Ekspertutvalget skaper fremtidens industri

Fredag i forrige uke inviterte klima- og miljøminister Ola Elvestuen til innspill på Ekspertutvalgets rapport om farlig avfall. Vi leverte våre innspill, men vi har også tatt utfordringen om å gi KLD innspill i etterkant av møtet. Her er vårt bidrag:   

Til: Statssekretær Atle Hamar

Klima og miljødepartementet                             
      

Takk for muligheten til delta på klima- og miljøminister Ola Elvestuens innspillsmøte om anbefalingene fra ekspertutvalget fredag 15. november. Vi ønsker å gi noen refleksjoner og ytterligere innspill basert på hva som ble presentert på innspillsmøtet:

●      NOAHs og deres meningsfeller har i flere år vært svært tydelige på at det haster med å få tatt en beslutning. Vi undrer oss over at retorikken nå er endret og at det meldes inn ønske og behov for nye tidkrevende prosesser. Flere av disse aktørene krever nå en formell høringsrunde basert på påstander om store mangler i Ekspertutvalgets rapport. Bellona og Frederic Hauge kan likevel ikke nevne en eneste konkret feil i sitt innlegg på innspillsmøtet eller i debatt med statsråden på Dagsnytt 18, 4. november. Vi er kjent med denne formen for påvirkning og agitasjon. Bellona publiserte en rapport 20. mars i år, som vi ettergikk og svarte med en motrapport. Denne er av Frederic Hauge, både i NRK-intervju den 26. mars, og til regjeringspartiene i et innspillsmøte 27. mars, omtalt som full av feil. Frederic Hauge hevdet ved begge anledninger at Bellona jobber med å svare på denne. Vi venter fortsatt på tilsvaret der de påståtte feilene i vår motrapport beskrives.

Er det sannsynlig at NOAH-konstellasjonen sitter på vesentlig og faglig tungtveiende kritikk av ekspertutvalgets rapport uten å bruke relevante deler av dette i innspillsmøtet 15. november?

Det som derimot er nytt og vesentlig er at teknologiutviklingen hos Stena Recycling, Ragn-Sells, Renova og Norsep/Oiw Process nå er under industrialisering og at f.eks. Norsep allerede har funnet kommersiell mottaker av sinkhydroksid og etablert dialog med mottaker av utvunnet salt. Dette står i sterk kontrast til NOAHs rapporter fra Norsk Energi og SINTEF som ekspertutvalget viser til i sin rapport. Flere av aktørene som er omtalt i disse har tidligere informert departementet om at rapportene inneholder uriktige opplysninger om både teknologi og utviklingsstatus. Dette er Ikke så underlig, når NOAH selv har fortalt oss at utredningene ble gjort uten at de fikk kontakt med teknologi-eiere.

●      Det er interessant å merke seg at Norsk Industri i avfallsbransjen.no 7. august 2019,  uttrykker at “det er avgjørende med en rask politisk avklaring så fort utvalgets rapport er klar”.  Sett i lyset av et langvarig press for en rask avklaring, undrer vi oss over at Norsk Industri nå  ønsker en skriftlig høringsprosess der de også ønsker en tidkrevende merknadsbehandling hvor ansvarlige myndigheter besvarer det som blir tatt opp av høringsinstansene. Når det nå ikke lengre er en snarlig beslutning som ønskes, skyldes det slik vi ser det, at de innser at konklusjonen vil gå i feil retning i forhold til eget mål om tvungen statlig reguleringsplan i Brevik. Derfor ønsker aktørene “mer tid til påvirkning” og en ny runde med omkamp. Vi mener Norsk Industri’s ønske fra august om en rask politisk avklaring etter at ekspertutvalgets rapport foreligger kan imøtekommes, men at det bør settes en stopper for aktørenes påvirkningsarbeid som har vært intensivt i flere år^[1] på tross av beslutningene fra Porsgrunn kommune og Norcem. 

Vi har tillit til at departementet de siste 5 år har fått tilstrekkelig med innspill fra involverte aktører og at ytterlige omkamper bør unngås. Vi mener dette underbygges fra Norsk forening for farlig avfall som skriver i sitt innspill at “NFFA har ingen grunn til å underkjenne ekspertutvalgets rapport”.  Hvis departementet åpner opp for en skriftlig høringsprosess, så bør dette basere seg på en endelig beslutning om at deponialternativet Brevik er uaktuelt. Kun da vil høringsinnspillene bidra til løsninger som peker fremover på realiserbare løsninger.

●      Flere aktører pekte i innspillsmøtet på Miljødirektoratets tidligere konklusjoner. Vi forstår at direktoratets tidligere budskap passer bedre for de som ønsker NOAH tilgang til Dalen gruve. Men retorikken kan skape et inntrykk av at ekspertutvalget har tatt en uventet retning i forhold til tidligere høringsprosesser til planprogram og konsekvensutredning. Det er ikke tilfelle. Av ca 200 innspill til NOAHs konsekvensutredning er det kun en håndfull som har levert høringsinnspill som støtter tiltakshaver. Over 90% går i samme retning som ekspertutvalgets konklusjoner, inkludert kapasiteter som Norcem selv, regiongeologen i Vestfold, Buskerud og Telemark, samtlige kommuner og fylkeskommuner i regionen, tidligere leder av SINTEF Molab m.fl.

Ekspertutvalgets rapport forsterker hovedvekten av innspillene som mener staten ikke bør arbeide videre for en deponiløsning i Brevik. En gjennomgang av det begrensede antall høringsinnspill i favør av NOAHs ønskede løsning viser interessante funn:
Vardar Varme, Metallco Oppland, Elkem Bremanger, Bio-El Fredrikstad og Solør Bioenergi, inneholder påfallende nok eksakt samme formulering av konklusjonen: “Etter vår forståelse viser utredningene at Dalen gruve er godt egnet som fremtidig deponi for uorganisk farlig avfall.“ Selv skrivefeil fra et felles tekstlig utgangspunkt går igjen i de fire første^[2].

Sarpsborg Avfallsenergi, Frevar og Kronos Titan, Eidsiva BioEnergi, Borregaard, Avfall Norge støtter også tiltakshaver. Det gjør også Norsk Industri (“I sum synes det som om konsekvensene for miljø og samfunn av et deponi for farlig uorganisk avfall i Brevik vil være  relativt små.”), og Bellona (“Gitt seriøsitet,  teknologivalg og lokasjon mener Bellona at den løsning som her er presentert i KU er det beste alternativet i Norge”). Vi undrer oss over at NOAHs støttespiller konkluderer slik uten å ha gjort grundige vurderinger av de faglige motforestillingene. Vi finner det underlig at spesielt Norsk Industri ikke tar inn over seg høringssvaret fra Norcem. Det synes også lite sannsynlig at en ny høringsrunde vil bringe frem tunge faglige argumenter for NOAHs Brevik-løsning, når ingen av disse er kommet frem verken i høringsinnspill til planprogram eller konsekvensutredning eller innspillsmøtet 15. november.

●      Ekspertutvalgets rapport og konklusjoner understøttes av situasjonen og utvikling av volum av uorganisk avfall i Europa og verden forøvrig. Eksempelvis estimeres det at 70 nye avfallsforbrenningsanlegg vil bygges hvert år frem til 2027 som medfører at forbrenningskapasiteten av restavfall vil øke betydelig fra dagens 360 millioner tonn til 530 millioner tonn de neste 8 årene. Når ca. 3% av avfallet som forbrennes ender som flyveaske har ekspertutvalget rett i at denne type avfall må renses, slik at ikke-fornybare ressurser gjenvinnes og restmengdene til deponi minimeres. For norsk industri vil også den globale avfallsutfordringen representere internasjonale markedsmuligheter for eksport av miljøteknologi.  

●      Det er verdt å merke seg likheten mellom konklusjoner fra Ekspertutvalget og Bellonas rapport “Avfall -avskaffelsen av kastesystemet rapport nr 5 2002”. I denne rapporten skriver Bellona at Norges håndtering av farlig avfall i stor grad er styrt i bestemte retninger som virker hemmende på utvikling av mer økonomiske og bedre miljømessige alternativer. Kritikken av Ekspertutvalget sett i lys av Bellonas egen rapport er underlig nok i seg selv. Ennå mer påfallende er det når vi vet at Bellona-rapporten ble laget året før Bellona inngikk økonomisk samarbeid med NOAH. Vi mener at ekspertutvalgets vurdering av Langøyas dominerende posisjon og kapasitet som en barriere for teknologiutvikling og nyetablering er helt korrekt, og syns det er synd at Bellona la sine tanker fra 2002-rapporten vekk etter å ha startet sitt NOAH-partnerskap. 

●      Vi finner det påfallende at Norsk Industris Stein Lier-Hansen vektlegger sin dialog med Boliden i Odda uten å nevne Norcems beslutning om å ikke tillate deponi i deres gruver. Lier-Hansen uttaler i innspillsmøtet 15. november at et deponialternativ i Odda er utelukket siden Boliden avviser å engasjere seg eller tilrettelegge for dette. Norcem har, siden første kontakt med NOAH, vært tydelige på at det ikke er aktuelt med deponi i noen form før gruvedriften er avsluttet. Departementet kan dermed velge å vurdere Brevik-alternativet på samme måte som Norsk Industri vurderer Boliden Odda-alternativet, og avslutte arbeidet for et nytt deponi i Brevik.

●      Innlegget fra Jan Klauset i Kronos Titan har flere interessante elementer. Krisa for Kronos Titan er kun et faktum om det ikke finnes alternativer. Tiltakshaver i Raudsand har tidligere tilbudt Kronos Titan mottak til samme kostnad som dagens løsning. Mest oppsiktsvekkende i deres innlegg var likevel opplysningen om nedleggelse av konsernets fabrikk i Leverkusen. Mange av deltakerne på innspillsmøtet oppfattet dette som en trussel om nedleggelse av fabrikken i Fredrikstad, samtidig som det ble argumentert for at det er miljømessig feil å regenerere svovelsyre.  At Kronos-konsernet tar konsekvensen og vurderer nedlegging når krav til lønnsomhet eller rensing blir for høye er neppe nyheten i seg selv. Vi opplever at bildet som tegnes er taktisk, og må kanskje kunne kalles en fordreining av virkeligheten: I Leverkusen Anzeiger 13. november 2019 beskrives nedleggelsen av fabrikken i Leverkusen som overgang fra sulfatprosess til den mindre avfallsgenererende og mindre energikrevende kloridprosessen uten at dette reduserer antall ansatte. Vi er bekymret hvis departementet blir forledet av Klausets innspill. Det er også interessant at Kronos Titan på syttitallet ble pålagt å sette av midler til et fond for å få bukt med utslippene. Plan for utslippsreduksjon ble utsatt fordi bedriften vurderte overgang til nettopp klorprosess. Kronos Titan synes skjermet for helt naturlige krav til utslippsreduksjoner i årtier. Det synes underlig sett i lys av kravene Grenlandsindustrien har møtt, med nedlegging av store produksjonsenheter som konsekvenser.

Videre undrer vi oss både over argumentene om mer-energiforbruk og lengre fraktavstander ved krav om rensing eller transport av forurenset syre til Nesset i stedet for Brevik. Kronos Titan bruker årlig over 300 GWh i sin prosess for fremstilling av TO₂-hvitpigment. I dette energiforbruket er ikke ilmenitt-utvinningen av deres råstoff fra Titania medregnet. Energiforbruk og klimafotavtrykk for syregjenvinning må derfor sammenliknes med Kronos øvrige energi- og miljøbelastninger for å vurdere miljøargumentet for en evt. syregjenvinningsprosess og en evt. konklusjon om at rensetrinnet eller transportavstander til Raudsand har uakseptabel miljøbelastning. Vi undrer oss også over at Kronos bruker transportavstand til Raudsand for sitt avfall som negativt argument, når over 90% av Kronos Titan sin produksjon går til eksport, med Europa som det største markedet. NOAH selv har fortalt at de har vært i dialog med Kronos Titans anlegg i Tyskland for å sende syren til Langøya, og annet avfall til NOAH har også idag betydelige transportstrekninger gjennom Europa. Her mangler totalt konsekvent argumentasjon. Det er derimot positivt at syren fra Kronos Titan er testet i HaloSep-prosessen, og vil kunne benyttes i gjenvinning- og behandlingsprosessen av flyveaske i Raudsand-alternativet. Vi mener det også er relevant informasjon at Veolia fortsetter å investere i økt kapasitet av svovelsyregjenvinning for å dekke etterspørsel av denne etterspurte råvaren, sett i lys av agitasjonen fra aktører som vil skjerme Kronos for å ta ansvar for eget avfall. 

●      Koblingen av avfallsfraksjonene svovelsyre og flyveaske i NOAHs samlede forretningsmodell er en selvforsterkende floke. Løser man det ene, må man også løse det andre. En innspillskonferanse får ikke frem en del av de underliggende kreftene og motkreftene overfor aktører som representerer bærekraftige alternativer til de som tjener på floken. Disse møter helt andre motkrefter når mikrofoner og scenelyset er slått av. Et eksempel på dette er nevnt i leserinnlegg i Porsgrunn Dagblad, 9. November (vedlagt).

●      Bergmesteren Raudsand, Stena Recycling og Veidekke synes å være den mest sannsynlige totalløsningen i det tidsperspektivet vi har foran oss.

Likevel tror vi at den øvrige teknologiutviklingen og økt konkurranse i markedet vil akselerere når det ikke lenger er sannsynlighet for NOAHs ekspropriering av Dalen gruve og overkjøring av Norcems og Porsgrunn kommunes beslutning. Vi mener derfor at følgende tiltak bør iverksettes umiddelbart:

○      Hovedkonklusjoner i Ekspertutvalgets rapport vedtas som statlige føringer for videre arbeid. 

○      Det tas en endelig beslutning om at Norcems beslutning respekteres. Dette vil medføre at realiserbare løsninger får nødvendig fokus og moment slik at de etableres i tide.

○      Import av farlig avfall, som idag reduserer gjenværende kapasitet på Langøya,  minimeres til kun å omfatte flyveaskeimport som behøves for å behandle norsk avfallssyre.

○      Teknologiutvikling incentiveres gjennom konkrete målrettede utlysninger og virkemidler som beskrives i ekspertutvalgets rapport.

○      Ønsket om skriftlig høringsprosess med kort tidsfrist imøtekommes, men med den forutsetningen at Brevik-alternativet er lagt dødt. Dette vil bidra til at de skriftlige høringsinnspillene kan fokusere på ekspertutvalgets hovedkonklusjoner og inneholde konstruktive innspill for å sikre en fremtidsrettet håndtering av farlig avfall i Norge.

Avklaring av hva som skal gjøres når Langøya er full har ligget på bordet til en rekke statsråder. Klima- og miljøministerens initiativ til å nedsette ekspertutvalget og deres konklusjoner danner grunnlag for en ny, bærekraftig retning for norsk avfallspolitikk som vi applauderer.

Med vennlig hilsen

Bård Stranheim                   
Thor Kamfjord                        

Brevik/Oslo, 19. november 2019

---

^[1] Vi har omtalt dette i bl.a. følgende blogg: https://telemarksopplevelser.blogspot.com/2017/12/med-lobbylov-skal-landet-bygges.html

^[2] “Det er svært viktig å sørge for en fortsatt forsvarlig behandling av uorganisk farlige avfall etter at deponiet på Langøya avsluttes.”

Vedlegg:

Svar på lederkommentar i PD 8. november 2019:

Ekspertutvalget spør "Hva har vi ikke fått på bordet så langt?"

Av Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Onsdag 21. august 2019 inviterte Ekspertutvalget om farlig avfall en rekke aktører til å gi sine 

innspill. Vi valgte å bruke våre tilmålte 8 minutter på elementer vi mener er lite vektlagt så langt. 

Dette er vårt hovedbudskap: 

• Vi har muligheten til, og bør, løse mer enn et nasjonalt avfallsproblem.
• Ekspertutvalget kan åpne for ny landbasert industri. 

Flyveaske er en relativt ny problemfraksjon. Syra fra Kronos Titan har vært en utfordring i flere generasjoner, men har siden 90-tallet blitt renset og regenerert i andre land. Løsningen som Norge valgte på 90-tallet var kanskje riktig for sin tid. Men det vil være svært uklokt å fortsette de siste 30 års praksis uten å nyttiggjøre seg ikke-fornybare råstoff som finnes i avfallet og samtidig ødelegge for alternativ bruk av en unik infrastruktur i gruvene til Norcem.

Staten har allerede tatt betydelige kostnader for å redusere klima- og miljøfotavtrykket hos Kronos Titan ved omlegging til naturgassfyring. Om Kronos’ eiere tar ansvar, eller om staten på nytt må ta hovedkostnaden, blir en beslutning vi, og sikkert også Kronos’ konkurrenter, følger med interesse.
Vi undrer oss over at transportavstand for Kronos-syre, f.eks. til Raudsand blir brukt som et nei-argument, når 90% av Kronos sine produkter blir eksportert ut av Norge. Følges prinsippet om at forurenser betaler så vil innovasjon og nye samarbeidskonstallasjoner skapes.

Det er et faktum at den dagen NOAH startet KU-prosessen for såkalt stabilisert avfall i Norcems gruver, så hadde Kronos Titans fabrikker i andre land og deres konkurrenter renset syra i årevis.

På samme tid, 1. Januar 2016, vedtok sveitsiske myndigheter at all flyveaske fra egne forbrenningsanlegg skal renses fra 2021. Allerede i 2012 ble flyveaske fra 13 forbrenningsanlegg i Sveits renset. I 2021 vil dette gjelde for alle de 29 anleggene.

Flyveasken inneholder verdifulle stoffer som reduserer nettokostnaden for en bærekraftig håndtering. 

Det er ca. 2.4 millioner husholdninger i Norge som skaper ca. 120.000 tonn flyveaske per år. Hvis rensekostnaden for flyveaske, der salter og metaller gjenvinnes, er 1000 kr/tonn, så blir årlig økning i renovasjonsavgift 50 kroner. 
Det tror vi at vi har råd til. 

Spørsmålet blir om Norge skal fortsette å deponere urenset flyveaske eller ikke. 
Våre naboland svarer “ikke”.

Andre volumer av farlig avfall fra industri utover de 80-90% som Kronos Titan og ditt og mitt husholdningsavfall representerer, har akkurat samme bilde: Settes det trykk på, kommer løsningene. Gå åpent ut med hvilke industriaktører og avfallstoffer som idag er avhengig av Langøya, og inviter teknologiaktører som ønsker å bidra med løsninger. Løsningene har ikke bare Norge som marked, men et globalt marked.
Kvikksølvholdige masser er et eksempel på dette, og kvikksølv ønsker vi ut av kretsløpet. Frem til nå har kvikksølvholdige masser blitt dekket med minimum 3 meter gips på Langøya. Hvorvidt dette gir sikker lagring i evigheten vil fremtiden vise. Veolia-Krüger og Terratherm har valgt en annen løsning - onsite-fjerning av kvikksølv fra forurensede masser i stedet for å deponere alt sammen i farlig avfall-deponi. Kvikksølvet kan dermed isoleres og lagres trygt. Med minimalt av volum til deponi. Bedriftene har internasjonal suksess med bruk av denne type miljøteknologi.

Vi bør ha ambisjoner om å eksportere teknologi, ikke importere farlig avfall som deponeres i store volum. Regjeringen har en uttalt ambisjon om å være ledende på sirkulær økonomi. Det forplikter.

Vi har latt oss overraske av hvor mange alternative fakta som florerer i kampen om Norges neste deponi. 

Mens man har kranglet i Norge har OiW/Norsep utviklet gjenvinningsteknologi basert på kompetanse fra oljeindustrien, både Ragn-Sells og Renova i Sverige og Stena Recycling i Danmark annonsert at de vil ha etablert fullskala rensing av flyveaske innen Langøya er full.

Samtidig så har Veolia økt sine investeringer innen svovelsyregjenvinning og samarbeider med en av konkurrentene til Kronos om å utvikle sirkulær økonomi basert på syreavfallet i Frankrike.

Ikke fordi det er mangel på svovel, men fordi det er et marked for gjenvunnet svovelsyre.
La oss ta et nytt eksempel:

Administrerende direktør i NOAH hevder i siste utgave av Kretsløpet at sinkutvinning fra flyveaske er for energikrevende fordi den sveitsiske metoden bruker 3000 kWh per tonn sink.

Hvorfor nevnes det ikke at Bolidens egne energitall for utvinning av sink er 30% høyere? I tillegg kommer miljø- og energikostnaden for gruvedrift og transport av malm.
Sinkressurser vil ikke vare evig hvis vi ikke gjenvinner dem. Det samme kan sies om andre ressurser som finnes i flyveasken. At sink ikke står på EU’s liste over kritiske metaller skyldes vurderinger av forsyningssikkerhet, og at Europa importerer dette fra Australia og Peru og ikke Kina. Vi gjenvinner både aluminium og kobber. Disse står heller ikke på listen til EU. 

Vi mener det er grunn til å stille et stort spørsmålstegn når ingen andre har tatt i bruk Noahs metode. Ikke er den patentert. Ikke er den spesielt komplisert.

ISWA,  -en internasjonal, non-profit, uavhengig bransjeorganisasjon innen avfallshåndtering, skriver i sin vurdering av metoden: “Dette resulterer muligens i noe redusert utlekking av tungmetaller, men det er ikke sannsynlig at denne type prosessering, i et langtidsperspektiv, vil redusere utlekking vesentlig.” 

NOAH var bra i sin tid. Akkurat som amalgam: Vi trodde lenge det var trygt. Alternativene var dyrere. Nå vet vi bedre.  

Så noen ord om den samfunnsøkonomiske effekten når man ser alternativene i sammenheng:

Vi må vite hva vi sier nei til, dersom vi sier ja til deponi i hhv Brevik eller Raudsand.

Norcem har gjentatte ganger presisert at samdrift med deponi er uaktuelt. Nå er det tid for å mobilisere til en fremti

dsrettet løsning som både Norge og resten av verden trenger. Det står i NOAHs KU at gruvene har vært utredet for alternativet mikroalgeproduksjon. Det stemmer ikke. Avtalen som NOAH hadde med Norcem var en show-stopper. Gruvene har aldri vært utredet for det smelteverket Finnfjord viser er mulig -produsere mikroalger basert på CO2 i røykgass. Det har imidlertid vært interesse fra både industrielle investorer innenfor algeindustri, datalagringsindustri, fiskeoppdrett med fler. Døra til mulighetsrommet står fremdeles åpen. 

De beste løsningene vil være å utnytte den ene industriaktørens avfall som ressurs til naboen. Overskuddsvarme fra datahaller og Norcems CO2 til alger og annen matproduksjon kan bli et industrielt sirkulært utstillingsvindu som gjør Norge og regionen ennå mer interessant for industrielle investorer. Og tidsperspektivet er mange generasjoner fremover, mens deponiet har 20-30 års sysselsetting før gruva er full og lyset slukkes. Et fremtidig deponi må være bygget for formålet og utvides i takt med behovet for å stimulere til minimering.

Et siste poeng som fremdeles ikke har vært fremme i den norske debatten, og som heller ikke er dekket av Inergeo-rapporten.

I verden finnes det i dag over 2440 forbrenningsanlegg. En fersk markedsrapport viser at det frem til 2027 vil det bli bygget 70 nye anlegg per år. Det betyr at mengden flyveaske vil øke dramatisk, både i Europa og i resten av verden.
Vi tror at eksport av nordisk miljøteknologi som renser flyveasken er god næringsutvikling, bra for miljøet og god politikk.
Tematikken vi diskuterer her, er med andre ord mye større enn kun en nordisk utfordring og et «nasjonalt» deponiproblem.

Det finnes ikke nok hull i verden til å tenke Langøya-metoder. Verden må ha løsning for håndtering av flyveaske, og Norden er i verdenstoppen på renseteknologi og resirkulering.
Vi bør, sammen med våre naboland, ha ambisjoner om å eksportere miljøteknologi. Å fortsette dagens praksis vil være teknologihemmende, og det vi trenger er en teknologifremmende beslutning.

Takk for oss!

Bellonas deponirapport til stryk

Av: Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Vår motivasjon for et sterkt engasjement i denne saken er blant annet våre tidligere roller som henholdsvis utviklingssjef i Telemark Fylkeskommune og tidligere direktør i Innovasjon Norge Telemark


Innledning

Bellona hevder 20 mars, 2019 å ha gått gjennom påstander og fakta i debatten om behandling og lagring av industriavfall i Norge. Bellona konkluderer med at det er avgjørende at Staten gjennomfører ekspropriasjon og setter i gang en statlig reguleringsplan slik at Bellonas oppdragsgiver når sitt mål om deponi for farlig avfall i Brevik. Dessverre bringer Bellonas rapport intet nytt til beslutningstakernes bord. Vi har gått igjennom Bellonas partsinnlegg og ønsker å gi beslutningstakere et nødvendig korrektiv til dette siste utspillet fra Bellona. Vår konklusjon er at rapporten, som tilsvarende tidligere utspill fra Bellona og NOAH, er agitasjon vel så mye som informasjon. Deler av rapporten er faktabasert, men skillet mellom hva som er Bellonas oppfatning, eller ønsket virkelighetsbilde og fakta er vanskelig for de fleste å oppdage. Dermed gir  rapporten i sum økt risiko at beslutningstakerne ledes til å fatte beslutninger på sviktende faktisk grunnlag. Bellonas rapport blir dessverre derfor ikke et verdifullt tillegg i debatten eller et bidrag for å øke faktagrunnlaget til saken.

Vi skal peke på feil og svakheter i resonnementene. Likevel mener vi det viktigste du bør ta med deg, enten du bare leser innledningen eller går igjennom hele dokumentet, er det faktum at rapporten tar ikke for seg de viktigste elementene:

• Hvor skal samfunnet gå med hensyn på avfallshåndtering, hvordan kommer vi dit, og hvilke beslutninger bidrar til at vi kommer dit raskere?
•  Hvilke land kan vi lære av, hva skjer i disse landene?
•  Ved valg av deponilokasjon, hvilke kriterier starter man med, før man begynner å se på alternativer? Gir EU-forskrifter, direktiver og tidligere miljørettsdommer føringer for valg?
• Er beste tilgjengelige teknologi å deponere som ikke er utdrevet for formålet, eller det det å bygge trygge lagre i fjell bygd for formålet, når dette er et fagområde hvor Norge er i verdenstoppen?

Vår hovedkonklusjon etter å ha gått igjennom rapporten er at Bellona eller Frederic Hauge på ingen måte bør inviteres inn som fagperson i dette spørsmålet. Bellona har en agenda. Den samme agendaen har de har hatt i over 20 år: Hvordan skal vi få staten til å gi NOAH adgang til gullgruvene i Brevik? Metoder og midler som er brukt i denne kampen fra Bellonas side hører ikke hjemme i en miljøorganisasjon. Spør gjerne Frederic Hauge om råd, men vit at du da spør NOAHs mann, ikke en vokter av vår felles fremtid.

Gjennomgang av Bellonas rapport

Sammendrag (side 1)

Bellonas rapport begynner allerede i første setning med en skivebom:

"Den norske industrien renser i dag sine utslipp." Det er akkurat her problemet ligger, at store deler av den norske industrien i dag får tillatelse til å dumpe avfall der rensing er mulig. Syra til Kronos er den mest opplagte, og i denne saken den mest sentrale. Flyveasken er den andre store avfallsstrømmen i NOAHs forretningsmodell som det er avgjørende at ikke renses. Resten av industriavfallet som idag dumpes på Langøya vet vi mindre om fordi detaljene hemmeligholdes. Det er grunn til å forvente at det er mulig å rense mer av det som i dag deponeres på Langøya. Dette er en mer troverdig hypotese enn at industrien er truet. Se hva AF Gruppen gjorde i Trøndelag da deres deponikapasitet var sprengt. Valget mellom å sende avfall til Langøya ble veid opp mot investering i teknologi. I dag renses 80% og målet er 100%. AF Gruppen bygger nå flere miljøparker i andre deler av landet. Fremtiden er nok nærmere og mer sirkulær enn hva både Bellona og NOAH både ser for seg eller håper på.  

"Avgjørelsen vanskeliggjøres også av politikere som vegrer seg for å ta beslutninger i tråd med faglige råd." Skal vi ikke lytte til faglige råd fra statens eget direktorat på geologi, NGU, som sier det motsatte av Bellona og NOAH, og eiendommelig nok Miljødirektoratet selv? Skal vi ikke lytte til regiongeologen, til Norcem, til tidligere leder av Sintef MOLAB, til beregningseksperter fra NTNU, til utenlandske teknologiaktører og kunder av disse som alle sier det motsatte av Bellonas påstander? "i tråd med falige råd" kan kun forstås som "de råd NOAH og Bellona har brakt inn i prosessen".

"Konsekvensutredningen viser at den foreslåtte virksomheten kan drives uten betydelig miljørisiko og på en slik måte at miljøpåvirkningene er innenfor det akseptable." Akseptabelt for Bellona er ikke det samme som akseptabelt for de som blir berørt, eller akseptabelt for industriaktører som utvikler renseteknologi for avfallet NOAH ønsker å begrave . En seier i saken er avgjørende for Bellonas forretningsmodell. Hvorfor skal industrien betale for Bellonas tjenester hvis Bellona ikke er i stand til å levere? Vi tror både Bellona og NOAHs forretningsmodell står for fall. Et sentralt element i saken om deponi for farlig avfall er risiko. I denne sammenheng siterer vi Kåre Willoch sitt innspill under Arendalsuka; “Jeg vil spørre deg: Tror du at huset ditt vil brenne? Svaret er nei. Men du tegner jo brannforsikring? Ja, selvfølgelig. Sånn er det også med klimapolitikk. Er det risiko for at mennesket påvirker klima, så er den risikoen så fatal at vi er nødt til å gjøre hva vi kan" Denne saken handler mest om miljø, og det ingen grunn til å ta risikoen som Bellona og NOAH ønsker å påtvinge samfunnet. Det finnes alternativer; teknologier til rensing, praksis for å bygge tette fjellhaller, og anvendelse av gruvene til bærekraftig verdiskapning. 

Tabell (side 2)

Tabellen er en pedagogisk måte å fremstille essensen i Bellonas vurderinger og respons på påstander i debatten. Tabellen har en stor svakhet: Ingen påstander har referanser, og verken kontekst eller avsender fremkommer. Dermed blir dette en samling med “alt vi har hørt”, og tungtveiende og lite begrunnede synspunkter kokes sammen til et debattinnlegg mot en tenkt og kanskje ønsket debattmotstander. Vi kjenner ikke igjen alle påstandene. Bellona har ikke forsøkt å indikere hva som er vesentlig og ikke. Bellona har heller ikke noen lenke til hvor de har forklart sine svar,. Vi finner ikke Bellonas svar på alle temaer , og opplever flere av klassifiseringene i “Sant”, “Tvilsomt” og “Usant” som påstander. Den som bare leser tabellen vil kunne få en oppfatning av at dette er et tungtveiende argument. I realiteten er svært mange av påstandene møtt med nye påstander.

Innledning (side 4)

“Norge trenger derfor en arvtaker til dagens deponikapasitet ved Langøya, noe Bellona begynte å sette fokus på allerede for 20 år siden.” Bellona har i alle disse 20 årene pekt på Brevik som neste deponisted. Da er det kanskje ikke så underlig at alternativene har fått lite fokus. Vi tror at et ensidig fokus kan gi skylapper, og i dette tilfellet også en sovepute som har resultert i at teknologiutvikling verken har skjedd hos NOAH eller Kronos Titan når det gjelder å løse problemene ved roten. Vi kjenner godt til hvordan andre teknologiutviklere har blitt møtt av Bellona, og det er ikke støttende. NOAHs svært lønnsomme forretningsmodell har ikke vært motiverende for å utvikle egen teknologi for rensing og gjenvinning i alle disse årene. Brevik var jo neste stopp der det var forventet tilgjengelig plass for et nytt gigantdeponi. “Never change a winning team” blir det ofte hevdet. For industri er det risikofylt. Disrupsjon skjer ofte etter innovasjon. Europas avfallsindustri største og kanskje mest lønnsomme forretningsmodell er truet, og vi har forståelse for at det gjør vondt å ta det inn over seg. 

“Langøya er fullt i 2022, og Regjeringen er to år på overtid i prosessen med å velge mellom alternativene Brevik i Telemark og Raudsand i Møre og Romsdal.“ Bellona bruker 2022 når det passer. I våre møter med Hauge/Bellona og Gjelsten/NOAH får vi vite at Langøya er full i 2026. I andre sammenhenger er året 2024. Forskjellen på 2022 og 2024 er om Raudsand har svært dårlig tid, eller god nok tid. I 2015 fikk NOAH “nei” på sin søknad om å konsekvensutrede Brevik, og vi ble fortalt at det ikke var andre realistiske alternativer. Takket være Porsgrunn ble det interessant for industrielle investorer å satse tungt på alternativet i Raudsand. Hadde verken Brevik eller Raudsand eksistert på kartet, hadde industrien i Norge funnet andre løsninger. Vi kjenner til tidligere kunder av NOAH som fant en annen mottaker av sitt industriavfall når NOAH doblet prisen for mottak på Langøya. Tid til å utvikle ulike alternativer varierer, men Bellona, NOAH og Miljødirektoratet må selv ta ansvar for at det nå er blitt dårlig tid. Langøyas levetid er ikke vanskelig å beregne og er en konsekvens av at det er gitt økte importtillatelser. Det blir ofte konsekvenser av å sove i timen.

“Langøya er i utgangspunktet fullt i 2022, men NOAH har påbegynt et arbeid som kan forlenge deponikapasiteten fram til 2024. Prosjektet innebærer imidlertid store investeringer og vil trolig ikke kunne forsvares uten at selskapet også får mulighet til å gå videre med deponialternativ Brevik.” Investeringen i en filterpresse til 200 MNOK skal regnes inn i bruksperioden. Men en slik investering er ikke uten verdi selv om NOAH ikke får fortsette etter 2026. 5-7 års avskriving av 200 MNOK med de marginer NOAH har bør være innenfor, når dette er en konsesjon som er gitt med et samfunnsoppdrag som fundament. Vil ikke NOAH ta denne investeringen fordi det er en annen aktør som ønsker å overta når Langøya er full, så vet vi at det er mulig å samarbeide om denne investeringen. Filterpresse er nødvendig uansett hvor deponiet skal etableres. En filterpresse kan flyttes. Så vidt vi kjenner til planlegger Stena Recycling innkjøp av mange filterpresser. Dermed fremstår slike påstander i Bellonas rapport mer som en trussel enn konstruktivt bidrag til saken. I etterpåklokskapens navn bør kanskje både NOAH og myndigheter reflektere over hvordan situasjonen hadde vært hvis filterpressen som komprimerer avfallet NOAH lagrer, hadde kommet på plass for noen ti-år siden. Mer volum ville vært igjen på Langøya, men nå velger NOAH å bruke mangelen på volum som pressmiddel mot norske myndigheter. Vi syns det er synd at prioriteringen har vært å hente ut utbytte i 100-millioner klassen i stedet for å ta det ansvaret samfunnet ga NOAH på 90-tallet. 

“Det er i dag nærmere 250 bedrifter og energigjenvinningsanlegg som leverer slikt avfall til Langøya.” Dette tallet varierer sterkt i ulike presentasjoner fra Bellona, NOAH og Norsk Industri. Av og til er tallet 170, andre ganger 200 eller som nå 250. Hvem de er og hvor mange som er norske, vet bare NOAH og Miljødirektoratet. Uten å navngi disse og hvilket avfall de produserer, så blir det bare en påstand og en trussel. Uansett er det viktigste poenget her krav til åpenhet om farlig avfalls sammensetning og giftighet, lovpålagt av Miljøvirkningsdirektivet og Århuskonvensjonen. At Norge forsøker å teste grensene for EU-regler på negativ måte ved å hemmeligholde informasjon passer dårlig med Norges gode plassering på indeks for åpenhet og transparents. Hemmeligholdelse av miljøinformasjon er også en hindring for utvikling. Legges disse 250 bedriftene ut åpent, vil markedet og teknologiutviklere bidra. Bellonas oppgave bør ikke være å skåne norsk industri fra samfunnets og politikeres press til økt resirkulering og nye arbeidsplasser basert på teknologi som løser problemene fortiden har skapt for oss. 

“Norge er tilsluttet Baselkonvensjonen. Konvensjonen  innebærer en forpliktelse til å ha nasjonal behandlingskapasitet for farlig avfall, og uten et nytt deponi for farlig avfall vil Norge dermed stå i fare for å bryte med våre internasjonale forpliktelser.”  Baselkonvensjonen har til hensikt å redusere transport, særlig over landegrensene, samt hindre Europeiske lands dumping av farlig avfall i mindre utviklede land. Bellona klarer det kunststykke å bruke denne som et forsvar for Norsk import av farlig avfall fra våre naboland. I 1994 ratifiserer Baselkonvensjonen gjennom en nordisk avtale som forplikter Norge til å jobbe med minimering: “Videre viser vi til den nylig vedtatte nordiske ministererklæringen  om samarbeid om minimering og behandling av farlig avfall.” Med andre ord, vår internasjonale forpliktelse ligger i å bidra til minimering og redusert transport. Hvordan etablering av Europas største deponi bidrar til dette er vanskelig å forstå. Konsekvensene er det motsatte.

“Behovet for deponikapasitet understrekes av høringssvar til deponialternativ Brevik, fra aktører som Borregaard, FREVAR, Kronos Titan, NFFA, samt hovedorganisasjonene i næringslivet; LO og NHO (representert ved Norsk Industri)”. Bortsett fra Kronos Titan og FREVAR som levert et høringssvar sammen, er det ingen av disse høringssvarene som peker på Brevik. De peker på behovet for nasjonal kapasitet, og det er det ingen som diskuterer. Det er faktisk full enighet om et behov for deponikapasitet. Uenigheten dreier seg mest om hva som må deponeres og hvor. Bellona har laget sin rapport for å øke presset på norske myndigheter til å gi NOAH adgang til gruvene i Brevik, og denne setningen vil av lesere som ikke har satt seg inn i de enkelte høringssvarene kunne forledes til å tro at de støtter Bellona. Det er ikke tilfelle. Egentlig er det en mye mer interessant observasjon at selv Norsk Industri og LO har fjernet all sine uttalte støtte til lokasjon Brevik i sine høringssvar. Norsk Industri og LO er i bevegelse. Bellona står derimot fast i sin 20 år gamle virkelighetsoppfatning. 

“Som eksempel er det Bellonas vurdering at det totalt sett er en bedre løsning å benytte sterkt forurenset flyveaske, definert som farlig avfall, til å nøytralisere avfallssyre som inneholder tungmetaller, sammenlignet med de resirkuleringsløsninger som finnes i utlandet. Resirkulering av kun én av fraksjonene, for eksempel flyveasken, ville ha en uheldig bieffekt ved at den da måtte erstattes av nyprodusert kalk for å behandle den andre fraksjonen, avfallssyre.” Dette er kjernen i vår kritikk mot Bellonas standpunkt. NOAHs forretningsmodell er avhengig av disse to avfallsvolumene, en basisk og en sur. Renses den ene, ryker hele modellen. I dette er det en Catch22 som kommer til overflaten når teknologi-aktører som forteller Bellona at de kan rense flyveasken: “Da har jeg et problem med avfallsyra til Kronos” svarer Frederic Hauge. Men syra kan renses, det er kun et spørsmål om politisk vilje til å pålegge fabrikken samme krav og rammebetingelser som konkurrentene i utlandet. Flyveasken kan renses. Når disse to blir innbyrdes avhengig av IKKE å renses, så har vi en opplagt farlig konseptuell løsning.

(rapportens vedlegg, Side 17)

“Det er teknisk gjennomførbart å gjenvinne svovelsyren til ren svovel, men dette vil trolig være lite hensiktsmessig: Det er allerede et overskudd av svovel på verdensmarkedet som følge av at svovel renses ut fra mange prosesser, og etterspørselen er forventet å falle fremover. Kronos Titan har også signalisert at det vil øke klimagassutslippene vesentlig dersom de skal gjenvinne syren. Man risikerer dermed å bidra med vesentlige klimagassutslipp kun for å produsere noe som igjen ender opp som avfall.” Her gjør Bellona et forsøk på å forklare hvorfor det ikke er fornuftig å rense og gjenvinne svovelsyre. Tilsvarende argumentasjon mottok vi fra NOAH etter at planprogrammet ble sendt på høring i 2018. Fakta er at svovelsyre benyttes i store volum og har svært mange industrielle anvendelser. Det er ikke så mange år siden Kronos hadde problem med å få tak i ren svovelsyre. Det økende forbruket av svovelsyre og dermed produksjon av forurenset syre har gjort rensing og regenerering av svovelsyre til en betydelig industriell virksomhet. Ikke fordi industrien ønsker å gjenvinne svovelsyre til ren svovel, men for å gjenvinne brukt svovelsyre til ren og høykonsentret svovelsyre som på nytt kan brukes av industrien. Denne bærekraftige industrielle muligheten er sannsynligvis årsaken til at Veolia har kjøpt opp og fortsetter å investere i svovelsyreregenerering slik at både ulike industriens miljøfotavtrykk og kostnader  reduseres.  I dag er slik teknologi blitt hyllevareanlegg for titianiumdioksidindustrien og er industristandard. KBR Ecoplanning oppgir å ha installert anlegg som regenerer mer enn 4 millioner tonn brukt svovelsyre årlig fra TiO₂-industrien, slik at nettopp disse kan gjenbruke ren og oppkonsentrert syre. En slik gjenvinningsprosess krever riktignok energi. Primært dampes ut vann, og spørsmålet blir -er dette en investering Kronos kan eller bør ta?  

Sulfatprosessen hos Kronos Titan har primært to store innsatsfaktorer, energi og konsentrert svovelsyre, i tillegg til ilmenitt fra Titania. Kronos Titan bruker årlig over 300 GWh i sin prosess for fremstilling av TiO₂-hvitpigment. Årsaken til det høye energiforbruket er at prosesstrinnene i fremstilling av TiO₂ krever svært høye temperaturer.  Bellonas argumenter om vesentlig økning i klimagassutslipp pga. syreregenerering må derfor sees i sammenheng med bedriftens totale klimafotavtrykk og energiforbruk før påstanden om økt energiforbruk/CO₂-utslipp benyttes som argument for å ikke gjenvinne og gjenbruke eget avfall. Staten har tatt betydelige kostnader for å redusere klima- og miljøfotavtrykket hos Kronos Titan før. Om det er på tide at Kronos’ eiere tar ansvar, eller om staten på nytt må ta hovedkostnaden, blir en politisk beslutning vi følger med interessse. For en vurdering av miljøbelastning som Kronos Titan er ansvarlig for, så bør regnestykket også inkludere Kronos Titan sin råstoff-fremsttilling. Det er ikke sikkert at inndampning av vann gir så stort bidrag i bedriftens totale miljø- og klimaregnskap, og hvorfor ikke gjøre strøm fra norsk vannkraft til en konkurransefordel hos Kronos som eksporterer ca 90% av sitt produkt. Pussig hvor vanskelig det er er med transportavstand for eget avfall, mens salgsvare gjerne må sendes langt...

“Flyveaske er en god kilde til sink = usant” En av begrunnelsene Bellona legger til grunn for sin konklusjon er: “Det finnes langt bedre kilder for gjenvinning av sink enn flyveaske: Innholdet av sink i flyveaske er kun 1-3 %” (ref rapportens vedlegg, side 16). Fakta er at Europa (EU35) produserer selv ca. 40% av EU-landenes eget sinkforbruk og henter langreist råstoff fra Australia og Peru som står for ca. 50 % av importvolumene. Sink er blant de metallene som har svært høy økonomisk viktighet, men er sammen med f.eks. aluminium og kobber ikke på EUs liste over kritiske metaller.  Dette betyr ikke at slike metaller ikke bør gjenvinnes. EUs liste revideres hvert tredje år for å reflektere produksjon, marked og teknologisk utvikling. Sveits er det første landet i Europa som har besluttet at all flyveaske fra avfallforbrenningsanlegg skal renses slik at metaller blir gjenvunnet. Årsaken til dette er flere; tilgang på sink, hensyn til miljø, teknologifremskritt og økonomisk forsvarlighet.  Gruvedrift for utvinning av sink slipper ut komponenter som har større miljøskade enn sink, som f.eks. bly, kobber og kadmium. Sink fra galvanisering, gjødsling og avfallshåndtering står for de største utslippene til miljøet.  Betydelig mengder sink går tapt og avfallshåndtering står for over 50% av sinktapet. Livsløpsanalyse av sinksyklusen viser at rensning og oppkonsentrering av sinkmalm har den største miljøpåvirkningen. Produksjon av sink er blant de 10 metallene med størst CO_2-fotavtrykk (40 Mtonn CO₂ ekv./år) og størst negativ effekt på helse og økosystemer. Energiforbruket for global sinkproduksjon er 1,3 % av all metallproduksjon og blant de 5 metallene som forbruker mest energi til framstilling. Gjenvinning av sink vil i den sirkulære økonomien øke i betydning fordi miljøfotavtrykket er vesentlig lavere enn produksjon fra sinkgruver.

Sinkholdig filterstøv fra stålproduksjon blir i dag gjenvunnet, hovedsakelig i Europa, Japan og USA. Sink fra flyveaske fra avfallsforbrenningsanlegg utvinnes foreløpig bare i Sveits. Sveits vurderer at kostnaden med utvinning av sink fra flyveaske er kostnøytral, da reduserte utgifter til import av sink og lagring i deponi for farlig uorganisk avfall dekker rense- og gjenvinningskostnadene ved avfallsforbrenningsanlegg. I 2012 var flyveaskerensing implementert i 13 avfallsforbrenningsanlegg i Sveits, og innen 2021 vil dette vært implementert i alle de 29 anleggene i landet. Utgangspunktet for sinkkonsentratet Bolidén Odda mottar fra Bolidéns gruver er sinkmalm med fra gruver med kun 3-7 % sink og dertil tilhørende stort energi-, miljø- og klimafotavtrykk. Sett i lys av at flyveaske inneholder 1-3 % sink, så representerer sink fra flyveaske en industriell mulighet for gjenvinning at et viktig metall som verden trenger basert på den sirkulære økonomien. Vi viser forøvrig til mer diskusjon om verdien av metaller i flyveaske som er omtalt i høringsinnspillet til Brevik Vel, avsnitt “Er det først når det er kritisk vi skal utvikle sirkulær økonomi og gjenvinne?”

“Dagens gjenvinningsteknologier kan redusere deponibehovet, men er blitt vurdert som ressurskrevende, og de er heller ikke utprøvd og dokumentert i tilstrekkelig grad til at man kan satse på disse alene. “ Dette er et dristig standpunkt. Vi erfarer at NOAH hevder det samme. I et radioprogram i 24syv.dk forteller energisjef hos Vestforbrænding, Per Wulff, at de nå bygger fullskala rensing ved bruk av Stena Recyclings løsning Halosep. Metaller gjenbrukes, restfraksjoner blir omklassifisert til ordinært avfall, og løsningen vil bli billigere enn dagens løsning, som er å sende flyveasken til Langøya. I det samme radioprogrammet sier NOAH at rensing og resirkulering vil bli 10 ganger så dyrt. Haraldrud Energigjenvinningsanlegg i Oslo vil før Langøya er full være i full drift med den norske løsningen fra OiW Process. De største forbrenningsanleggene i Norge har intensjonsavtale med OiW Process. Selvsagt har disse investeringsplanene gått igjennom grundigere vurderinger enn Bellonas, og konklusjonene har mye større troverdighet. Vi gleder oss over at også Sverige har offentliggjort at fullskala flyveaskerensing vil være på plass om 2 år med en industriell løsning fra Ragn-Sells, som også vil ha en lavere miljøbelastning enn dagens NOAH prosess. 

I det samme avsnittet skriver Bellona “Fremtidens deponibehov påpekes også i Norsk Industri sitt mulighetsstudie for sirkulær økonomi i prosessindustrien.” Dette er igjen bruk av en kilde som gir inntrykk av støtte til Bellonas konklusjoner som ikke stemmer med helheten i kilden. Norsk Industri har en solid veileder som peker på behovet for harmonisering av praksis i henhold til EUs regler, til offensivt arbeid med rensing, resirkulering og minimering. At det vil være behov for forsvarlig lagring av restfraksjoner er en opplagt del av denne debatten alle parter er enige om, og Norsk Industri beskriver i sin rapport at kostnadene for dette vil øke.

Alternativet Brevik (side 7)

“Alternativet har også blitt utviklet gjennom prosessen. Behandlingsanlegget for farlig avfall skal nå beholdes på Langøya, og det skal etableres kai-infrastruktur i Frierfjorden.” Basert på motstand mot løsningen i Brevik og foten ned fra Norcem, har konseptet blitt endret. Hvorvidt dette er en “utvikling” er et diskusjonstema. I brev fra NOAH til departementet oktober 2018, kommer det tydelig frem at Norcem trakk seg fra samarbeidet mai 2017. “Langvik” er nok mer et eksempel på at “nød lærer naken kvinne å spinne”, enn en villet utvikling. Når prosesseringsanlegget beholdes og utvides på Langøya, har NOAHs løsning møtt nye utfordringer i Holmestrand, og hvor løfter om avslutning av virksomheten, og tilbakeføring av øya brytes. Etablering av kai i Frierfjorden og tunnel inn til gruvene er vel heller ikke en “utvikling” i positiv forstand. Statens Vegvesen har i sitt høringssvar til konsekvensutredning pekt på potensielle problemer og påpeker en mangelfull utredning på vesentlige områder. Belastning på natur og miljø, rødlistede arter og inngripen i naturreservat er en tvilsom utvikling i de flestes øyne. Men, gitt at det gis tillatelse på tross av dette, kan neppe endringene sees på som noe annet enn en utvikling i retning tilbaketrekning. 

“Behandlet avfall representer ikke en fare for akutte ulykkessituasjoner, ei heller høy forurensningsfare ved ulykker”. Bellona og NOAH forsøker å skape et bilde av risiko som ikke er tillitsvekkende. I Jarlsberg Avis 18.10.18 (se vedlegg) sier Bjørn Rune Gjelsten “Denne asken er faktisk ikke så farlig. I Tyskland er flyveaske ikke kategorisert som farlig avfall”. Dette stemmer ikke, ifølge professor i miljørett Nicolas de Sadeleer. Alle EU-land har samme klassifisering. Det er imidlertid ennå mer alvorlig at Gjelsten uttaler dette til avisen på samme tidspunkt som NOAH sammen med Kemira har anket en dom som forbyr mellomlagring av flyveaske i Helsingborg, nettopp på grunn av risiko. 20.12.18 tapte NOAH denne saken i Hovrätten, tilsvarende Høyesterett og er dermed endelig. Det behandlete avfallet, filterkakene, vil kanskje vurderes annerledes. Men når vi tar med i betraktning at annet industrielt avfall, som ifølge konsekvensutredning ikke er spesifisert også skal blandes i massene som skal deponeres, er risiko og farlighetsgrad en stor variabel. Frem til nå har ingen blitt beroliget av Bellonas lettvinte garantier. Selv NOAH har en ærligere beskrivelse av risiko for gassutvikling i de deponerte massene i sin konsekvensutredning. Riktignok med et tillegg som fjerner alle opptjente poeng: “Basert på de små mengdene er det sannsynlig at gassen vil bli absorbert i kalksteinformasjonen i gruven.” (vår utheving).

“Øvrige miljøkonsekvenser er lave, og KU viser bl.a. at renset avløpsvann fra et deponi i Dalen gruver vil ha lavere konsentrasjoner enn vannet som pumpes ut fra gruven i dag, ettersom etableringen av et deponi vil innebære både rensing og overvåking av avløpsvannet.” NOAH har i sin konsekvensutredning verken klarert hvilke avfallstyper som skal deponeres i tillegg til flyveaske og syre fra Kronos Titan, eller tatt stilling til hvor utslipp av rensevann skal slippes. Begge disse vil påvirke miljøkonsekvensene, og Bellonas forsikringer er derfor gitt på tynt grunnlag. Vi vet at NOAH opererer med en holdning til farlighet på importert og deponert avfall som springer ut fra Carl Hartmanns uttalelse “Ingenting er for giftig for oss.” 

“NOAH har lang erfaring med vannrensing og overvåking fra Langøya.” Utslipp fra Langøya blir jevnlig overvåket. I 2017 er nivå av kvikksølv over konsesjonsgrensene, med trend som stiger over år. Det er et spørsmål i seg selv hvor alvorlig kvikksølvforekomst på dette nivået i blåskjell og torsk. Mer problematisk er NOAHs forklaring på hvorfor dette skjer: NOAH forklarer økt kvikksølvinnhold i blåskjell med funn av bilbatterier i strandsonen langs Langøya våren 2018. Denne forklaringen er svært tvilsom da bilbatterier ikke inneholder kvikksølv. Det er derfor ikke rimelig at samfunnet skal godta Bellonas beskrivelse om NOAH som garantist for miljøforsvarlig og kommunikasjonsmessig tillitsvekkende risikohåndtering. Vi registrerer at de som forsøker å gjøre miljøovervåkning for NOAH sliter med å finne levende blåskjell rundt Langøya, og det er kanskje grunn til å spørre seg om overdekking av kvikksølvholdige masser med 3 meter gips ikke nødvendigvis representerer trygg lagring inn i evigheten. Vi syns det er synd at vannkvaliteten rundt Langøya har gått fra å være god til å få klassifiseringen “oppnår ikke god kjemisk tilstand”.

“NOAHs FoU-arbeid forventes brukt tidligst om 5-15 år”. Dette er troverdig av NOAH som per i dag ikke har patenterte teknologier, og ikke noe kjent partnerskap med andre teknologiaktører med patenterte teknologier. NOAH har sovet i timen, og aktører som Ragn-Sells, Stena Recycling, OiW Process, Renova m.fl. har kommet så langt at de har teknologier som industrien er i ferd med å installere. Vi klandrer ikke NOAH for tidsperspektivet som er nødvendig for å komme frem til anvendbar teknologi. Vi tror på NOAH når de sier de trenger så lang tid for å utvikle egen teknologi, og spesielt når andre aktører har patentert sine rense- og gjenvinningsløsninger på avfallet NOAH frem til nå har gravet ned. Det vil derimot være svært oppsiktsvekkende og svært klandreverdig om beslutningstakerne godtar løsningsvalg fra aktørene som ligger bakerst i oppløpsfeltet.

“NGI påpeker imidlertid at «redusert styrke vil ikke ha noen effekt på utlekking av metaller». Her står fagfolk mot fagfolk. Gipsen vil løses opp, men vil ionebytter kun skje innbyrdes i de oppløste filterkakene, eller vil uønskede ionebytter spre miljøgifter? Dette har tidligere leder av Sintef MOLAB en annen oppfatning av enn NGI, som med en faglig begrunnelse påpeker at tungmetallene ikke er stabilisert i et evighetsperspektiv. Fakta er uansett at NOAHs metoder kun brukes ett sted i hele verden, og det er utfordrende å forklare dette på annen måte enn at andre land og aktører ikke mener metoden er egnet. Dette understøttes også av ISWAs vurdering av NOAHs metode: «This probably results in some level of heavy metal retention, however it is not likely that this type of processing - in a long-term perspective – significantly reduces leaching.”

“Det har blitt reist spørsmål ved bruken av uttrykket «selvreparerende» fjell”. Her gikk NOAH på en alvorlig smell. Fra å garantere pottetette gruver for 5 år siden, til en mellomfase med lekkasjer som ikke er så vesentlige fordi det vil bli et “innadgående trykk”, deretter innrømmelser om utadrettede lekkasjer, og tilslutt en mirakuløs teori i konsekvensutredningens selvreparerende fjell. Denne har naturlig nok blitt skutt ned av regiongeolog Sven Dahlgren. Når han ble forsøkt bortforklart av NOAH i et brev til KLD 30.11.18, satte regiongeologen i gang et omfattende studie i samarbeid med professor Stein-Erik Lauritzen, som er landets ubestridte spesialist på kalksteinshuledannelse og hvordan kalkstein løses opp eller felles ut. Han er også anerkjent som en av de internasjonale ekspertene på området. Studien slår utvetydig fast at NOAH og NGI tok feil. Sprekkene vil ikke tettes, men tvert imot øke over tid. Fra 10 cm til 1 meter i deponiets levetid. Bellona forsøker i sin rapport å bagatellisere dette: “KU har ikke forutsatt at gruvedeponiet vil være selvreparerende i fremtiden”. Vi tror ikke NOAH hadde droppet sine Breviksplaner opprinnelig om de visste sannheten om dette. Tvert imot tyder alt på at Brevik har vært besluttet som egnet sted, forut for konsekvensutredninger og at utredningene kun har hatt til formål å bevise konklusjonen. Det er ikke overraskende, tvert imot. Roar Hansen, som er redaktør i Kretsløpet, generalsekretær i NFFA og informasjonssjef i NOAH, skriver på lederplass i 2015 i forbindelse med akkurat denne saka: “Det finnes få om noen eksempler på at tiltak som først har blitt konsekvensutredet senere har havnet i skuffen”. Får man grønt lys til å konsekvensutrede viser historien at kampen mer eller mindre er vunnet. Det som imidlertid er mest alvorlig er ikke at NOAH og Bellona har tatt feil, men måten disse blir håndtert på. Det er ingen vei ut av denne kritikken med påstanden i rapporten “har ikke forutsatt at gruvedeponiet vil være selvreparerende”. Politikere og beslutningstakere blir ført bak lyset med denne type feilinformasjon. Det underbygges best ved å lese Miljødirektoratets brev til KLD 31.10.18:

“Rommene i gruva er generelt tørre, men det er noe innlekkasje av vann via forkastninger og åpninger mot dagen. Kalkstein har en selvreparerende og tettende effekt, og dette gjør at mindre sprekker gror igjen med kalkspat”.

Miljødirektoratet velger også å konkludere med: Berggrunnen består av kalkstein med lav vannledningsevne og med selvreparerende effekt på sprekkedannelser. Disse egenskapene ved berggrunnen vil redusere utlekking av tungmetaller og Miljødirektoratet mener at fjellhallene vil utgjøre en god barriere mot transport av forurensende stoffer.

NOAHs feil blir ikke mer sanne om Miljødirektoratet videreformidler disse og bruker dette som underlag til avgjørende politiske beslutninger. Enda mer bekymringsfullt er dette når man vet at Miljødirektoratet er etaten som senere, hvis NOAH og Bellona får det som de vil, skal ta stilling til NOAH’s utslippssøknad for Brevik-gruvene.

“...og sammensetningen i det behandlede avfallet gjør at eventuelt «aggressivt vann» raskt vil stabiliseres og miste sin oppløsningsevne.” Her overgår tydeligvis Bellonas kompetanse professor Lauritzens, for de mener dette er sannsynlig. Professor Lauritzen svarer på motforestillingene ved følgende: “Poenget er at oppløsningspotensial oppstår ved blanding av ferskvann og sjøvann, og det er uavhengig av om vannet på forhånd var avmettet av fyllmassene.” Han utdyper videre: “....korrosjon kunne foregå i saltvannskontakten uavhengig av historien til de to vannmassene. En modellering av saltvannskontakten igjennom lang tid, gitt ulike potensialhøyder på land, ville vært interessant å se.” Professor Lauritzen er tydeligvis enige med Norcem om at konsekvensutredningen har store faglige svakheter og vitner om manglende kompetanse. Vi har forståelse for at dette oppleves som problematisk for Bellona og NOAH.  Lauritzen gjør også en vurdering av fylte gruver:

“Selv der hvor (horisontale) passasjer er helt fylt opp med sediment, er det alltid en betydelig gleppe mellom tak og fylling som skyldes kompaksjon i fyllmassen. Langs taket, over setningene, er det gjerne etset korrosjonskanaler som viser at slike glepper har høy hydraulisk konduktivitet. Liknende effekter kan en tenke seg foregå med deponimassene over lengre tidsrom. Selv om de kan se tiltalende ut, så blir computermodeller aldri bedre enn de data som legges inn, og påstanden om nesten stagnerende flyt i bunnen av gruva kan skyldes at en har gjort den tett, og ikke i samsvar med observasjoner av punktformige lekkasjepunkter med stor kapasitet.”

Vi har to gode råd når beslutningstakere skal stille seg selv spørsmålet om hvem de skal tro på:

1. Hvem har en agenda, Bellona eller Lauritzen? Hvem har mest å tape om de tar feil? 
2. Hva er konsekvensen for miljø og folk om man velger å legge størst vekt den ene eller andre? 
   

Alternativet Raudsand (side 10)

«Planforslaget med tilhørende konsekvensutredning har imidlertid svakheter med hensyn til konsept, verifisering av teknologi og kostnader."

Planforslaget har kommet lenger enn NOAHs konsekvensutredning, da BMR's ligger til politisk behandling i kommunen for beslutning om reguleringsplan. De innsigelser som er kommet fra faginstanser er dermed behandlet og besvart. NOAH har på ingen måte klart å svare ut kritikken fra faginstanser som regiongeologen, fra NORCEM selv, fra tidligere leder av SINTEF Molab m.m. Sånn sett er vel svakhetene ikke i NOAHs favør.

"Mottaks- og produksjonsanlegg er ikke definert"

BMR baserer seg på patentert teknologi fra Stena Recycling. NOAH har ingen patent, heller ingen løsning for rensing og resirkulering som de vil trenge på Langøya hvis de skal frakte materiale fra Langøya til Brevik. Eller produsere i Brevik. I rapporten beskriver Bellona selv at NOAHs F&U-virksomhet vil ha løsninger som først er tilgjengelig om 5-15 år. Stena Recyclings Halosep metode er uttestet og det første industrielle anlegget starter opp nå i 2019 på Danmarks største forbrenningsanlegg. Stena sier de har tilstrekkelig innsikt i skalering av den relativt enkle kjemien til å bestille utstyr til Raudsand på slutten av 2020 slik at man er klar for drift på Raudsand på slutten av 2022. Vi syns det både er interessant og relevant at Stena sin HaloSep-teknologi er utviklet i samarbeid med den danske Miljøstyrelsen. Tiden for Nordisk samarbeid er overmoden. 

"Fjellet møter ikke avfallsforskriftens krav til tetthet"

NGU, statens eget fagdirektorat for geologi, på samme nivå og rolle som Miljødirektoratet, har undersøkt og vurdert fjellet grundig. NOAHs påstand er rett og slett feil. Videre har Norconsult utarbeidet stedsspesifikk Miljørisikovurdering som viser at fjellet tilfredsstiller avfallsforskriftens tetthetskrav. I tillegg vil  Veidekke foreta systematisk forinjeksjon for å tette eventuelle sprekker man måtte treffe på. Slik tetting innebærer at man i prinsippet kunne bygget fjellhallen kun 5 meter inn i fjellet og enda tilfredsstilt forskriftskravene. Første fjellhall bygges likevel mer enn 1000 meter inn i fjellet. Men vi merker oss at NOAH og Bellonas tidligere påstander om at fjellet i Raudsand er surt, og derfor ikke egnet, nå er tatt ut basert på samme NGUs analyser og klare konklusjoner om fjellets egnethet.

"Etablering av prosessområde og kai blir en enorm steindumpingsoperasjon i en sårbar fjord"

Det er spesielt at Bellona er bekymret for dumping av stein utenfor Raudsand, men gir sin støtte til langt farligere masser som ønskes deponert i Repparfjorden. Vi tror det har mye med hvem som betaler lønningene til Bellona. I tillegg har Stena endret designet slik at hele anlegget bygges på fast fjell, fjordfyllingen benyttes til kai og transportveier. Spredning av eksisterende forurensing ved utfylling er sjekket ut av Aquaplan Niva og oppvirvlingen vil ikke ha konsekvenser for anadrom sjøfisk eller oppdrettsfisk i fjorden.

"Anlegget blir ikke ferdig i tide"

Dette er kun Bellonas påstand. Vi tror BMR, Veidekke og Stena har større innsikt i tidslinjen og risiko enn Bellona. Det er også eiendommelig at Bellona opererer med 2022 og 2024 avhengig av kontekst. NOAH selv, og Frederic Hauge i samtaler med oss har også operert med 2026. De tiltak som gjøres på Langøya, sammen med den muligheten man har til å tilpasse oppfyllingsgrad gjennom å styre mottak, vil sannsynligvis gi BMR en helt uproblematisk tidskrav å forholde seg til. Og blir en konseptuell løsning valgt, så vil det finnes overgangsmuligheter. Vi kan peke på flere.

I omtalen av BMR kommer Bellona også med kommersielle bekymringer på anders vegne. Det lar vi stå ubesvart. Det er grenser for hvor mye ansvar Bellona skal ta for avkastningen på vegne av andre industrielle investorer. Men setningen "Som Bellona har påpekt i vår høringsuttalelse innebærer dette både risiko forbundet med storulykker" om lengre transportavstander fortjener en kommentar: NOAH har i lang tid forsøkt å overbevise oss om at transporten av flyveaske på bil gjennom Oslo og Østlandet ikke representerer noen risiko. I BMR sitt konsept vil transport på bil erstattes med transport på skip. Her savner vi både konsistens og logikk. 

Andre alternativer (side 12)

Vi ønsker ikke å bruke mye energi på dette avsnittet, fordi vi mener alternativ Raudsand vil gi en farbar vei. Men, vårt poeng er ikke Raudsand som lokasjon, men konseptet som ligger bak: Teknologi brukt til det ytterste, ikke deponi som hovedstrategi. Utvinning av nye lagringsrom i jomfruelig fjell basert på beste kunnskap på området. Slike fjell med krystalline bergarter finnes overalt i vårt land som med forbehandling vil gi forsvarlig deponering av farlig avfall. 

“En ny prosess vil med sikkerhet medføre at vi står uten deponikapasitet i 2022”. Dette er drøftet tidligere i vårt tilsvar til Bellona. 2022 er ikke den endelige målstreken her, men et taktisk valg av årstall. Reduksjon av import og redusert oppfylling av ikke-farlige masser vil utnytte restkapasitet. I dag brukes kapasitet til å maksimere inntjening, slik vi kan lese i Jarlsberg Avis 18.10.18 “Mer ordinært enn farlig avfall til øya”. Utpressing av vann i eksisterende deponerte masser, og bruk av filterpresse i videre operasjon, gir et helt annet tidsvindu til å utvikle alternativer. Det er også kommersielt tilgjengelige deponeringsmuligheter i tyske saltgruver. Transport gjør dette noe dyrere, men muligheten gjør at det ikke er grunnlag for å skape den kriseforståelsen Bellona forsøker på her. 

Bellonas anbefalinger (side 12)

“Porsgrunn kommune har tidligere frasagt seg sitt ansvar som regulerende myndighet.” Dette er feil. Porsgrunn har ikke frasagt seg sitt ansvar. De har tatt ansvar og åpnet mulighetsrommet både for alternative teknologier og lokaliteter. Porsgrunn kommune sa nei til tiltakshaver. Hjemmel for statens adgang til å være planmyndighet for en privat tiltakshaver er i seg selv en mye omstridt sak som Bellona har valgt å forbigå i taushet. Ifølge professor i miljørett Nicolas de Sadeleer vil rettstvister rundt dette spørsmålet kunne forsinke en eventuell oppstart i Brevik med 10-15 år. Denne risikoen burde Bellona i det minste nevne i sin anbefaling. 

“I forbindelse med en statlig reguleringsplan bør det derfor avklares hvilke virkemidler staten kan forsvare å benytte seg av for å gjøre gruveanleggene i Brevik tilgjengelig for deponi”. Dette er en litt overraskende diplomatisk formulering fra Bellona. Det er en kjent sak at Bellona anbefaler en statlig ekspropriasjon. Bellona har til og med gått så langt at de har utarbeidet et komplett utkast til regjeringsforslag for beslutning av en ekspropriasjon (se vedlegg 2), sendt til statssekretær Atle Hamar 25.02.19.

Avsluttende kommentar

Basert på den selvoppnevnte rollen som faglig kapasitet på farlig avfall, skuffer Bellona i denne rapporten. Vi hadde forventet nye elementer, vi hadde forventet solid forankring i eksperter utover de som allerede er involvert i NOAHs konsekvensutredning. Premisset for rapporten er at Bellonas meningsmotstandere ikke har innsikt. “Debatten om lokasjon er preget av sterke følelser.” I møte med Frederic Hauge i 2018 har vi bedt han konkretisere hvor vi tar feil i de kronikker, leserbrev og bloggposter vi har skrevet de siste drøye fire årene. Alt er dokumentert på vår blogg, og vi ba han begynne med Brevik Vels høringssvar til konsekvensutredningen. Vi har ønsket hans korrektiver, han sa han skulle lese dette, og siden har vi ikke hørt noe fra ham. Vi forventet at denne rapporten var hans tilsvar. Invitasjonen til Frederic Hauge står der fortsatt.

Vi har også analysert referansene som er brukt i dokumentet. Hvis du trekker fra de referanser som er til NOAHs egne dokumenter, Norsk Industri, bestilte rapporter og forvaltningens underlag, sitter du igjen med svært få. Med andre ord er det påberopte faktagrunnlaget for Bellonas analyser og råd dokumenter som hører inne i det vi kan kalle Bellona og NOAHs eget materiell. Da forundrer det oss ikke at det kommer lite ny kunnskap inn i prosessen gjennom rapporten.  

Det hyppigst refererte kunnskapsgrunnlaget er de bestilte rapportene fra SINTEF og Norsk Energi. Den siste av disse er full av feil om konkurrentenes teknologi og prosjekter. OIW Process, Stena Recycling og Scanwatt har alle reagert overfor direktoratet. Vi har konfrontert NOAH med dette, og fått til svar “konsulentene fikk ikke tak i dem da de skrev rapporten”. Det naturlige oppfølgingsspørsmålet var: “Hvorfor har dere da brukt dem som fakta i videre dialog med direktoratet?” Dette fikk vi ikke noe svar på, vi lurer fortsatt. En av de viktigste faktakildene til Bellona er av aktørene som sitter med innsikten omtalt som “fri fantasi”! 

La oss avslutte med Bellona rapportens aller siste setning: “Utlekkingstester viser at utlekking av metaller fra det stabiliserte avfallet er lavere eller på nivå med kravene til et inert og/eller ordinært avfallsdeponi.”  Mener Bellona at avfallet ikke er nødvendig å klassifisere som farlig? 

Hvis dette er tilfelle kan vi gjerne komme med flere forslag på helt andre løsninger enn samdrift på tross av Norcems protest, overkjøre demokratiet og lokalbefolkningen, ødelegge gruvene i Breviks mulighet for å produsere biomasse eller annen langsiktig bærekraftig industri. Et av de kan jo være å starte rehabiliteringen av Titania-bruddet. Samdrift med gruvedrift er jo i følge Bellona intet problem, og med et dagbrudd så vil både hydrogen og ammoniakkgass greit kunne luftes ut. Det er som kjent Titania-krateret som er opphavet til Kronos sitt avfallsproblem, og det er kanskje ikke så urimelig at det amerikanske eide selskapet tar ansvar, og ikke bare tar ut utbytte.

 

Vedlegg 1:

Vedlegg 2

---

^[1] I InErgeos rapport til Miljødirektoratet 13.12.18 står det bl.a. “En observasjon som flere

avfallsinnsamlere har gjort er at mange virksomheter velger å levere sitt avfall som farlig avfall, til

tross for at andelen farlige stoffer er liten…. Dersom virksomhetene hadde

installert bedre renseanlegg, kunne enkelte løst dette selv”

---