på dette området, eller funnet aktørene som bygger pilot- og fullskalaløsninger for minimering og gjenvinning fra avfallsforbrenningsanlegg i våre naboland. Med andre ord: Det finnes alternative aktører som har et helt annet ambisjonsnivå for resirkulering og minimering av farlig uorganisk avfall enn NOAH. Ønsker Norge å legge lista enda høyere, kan norske og utenlandske innovatører inviteres til bordet. Selv kjenner jeg til flere enn 10 norske selskaper som har teknologi som kan være med å bringe Norge i tet internasjonalt på separasjonsteknologi. Kanskje vi kan ta mål av oss til å skape en norsk klynge som bidrar til å skape arbeidsplasser og globale kvantesprang for sirkulærøkonomi?

Det ville også vært naturlig at Norge i den utfordringen et fullt deponi gir, inviterte ledende politikere innen sirkulærøkonomi i våre naboland for å se om det er grunnlag for å et samarbeid om et felles «månelandingsprosjekt». Den nordiske ministererklæringen fra 1994 forplikter til samarbeid om minimering. Dagens praksis betyr i realiteten at Norge hindrer våre naboland i å investere i bedre løsninger -vi er lavkostløsningen som industrien griper begjærlig.

Om disrupsjon

I dag står vi overfor en situasjon hvor en privat aktør har milliardinntekter å forsvare. Konsekvensen for NOAH om Brevik velges eller ikke, er alt eller ingenting. Det skaper i seg selv en risikabel dynamikk hvor Norge har et spesielt ansvar for å unngå barrierer nye aktører møter i «anbudskonkurransen». 

Vi ser sjelden at den eksisterende industrien, eller dens interesseorganisasjon slik som Norsk Industri, legger til rette for disrupsjon -de radikalt nye løsningene. De representerer den konserverende stemmen i debatten. I denne prosessen har vi sett det overtydelig: Hvordan dagens aktør forsøker å stoppe alle som har pekt på bedre løsninger, stoppe aktører som utvikler nye løsninger, og snakker usant om sine konkurrenter. Krisesituasjonen som NOAH forsøker å skape hvis de ikke når sitt mål er ikke reell.

Hvilke statlige virkemidler trengs?

Der markedet ikke utvikler gode nok løsninger for dagens utfordringer som truer befolkningen, klimaet eller næringslivet, tas det aktive grep. Norge hadde ikke blitt et foregangsland for utslippsfri bil og fergetrafikk uten insentiver. Hvorfor går bussene våre på biogass fra matavfall i dag? Kronos Titan hadde ikke sluttet å slippe ut syre i Glomma uten offentlige pålegg. Noen ganger trengs gulrot, andre ganger pisk. I denne situasjonen trengs begge deler. Kronos Titan kan ikke tillates å legge igjen forurenset syre i et hull i en generasjon til, så lenge det finnes renseteknologi i markedet. NOAH kan ikke tillates å legge igjen naturressurser verden trenger i et hull i bakken så lenge andre aktører står klar til å separere og gjenvinne vesentlig større andeler enn NOAH har målsetning om. Når NOAH heller ikke har teknologien for å levere i henhold til sine egne målsettinger, er det ren gambling å gi dem ansvar videre.

Insentiver for å få frem nye løsninger og nye samarbeidsløsninger vil bringe oss til et helt annet nivå i god tid før Langøya er full. Konsekvensutredningen i Nesset kommune dokumenterer dette.

Tillit, Norges største konkurransefortrinn

Norge ligger blant verdens beste i ulike indekser på tillit og «ease of doing business[i]». Deponi-prosessen representerer en stor tillitsutfordring, både overfor den private tiltakshaveren NOAH, og den offentlige forvaltningen. Miljødirektoratets forsøk på å overbevise om at Brevik er egnet, og det eneste egnede stedet for deponi for farlig avfall før konsekvensutredninger på Nesset og i Brevik skal få stå som et av mange eksempler på hvorfor jeg hevder dette. NOAHs oppførsel overfor meg og andre meningsmotstandere et annet. Det finnes ingen annen måte å gjenoppbygge tillit til forvaltningen enn å legge NOAH og Brevik til side i søken etter morgendagens løsning på ressurser på avveie. Andre aktører og andre lokasjoner står klare. Det gjør også andre tekniske løsninger.

Restart for gjenbruk og gjenskapt tillit

Forutsetningene som lå til grunn for den opprinnelige planen om å gi NOAH tilgang til gruvene i Brevik er endret. De siste to årene er det skapt et inntrykk av at myndighetene tilpasser sin argumentasjon som i et Jeopardy: Svaret er NOAH og Brevik, hva er spørsmålet? Brevik er ikke lenger eneste alternativ og argumentet om nasjonalt hensyn har bortfalt. Gruvene er ikke lenger «potte tett», Norcem avslutter ikke uttak av kalkstein, NOAH innrømmer utlekking og frykt for gasslekkasjer, NOAH er tvunget til en løsning hvor prosessering fortsetter lenge etter Holmestrand ble lovet stans. Likevel opplever vi at staten holder sin hånd over NOAH og Breviksalternativet. Det gir et inntrykk av at det er laget avtaler som ikke tåler dagens lys. Dette inntrykket bekreftes når Porsgrunn kommune heller ikke får innsyn på sine begjæringer[ii]. Myndighetene må ta innover seg at det fester seg et inntrykk som ligner på korrupsjon. Den eneste måten å endre inntrykket er å dokumentere at NOAH ikke har statens beskyttelse når de ikke lenger representerer nasjonale hensyn, men i beste fall et kommersielt alternativ.

Statens grep er avgjørende for innovasjon eller mangel på innovasjon på dette området. Da må beste praksis innen innovasjon og offentlig-privat samarbeid benyttes. NOAHs måte å ta ansvar på for 15 år siden var kanskje den beste løsningen vi hadde den gang. I dag finnes helt andre muligheter. Dette er tidspunktet for å stille myndighetskrav og definere et ambisjonsnivå godt nok til at politikere og forvaltning kan se sine barnebarn i øynene.

Det er også min motivasjon for et sterkt engasjement de siste tre årene.

---

[1] https://www.nrk.no/ostlandssendingen/nrk-avslorer-ny-giftlekkasje-ved-soppelfylling_-_-veldig-skremmende-1.14213851

[2] http://www.varden.no/nyheter/ikke-plass-til-deponi-her-for-om-20-ar-1.2477177

[3] Planprogrammet påstår «Telemark fylkeskommune har konkludert med at Dalen gruve ikke er aktuelt til dette formål.» men gruvene i Brevik er ikke nevnt i sluttrapporten med et ord. https://www.pd.no/breviksposten/brevik/norcem/gruvene-er-ikke-egnet-til-algeproduksjon/s/5-40-255898?access=granted&access=granted

---

[i] Norge er eksempelvis 4. beste land i The European Chamber sin evaluering i juli 2017 https://www.tnp.no/norway/economy/norway-4th-best-country-business

[ii] https://www.nrk.no/telemark/aasland-ber-om-innsyn-1.13889461

Alle gode ting er tre!

Fakta - Fremtiden - Lokaldemokratiet

Av Thor Kamfjord og Bård Stranheim

I over fire år har mange kjempet for en sak som betyr mye for dem. Kampen om hvor Norges neste deponi for farlig uorganisk avfall blir nærmer seg slutten. Tror vi. Vi er faktisk ganske trygge.
Trygge på hva som er det mest sannsynlige resultatet har vi vært lenge.

I denne saken vil ikke alle bli vinnere. Spørsmålet blir derfor hvordan siste runde i dette spillet spilles. For enkelte er det et spill om penger og makt. Vi tror ikke det er fordi det er mangel på penger eller makt, men det handler kanskje like mye om å beholde og å få mer. For svært mange handler dette om rett og galt. Det er ikke et spill. Det er ikke en lek. Vi stiller oss spørsmålet: Hvilket Norge lever vi i? Er dette sånn vi vil ha det?  Er dette "Spirit of Norway"? Handler dette mer om å vinne enn å gjøre det som er riktig? For oss så handler det om å gjør det som er riktig. Fordi det er viktig. Å se seg selv i speilet og si "Jeg gjorde det jeg kunne".

Både Telemark og Oslo har høstferie i disse dager. Mange spiller kort i høstferien. Kanskje Ola og Erna også. Vi foreslår derfor at Ola og Erna tar med seg tre trumfkort inn i høstferien. Vi tror det er klokt. De kan velge å bruke alle tre. Det holder med et for å sitte med vinnerhånden. Tiden er over for å holde kortene tett til brystet.

Fakta er trumfkortet vi liker veldig godt. Fakta viser at NOAHs løsning ikke er god, verken for lokalbefolkning, gruvearbeidere, miljø eller for ressurser som verden om ikke så altfor mange år går tom for. Utfordringen både Norge, Europa og verden står ovenfor er ikke mulig å deponere seg vekk fra. Avfallet må renses, gjenvinnes og minst mulig må deponeres.

Fremtiden er trumfkortet som for svært mange er viktig. Vi syns budskapet fra et tverrpolitisk initiativ fra ungdommen er klokt å lytte til "Vi er ungdommen. Vi er fremtiden. Nå må politikerne lytte til lokalbefolkningens stemme. Det er vi som skal leve med dritten." Emil Solli-Tangens initiativ samlet 3000 mennesker foran Rådhuset i Porsgrunn, symbolet for demokratiet. Ingrid Kristiansen mobiliserte flere hundre til marsj og løp fra Brevik til Porsgrunn som en tydelig melding om at dette ansvaret kan ikke regjeringen løpe fra.

"Sammen om Porsgrunn" er bystyrets visjon. Sjelden har bystyret stått mer sammen med folket. Aldri har svaret fra en erfaren industrikommune vært tydeligere.
Ungdommen lot seg vekke, og har den viktigste stemmen fra fremtiden.

Lokaldemokratiet er trumfkortet som er grunnleggende for samfunnet vi lever i. Å forsøke å overkjøre lokaldemokratiet og la det ende i Høyesterett er neppe å anbefale. I denne saken er det gode grunner til å hevde at lokaldemokratiet står fjellstøtt, og som fjell flest, er vanskelig å rikke.

Vi lar Ola og Erna velge ett eller alle tre trumfkortene, og oppfordrer de gjerne til å søke både kunnskap og fakta, men tenker at det aldri er feil å reflektere over hva som får hjertet til å banke.

Mange syns deponisaken er kompleks og vanskelig å forstå eller ta stilling til. 3000 valgte å ta stilling søndag 30. september. Næringslivsledere som også hadde støttet arrangementet økonomisk ga klar støtte til initiativet fra Emil Solli-Tangen og Ingrid Kristiansen.
Takk til Emil og Ingrid som utløste all denne positive energien. Søndag 30. september var en game changer.

Mange syns appellen som ble holdt under folkefesten var god, og har bedt om få å høre og lese den i ro og mak.




Her er appellen:

Denne folkefesten har jeg gleda meg til. Jeg har gleda meg til å si til dere:  

«Den beste måten å forutsi fremtiden på er å skape den» 

I dag er vi med og skaper vår fremtid.  NOAHs planer om et gigant deponi for farlig avfall under der folk bor er IKKE en del av fremtiden. Dette er vorspielet til byfesten vi skal ha, når vi har vunnet kampen om fremtiden og kampen for lokaldemokratiet. 

Med Grenland som industrimotor har vi over 100 års erfaring med industri, utvikling og innovasjon.  Dette har gjort oss til en av Norges mest omstillingsdyktige regioner og en region som har høy kompetanse og vurderingsevne når det gjelder miljø, bærekraft og hva som er fremtidens industri. 

Telemark kan industri. Grenland kan industri. Porsgrunn kan industri.

Porsgrunn har sagt et klart og tydelig NEI til den type industri som NOAH ønsker å tvinge på oss.

Alle ordførerne i hele Telemark støtter Porsgrunn, og det samme gjør vår nabokommune i øst, Larvik. Svaret til NOAH er et unisont, høyt og tydelig «Nei». 


Det er 31 år siden miljøaktivistene fra Bellona klippet seg gjennom gjerdet på Herøya for å stoppe forurensning. Hydro valgte å investere i rensetiltak og utviklet ny produksjonsteknologi. Norges største bidrag til CO2 reduksjon skjer nå hos oss, hos Yara fordi vi utvikler ny teknologi.
  
Vi løser utfordringene verden står overfor fordi vi tenker nytt. 

For 31 år siden presenterte Kronos Titan i Fredrikstad sin plan for å stanse utslipp av forurenset syre i Glomma.  Rensing og gjenvinning var et av alternativene. Dette ble gjort og gjøres fremdeles hos søsterbedriftene i Tyskland. 

Valget i Norge ble den gangen å deponere – ikke minimere.

For 27 år siden ble NOAH etablert og på Langøya, 3 km unna nærmeste bolig har det vært mulig å lagre store mengder farlig avfall fordi syra fra Kronos ikke renses i Norge.

 «Nå har vi dårlig tid» er budskapet vi får servert. Når de i snart 30 år har holdt på med å fylle et hull i bakken, som alle vet vil bli fullt til slutt, så nytter det ikke å si «vi har dårlig tid».  

Ansvaret for «å ha dårlig tid» må NOAH og Bellona ta selv. Ansvaret for å finne en fremtidsrettet løsning etter Langøya har de ikke tatt. Volumdeponi er fortiden.

Hvis vi renser avfallet, så trenger ikke Norge å tvinge gjennom et gigant deponi for en av Norges rikeste menn og amerikansk eide Kronos, som heller vil ta ut utbytte enn å investere i renseteknologi i Fredrikstad.

For 20 år siden foreslo Bellona at gruvene til Norcem er en fin plass å dumpe avfallet etter at Langøya er full. Jo større hull – jo mer penger i kassa til NOAH. Penger i kassa har også Bellona fått. Millioner fra NOAH i årene som har gått. De hevder å være uavhengig, men Bellonas svar har vært Brevik i alle år. I 20 år.

For 4 år siden fortalte NOAH til oss at de ville lagre 1 million tonn farlig avfall i gruvene i Brevik. Hvert år.

«Ingenting er for giftig for oss, kunne vært motto for bedriften», sier NOAH. «Hit kommer alt fra cyanid til svovelsyre, aske fra forbrenningsanlegg, forurenset jord og annet industriavfall.» I 25 år har NOAH laget en grøt av dette og fylt opp hullet i Langøya. I 25 år til vil de gjøre det samme i Brevik.

Det kommer ikke til å skje! Hvis vi kjemper sammen til kampen er over!

For 2 år siden konkluderte en av utredningene til Miljødirektoratet at det ikke er aktuelt med samdrift av deponi og kalksteinutvinning hos Norcem. Jeg tror vi alle er glade for at Norcem har avsluttet samarbeidet med NOAH, og kommer til å fortsette gruvedrift lenge etter at Langøya er fylt opp. Vi heier på Norcem, og håper at Norcem blir med å slå spikeren i kista for planene til NOAH.

Å fylle hullet i Langøya kan vi sammenlikne med å fylle et hull i en jeksel. Tidligere ble hull i tenner fylt med amalgam. Det trodde alle var trygt, helt til at man fant ut at det å deponere kvikksølv i tenna, verken var spesielt lurt eller fremtidsretta. 

Industri er hjertet som gir liv til vår region. Menneskene er de som får hjertet til å slå.

Å fylle igjen gruvene kan vi sammenlikne med å tette ei blodåre og pulsen kan til slutt stoppe. Når gruvedriften er avsluttet kan gruvene brukes til ny industri, ikke i 25 år, men industri for fremtiden og for flere generasjoner. 

Grønn, bærekraftig industri.

«Nå har vi dårlig tid» sier NOAH og mannen som tidligere klatret i piper og klippet hull i gjerder. 

Om 5 år er Langøya full. eller 8 hvis NOAH sprenger mer plass. Fremdeles 3 km fra nærmeste bolig i Holmestrand. 

Hva får andre til på 5-8 år?

Om 3 år så vil Sveits ha renset all flygeaske fra samtlige forbrenningsanlegg i sitt land. De bestemte seg for dette for 3 år siden. Sveits tar ansvar, og renser flygeasken for metaller som industrien trenger, og som det om få år er mangel på. 

Det ER mulig å rense de store volumene som deponeres i Norge i dag. De som ikke gjør det, har ikke kompetanse til å ta ansvar.

For 3 år siden så spurte jeg Telemarksbedriften OiW Process på Herøya om deres teknologi kan gjøre det som NOAH på 15 år ikke har fått til, eller har forsøkt på - Gjøre avfall til en ressurs og deponere minst mulig.

Konklusjonen fra EU er at OiW sin teknologi er banebrytende og at denne løsningen bør industrialiseres. Både for å løse et Europeisk og globalt økende avfallsproblem, som det ikke er mulig å deponere seg bort fra, men også for å skape fremtidsrettete arbeidsplasser som løser problemet ved roten, i stedet for å fortsette å rotfylle.

I morgen starter de opp pilotanlegget på Herøya, og ser ingen skjær i sjøen. Bortsett fra ett, og det er hvis Ola og Erna vil ha deponi og ikke teknologi. Om 3 år vil fullskala anlegg bli kjørt i gang i Oslo. Så mye får gode Telemarkinger til på under 6 år.

Skal vi virkelig etablere et gigantdeponi i Brevik, 3 år etter at Sveits har vist at en slik løsning er unødvendig og vi har vist at vi kan gjøre det samme i Norge?

Vi har sagt nei! Alternative løsninger finnes. Industrifylket har sagt nei. Lokaldemokratiet har sagt nei. Vi trenger ikke deponi under der folk bor for at vi skal utvikle ny teknologi som løser problemene. Vi løser utfordringene verden står overfor fordi vi tenker nytt. 

 «Vi tror på Norge» var slagordet til Erna ved forrige valg. «Nye ideer og bedre løsninger» var slagordet gangen før det.

Nå er det på tide å ikke bare komme med slagord, men å faktisk slå i bordet og gjennomføre nye ideer og bedre løsninger. Nå er det på tide å tro på andre fagfolk som faktisk har kompetanse til å ta det ansvaret som verken NOAH eller Bellona har tatt.

Mannen i pipa som demonstrerte mot utslipp har blitt en talsmann for de som betaler, og ber om å få slippe å løse problemet ved roten, og ber om at vi gjemmer, ikke bare gift, men også stoffer verden snart går tom for i en gjemmelek som vi aldri kan bli fri fra.

Vi vil løse denne utfordringen med teknologi, og ikke gjemmelek og lukke øynene for problemene dette påfører våre barn, barnebarn og deres barn.

Jeg har ikke nevnt det skitne spillet, overgrepet på lokaldemokratiet, forvaltningens hemmelighold og forskuttering av at svaret er Brevik, flere år før noen utredning

Jeg har ikke snakket om skremselsbilder og risiko. Fordi vi har noe annet, noe bedre. Noe som faktisk er en løsning på et problem som ikke blir borte hvis vi graver det ned. 

Vi er ferdig med gjemmeleken!

Norge må ta i bruk miljøteknologi som ikke bare Norge trenger, men som verden trenger. Når gruvene en gang blir ledige, vil vi bruke disse og den stolte Telemarksindustrien til å lage ny industri.

Grønn, bærekraftig industri, som kan gi arbeidsplasser og inntekter i generasjoner fremover.
Som vi kan være stolte av. Så stolte at ikke bare Emil vil flytte hjem, men slik at flere vil flytte til Telemark, investere i Telemark, bosette seg og bidra til vekst og velferd.

Vi vil at flere skal flytte hit. Vi vil at flere skal investere i vår region.

Begge deler kan ødelegges av NOAHs avfallsdeponi.

Risikoen er akseptabel sier Bjørn Rune Gjelsten fra kontoret sitt på Aker Brygge.
Det er kanskje et greit perspektiv når han sover i senga si på Bygdøy, men ikke når du skal bo og sove rett over hans gigantdeponi.

NOAH håper at hydrogengass som utvikles fra avfallet absorberes i fjellet før det smeller. 

Jeg er ikke med på å spille russisk rulett.

«Ingenting vil lekke ut» sier NOAH, men både et renseanlegg og spredning av utslippene må de ha. 
Et eller annet sted i fjorden, skriver de i sin konsekvensutredning. For ut fra de såkalt stabiliserte massene så lekker det både tungmetaller og kloridsalter som må spres og fortynnes for at skadeeffektene ikke skal bli så altfor store.

Det er kanskje ikke så rart at kun er ett sted i hele verden at NOAHs metode benyttes.  På Langøya. Neste plass blir ikke Brevik.

Litt lekkasje, hvert år inn i evigheten blir mye.
Regnestykket når du ganger selv det minste tallet med uendelig, blir uendelig.

Vi har et evighetsperspektiv og kan bli sittende med regninga. Det er mulig det er andre regnestykker som kalkulatoren på Aker Brygge koser seg med.

I dag er vi med og skriver Norgeshistorie. Ordfører Robin har flere ganger sagt om denne prosessen:

«Dette har aldri skjedd før i Norgeshistorien» Aldri før har staten vurdert å overstyre en kommune for å tilrettelegge for en privat aktør på denne måten.

Vi skal sørge for at det aldri skjer. Vi skal se hverandre og våre barnebarn i øynene og si til dem: 


«Vi gjorde en forskjell».

Vi skal si til dem at «Norge er et teknologiland og ikke et deponiland».

Porsgrunn sa ikke bare «Nei».
Porsgrunn ba staten jobbe for å håndtere dette avfallet på en fremtidsrettet og bærekraftig måte.

Vi vet det er mulig å løse dette problemet. Nesset kommune vet det er mulig. 

Nesset sa ja til teknologi og ja til gjenvinning. I Nesset sa lokaldemokratiet ja, og flertallet av de som bor i Raudsand sier ja til dansk teknologi som allerede finnes, og som de vil ta i bruk.  Nesset sa ja til en plan om trygg lagring av rensa avfall i nye, sikre fjellhaller, langt fra der folk bor.

Dette handler ikke om «Not in my backyard». Dette handler om å ta ansvar både for vår generasjon og de som kommer etter oss. 

«Not in anybodys backyard»

Barn er gode på mange ting.
Noe av det er de best på er å stille spørsmål.
Ærlige spørsmål, som krever ærlige svar.
«Hvorfor?» starter de ofte med.
Ofte er det slitsomt å svare på alle disse spørsmålene.
Ofte er det vanskelig å stille spørsmål selv…kanskje til og med ubehagelig.
I denne saken er det stilt mange gode spørsmål.
Dessverre har vi fått mange dårlige svar.

Svært ofte har vi ikke fått svar i det hele tatt og mye er holdt skjult og hemmelig.

Jeg vil kunne gi gode svar til barna mine når de spør!
Jeg vil ha gode svar fra Ola og Erna når jeg spør!
«Jeg vil ha et sted å flytte tilbake til», sier Emil.

Emil hopper så ofte han kan i fallskjerm.
Emil er villig til å ta risiko, men han vil velge selv hva han utsetter seg for.
Jeg tror mange tenker som Emil.

Risikoen med å bo over verdens største deponi for farlig avfall er ikke verdt å ta.
Risikoen med å etablere verdens største deponi for farlig avfall under der folk bor er helt unødvendig å ta. 

Denne kampen skal vi vinne!

Dette er vorspielet før byfesten som kommer, når både fakta, fremtiden og lokaldemokratiet har seiret!

Nyt musikken! Takk for meg!