Empati-pandemi (#TNPF)

-eller: La oss starte en grassbrann av omsorg.

I dag er det en måned siden. Den 22. juli satt jeg på et torg i Valdemossa, stedet hvor Chopin var klimaflyktning. Her var også jeg og min kjæreste klimaflyktninger etter en kald og våt første halvdel av sommerferien. En kafe på torget hadde fri internettforbindelse, og ble derfor vårt tilholdssted i mange timer så vi kunne oppdatere oss på nett-aviser og i sosiale medier. Kona mi hadde sittet der en stund før meg. En liten evighet for henne. Jeg var ute og syklet. Hadde fått to tekstmeldinger med kommer-du-snart spørsmål, enda hun visste nøyaktig når jeg skulle komme. Fordi jeg kjenner hennes frykt for å miste de hun er glad i, hadde jeg sendt melding halvveis på sykkelturen, for å gjøre det enkelt for henne å vite når jeg skulle være tilbake på hotellet. På internettkafeen fanget hun meg i nyheten om hva som foregikk hjemme. “Det er helt vilt der hjemme. De skyter barn på Utøya!” sa ordene hennes. Kroppspråket hennes sa mye mer.

Jeg ble sittende å lese. Fredagen. Lørdagen. Gråt av skildringene fra de som hadde vært på Utøya. På den ene siden lykkelig over å ha tre friske barn og deres partnere som bor eller jobber i bombetrykkbølgens rekkevidde. Men mer preget av ungenes studievenner som var direkte rammet. Og aller mest satt ut av bildene som rullet i mitt eget hode dag og natt.

Søndag dro vi til Oslo. Her møtte vi alle våre nærmeste. Men vi møtte også en hel by med folk som sto hverandre nær. Samhørighetsfølelse. Blomster og lys. Folk snakket sammen med og uten ord. Hele byen var stille og omsorgsfull. “Verdighet” er et ord som flere så riktig har brukt. Mange av oss har kanskje mer enn noeng gang trent oss i å bruke myke, varme og nære ord. Blomsterbutikkene gikk tomme for roser, skaperverkets symbol for kjærlighet. Men ordene, og vår evne til å beskrive kjærlighet blir det bare mer av jo mer vi praktiserer.

Derfor vil jeg at vi skal fortsette praksisen når den emosjonelle trykkbølgen avtar. Trene mer. På omsorg og kjærlighet. I hverdagen. Ikke bare blant våre nærmeste. Mer som i en grassbrann: Den brenner best i tørt gress. Det tørre gresset er de relasjonene du har som ikke er grønne og fulle av sævje om du er med på bildet. Der gresset er grønnest har vi lettest for å gi roser i konkret eller overført betydning. Men der gresset er tørrest skal det så lite til for å få varmen til å spre seg. Derfor kan vi snakke om en pandemisk spredning av omsorg. Empati. Inn-levelse, eller inn-følelse som ordet egentlig betyr. “Empati er oppdragelsens hovedmål” har noen sagt. Jeg tror på det. Jeg vet ingen områder hvor ikke empati fungerer som en forsterker av det gode. Sykepleiere, lærere, buss-sjåfører, sjefer, undersotter –alle scorer høyere også på den profesjonelle skalaen om de har en velutviklet empatisk evne. Min gode samarbeidspartner gjennom mange år, Bjarne Berg Wig, uttrykte seg veldig klart overfor oss i Innovasjon Norge: ”Det jeg i alle fall forventer å møte hos dere er empati”.

Vi blir ikke bedre uten å trene. Hvordan vi som voksne kan trene på dette på samme vis som vi jogger eller lærer oss å spille gitar vet jeg ikke. Derfor vil jeg vi skal dele eksempler. Riktignok er det ikke jante-aksept for å dele slikt –vi er redde for å bli anklaget for selvros. Men hvis andre får lyst til å gi bort roser når du forteller at du har gjort det, er ikke det større pluss enn den minus risikoen utgjør? Og hvis du frykter selvgodhets-anklagen, kan du kanskje dele din observasjon av andres empati? Den teller faktisk trippelt: Både får du frem et eksempel til inspirasjon, samtidig som du roser en person. Jeg tror det har sin verdi selv når vedkommende ikke vet om det, for du er med å bygger personens rykte. Trippel-effekten består i at du selv blir oppfattet som en som gir bort roser. Sånne folk bærer med seg en roseduft.

Ser du den gode pandemien? Multiplikatoreffekten…

I kveld har jeg spist middag med en god venn, Per Tangene. Vi snakket mye om 22. juli og måneden som har gått. Jeg fortalte ham entusiastisk om den gode overskriften jeg hadde på ideen til denne bloggen –”Emati-pandemi”. (Si det høyt til deg selv noen ganger, så hører du at det har en god rytme…). Per responderte med selvangivelse for å sjekke ut hva jeg mente. Historien hans var fra en morgen han kjørte på jobb og hørte en gammel dame som indignert ringte inn til NRK for å dele en frustrasjon. Per ble imponert av den gamle, ringte så NRK for å få navnet hennes, og reiste innom henne på hjemveien med en blomst. Og noen verbale blomster om hennes formidlingsevne.
Da snakker vi grassbrann: Hun hadde aldri forventet seg noe fra en hun aldri har møtt! Om det så bare hadde vært verbale blomster hadde gevinsten vært mange ganger større enn innsatsen. Og for Per hadde det sikkert en langvarig effekt: Kanskje hadde han hørt om noen som hadde gjort noe lignende, men nå var han en som gjorde sånt. En avgjørende forskjell…

Drømmen min med denne bloggen er å in inspirere til å vise omsorg. Se, og sette pris på. Gi ros. Og kanskje skriver jeg for at jeg selv skal bli flinkere. Til å vise at jeg bryr meg. Ta Noen På Fersken i å gjøre noe positivt. #TNPF (Ta Noen På Fersken) er en fin måte å tagge dine twittermeldinger på. Bruk det som tag i dine blogger. Eller lag en lapp som du ser hver gang du pusser tennene. Så starter dagen og underbevisstheten din en app som leter…

Jeg vet at mange har en negativ assosiasjon til pandemi, vi tenker sykdom. Jeg vet at mange har en negativ assosiasjon til å ta noen på fersken, vi tenker nabogutten på epleslang. Men vi velger selv vår måte å betrakte ting på. Kanskje er det flere ting vi skal velge å se annerledes på… Skal vi gjøre ting litt annerledes er det lurt å tenke litt annerledes.

Den 22. juli i perioden mellom de to forferdelige hendelsene stilte vi vel alle oss spørsmålet hvem det var som hadde rammet så mange mennesker og en hel by. I mitt hode surret det:
”Tenk om det var ”gutten i gata”, en av de vi har sett vokse opp…”
Etter at det ble klart at det var en av våre egne, har jeg ofte stilt meg selv spørsmålet:
”Hva gjør jeg for å forhindre at ikke gutten i gata ender opp i total mangel på empati?”
Jeg kan neppe bety en forskjell for hun og han som vokser opp på en annen del av kloden. Men jeg kan bety en forskjell for nabogutten.

Telemarkhelten(e)

Jeg vant! Fullføre 105km sykkelritt med 2400 høydemeter var en personlig seier! Som ventet syklet minst halvparten av deltakerne fortere enn meg, men det reduserer ikke seiersfølelsen!

I fjor ble rittet arrangert for første gang. Innovasjon Norge Telemark har bidratt økonomisk i dette spennende samarbeidet mellom Tinn og Vinje, næring og idrettsforeninger. Sykkelritt, løp og skirenn utgjør en trippel ala Birken. Trim-folket står i kø for å være med på de mest populære arrangementene, og kollega Anniken Damm-Larsen stakk umiddelbart hodet fram med uttalt tro på at dette prosjektet hadde potensiale til å bli blant de vellykkede. Det er allerede bevist at hun hadde rett, med over 1000 deltakere på skirenn, og rundt 700 som var med på gårsdagens sykkelritt. Viktigste målet på suksess er likevel at idrettslagene som bidrar til gjennomføringen allerede har fått frisk kapital til å realisere nye prosjekter til glede for regionen. Kunstgressbanen som nå bygges i Vinje hadde ikke vært mulig ellers.

Den største helten i denne sammenheng er gründeren, Bjørn Richard Johansen. For et par år siden lot han seg provosere av manglende respons på et utspill om dårlig utnyttelse av merkenavnet Telemark. Bjørn Richard kan branding, og han kan det med å få med seg folk. Og Telemarkhelten som begrep funker som bare det med sin kobling til sabotørene, heltene fra tungtvannsaksjonen.
Som i alle andre vellykkede næringsprosjekter, så har Telemarkhelten et sentralt team som fyller forskjellige roller. Bjørn Richard har som sagt rollen som gründer –og bidrar fortsatt med utvikling gjennom styrelederrollen. Rollen som entreprenør, den som får gründer-ideen til å vokse, har Christian Sønstebø fylt. I svært mange av de oppstartsbedriftene vi ser, trengs det i tillegg en Tante Sofie. En med det store overblikket og likevel sans for detaljene. Den rollen har Aud Irene Kittilsen fylt forbilledlig. I tillegg har dette prosjektet med seg langt over 100 frivillige fra I.L. Dyre Vaa i Vinje og Foreningen Tinnløypa i Tinn. De sørger for en så god atmosfære og imponerende service, at jeg i skirennet ble overrasket over at det ikke var svensker som var leid inn på matstasjonene. Det er jo blitt sånn på de fleste norske serveringssteder her i landet…

Tilbake til gårsdagens ritt: For et vær! Og for en natur!! Dårlig værmelding ga meg noen bekymringer tidligere i uka, men som nesten alltid var bekymringen bortkastet energibruk. Siden vi starter alle mann i samlet flokk, får du litt Tour de France-følelsen i starten. Farta ut fra Rjukan går i høyt tempo. Men så er det bråstopp. I Miland skal vi rett opp 700m. ”Kjære vene, kan det være nødvendig løypevalg?” er den mest naturlige refleksjonen. Så får du utsikten utover Vestfjorddalen! ”Wow”! Mange av oss har stoppet opp –midt i sykkelrittet, bare for å få tatt bilde med telefonen. Alle høydemeterne er snart bortkastet, for da går det rett ned i ganske utfordrende terreng. Down to level zero. For så å begynne på en ennå større stigning opp til Kalhovd. Forbi flotte gårder og langs med vakre elver. Når du får Hardangervidda rett foran deg er stigningen glemt. Dette synet er til å bli andektig av. Og man føler seg ikke bare som en betrakter av skaperverket, men som en aktiv del av det. Svært aktiv.

Noen ganger oppstår det grupper som forsøker å hjelpe hverandre til å holde høyere fart. En følelse av samhørighet. Selv med startnummer 98’s omsorgsfulle forsøk på å oppmuntre meg til å henge med måtte jeg slippe før de største stigningene på vidda. Etter drøye 8 mil får du se en bakke på flere kilometer som krever like mye mental trening som fysisk. Jeg har de siste ukene sagt til meg selv ”Bakker er gøy. Jeg har mer å gi”, om igjen og om igjen. Selv med følelsen av tomme bein klarte smilet å ønske bakken velkommen. Den ligger så vakkert i terrenget at jeg gleder meg til gjensyn med den neste år! Utforkjøringa ned ved Kross-banen på gamle Ryes vei, drøye 3km med 22 serpentinsvinger på et svært humpete underlag er en utfordring for nye deler av kroppen, armer og rygg. Jeg syns virkelig jeg satset friskt, og koste meg stort! Likevel ble jeg frakjørt av flere unge som ikke så ut til å være begrenset av de samme naturlovene som jeg var. Ikke kan jeg skylde på utstyret -middelaldrende menn bruker som kjent mest penger på sine leketøy. Ikke på lysten heller, for jeg var nå få km fra mål og så mulighetene til å komme inn på under 6 timer som jeg hadde skapt forventninger om i familien. Og det gikk akkurat!

Et av godene med slike ritt er spredning i nivået, fra 4 timer til over 9. Du kan som ellers i livet velge hvem du vil sammenligne deg med. Valget er ganske viktig, for enten føler du deg vel, eller så føler du deg uvel. Jeg velger det første! Og føler meg veldig vel i dag!