Ekspertutvalget spør "Hva har vi ikke fått på bordet så langt?"

Av Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Onsdag 21. august 2019 inviterte Ekspertutvalget om farlig avfall en rekke aktører til å gi sine 

innspill. Vi valgte å bruke våre tilmålte 8 minutter på elementer vi mener er lite vektlagt så langt. 

Dette er vårt hovedbudskap: 

• Vi har muligheten til, og bør, løse mer enn et nasjonalt avfallsproblem.
• Ekspertutvalget kan åpne for ny landbasert industri. 

Flyveaske er en relativt ny problemfraksjon. Syra fra Kronos Titan har vært en utfordring i flere generasjoner, men har siden 90-tallet blitt renset og regenerert i andre land. Løsningen som Norge valgte på 90-tallet var kanskje riktig for sin tid. Men det vil være svært uklokt å fortsette de siste 30 års praksis uten å nyttiggjøre seg ikke-fornybare råstoff som finnes i avfallet og samtidig ødelegge for alternativ bruk av en unik infrastruktur i gruvene til Norcem.

Staten har allerede tatt betydelige kostnader for å redusere klima- og miljøfotavtrykket hos Kronos Titan ved omlegging til naturgassfyring. Om Kronos’ eiere tar ansvar, eller om staten på nytt må ta hovedkostnaden, blir en beslutning vi, og sikkert også Kronos’ konkurrenter, følger med interesse.
Vi undrer oss over at transportavstand for Kronos-syre, f.eks. til Raudsand blir brukt som et nei-argument, når 90% av Kronos sine produkter blir eksportert ut av Norge. Følges prinsippet om at forurenser betaler så vil innovasjon og nye samarbeidskonstallasjoner skapes.

Det er et faktum at den dagen NOAH startet KU-prosessen for såkalt stabilisert avfall i Norcems gruver, så hadde Kronos Titans fabrikker i andre land og deres konkurrenter renset syra i årevis.

På samme tid, 1. Januar 2016, vedtok sveitsiske myndigheter at all flyveaske fra egne forbrenningsanlegg skal renses fra 2021. Allerede i 2012 ble flyveaske fra 13 forbrenningsanlegg i Sveits renset. I 2021 vil dette gjelde for alle de 29 anleggene.

Flyveasken inneholder verdifulle stoffer som reduserer nettokostnaden for en bærekraftig håndtering. 

Det er ca. 2.4 millioner husholdninger i Norge som skaper ca. 120.000 tonn flyveaske per år. Hvis rensekostnaden for flyveaske, der salter og metaller gjenvinnes, er 1000 kr/tonn, så blir årlig økning i renovasjonsavgift 50 kroner. 
Det tror vi at vi har råd til. 

Spørsmålet blir om Norge skal fortsette å deponere urenset flyveaske eller ikke. 
Våre naboland svarer “ikke”.

Andre volumer av farlig avfall fra industri utover de 80-90% som Kronos Titan og ditt og mitt husholdningsavfall representerer, har akkurat samme bilde: Settes det trykk på, kommer løsningene. Gå åpent ut med hvilke industriaktører og avfallstoffer som idag er avhengig av Langøya, og inviter teknologiaktører som ønsker å bidra med løsninger. Løsningene har ikke bare Norge som marked, men et globalt marked.
Kvikksølvholdige masser er et eksempel på dette, og kvikksølv ønsker vi ut av kretsløpet. Frem til nå har kvikksølvholdige masser blitt dekket med minimum 3 meter gips på Langøya. Hvorvidt dette gir sikker lagring i evigheten vil fremtiden vise. Veolia-Krüger og Terratherm har valgt en annen løsning - onsite-fjerning av kvikksølv fra forurensede masser i stedet for å deponere alt sammen i farlig avfall-deponi. Kvikksølvet kan dermed isoleres og lagres trygt. Med minimalt av volum til deponi. Bedriftene har internasjonal suksess med bruk av denne type miljøteknologi.

Vi bør ha ambisjoner om å eksportere teknologi, ikke importere farlig avfall som deponeres i store volum. Regjeringen har en uttalt ambisjon om å være ledende på sirkulær økonomi. Det forplikter.

Vi har latt oss overraske av hvor mange alternative fakta som florerer i kampen om Norges neste deponi. 

Mens man har kranglet i Norge har OiW/Norsep utviklet gjenvinningsteknologi basert på kompetanse fra oljeindustrien, både Ragn-Sells og Renova i Sverige og Stena Recycling i Danmark annonsert at de vil ha etablert fullskala rensing av flyveaske innen Langøya er full.

Samtidig så har Veolia økt sine investeringer innen svovelsyregjenvinning og samarbeider med en av konkurrentene til Kronos om å utvikle sirkulær økonomi basert på syreavfallet i Frankrike.

Ikke fordi det er mangel på svovel, men fordi det er et marked for gjenvunnet svovelsyre.
La oss ta et nytt eksempel:

Administrerende direktør i NOAH hevder i siste utgave av Kretsløpet at sinkutvinning fra flyveaske er for energikrevende fordi den sveitsiske metoden bruker 3000 kWh per tonn sink.

Hvorfor nevnes det ikke at Bolidens egne energitall for utvinning av sink er 30% høyere? I tillegg kommer miljø- og energikostnaden for gruvedrift og transport av malm.
Sinkressurser vil ikke vare evig hvis vi ikke gjenvinner dem. Det samme kan sies om andre ressurser som finnes i flyveasken. At sink ikke står på EU’s liste over kritiske metaller skyldes vurderinger av forsyningssikkerhet, og at Europa importerer dette fra Australia og Peru og ikke Kina. Vi gjenvinner både aluminium og kobber. Disse står heller ikke på listen til EU. 

Vi mener det er grunn til å stille et stort spørsmålstegn når ingen andre har tatt i bruk Noahs metode. Ikke er den patentert. Ikke er den spesielt komplisert.

ISWA,  -en internasjonal, non-profit, uavhengig bransjeorganisasjon innen avfallshåndtering, skriver i sin vurdering av metoden: “Dette resulterer muligens i noe redusert utlekking av tungmetaller, men det er ikke sannsynlig at denne type prosessering, i et langtidsperspektiv, vil redusere utlekking vesentlig.” 

NOAH var bra i sin tid. Akkurat som amalgam: Vi trodde lenge det var trygt. Alternativene var dyrere. Nå vet vi bedre.  

Så noen ord om den samfunnsøkonomiske effekten når man ser alternativene i sammenheng:

Vi må vite hva vi sier nei til, dersom vi sier ja til deponi i hhv Brevik eller Raudsand.

Norcem har gjentatte ganger presisert at samdrift med deponi er uaktuelt. Nå er det tid for å mobilisere til en fremti

dsrettet løsning som både Norge og resten av verden trenger. Det står i NOAHs KU at gruvene har vært utredet for alternativet mikroalgeproduksjon. Det stemmer ikke. Avtalen som NOAH hadde med Norcem var en show-stopper. Gruvene har aldri vært utredet for det smelteverket Finnfjord viser er mulig -produsere mikroalger basert på CO2 i røykgass. Det har imidlertid vært interesse fra både industrielle investorer innenfor algeindustri, datalagringsindustri, fiskeoppdrett med fler. Døra til mulighetsrommet står fremdeles åpen. 

De beste løsningene vil være å utnytte den ene industriaktørens avfall som ressurs til naboen. Overskuddsvarme fra datahaller og Norcems CO2 til alger og annen matproduksjon kan bli et industrielt sirkulært utstillingsvindu som gjør Norge og regionen ennå mer interessant for industrielle investorer. Og tidsperspektivet er mange generasjoner fremover, mens deponiet har 20-30 års sysselsetting før gruva er full og lyset slukkes. Et fremtidig deponi må være bygget for formålet og utvides i takt med behovet for å stimulere til minimering.

Et siste poeng som fremdeles ikke har vært fremme i den norske debatten, og som heller ikke er dekket av Inergeo-rapporten.

I verden finnes det i dag over 2440 forbrenningsanlegg. En fersk markedsrapport viser at det frem til 2027 vil det bli bygget 70 nye anlegg per år. Det betyr at mengden flyveaske vil øke dramatisk, både i Europa og i resten av verden.
Vi tror at eksport av nordisk miljøteknologi som renser flyveasken er god næringsutvikling, bra for miljøet og god politikk.
Tematikken vi diskuterer her, er med andre ord mye større enn kun en nordisk utfordring og et «nasjonalt» deponiproblem.

Det finnes ikke nok hull i verden til å tenke Langøya-metoder. Verden må ha løsning for håndtering av flyveaske, og Norden er i verdenstoppen på renseteknologi og resirkulering.
Vi bør, sammen med våre naboland, ha ambisjoner om å eksportere miljøteknologi. Å fortsette dagens praksis vil være teknologihemmende, og det vi trenger er en teknologifremmende beslutning.

Takk for oss!

Teknisk Ukeblad peker på alternativer til deponi

Teknisk Ukeblad har i sin desemberutgave en 8 siders artikkel om deponering av farlig avfall sett i lys av sirkulærøkonomi og teknologi. Du finner nå artikkelen digitalt.

Tre ting bør du spesielt legge merke til: 

• For første gang begrunner en av NOAHs kunder hvorfor de ønsker å legge dagens deponipraksis bak seg.
• Verden har gått videre siden Langøya-løsningen ble etablert, Teknisk Ukeblad gir deg grunnlag for teknologioptimisme.
• Artikkelen stiller et svært viktig spørsmål: Hva er prislappen for å ta i bruk beste tilgjengelige metoder fremfor å skyve problemet foran oss? 

Om sink og gjenvinning først:

Vi siterer teknisk direktør Johnny Stuen, Energigjenvinningsetaten i Oslo: “Bare når vi ser på sinkinnholdet i flyveasken i dag er det vondt å kaste den i et deponi. Det er mer sink i flyveaske enn det er i sinkmalm, og vi begraver verdier for rundt 80 millioner kroner i sink årlig. Det er jo sprøtt, sier Stuen.”

Jonny Stuen sitter i styret i ISWA, (International Solid Waste Association) og bør lyttes til: “Han peker også på at ISWA – The International Solid Waste Association – mener at deponering er risikabelt fordi selv stabiliserte masser etter NOAHs metode ikke vil gi signifikant reduksjon av utlekking i et langtidsperspektiv.”

 

Om sinker i gjenvinningskappløpet:

Siden 1993 har Kronos Titan sluttet å slippe ut forurenset syre i Glomma. I 25 år er syra blandet med flyveaske, et skritt i riktig retning den gang. Men er dette fortsatt smart? Vi siterer artikkelen “Men så har det gått nesten 25 år, og over hele verden snakkes det om sirkulærøkonomi og ressursbevaring. Det er ikke så sikkert at flyveaske er bare farlig avfall. Stadig flere land ser på dette som en ressurs.” Teknisk Ukeblad ser inn i glasskula og har besøkt bedriften Norsep, et spin-off fra OiW Process som renser oljeavfall. Vi siterer: “I denne omgangen kommer vi ikke utenom at noe må til deponi, men om det blir fem, ti eller tjue prosent vet vi ikke ennå. Uansett snakker vi om en betydelig reduksjon i avfallsmengdene”, sier teknologisjef i Norsep og doktor i prosessmetallurgi, Per Bakke.

Men, man trenger ikke se inn i fremtiden for å se løsninger som stiller NOAH-metoden i et betenkelig lys. Teknisk Ukeblad peker på praksis i andre land idag, samtidig som de forteller hvordan Stena Recycling sammen med Veidekke og Bergmesteren Raudsand vil gjenvinne og minimere i sin konkurrerende løsning på Raudsand i Nesset kommune. 

Om prislappen på god samvittighet:

Teknisk Ukeblad intervjuet Thor Kamfjord og Bård Stranheim i arbeidet med artikkelen. Fra denne samtalen har journalisten tatt med et vesentlig spørsmål ingen har tatt tak i så langt: 
“Det er 2,4 millioner husstander som gjennom renovasjonsavgiften betaler for forsvarlig håndtering av avfallet sitt. Dette avfallet genererer flyveaske som kan være et stort problem eller en viktig ressurs. Hva vil ekstrakostnaden bli for bærekraftig håndtering? Jeg tror det blir en marginal kostnad som vi er villige til å dekke for å si til våre barnebarn at vi hadde mot til å ta det rette valget.”

Vi oppfordrer derfor offentlige myndigheter til gjøre regnestykket hva det vil bety for renovasjonsavgiften hvis flygeasken renses med beste tilgjengelige teknologi. 

Hele artikkelen kan du lese her: “Bare sinkinnholdet i flyveasken er verdt 80 mill. Flere norske selskaper vil ha kloa i dem.” 

Om det offentliges rolle som innovasjons- og industriutvikler:

NHO: "Det offentlige kjøper hvert år tjenester og

produkter fra næringslivet for om lag 500 milliarder kroner. Dessverre brukes bare

en liten andel av denne summen til å fremme
mer innovative løsninger"

Innovasjon oppstår der behovet er størst for nyvinning. På grunn av sin størrelse og pengebruk er offentlig sektor i Norge en stor innovasjonsdriver. Vi har internasjonale forpliktelser og må etablere ny behandlingsløsning for farlig uorganisk avfall. Forpliktelsene er basert på Baselkonvensjonen og den Nordiske Ministererklæringen fra 1994. Selv om ministererklæringen er 24 år gammel, er våre internasjonale forpliktelser kanskje større enn noen gang. Det viktigste punktet i ministererklæringen er anbefalingen om at:

•  De nordiske land samarbeider om minimering og miljømessig forsvarlig behandling av alle typer avfall.

Ønsker myndigheter å tillate nye ti-år med deponering på billigst mulig måte, eller er tiden endelig inne for å samarbeide om minimering? Forurenset svovelsyre fra titianiumdioksid-industrien har allerede vært renset og regenerert i mange ti-år. Mengden flygeaske vil øke betydelig internasjonalt og problemet kan ikke deponeres vekk.  

Både i Danmark og Sverige bygges anlegg for fullskala rensing av flygeaske, og Sveits har besluttet at innen 2021 så skal all flygeaske renses. Ønsker norske myndigheter at et norsk deponi skal utkonkurrere rense- og gjenvinningsteknologi? 

Det blir interessant å se om norske myndigheter velger å være deponifremmende eller teknologifremmende. Vi tror norske husstander ønsker at restproduktet etter husholdingsavfallet håndteres fremtidsrettet og bærekraftig. Ønsker våre politikere det samme?  

Vi siterer Stena Recycling: “It’s starts here”, og gleder oss over at Bergmesteren Raudsand og Veidekke har etablert et nordisk samarbeid for å sikre minimering og miljømessig forsvarlig behandling av avfallet. Vi trenger en fremtidsrettet deponiløsning som både er industri- og innovasjonsfremmende.