Nok NOAH nå, Mdir?

Av: Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Leder av Ekspertutvalget Ingrid Riddervold Lorange
overleverer rapporten til Ola Elvestuen 4. november 2019

“Raudsand blir det ikke!” -lovte Carl Hartmann oss i en samtale for to år siden. Hva vet NOAH som ikke offentligheten har innsyn i, og hvilken makt opplever de at de har? Påberoper de seg så stor innflytelse på direktorat og departement at de kan stoppe Stena og Veidekke før reguleringsplanen var behandlet?

I floken som er oppstått rundt behandling av farlig uorganisk avfall, har Miljødirektoratet hatt en nøkkelrolle, slik deres samfunnsoppdrag tilsier. I fem år har vi fulgt direktoratets håndtering med forventning om gode grep og ambisjoner. Vilje gjenspeiles best gjennom økonomiske prioriteringer. I et eksternt oppdrag i 2015 ble alternative teknologier til NOAH’s metode utredet.  Her ble det avsatt 100.000 kroner til oppdraget, som primært omhandlet fremtidige mengder farlig avfall. Det avspeiler et overraskende lavt ambisjonsnivå. I NRK-intervju om deponisaken, 8. November 2016, uttaler Miljødirektoratet “Vi jobber ikke med teknologiutvikling. Vi er er fagdirektorat for departementet, men vi setter selvfølgelig stor pris på at det skjer teknologiutvikling”. Kontrasten mellom å “sette pris på” og Miljødirektoratets utlysning av 180 millioner til tiltak som reduserer utslipp av klimagasser og bidrar til omstilling til lavutslippssamfunnet er stor.  Våre forventninger innledningsvis var også knyttet til internasjonalt samarbeid på området. Den nordiske ministererklæringen signert i 1994 sier eksplisitt “samarbeid om minimering og behandling av farlig avfall”. Vi har forgjeves forsøkt å finne ut antall initiativ direktoratet har tatt for å gå sammen om reduksjon av grenseoverskridende transport og utvikling av teknologiske løsninger som reduserer deponibehov. Paradoksalt nok har den norske debatten blitt redusert til et lokaliseringsspørsmål, mens alle våre naboland har fokusert på teknologi. Nå ser vi resultatene av Ragn-Sells, Stena med fler som tar kvantesprang på gjenvinning av metaller, mens NOAH har redusert ambisjonsnivået til å vaske ut salter. Salter, som frem til nå har blitt pumpet ut i Oslofjorden. Er dette villet politikk?

Spot on av Arild Aspelund, NTNU, mars 2020

Selvsagt er det ikke det. Derfor jubler vi over tidligere klima- og miljøminister Ola Elvestuens korrektiv til Miljødirektoratets håndtering av floken: et eget ekspertutvalg. Nå skal direktoratet igjen sitte med pennen og gjennomgå ekspertutvalgets rapport sett i lys av et høringsinnspill som ble levert innen 15. Januar i år. 

Som faglig støttespiller har direktoratet valgt COWI. I seg selv er det et paradoks, da utlysningen av dette oppdraget hadde som et kriterium at valgt leverandør ikke skulle ha noen tilknytning til NOAH. I utlysningsteksten leser vi: “Dette innebærer blant annet at tilbyder ikke skal ha gitt faglige råd, eller vurdert disse lokalitetenes egnethet som deponi for farlig avfall eller midlertidig lager for farlig avfall." I april 2016 konkluderte COWI med at Brevik var et egnet sted. På COWIs egne nettsider beskriver de så sent som  22. august 2019 samarbeidet med NOAH knyttet til deponiet på Langøya. Vi mener derfor at Miljødirektoratet ikke bare har en slagside i forhold til deponi-saka, men også forvalter regelverket for offentlige anskaffelser på en lite tillitsvekkende måte. 

Direktoratet har allerede vist frem flere av sine kort i et eget dokument sendt til KLD 12. februar.

Vi har gått systematisk gjennom dette, og mener direktoratet fortsatt viser slagside: 

Kommentarer til Miljødirektoratets gjennomgang av høringsinnspill til Ekspertutvalget om farlig avfall

(Miljødirektoratets dokument er lagt inn nederst)

“Utvikling i avfallsmengder” (rapportens side 2)

Dette avsnittet forsøker å konstruere et skisma. Ekspertrapporten peker på løsninger som bærer i seg det scenariet at volumene av farlig avfall vil øke, men at mengdene som må deponeres bør reduseres. Alternative lokaliseringer har ingen utfordringer med å  håndtere økte volumer, derfor er retorikken her av liten eller ingen verdi. Det som derimot er svært vesentlig er at direktoratet ikke løfter utviklingen inn i et internasjonalt perspektiv. Økningen i volumer globalt er av enorme dimensjoner (Ref Kamfjord og Stranheims høringssinnspill, avsnitt Internasjonalt perspektiv), med 70 nye forbrenningsanlegg årlig fremover. Kloden tåler ikke og har heller ikke tilgjengelige hull i bakken til å anvende dagens norske praksis som NOAH ønsker forlenget. Er løsningen dårlig i global setting, kan den heller ikke være noen anbefalt løsning nasjonalt. 

“Målbilde som støtter utvikling mot en sirkulær økonomi” (s 3)

Dette avsnittet har en ensidig vinkling. Her sår man kun tvil om alternative teknologier, og siterer i alt overmål NOAH sin “ekstraksjon av salter vil ta minst 15 år før man kan regne med materialgjenvinning av betydning”. Hvor ble det av vektleggingen av de industrielle aktørene med teknologi som går lenger enn NOAHs saltekstraksjon, og som har dokumenterte resultater gjennom storskala testanlegg? Hvis direktoratet baserer sin beskrivelse på aktører som hevder det ene eller andre uten å gå inn i hvor teknologiutviklingen faktisk står, må begge sider av saken refereres likeverdig. Flere registrerer med glede Ragn-Sells sin nyhet i februar om tidenes største investering innen sirkulær økonomi i Sverige, der flyveaske skal renses slik at eksport til Norge ikke lenger er nødvendig. Anlegget skal stå ferdig før Langøya er full. 

“Deponibehov og tidsaspektet” (s 3)

Dette avsnittet har en ensidig vinkling. Så ensidig at konklusjonen blir feil: Varsko-lampen som tennes basert på at alternativene ikke vil være klare i tide hopper bukk over det faktum at Stena/Veidekke i møte hos KLD 15. november rapporterte følgende: ““Vi er fornøyd med Ekspertutvalgets rapport. Vi kan levere. Vi er i rute.”. (ref bloggpost “Da lyset kom inn i deponidebatten”). Direktoratets referanser til synsinger fra NOAH knyttet til bekymring om det store investeringsbehovet som kreves, står i underlig kontrast til mangel på henvisning til relevante fakta. Hvorvidt investeringen er på 1-2 MRD har derimot ingen relevans. Det er fremtidig avkastning på investeringen som er av betydning, noe NOAH i årevis har demonstrert.

“Overgangsløsninger ved manglende deponikapasitet i 2024” (s 4)

Avsnittet diskuterer et fenomen som i Ekspertutvalgets rapport ikke er fremstilt som avgjørende, siden det er mest sannsynlig at Norge klarer å finne løsninger i tide, evt. utvikle nasjonale overgangsordninger. Miljødirektoratet peker imidlertid ikke på noen argumenter i høringsinnspillene som slår fast hvordan eksportmuligheter ser ut rent juridisk, og dermed ender også dette avsnittet med karakteristikken ensidig.

Det finnes noen nærliggende opplagte overgangsordninger direktoratet burde være kjent med: så lenge Veidekke kan bygge sikre fjellhaller, kan prosesseringen fortsette på Langøya. Det er med andre ord ikke av kritisk betydning om konkurrenter til NOAH har klart å bygge et behandlingsanlegg i tide.

“Lokalitetene” (s 5)

Den innledende setningen “Bellona, Kronos Titan og NOAH er tvilende til at alternativene til Brevik vil være operative innen 2023/2024” demonstrerer direktoratets ensidige vekting. 

Raudsand

Når Raudsand har gjennomført sin konsekvensutredning, oppnådd godkjenning i kommunens behandling av søknad om igangsettingstillatelse, hvor også øvrige innvendinger fra fylkeskommunen er svart ut, fremstår det nærmest useriøst å skulle videreformidle lekfolks synspunkter om geologi, forurensning og transport.

Kronos Titan på sin side bruker store ord om Raudsands manglende aktualitet for avfallsyre fra Fredrikstad. Det blir stående i et merkelig lys når Raudsand tidligere har tilbudt transport på samme vilkår. 

Boliden

Ok fremstilt, dog interessant at Norsk Industri ikke vektlegger Norcems nei på samme måte som de velger å tolke manglende støtte fra Boliden.

Gudvangen

Ok fremstilt.

Brevik (s 6)

“NOAH mener at samdrift er mulig, og bemerker at utvalget ikke har belyst samdriftsspørsmålet”. Norcem mener at samdrift ikke er mulig. Det eneste faglige motargumentet NOAH har til denne blokkeringen av NOAHs planer, er utredningen foretatt av Plejades basert på saltgruver i Tyskland.  Denne rapporten er den tredjepartsvurderingen Avfall Norge og Norsk Industri etterlyser. Når Miljødirektoratet velger å hoppe bukk over de innvendinger som er kommet mot Plejades-rapporten, (se høringssvar fra Norcem samt Kamfjord og Stranheims høringsinnspill, avsnitt “Samdrift, eller respekten for et “nei ”), velger vi å tolke dette som en støtte til NOAHs meningsmotstandere i saka. Isolert sett fortjener dette karakteren “OK”, men når dette forbigås i stillhet, blir etterlatt inntrykk helt feil. Realiteten er at Plejades rapporten belyser flere tekniske forhold som gjør at Dalen Gruve ikke er egnet for samdrift.

“Virkemidler” (s 7)

Avsnittet gir et riktig bilde av høringssvarene generelt. Vi ønsker å fremheve Avfall Norges poeng, sitat: “...etterlyser en koordinering på nordisk nivå for nye behandlingsløsninger for flyveaske og annet farlig avfall. De mener at en slik koordinering kunne realisert samfunnsøkonomiske gevinster”. 

“Statens rolle” (s 8)

Ok fremstilt.

“Om Kronos Titan” (s 8)

Elefanten i rommet har hele tiden vært Kronos Titan. Andre løsninger enn deponering av tynnsyre har vært planlagt siden begynnelsen av 80-tallet. Når også direktoratet kun velger å videreformidle bedriftens bekymringer om dårligere økonomi ved alternativer til Breviks-løsningen, demonstrerer de tydelig hvordan miljø og økonomi vektes mot hverandre. (Se høringsinnspill fra Kamfjord og Stranheim, avsnitt 

“Kronos - guden for tid, men følger de med i tiden?”)
Avsnittet i direktoratets dokument gir Kronos Titan ensidig spalteplass til å forherlige sin egen rolle, mens aktører som kan svare ut klimautfordringene totalt overses (Se bl.a. Høringsinnspill fra Norsep). Adm. dir. i Kronos Titan uttaler til Fredrikstad Blad den 3. mars 2020: “Vår Fredrikstad-fabrikk har gunstige syredeponikostnader takket være det langvarige samarbeidet med NOAH AS. Dette faktum er hovedårsaken til at denne relativt lille fabrikken kan konkurrere globalt med langt større sulfatanlegg, spesielt i Kina.“. Ringer det ikke noen alarmklokker med tanke på europeisk konkurranselovgivning og hensynet til andre produsenter av titaniumdioksid? Det  vil være særdeles underlig om Miljødirektoratet overser denne innrømmelsen av konkurransevridning med tanke på Kronos’ europeiske konkurrenter.

Totalinntrykket etter gjennomgang av Miljødirektoratets rapport er at den neppe er ment å skulle være en objektiv sammenstilling av de totale høringsinnspillene. Når “NOAH” nevnes og refereres til hele 17 ganger, er ståsted og ønsket tyngdepunkt tydelig for alle. 

Vi undrer oss over følgende:

• Det pekes på tidsknapphet som en hindring for å få frem nødvendige løsninger, og dermed som grunn til å vurdere statlig ekspropriering på vegne av Bjørn Rune Gjelstens heleide selskap NOAH. I disse dager er det fem år siden Porsgrunn Kommune satte ned foten. Hvor hadde vi vært dersom Miljødirektoratet umiddelbart hadde satt igang prosesser for å utvikle alternativer for fem år siden?
• Det pekes også på 2024 som en deadline for Langøya. Hvorfor utredes ikke den nærliggende løsningen, nemlig å sprenge ut volumer som er tilstrekkelige for at Miljødirektoratet og politikere skal være bekvemme med tidsvinduet?  

Mens NOAH og deres allierte i denne saka forsøker å så tvil om Ekspertutvalgets innsikt og realisme, bygger industriaktører løsninger som kort og godt dokumenterer at Ekspertutvalget peker i riktig retning, den eneste riktige vil vi si. 

Her et ferskt eksempel på dette: Ragn-Sells rekordsatsar på resursutvinning ur flygaska

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har nå godkjent reguleringsplan for Bergmesteren Raudsand i Molde kommune. “Godkjenning av reguleringsplanen er viktig for at tiltakshaver kan komme videre i sitt arbeid med planlegging av anlegget”, sier kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup. Vi er enig med Astrup, nå må vi komme videre. At det er Stena sin HaloSep teknologi og Ragn-Sells sin Ash2Salt-teknologi som kommer til å være en del av løsningen på vår felles utfordring bør vi ønske velkommen, og tenke at “endelig samarbeider vi om minimering og behandling av farlig avfall”, en ambisjon som de nordiske miljøminsterene satte seg i 1994. Hvor den norske teknologien fra Norsep er i 2024, er et spørsmål som primært er opp til våre norske politikere - også Norsep er klare til å bygge fullskala. Vi tror Nikolai Astrups avslutning gir trygghet nok:  “Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet støtter ikke innsigelsene fra fylkeskommunen og nabokommunene.” 

KLD står tryggere enn noen gang når de nå skal åpne og lukke dører. Fortsatt vil aktørene som står sammen med NOAH forsøke å så tvil om alternativet som ligger på bordet, slik sammenstillingen fra Miljødirektoratet bygger opp under. Men det er nok NOAH nå! Mer enn nok! Tid for nye løsninger og nye aktører. Tid for å komme videre slik Astrup sier.

Vedlegg: Miljødirektoratets brev til KLD 12.02.20,

Da lyset kom inn i deponidebatten

Av Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Trykk på bildet for å åpne filmen 

Det var i de dager da Klima- og miljøminister Ola Elvestuen nedsatte en ekspertgruppe om farlig

avfall. De fikk i oppgave å utforske rommet utenfor det Miljødirektoratet, NOAH og deres venner har forsøkt å definere som det eneste tilgjengelige handlingsrommet. 

Den 4. november la utvalgets leder Ingrid Riddervold Lorange frem rapporten til stor applaus, bortsett fra fra noen få: NOAH og deres venner som i 20 år har pekt på gruverommet i Brevik som yttergrensene for handlingsrommet. I Dagsnytt18 samme dag som fremlegging av rapporten, kommer både Norsk Industri og Bellona med sine litt ulike nyanser av dommedagsprofetier. "Rapporten er full av feil".

Ministeren svarer med å invitere alle vise menn og kvinner hjem til ham for å vise frem sine beste argumenter. Dette skjedde 15. november, og vi var der alle sammen. Det finnes ingen grunn til å tro at noen stilte opp med sine nest beste argumenter. Timeglasset for beslutningsprosessen renner snart ut, og ministeren sa at det er akkurat nå man må bringe nytt lys inn i rommet. 

La oss gå tilbake til høringen den 15. november. Noen kom med lys, andre forsøkte å blåse det ut. La oss ta de i siste kategori først:

Norsk Industri hadde fått med seg rapportens tre alternative lokasjoner til Brevik. Boliden i Odda var en av dem, og her hadde de sjekket ut at Boliden ikke ønsket noe deponi der. Ergo er alternativet ute. Vi satt og ventet. Når bruker han samme logikk overfor Norcem og Brevik? 

Kronos Titan hadde fått konsernledelsens velsignelse til å komme med den store nyheten: Fabrikker som blir utsatt for store miljøkrav og manglende lønnsomhet blir nedlagt. "I Tyskland legges det ned". Vi trodde kanskje han ville nevne at anlegget i Leverkusen blir ikke lagt ned men lagt om fra sulfatprosess til kloridprosess. Mindre energikrevende, mindre avfallsgenererende og mindre klimaødeleggende. Det er vel ingen trussel, men tvert imot en forlokkende tanke? 

Bellona har en gjenganger av en heltehistorie. Mange ville tro det var aktørene som kom etter dem, de med teknologiske løsninger. Sånn var det ikke. De selv, NOAH og Miljødirektoratet er de store heltene. Miljødirektoratet fordi de alltid har lent seg på rapportene NOAH har fått laget. Rapporter som skal være sannhetsvitnet for påstanden om at det ikke finnes noe handlingsrom utover gruvene i Brevik. Vi har gjentatte ganger fortalt både Bellona og NOAH at rapportene er laget av ingeniører som ikke har snakket med de som utvikler alternative teknologier, og derfor er full av feil. Postlistene til KLD dokumenterer dette. “Fri fantasi” er brukt som beskrivelse av de som eier teknologiene som er vurdert. Vi ventet spent på essene Bellona hadde i ermet, den knusende kritikken som var oppfølgeren på påstandene i NRK om Ekspertutvalgets alvorlige feil. Det kom ingen. Ikke en gang en antydning. Kun et krav om at rapporten måtte ut på høring. Så vanskelig er det altså å finnefem feil eller kanskje fler, som kan ha betydning for beslutningen. Vi blir overrasket om det dukker opp radikalt nye momenter i høringen av Ekspertutvalgets rapport som har frist til 15. januar. 

Så kom Stena Recycling og Veidekke. Aktørene med teknologi for å resirkulere. Og teknologi for å lage verdens mest sikre fjellhaller. De tente lyset. I løpet av noen få sekunder var trusler og dommedag over. “Vi er fornøyd med Ekspertutvalgets rapport. Vi kan levere. Vi er i rute.” Det var ikke et lysblaff fra en sotende parafinlampe. De har satt strøm på! Bærekraftig på alle måter. Finansielle muskler til å løfte prosjektet. Kunnskap om resirkulering, faktisk kåret til Sveriges mest bærekraftig industribedrift. Med et kommunestyre som ønsker dem velkommen. Egentlig stoppet innspillskonferansen her. Hadde det vært et pokerlag hadde referenten brukt begreper som royal straight flush. Kanskje også syning av bløff?

Men konferansen hadde enda en spiller ved bordet:

NOAH selv var gitt siste ordet. Tilsynelatende. Som mange har fryktet skulle skje i den virkelige kampen om deponiet. Vi hørte resirkulering av gamle argumenter som egentlig er svart ut i ekspertutvalgets rapport. Vi hørte heldigvis ikke forsøk på å betvile lyset forrige taler hadde tent. Det har trist nok vært refrenget de siste årene. Var vi vitne til en form for stille aksept av et paradigmeskifte? 

Så var det slutt. Nesten. “Vi var også påmeldt talerlisten” sa en gråhåret kar på bakerste benk fra OIW Process. Her kommer siste ordet i innspillskonferansen: “Vi skjønner ikke alt dette snakket om deponi. Vi harløsning med teknologi. Vi henter gjennom vår prosess ut alle nyttige metaller og salter. Av restproduktet lager vi nyttige materialer sammen med Scanwatt. Tviler du? Kom og se i vår pilotfabrikk på Herøya. Her har Hydro, og senere Yara,  eksportert gjødsel til hele verden for å løse et globalt sultproblem. Vi er klare til å løse et globalt avfallsproblem”. 

Så var det slutt. 

PS: Joda, vi var der vi også. Midt inne i dette programmet fortalte vi om det internasjonale bildet som ytterligere forsterker Ekspertutvalgets konklusjoner. Og om gruvene i Brevik som kan gi rom til industrier som forsyner verden med varer vi trenger imorgen. Ikke gjemme unna og fylle morgendagens store industrimulighet med det vi produserte igår. 

Ønsker du mer fakta og referanser bak vårt kåseri om innspillskonferansen finner du dette her: http://telemarksopplevelser.blogspot.com/2019/11/ekspertutvalget-skaper-fremtidens.html

Ekspertutvalget spør "Hva har vi ikke fått på bordet så langt?"

Av Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Onsdag 21. august 2019 inviterte Ekspertutvalget om farlig avfall en rekke aktører til å gi sine 

innspill. Vi valgte å bruke våre tilmålte 8 minutter på elementer vi mener er lite vektlagt så langt. 

Dette er vårt hovedbudskap: 

• Vi har muligheten til, og bør, løse mer enn et nasjonalt avfallsproblem.
• Ekspertutvalget kan åpne for ny landbasert industri. 

Flyveaske er en relativt ny problemfraksjon. Syra fra Kronos Titan har vært en utfordring i flere generasjoner, men har siden 90-tallet blitt renset og regenerert i andre land. Løsningen som Norge valgte på 90-tallet var kanskje riktig for sin tid. Men det vil være svært uklokt å fortsette de siste 30 års praksis uten å nyttiggjøre seg ikke-fornybare råstoff som finnes i avfallet og samtidig ødelegge for alternativ bruk av en unik infrastruktur i gruvene til Norcem.

Staten har allerede tatt betydelige kostnader for å redusere klima- og miljøfotavtrykket hos Kronos Titan ved omlegging til naturgassfyring. Om Kronos’ eiere tar ansvar, eller om staten på nytt må ta hovedkostnaden, blir en beslutning vi, og sikkert også Kronos’ konkurrenter, følger med interesse.
Vi undrer oss over at transportavstand for Kronos-syre, f.eks. til Raudsand blir brukt som et nei-argument, når 90% av Kronos sine produkter blir eksportert ut av Norge. Følges prinsippet om at forurenser betaler så vil innovasjon og nye samarbeidskonstallasjoner skapes.

Det er et faktum at den dagen NOAH startet KU-prosessen for såkalt stabilisert avfall i Norcems gruver, så hadde Kronos Titans fabrikker i andre land og deres konkurrenter renset syra i årevis.

På samme tid, 1. Januar 2016, vedtok sveitsiske myndigheter at all flyveaske fra egne forbrenningsanlegg skal renses fra 2021. Allerede i 2012 ble flyveaske fra 13 forbrenningsanlegg i Sveits renset. I 2021 vil dette gjelde for alle de 29 anleggene.

Flyveasken inneholder verdifulle stoffer som reduserer nettokostnaden for en bærekraftig håndtering. 

Det er ca. 2.4 millioner husholdninger i Norge som skaper ca. 120.000 tonn flyveaske per år. Hvis rensekostnaden for flyveaske, der salter og metaller gjenvinnes, er 1000 kr/tonn, så blir årlig økning i renovasjonsavgift 50 kroner. 
Det tror vi at vi har råd til. 

Spørsmålet blir om Norge skal fortsette å deponere urenset flyveaske eller ikke. 
Våre naboland svarer “ikke”.

Andre volumer av farlig avfall fra industri utover de 80-90% som Kronos Titan og ditt og mitt husholdningsavfall representerer, har akkurat samme bilde: Settes det trykk på, kommer løsningene. Gå åpent ut med hvilke industriaktører og avfallstoffer som idag er avhengig av Langøya, og inviter teknologiaktører som ønsker å bidra med løsninger. Løsningene har ikke bare Norge som marked, men et globalt marked.
Kvikksølvholdige masser er et eksempel på dette, og kvikksølv ønsker vi ut av kretsløpet. Frem til nå har kvikksølvholdige masser blitt dekket med minimum 3 meter gips på Langøya. Hvorvidt dette gir sikker lagring i evigheten vil fremtiden vise. Veolia-Krüger og Terratherm har valgt en annen løsning - onsite-fjerning av kvikksølv fra forurensede masser i stedet for å deponere alt sammen i farlig avfall-deponi. Kvikksølvet kan dermed isoleres og lagres trygt. Med minimalt av volum til deponi. Bedriftene har internasjonal suksess med bruk av denne type miljøteknologi.

Vi bør ha ambisjoner om å eksportere teknologi, ikke importere farlig avfall som deponeres i store volum. Regjeringen har en uttalt ambisjon om å være ledende på sirkulær økonomi. Det forplikter.

Vi har latt oss overraske av hvor mange alternative fakta som florerer i kampen om Norges neste deponi. 

Mens man har kranglet i Norge har OiW/Norsep utviklet gjenvinningsteknologi basert på kompetanse fra oljeindustrien, både Ragn-Sells og Renova i Sverige og Stena Recycling i Danmark annonsert at de vil ha etablert fullskala rensing av flyveaske innen Langøya er full.

Samtidig så har Veolia økt sine investeringer innen svovelsyregjenvinning og samarbeider med en av konkurrentene til Kronos om å utvikle sirkulær økonomi basert på syreavfallet i Frankrike.

Ikke fordi det er mangel på svovel, men fordi det er et marked for gjenvunnet svovelsyre.
La oss ta et nytt eksempel:

Administrerende direktør i NOAH hevder i siste utgave av Kretsløpet at sinkutvinning fra flyveaske er for energikrevende fordi den sveitsiske metoden bruker 3000 kWh per tonn sink.

Hvorfor nevnes det ikke at Bolidens egne energitall for utvinning av sink er 30% høyere? I tillegg kommer miljø- og energikostnaden for gruvedrift og transport av malm.
Sinkressurser vil ikke vare evig hvis vi ikke gjenvinner dem. Det samme kan sies om andre ressurser som finnes i flyveasken. At sink ikke står på EU’s liste over kritiske metaller skyldes vurderinger av forsyningssikkerhet, og at Europa importerer dette fra Australia og Peru og ikke Kina. Vi gjenvinner både aluminium og kobber. Disse står heller ikke på listen til EU. 

Vi mener det er grunn til å stille et stort spørsmålstegn når ingen andre har tatt i bruk Noahs metode. Ikke er den patentert. Ikke er den spesielt komplisert.

ISWA,  -en internasjonal, non-profit, uavhengig bransjeorganisasjon innen avfallshåndtering, skriver i sin vurdering av metoden: “Dette resulterer muligens i noe redusert utlekking av tungmetaller, men det er ikke sannsynlig at denne type prosessering, i et langtidsperspektiv, vil redusere utlekking vesentlig.” 

NOAH var bra i sin tid. Akkurat som amalgam: Vi trodde lenge det var trygt. Alternativene var dyrere. Nå vet vi bedre.  

Så noen ord om den samfunnsøkonomiske effekten når man ser alternativene i sammenheng:

Vi må vite hva vi sier nei til, dersom vi sier ja til deponi i hhv Brevik eller Raudsand.

Norcem har gjentatte ganger presisert at samdrift med deponi er uaktuelt. Nå er det tid for å mobilisere til en fremti

dsrettet løsning som både Norge og resten av verden trenger. Det står i NOAHs KU at gruvene har vært utredet for alternativet mikroalgeproduksjon. Det stemmer ikke. Avtalen som NOAH hadde med Norcem var en show-stopper. Gruvene har aldri vært utredet for det smelteverket Finnfjord viser er mulig -produsere mikroalger basert på CO2 i røykgass. Det har imidlertid vært interesse fra både industrielle investorer innenfor algeindustri, datalagringsindustri, fiskeoppdrett med fler. Døra til mulighetsrommet står fremdeles åpen. 

De beste løsningene vil være å utnytte den ene industriaktørens avfall som ressurs til naboen. Overskuddsvarme fra datahaller og Norcems CO2 til alger og annen matproduksjon kan bli et industrielt sirkulært utstillingsvindu som gjør Norge og regionen ennå mer interessant for industrielle investorer. Og tidsperspektivet er mange generasjoner fremover, mens deponiet har 20-30 års sysselsetting før gruva er full og lyset slukkes. Et fremtidig deponi må være bygget for formålet og utvides i takt med behovet for å stimulere til minimering.

Et siste poeng som fremdeles ikke har vært fremme i den norske debatten, og som heller ikke er dekket av Inergeo-rapporten.

I verden finnes det i dag over 2440 forbrenningsanlegg. En fersk markedsrapport viser at det frem til 2027 vil det bli bygget 70 nye anlegg per år. Det betyr at mengden flyveaske vil øke dramatisk, både i Europa og i resten av verden.
Vi tror at eksport av nordisk miljøteknologi som renser flyveasken er god næringsutvikling, bra for miljøet og god politikk.
Tematikken vi diskuterer her, er med andre ord mye større enn kun en nordisk utfordring og et «nasjonalt» deponiproblem.

Det finnes ikke nok hull i verden til å tenke Langøya-metoder. Verden må ha løsning for håndtering av flyveaske, og Norden er i verdenstoppen på renseteknologi og resirkulering.
Vi bør, sammen med våre naboland, ha ambisjoner om å eksportere miljøteknologi. Å fortsette dagens praksis vil være teknologihemmende, og det vi trenger er en teknologifremmende beslutning.

Takk for oss!

Bare for å holde oss fast til fakta, Bellona

Teksten i Varden 11.05.19

Av: Bård Stranheim og Thor Kamfjord

Varden trykker 9. mai et samtidig tilsvar fra Frederic Hauge til et leserinnlegg fra Per Jakob Svenkerud «Er miljøstiftelsene en trussel for demokratiet?». 

I tilsvaret skriver Hauge «Vi fortsetter å forholde oss til sak og fakta». 

Så følger en rekke påstander:

1. avsnitt:

"...noen kritiske artikler blant de mange tusen artikler som skrives om Bellonas arbeid årlig". Retriever overvåker nasjonale medier, og gir følgende tall:

2013: 78

2014: 118

2015: 196

2016: 336

2017: 335

2018: 360

2019: 149. 

Et snitt på 203 artikler i året i en syvårsperiode om Bellona er ikke tusenvis i året. Følelser eller fakta?

2. avsnitt: 

"...all den tid vi er sikre på våre faglige vurderinger". Deres faglige vurderinger ble publisert på Miljøstiftelsen Bellonas side 20. mars. Den har vi gått grundig igjennom og gitt en 32 punktersmangellapp. Du har formidlet til NRK-lyttere at vårt dokument er fullt av feil, og at dere jobber med å dokumentere dette. Vi venter!

3. avsnitt: 

"...ikke noen miljørisiko så lenge avfallet ikke skal behandles i Brevik". Inntil Langvik ble presentert og prosessanlegget skulle til Brevik, var Bellona like klokkeklar i konklusjonen om at dette ikke var noen risiko, og at motstand bare var basert på følelser.

4. avsnitt: 

"...eksplosjonsfaren ved lagringen i Brevik er fjernet". Den er likevel omtalt som et tema NOAH ser på som den største bekymringen, og er påpekt i flere høringssvar som Bellona eller NOAH ikke har svart ut. I vårt møte i november i 2018 sier du til oss: "Da gjenstår det noen spørsmål, og det er gassdannelse i gruva, det må vi ta seriøst, også er det utslipp av vann." Hva har skjedd på dette halve året som gjør at du nå kan garantere at det ikke er noen risiko? 

 ".... utslippene fra gruvene idag vil til og med bli redusert...". I KU er det ikke klart hvilke andre stoffer enn flyveaske og svovelsyre som skal inn i filterkakene, og det er ikke beskrevet hvor utslipp av rensevann skal gjøres, så dette er foreløpig litt tidlig å slå fast, er det ikke? I KU er det derimot beskrevet at utslippsvannet må spres slik at ikke konsentrasjonen lokalt blir for høy.  Avfallet er tidligere hevdet å være gassfritt, men likevel ekstra behov for ventilasjon? 

5. avsnitt:

"...Svenkerud sin insinuasjon i forbindelse med at det finnes personer som i løpet av stiftelsens 33 år lange historie har sluttet". Det er ikke så vanlig at hele ledergrupper går, slik det skjedde i 2018 hvis vi skal holde oss til nyere tid. Når avtroppende daglige leder til NRK bruker ord som "integritet" og «svelge kameler» i sin forklaring, uten å si noe mer, er det vel lov å stille spørsmål slik Svenkerud gjør. De fleste av oss gjør det.

6. avsnitt: 

"...driver forsvarlig oppfølging av debatten på vår egen Facebook-side". Dette er godt dokumentert i egen post på Facebook 29.mars i år, med mange flere eksempler enn Hauge selv tar frem. Hovedkritikken er at dere ikke varsler hvem dere fjerner innlegg fra, slik at kun den som har kommentert og Facebook-venner kan se innlegget. For vedkommende og venner ser det ut til at de har vunnet debatten, men for alle andre står Bellona igjen med siste ord. Alt annet enn demokratisk!

7. avsnitt:

"...hele fire personer i Brevik-leiren som er avinvitert". Dette stemmer ikke, og dokumentert i punktet over. At du ikke skriver navnene riktig kan ha to forklaringer: Kjent hersketeknikk, men kan også være kunnskapsmangel. Fritt valg.

8. avsnitt: 

"...sammenligner oss med Mussolini". Det var det nok ikke de to personene du viser til som skal ta ansvar for dette, men en svært kritisk artikkel i Klassekampen hvor de har laget en illustrasjon som gir denne assosiasjonen.

Klassekampen april 2019, 

brukt som illustrasjon

i vår bloggpost

Det øvrige i svaret til Frederic Hauge handler om fag og fakta og myter. Her henviser vi til Hauges løfte i NRK-intervjuet 26. mars i år at dere skulle komme tilbake å dokumentere hvor vi tar feil i vår tidligere nevnte 32 punkts mangellapp i nettopp det faglige bidraget fra Bellona i dette viktige valget vi skal gjøre. Skal vi i nye ti-år fortsette med NOAHs metoder som ikke benyttes andre steder i verden, eller skal vi følge de som bygger helt andre løsninger basert på beste tilgjengelige teknologi og maksimerer resirkulering, ikke deponering? Det er ikke en myte at mengden flyveaske øker dramatisk i Europa og resten av verden, og at dette avfallet må renses. Det er heller ingen myte at avfallssyren fra Kronos kan renses og regenereres, og at energikostnaden dette har er marginal i forhold til Kronos’ øvrige klimafotavtrykk. 

Vi foretrekker fakta, Frederic. Ikke dine «alternative fakta».