Wednesday 28 December 2011

Varför inte tvärtom?











                                                        Foto: Bengt Wanselius

Jeg hadde en gang en sjef som siterte en kjenning fra nabolandet med denne formuleringen. Hvorfor ikke tvert om? Jeg omfavnet disse fire ordene, rammet inn en liten plakat med spørsmålet –på svensk, slik at spørsmålet kunne prege kulturen i vår avdeling. Den gang var det i en innkjøpsavdeling på Hydro. Siden har jeg tatt med meg sitatet og plakaten alle steder jeg har hatt ansvar for å skape en innovasjonskultur. Jeg opplever at spørsmålet åpner tanker og diskusjoner, og kanskje trenger Telemark, bedriften, eller kanskje du selv denne plakaten?

“Ein skigard kan’kje vara evig”
Tradisjoner gjør oss trygge. Vaner fremmer derimot ikke innovasjon. Telemark trenger mer enn på mange tiår at vi evner å finne løsninger utenfor de mentale skigardene tradisjonen har bygd for oss. På individnivå kan du og jeg begynne med å utfordre oss selv hver gang vi bruker ordet ”må”. Du må sannsynligvis ikke lage alle juleselskapene tradisjonen sier vi skal. Du må ikke jobbe 100% hvis livssituasjonen din tilsier at du burde jobbe mindre. Du må ikke jobbe for sjefen som har manglende forståelse for folk eller fag. Du må ikke, men burde kanskje stille deg selv spørsmålet ”Varfor inte tvärt om?”

Profesjonell in-innovasjon
De såkalt profesjonelle er ofte de flinkeste skigard-byggerne. I helsesektoren finner du få leger som anerkjenner alternative behandlingsmetoder. Likevel har mange av oss opplevd å komme ut av helseplager nettopp ved hjelp av metoder de profesjonelle rister på hodet av. Legene leter i sin verktøykasse, og gir deg velmente råd som er preget av profesjonens skigarder. Dagens praksis med medikamentbehandling av plager som kun er symptomer på helt andre problemer vil sannsynligvis bli betraktet som lite profesjonelle når kunnskap og erfaring gir oss større forståelse av sammenhenger. Dette er ikke ment som en kritikk av helsesektoren, men bildet gjør det mulig for oss alle å forstå poenget: Vi leter etter nøkkelen vi har mistet, i lyset fra gatelykta, for der er det lettere å lete, selv om vi ikke aner hvor nøkkelen er mistet. Alle profesjoner har sine ”leger”. Et lokalt eksempel på møtet med disse er bedriften Tel-Tek som jobber med industrielle forbedringer, med såkalte multivariate analyser. I praksis betyr det at de suger inn alle slags data det er mulig å få tak i, relevante og tilsynelatende(!) irrelevante data. Dermed finner de sammenhenger uten at noen har laget hypoteser på årsakssammenhenger i forkant. Resultatforbedringene er i mange tilfeller utrolige.”Men hvorfor står ikke industrien og roper på dere?” spør jeg. Svaret er at ekspertene med årelang erfaring ikke tror det kan finnes gode svar på andre områder enn der de har forsket selv. Men i møtet med teoriene viser erfaringene ingen respekt for doktorgrader.

Vi trenger de unge
I eventyret om den nakne keiseren var det typisk nok barnet som våget tenke tvert om. De som forandrer verden møter alle hoderystende forståsegpåere. Virkeligheten slik vi er vant å se den utfordres mindre i store organisasjoner. Derfor finner vi ofte større innovasjonskraft i yngre og mindre bedrifter. Derfor kobler de store konsernene seg ofte med de flinkeste studentene med fersk kompetanse som ikke har rukket å kopiere vante tankebanker. Noen forblir åpen og søkende hele livet, men faren er stor for at grå hår fører til at man går i ring -selv når man leter etter noe nytt. Vi trenger plakater som sier ”varfor inte tvärt om?” Og vi bør lytte til de unge som har fersk kompetanse, de med lyst til å gjøre Telemark til et bedre sted, og med få mentale skigarder installert.



Provoserende eksempler?
La meg provosere deg med noen tvert om-vinklinger:

• Telemark er ganske samstemt i oppropet om å få på plass et universitet. Hvorfor ikke tvert om? Kanskje skal vi droppe hele ideen, og heller satse utelukkende på å utvikle de enkelte studietilbudene som isolerte, men verdensledende læringsarenaer? Kanskje skulle vi dele opp høyskolen i mange enheter og lete etter forskjellige universiteter som vil pode dem inn som grener på sine trær?

• Mange av oss har vært opptatt av å gjøre Grenland til en storkommune. Kanskje er det på tide å droppe hele ideen og begrepet Grenland til fordel for det godt fungerende merkenavnet Telemark?

• Skal vi bygge ny kirke i Porsgrunn som kopi av den gamle eller noe moderne? Hvorfor ikke tvert om –droppe hele kirkebyggingen og satse pengene på å utvikle den kirken som ligger få meter bortenfor p å vest-siden. I dag er det broforbindelse som reduserer behovet for to, og et slags monument over en nedbrent kirke der østsiden kirke lå ville for mange fungere som et kraftigere uttrykk for viktigheten av å ta vare på det vi mener er viktig.

• Vi ønsker oss motorveier tvers igjennom fylket, og hurtigtog både nordover og sørover. Er vi sikre på at det er lurt? Vil folk komme, eller vil de dra? Vil de bare haste gjennom fylket? Er det sånn at toget til Oslo tar mye tid, eller er det tvert om –at togturen gir deg mye tid?

Sannsynligvis vil du som er konstruktivt engasjert i spørsmålene jeg adresserer kjenne provokasjonen snøre seg i halsen. Den som mener å eie ”sannheten” vil umiddelbart støte feilaktige hypoteser fra seg. Trygge kulturer derimot vil reflektere over dem.



Bakvendtland?
Jeg mener ikke at det er slik at alt blir bedre om vi snur det på hodet. I så fall ville vi befunnet oss i bakvendtland. Innimellom ligger den beste løsningen i en tvert-om vinkling. Men det mest fascinerende er likevel følgende: Når du våger å åpne opp for noe som viser seg å være en feilaktig hypotese, for så å snu den på hodet (”varfor inte tvärt om” enda en gang), kommer du ikke tilbake til utgangspunktet men til en helt ny synsvinkel. Hvis dette stemmer er metoden “varfor inte tvärt om” ikke en pendel, men en spiral-bevegelse. Oppover! Eller kan det være tvert om?











Wednesday 16 November 2011

Tilkobling! Innovasjon Norges miniseminar 15.11.11




Igår arrangerte vi en fest i anledning flytting til Klosterøya. Mer enn 150 personer kom. Først var i Teater Ibsen sine lokaler for å få med oss Jon-Roar Bjørkvolds foredrag om "Tilkobling - det musiske menneske". Min tale til foramslingen i forkant kan du lese her, og responsen fra de som var med finner du helt nederst.

Seminaret ble innledet med Stanley Jakobsen som sang sin skigardsvise.

Hvorfor skigardsvisa?
Den røde tråden i vår innflyttingsfest heter “tilkobling”. Målet vårt med miniseminaret og det å samle dere alle er å bidra til flere innovative koblinger. Vil du et sted, er det lurt å vite hvor du kommer fra. Skigardsvisa peker på det som holder oss igjen. Våre mentale stengsler. Innovasjon Norge har klatret over en skigard med denne flyttingen. Våre gamle kontorer hadde stengsler -avstander og rom , som skapte distanse mellom oss. Flyttingen handler også om å rive stengsler mellom oss som jobber for næringsutvikling i Telemark –et samlokaliseringsprosjekt for næringsutviklere og virkemiddelapparat. Det jobber vi fortsatt med!

Hvorfor Stanley Jakobsen?
Både har han skrevet skigardsvisa og han er leder av Ungt Entreprenørskap. En fabelaktig organisasjon som jobber med å gjøre Telemark til Gründerfylket slik Lars Kise liker å skrive om, et mål vi deler helt og fullt. Ungt Entreprenør setter entreprenørskap inn i et generasjonsperspektiv med å jobbe så langsiktig som eksempelvis opplæring og motivasjon av ungdommer helt ned i begynnelsen av tenårene. I Innovasjon Norge jobber vi i beste fall med 5-års perspektiv i våre mest langsiktige satsinger. Telemark trenger mer enn noen gang visjoner, gjennomføringsevne og tålmodighet i skjønn harmoni. Telemark preges nøkkeltall som gjør oss deppa. Gjør vi de riktige tingene kommer også resultatene. Kanskje skal vi være mer opptatt av tankesett og prosesser og la lengde- og stilkarakterer ligge lavt i første halvdel av fremtiden…

Hvorfor er du her?
Først takk til dere alle, fordi vi som jobber i Innovasjon Norge Telemark er ikke så lite stolt og takknemlig over at denne salen ble fylt opp. Den røde tråden, tilkobling, handler om å møte hverandre. Og jeg antar du er kommet for å møte spennende mennesker. Her kan du møte personer som (og hører du navnet ditt nevnt, ber jeg deg reise deg opp så alle kan se deg):


• Fylkesordfører Terje Riis Johansen, som har en drøy måned i rollen, og allerede har dukket dypt ned i flere næringsutviklingssaker enn han kanskje var forberedt på, men vi er glad for at du dukker ned i nettopp dette, Terje!

• Leder av Rjukan Næringsutvikling, Audun Mogen, som jobber med så spennende prosjekter innenfor næringsutvikling, ny industri og grønn IKT at du neppe tror det før du får se det.

• De kommunene som kommer best ut på Telemarksforsknings næringsbarometer er også gode på stedsutvikling, og skal jeg driste meg til å peke på to gode personer du kan snakke med som jobber med stedsutvikling på en fremragende måte, så vil jeg anbefale deg å snakke med næringssjef i Seljord, Harriet Slaaen og leder av Springer Kulturstudio Gunn Marit Christensson.

• En av de viktigste jobbene Telemark har gjort og fortsatt må gjøre for å øke verdiskapningen er å være ute og selge de fantastiske mulighetene vi har. Selge er et verb med stigende kurs på ord-børsen i Telemark. Før var det kun konstruksjon og produksjon som sto høyt på lista, men nå har vi skjønt at vi må selge det at vi kan for å få lov til å konstruere og produsere. I dag er det for få som gjør denne salgsjobben, men Herøya Industripark gjør en forbilledlig jobb her, og i dag kan du snakke med Einar Kristoffersen fra HIP.

• En av de bedriftene som Herøya har tiltrukket seg bl.a. takket være et godt samarbeid mellom kommunen og næringsparken –og derfor kan tilby “spaden i jorda” fortere enn noen andre industristeder i landet, er kanonen Calora Subsea, ledet av gründer Allan Boye Hansen. For 4 år og over 100MNOK siden klippet den daværende olje- og energiministeren snora da de åpnet fabrikken, nå herværende fylkesordfører.

• I den delen av fylket hvor mange tror at det knapt er mulig å drive næringsvirksomhet fordi nesten alle synger i et mollstemt kor om de dårlige veiene, finner du mange spennende bedrifter og tilflyttere med spesialkompetanse. Det er vanskelig å drive offentlig lobbyvirksomhet og snakke til statsbudsjettet uten samtidig å prege oppfatningen til alle de vi ønsker skal få lyst på alt det fortreffelige vi har å by på. Men bedrifter som Novelda i Kviteseid har ikke latt seg lure av samferdselsskremselspropagandaen, og Dag Wisland vinner internasjonale innovasjonspriser basert på verdens eneste ultrabredbånd-radar implementert på en mikrochip.

• En fellesnevner for de mest innovative bedriftene er at de er aktive i klynger, nettverk eller cluster som vi ofte snakker om. Telemark har en rekke klynger og klyngeinitiativ. Her i dag kan du treffe personer som leder disse klyngene, eksempelvis Torkild Follaug som er daglig leder i en av topp-5 europa-klynger målt av en organisasjon som heter Kompetenznetze. Og Thor-Sverre Minnesjord som leder et nasjonalt nettverk innen grønn teknologi. De jobber, sannsynligvis ikke tilfeldig, i samme bedrift –Ibsenbusiness, og er som de fleste av klynge-administratorene lokalisert på Klosterøya. Vittige tunger kaller derfor dette for Cluster Island.

• En annen bedrift vi i Innovasjon Norge møter som samarbeidspartner og inspirasjonskilde i mange innovative prosjekter er bedriften ØPD. Far Øyvind Tufte er her, mens sønnen Nils Johan er i et helt annet sted på kloden. Nils Johan er kanskje det nærmeste en manifestasjon av Askeladden Telemark kan by på i øyeblikket, lyslugget med bygdemål, og en ukuelig tro på at han kan vinne kongeriket og halve kongsdattra.

• Kanskje sitter entreprenørskapsferdigheter i genene, for fetteren til Nils Johan finner du som leder i ett av de mest spennende helseteknologi-selskapene i Telemark, MadeForMovement: Birger Tufte Johansen. Skaperen selv, eller i alle fall han som vant TV-programmet Skaperen i 2007 er med på laget hans.

• Vi har flere gode helse-innovatører, eksempelvis barselpleieren som ble lei av alt sølet på fødestuene og satset noen år for å få frem et superabsorberende laken, som hun nå har fått ikke bare Innovasjon Norge men en rekke lokale investorer med på laget for å bygge en fabrikk på Kjørbekk, ASAP heter bedriften og gründern heter Astrid Skreosen.

• Og for å avslutte med helse-innovatør til, så skal jeg peke på Lars Bredahl, som leder CellCura –en børsnotert aktør Innovasjon Norge har fulgt fra starten av, og som skaper tilkobling på det kanskje aller mest optimale, nemlig med fertilitets teknologi.

La CellCura og unnfangelsen være overgang til det siste spørsmålet jeg skal stille:

Hvorfor Jon-Roar Bjørkvold og hans foredrag om “Tilkobling”?
For noen år siden var jeg utstiller på en konferanse. Siden alle hadde gått fra utstillingstorget og inn i storsalen på Bolkesjø, satte også jeg meg bakerst for å høre på foredraget. Jeg hadde hørt om det musiske mennesket, men hadde ikke hørt Jon-Roar Bjørkvold før. Derfor var jeg ikke forberedt på at jeg hadde den emosjonelle døra som Jon-Roar fant fram nøkkelen til. Tilkobling handler ikke om intellekt og kognitive prosesser. Tilkobling handler om følelser. Da jeg spurte Lill-Ann Bråthen om hvorfor da hun hadde overtatt sjefsstolen fra gründeren av Imatis –med Morten Andresen selv fortsatt i rolle han trivdes bedre i enn å være sjef, så sa hun “fordi jeg likte Morten”. Det var ikke kalkulatoren men hjertet som gjorde at hun valgte.

Hvis vi skal forklare med ett ord hva Innovasjon Norge lager, så er det koblinger. Vi kobler mennesker med ulik kompetanse som kan ha glede av hverandre. ‘Innovasjon Norge handler først og fremst om penger’ tenker du kanskje. Men selv koblingen mellom prosjektene og pengene går via personer. En gründer som møter en investor får ingen kobling til pengene uten først å lage en kobling med personen. Derfor er Koblinger en av kjerneverdiene i Innovasjon Norge. Og derfor er Jon-Roar Bjørkvold med sitt foredrag “Tilkobling” den beste gaven vi kunne gi til dere når vi skulle lage en innflyttingsfest for våre beste venner.

Vær så god, Jon-Roar Bjørkvold!

--------
Og etter dette seminaret har vi fått mange gode reaksjoner:

Takk til deg og Innovasjon Norge for et fantastisk seminar!
Budskapet traff meg midt i magen. Jeg ble glad, rørt og inspirert!
 
Takk for et bra arrangement i går! Du er veldig flink til å lå Innovasjon Norge slå seg på brystet på en åpen og inkluderende måte – og med et foredrag som handler om ærlighet og kraften i felleskap – veldig inspirerendeJ

Takk for fin dag med meningsfullt innhold på Klosterøya i går. Gode øyeblikk av tilkobling og samspill, der fremtiden skapes mens den utfolder seg!

Med kreativitet og glede som basis for tenkning og handlemåte, ønsker vi dere alt godt for tiden som ligger foran!


Takk for underholdene og hyggelig åpningsfest i dag Bård!

Takk for en fantastisk dag!

Bra seminar, fin åpning av Innovasjon Norge Telemark sine nye lokaler.

Det musiske mennesket og glad sang, samt en akademisk fyr med langt grått hår og fyldig bart. Det kan ikke bli feil...

Sang Mikkel Rev sammen med dresskledde herrer midt i arbeidstida! Sånt skjer på innflyttingsfest til Innovasjon NorgeTelemark
---------

Jon-Roars egen blogg om dagen finner du her.




Friday 11 November 2011

Vekst, Tommy og Parkbiografen

Mandagen var mange av oss på møte i Parkbiografen under overskriften ”Hva skal vi leve av i Grenland i fremtiden”. Mette Kristensen, ung bedriftsleder, skriver i Varden 5. november treffende om sine refleksjoner etter arrangementet. Jeg er enig i at vi har masse å hente på å lytte til unge med skaperlyst!
Tommy Sørbø fortjener kanskje (!) en gratulasjon for å ha lykkes med provokasjonen som han fortalte var hans overordende mål. Jeg sendte følgende SMS til Ståle Tveit etter arrangementet: ”Jeg likte ikke Tommys budskap eller innpakning. Han hører til det gamle Grenland –som prøver å bli større selv ved å gjøre andre små. Hadde lyst til å ta min evaluering av ham i møtet i går, men da hadde jeg jo selv falt for eget grep J”. Jeg liker folk som er flinke til å provosere, forutsatt at jeg forstår og liker hensikten. Det traff ikke denne gangen, Tommy! Men la oss fortest mulig legge det bak oss og se fremover:
Parkbiografen var på flere plan en genial ramme for mobilisering til planarbeid om fremtidig levebrød i Grenland: Mange av de som var tilstede har opplevd romantikk i nettopp denne kinosalen. Folk har oppdaget at forskjeller tiltrekker hverandre. Og dermed har det oppstått en av de viktigste drivkreftene for enhver gründer: Lyst! Lyst til å sette spor etter seg. Lyst til å sette fantasier ut i praksis. Skape noe!
Den nye Parkbiografen var også en fantastisk ramme som et konkret eksempel på hvordan slike vekstskapere kan omvandle et problem til profitt. Der de fleste ser en nedslitt kinosal og preges av minnene om alt som var bedre før, ser Bernt Ove Søvik og vennene hans muligheter for å tilfredsstille kundebehov. De drives helt opplagt av lyst! Og en vesentlig ingrediens til: Kompetanse. Vekstskaperne vi skal heie på har masser av lyst, de har mye og skaffer seg ennå mer kompetanse. Det skal vi leve av i fremtiden!
Når vi skal lage planer for hva vi skal leve av i fremtiden er det godt å vite at vi ikke trenger finne svaret! Vi trenger bare vite at det behøves gode møteplasser hvor folk finner hverandre. Og vi må satse på kompetanse. Så skjer resten av seg selv.
Tilbake til Mette Kristensen s poeng. På folkemøtet fikk vi høre to dyktige gründere fortelle sine historier. Den viktigste lærdommen herfra var at vekstskaperne ikke opplever at vi gjør det enkelt. I skjæringspunkt mellom privat og offentlig tilrettelegging. Også mellom de offentlige aktørene har vi mer å gå på for å bli Norges enkleste sted for den som har lyst og kompetanse. Det bør vi ha ambisjoner om å bli, og da må vi som Mette Kristensen sier lytte til sånne som henne. Kontakt ønskes, Mette!

Wednesday 28 September 2011

Entreprenørsk!

De to siste dagene har Ungt Entreprenørskap arrangert gründercamp for nærmere 200 studenter på Høgskolen i Telemark. Jeg ble bedt om å gi gjengen 10 minutter inspirasjon. Budskapet mitt var følgende:







Kan de neste 10 minuttene forandre de neste 10 årene?
Eller, spurt på en annen måte:


Hvor lang tid tar det å installere et nytt progam, et nytt tankesett?



Vi skal nå installere et nytt program, en app, som gjør deg entreprenørsk! Det er sprengkraft i det du nå får høre. Men kunnskapen forandrer ingen ting. Først når du gjør kunnskapen til din egen erfaring blir den til en sprengning og til del av deg. Oppfordringen jeg skal gi deg kan være startskuddet for å gjøre kunnskap til erfaring. Overskriften er entreprenørskap. Og innholdet er forskningsbasert. Forskerne Richard Harrington, Tsun-Yan Hsieh og Anthony Tjan har gjennomført flere hundre intervjuer for å finne ut fellestrekkene med entreprenører som lykkes. Her kommer oppskriften!



Men først: De fleste av dere kjenner meg ikke: Bård er 49 år, mine nieser kaller meg bare “data”, fordi jeg hadde en plakat med en ape og en PC på hjemmekontoret da de var små –dette var i PCns barndom. Jeg skulle lære den første av de jeg var onkel til å snakke, pekte på plakaten og prøvde å få hun til å si “data”. Siden har hun kalt apekatten for data, altså onkelen sin.
Jeg skrev min bacheloroppgave innen programmering på en ide om å lage en database for rubrikkannonser for bil. Etablerte bedriften da jeg burde gjort ferdig bachelor’n. Ideen var veldig lik finn.no, bare 10 år før internett -og dermed en flopp. Floppen lærte meg mye. Heldigvis trodde jeg ikke at det var jeg som var floppen, men timingen. Hadde jeg gått rundt og fortalt meg selv at jeg var en flopp, ville jeg fått rett i det. Hva vi forteller oss selv er avgjørende for våre muligheter til å gjøre suksess.





Derfor skal du nå få være med å programmere vinneregenskapene i ditt eget tankesett.
Harvard Business Review forteller om forskningens første funn: De vellykkede entreprenørene har en viktig ting til felles: Ydmykhet! Mange vellykkede bedriftsledere forklarer sin suksess med: Flaks. Forskernes funn er at de ydmyke har mer flaks. De har selvsagt mer enn ydmykhet, men mye av det de har, begynner med åpenheten som ydmykheten gir dem. De tror at andre kan ting de selv ikke kan, og åpner seg for ny kunnskap. De er bedre til å lytte til hva kunden egentlig trenger, der hvor andre innovatører er overbevist om at de vet best og prøver å overtale kunden i stedet for å forstå. Ydmykheten gjør også at du ikke tar lettvint på det. Drillo sier at “jo mer vi trener, jo mer får vi stang inn”. Stang inn = flaks, er det ikke? Vinnerlaget trener og trener, gir hverandre tilbakemeldinger, og stopper aldri opp å lete etter hva som kan gjøres bedre. Enzo Ferrari lager verdens beste biler i manges øyne, og han sa at “det vi gjør i dag er ikke godt nok i morgen!” Dermed går det an å kombinere stoltheten over det vi har fått til, med ydmykheten om at vi må gjøre det ennå bedre i morgen. Alltid glad, men aldri fornøyd!



Jeg er glad i alt og alle som beveger seg fremover. Biler, jada. Sykkel kanskje ennå mer. I august sykla jeg Telemarkhelten, 2400 høydemeter. Jeg skjønte at jeg måtte trene motbakker i forkant. Jeg har aldri likt motbakker. Når jeg møtte dem, tenkte jeg “bare jeg kommer opp til toppen er det deilig å sykle igjen”. Det skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe med –jeg måtte endre på tankesettet mitt, programmet som preger hele meg egentlig. Derfor lagde jeg meg en plakat som det sto “bakker er gøy, jeg har mer å gi”. Jeg måtte gjøre idrettspsykologenes ord til min handling. Det funka! Ganske snart tok jeg meg selv i å smile hver gang jeg så en bakke. Bakker er jo gøy, og jeg har mer på lager. Kroppen smilte ikke, men selv med kramper kunne jeg føle at fjeset smilte. Hva er mest riktig? Faktaene i form av målbar melkesyre, eller følelsene i form av bredden på smilet? Ingeniøren vil kanskje si faktaene, det som kan måles. Jeg tror følelsene våre definerer virkeligheten, og ennå viktigere endrer virkeligheten, for gradvis forsvant melkesyra også.



Derfor vil jeg at du skal lage deg en plakat, installere et program som sier “jeg er ydmyk”. Du skal få tre sånne setninger som skal stå på plakaten din, og om du føler at det ikke er helt ekte, ikke helt deg, så er det desto viktigere å installere dette programmet med de tre setningene. Hvis du ønsker å være med de som lykkes i entreprenørskapsarbeidet. Ditt valg. Vil du, så sier du sammen med meg: “Jeg er YDMYK!”



Det neste forskerne fant av fellestrekk var nysgjerrighet. En intellektuell nysgjerrighet kaller de det. De nysgjerrige utpeker seg først og fremst ved at de stiller spørsmål. Flere spørsmål enn behov for å gi svar. De nysgjerrige leker mer. Innovasjon handler om å sette sammen gamle ting på nye måter. Jeg spurte en av de smarteste nerdene jeg har jobbet med en gang om produktet vårt kunne kalles en oppfinnelse eller en oppdagelse. Han svarte “det er bare vårherre som skaper noe av ingenting, ergo er det en oppdagelse”. Du behøver med andre ord ikke være en oppfinner for å lykkes med en forretningside, men du må ha lyst til å gå på oppdagelsesreise! De nysgjerrige spør mer, de leser mer, de er åpne for å treffe nye mennesker og høre på hva de har å si. Derfor blir de klokere, og leker de med denne kunnskapen får de satt den sammen på nye måter. Det er det vi kaller å skape noe unikt.
Derfor (si med meg): “Jeg er NYSGJERRIG!”



Den siste av de tre oppdagelsene forskerne gjorde var optimisme. En naiv måte å gå inn i det ukjente med hodet først og tro at det går bra. Optimismen er en energikilde som skaper positive forandringer.





Piet Hein sier:



Pessimisterne er dog de reneste tåber -
de tror på det motsatte af hvad de håber.
Nei, optimister som livet beror på,
er dem som tør håbe på noget de tror på

Optimisten tror på mere, bedre, raskere. Og derfor oppdager de hvordan. Thomas Edison hadde nærmere 2000 mislykte lyspærer bak seg før han fikk det til. Hadde han latt seg prege av jante-påvirkning hadde han gitt seg etter 10. I Innovasjon Norge ser at mange må gjennom 7-8 prototyper før de får til noe som kan kommersialiseres. Men hvert feiltrinn er en suksess, fordi det bringer dem ett skritt videre mot målet, da vet optimisten enda en ting til som ikke virker. Om det er 8 eller 1800 forsøk til før målet vet hun ikke. Vi som står rundt optimistene har en like viktig oppgave: Skryte av de som våger, orker, vil. Når i prosjektet til Thomas Edison hadde du rista på hodet og idiotforklart ham? Etter 10, etter 100, etter 1000 forsøk?
Du kan i det minste heie på optimistene. Aller helst bør du utvikle din evne til å se at glasset er halvfullt. Det kan du gjøre ved å installere programmet “Jeg er OPTIMIST!”



Forhåpentligvis vil noen le av deg. Historien er full av velutdannede besservissere som ler av det nye. Om 10 år vil vi riste på hodet av mye av det vi gjør i dagens helsevesen på. På måten vi driver med utdanning. Det som er verdifullt i dag er gratis, og det vi kaller søppel i dag er verdifullt. Mange av dere har gått Y-veien, en telemarksk utdanningsvei jeg ofte skryter av. Da jeg møtte oppfinneren, eller oppdagern, tidligere i sommer sa han “jada, vi fikk gjennomslag, når folk var ferdige med å le av forslaget så”.
Oppskriften, eller tankesettet med den ydmyke, nysgjerrige optimisten er gangbar for de fleste. For den nye rektoren på Høgskolen, Kristian Bogen, hans kollegaer like mye som dere som nå skal i gang med gründercamp i regi av Ungt Entreprenørskap. Dere som går på Høgskolen i Telemark er heldige, for høyskolen har gang på gang vist at de får frem entreprenørskapsferdigheter i verdensklasse! Treningsmulighetene gjennom gründercamp og studentbedrifter er verdifulle enten du går inn i en oppstartsbedrift for å realisere din egen gründerdrøm, eller du tar med deg ferdighetene inn i en veletablert bedrift. Har du en bedriftsetablerer i magen så stell pent med den, svært mange av de mest spennende vekstbedriftene i Telemark begynte nettopp i studiefasen. De største innovasjonene hvis vi måler det i antall arbeidsplasser de skaper vokser likevel ut av allerede eksisterende bedrifter. Med andre ord: Entreprenørskapsferdigheter har du glede av uansett! Og vinnerne når vi om ti år møtes igjen, har fortsatt installert progammet “Jeg er ydmyk, nysgjerrig og optimist”.




Gå ut og gjør gründercampen til din treningsarena! Lykke til! Og ha det gøy!




Sunday 11 September 2011

En innovasjonsfremmende politiker?

Det er valg. Jeg tror mange ønsker politikere som har evnen til å få frem innovasjon. Ikke fordi innovasjon er så viktig i seg selv, men fordi verdiskapning er avhengig av fornyelse. Og verdiskapningen bærer vår velferd. Derfor kan vi sette likhetstegn mellom innovasjonsevne og et samfunn det er godt å bo i!

Mye av valgkampen har i år fokusert på prioriteringer av velferdstiltak og metoder for å få mest mulig ut av pengene. Det vil si: Hvordan skal vi dele den kaka vi har på bordet. For lite av valgkampen snakker om hvordan vi kan gjøre denne kaka større.

Du burde kunne forlange at vi som jobber utelukkende med innovasjon har noen gode råd for hva du skal se etter når du skal veie og måle politikeres evne til å gjøre kaka større. Derfor skal jeg gi deg noen sjekkpunkter du kan bruke, mer for å vurdere personene på stemmeseddelen enn sortering av de ulike partiprogrammene.

Sjekkpunkt 1: Ydmykhet

Forskningen som ligger bak boken Good to Great sier det! Ferske studier som er publisert gjennom Harvard Business Review sier det! Entreprenører som lykkes med å skape arbeidsplasser har blant annet ydmykhet som et av sine karaktertrekk. Det er naturlig å tro at det samme gjelder for politikere som best mulig bidrar til entreprenørskap. De ydmyke er åpne for at de ikke har skjønt alt. Det er forutsetningen for å lete etter bedre løsninger, for å lære. “Det vi gjør i dag er ikke godt nok i morgen” sa Enzo Ferrari. Fremdeles er hans biler symbolet på innovasjon. Stolt, men aldri fornøyd.

Astrid Bochgrevink Lund hadde for noen måneder siden en artikkel hvor hun hadde snakket med fremtredende Telemarkspolitikere: Var de feilfri eller innrømmet de feil? En analyse av ydmykhet som avdekket forskjeller som ikke fulgte politisk farge men kulturforskjeller i de ulike kommunene. Øystein Beyer kom godt ut. Kanskje er det en sammenheng når Porsgrunn kommune scorer høyest i fylket på Telemarksforsknings næringsbarometer?

Sjekkpunkt 2: Samarbeid

Punktet ovenfor handler om åpenhet for ny kunnskap. Dette punktet handler om åpenhet for mennekser. Mennesker som ikke er kollegaer i egen organisasjon eller kommune, men “ut-leninger”.
Ordet utlending stammer fra ord “len”, folk fra utsiden av vårt lén eller område. Telemark har knapt noe å skryte av i næringssammenheng uten at vi har gått i kompaniskap med folk fra utsiden. Innovatorører samarbeider. Politikere som er opptatt av det store bildet fremmer innovasjon. De som kun er opptatt av det lille bildet hemmer innovasjon. Morgendagens viktigste arbeidsplasser deltar ikke i kretsmesterskap men i verdensmesterskap. Derfor trenger vi politikere som ser utover med et nærmest ideologisk forhold til samarbeid! Suksessen bak nasjonal satsing på toget mellom Larvik og Porsgrunn er et godt eksempel på regionalt samarbeid på tvers av fylkesgrenser. Telemarksbedriftenes satsing på eksport både innen Europa og ikke minst til Kina har i de senere år fått god hjelp fra politikere som viktige døråpnere. Sammen med teamet i fylkeskommunen har Gunn Marit Helgesen på dette området spilt en svært viktig rolle og skal gjerne få stå som godt eksempel i mine øyne.

Sjekkpunkt 3: Optimisme

Forskningen er klar: Innovatøren har sterk tro og trosser alle jantesignaler. Feiler hun gleder hun seg over at hun er et skritt nærmere målet etter å ha lært enda en ting som ikke virket. Politikere får mest oppmerksomhet når de kritiserer. Dermed blir vi andre mer bevisst på hva som mangler. Telemarksveiene er et godt eksempel. Selvsagt ønsker vi oss bedre veier. Likevel skaper det ikke etableringslyst hvis alle roper høyt om hva som er dårlig. Når jeg møter næringspolitikere som står samlet bak et velbegrunnet krav ber jeg dem overlate den kritiske røsten til en i flokken, mens resten bør rope minst like høyt om alt som er bra, alt som gjør kommunen attraktiv. Det er ikke lett å finne det personifiserte eksempelet på den bejaende politikeren. Skulle jeg driste meg til å holde frem et eksempel her også, vil jeg gå tilbake til erfaringene fra nedleggelsen av papirproduksjonen på Klosterøya og IKT Grenlands diskusjoner med Skiens politikere: Heidi Hamadi møtte næringens behov med åpenhet, balansert med tydelighet på kommunens behov, og med en smittende tro på at vi skulle få til noe stort sammen!

Jeg hadde flere kandidater som fortjener anerkjennelse for sitt bidrag til næringsvennlig kultur: Signy Gjærums velformulerte og mulighetsorienterte avisinnlegg med en glad undertone, Thorleif Vikres forretningsforståelse og mot til å fremme forslag som vekker hoderystninger, Geir Bekkevolds evne til å skryte av konkurrerende politikere… Og alle dere som bruker mye fritid innenfor politikken for å skape et bedre samfunn fortjener i disse valgdager takk og respekt fra alle oss andre.

Når du skal velge en politiker som kan bidra til økt verdiskapning anbefales du å lete etter disse tre egenskapene:

  1. Politikeren som er ydmyk nok til å innrømme feil, og som dermed stadig leter etter ny kunnskap.
  2. Politikeren som skaper samarbeidskultur, og som er raus nok til å unne naboen suskess.
  3. Politikeren med troen på at det umulige nytter, optimisten som heier på andre!



Godt valg!

Monday 22 August 2011

Empati-pandemi (#TNPF)

-eller: La oss starte en grassbrann av omsorg.

I dag er det en måned siden. Den 22. juli satt jeg på et torg i Valdemossa, stedet hvor Chopin var klimaflyktning. Her var også jeg og min kjæreste klimaflyktninger etter en kald og våt første halvdel av sommerferien. En kafe på torget hadde fri internettforbindelse, og ble derfor vårt tilholdssted i mange timer så vi kunne oppdatere oss på nett-aviser og i sosiale medier. Kona mi hadde sittet der en stund før meg. En liten evighet for henne. Jeg var ute og syklet. Hadde fått to tekstmeldinger med kommer-du-snart spørsmål, enda hun visste nøyaktig når jeg skulle komme. Fordi jeg kjenner hennes frykt for å miste de hun er glad i, hadde jeg sendt melding halvveis på sykkelturen, for å gjøre det enkelt for henne å vite når jeg skulle være tilbake på hotellet. På internettkafeen fanget hun meg i nyheten om hva som foregikk hjemme. “Det er helt vilt der hjemme. De skyter barn på Utøya!” sa ordene hennes. Kroppspråket hennes sa mye mer.

Jeg ble sittende å lese. Fredagen. Lørdagen. Gråt av skildringene fra de som hadde vært på Utøya. På den ene siden lykkelig over å ha tre friske barn og deres partnere som bor eller jobber i bombetrykkbølgens rekkevidde. Men mer preget av ungenes studievenner som var direkte rammet. Og aller mest satt ut av bildene som rullet i mitt eget hode dag og natt.

Søndag dro vi til Oslo. Her møtte vi alle våre nærmeste. Men vi møtte også en hel by med folk som sto hverandre nær. Samhørighetsfølelse. Blomster og lys. Folk snakket sammen med og uten ord. Hele byen var stille og omsorgsfull. “Verdighet” er et ord som flere så riktig har brukt. Mange av oss har kanskje mer enn noeng gang trent oss i å bruke myke, varme og nære ord. Blomsterbutikkene gikk tomme for roser, skaperverkets symbol for kjærlighet. Men ordene, og vår evne til å beskrive kjærlighet blir det bare mer av jo mer vi praktiserer.

Derfor vil jeg at vi skal fortsette praksisen når den emosjonelle trykkbølgen avtar. Trene mer. På omsorg og kjærlighet. I hverdagen. Ikke bare blant våre nærmeste. Mer som i en grassbrann: Den brenner best i tørt gress. Det tørre gresset er de relasjonene du har som ikke er grønne og fulle av sævje om du er med på bildet. Der gresset er grønnest har vi lettest for å gi roser i konkret eller overført betydning. Men der gresset er tørrest skal det så lite til for å få varmen til å spre seg. Derfor kan vi snakke om en pandemisk spredning av omsorg. Empati. Inn-levelse, eller inn-følelse som ordet egentlig betyr. “Empati er oppdragelsens hovedmål” har noen sagt. Jeg tror på det. Jeg vet ingen områder hvor ikke empati fungerer som en forsterker av det gode. Sykepleiere, lærere, buss-sjåfører, sjefer, undersotter –alle scorer høyere også på den profesjonelle skalaen om de har en velutviklet empatisk evne. Min gode samarbeidspartner gjennom mange år, Bjarne Berg Wig, uttrykte seg veldig klart overfor oss i Innovasjon Norge: ”Det jeg i alle fall forventer å møte hos dere er empati”.

Vi blir ikke bedre uten å trene. Hvordan vi som voksne kan trene på dette på samme vis som vi jogger eller lærer oss å spille gitar vet jeg ikke. Derfor vil jeg vi skal dele eksempler. Riktignok er det ikke jante-aksept for å dele slikt –vi er redde for å bli anklaget for selvros. Men hvis andre får lyst til å gi bort roser når du forteller at du har gjort det, er ikke det større pluss enn den minus risikoen utgjør? Og hvis du frykter selvgodhets-anklagen, kan du kanskje dele din observasjon av andres empati? Den teller faktisk trippelt: Både får du frem et eksempel til inspirasjon, samtidig som du roser en person. Jeg tror det har sin verdi selv når vedkommende ikke vet om det, for du er med å bygger personens rykte. Trippel-effekten består i at du selv blir oppfattet som en som gir bort roser. Sånne folk bærer med seg en roseduft.

Ser du den gode pandemien? Multiplikatoreffekten…

I kveld har jeg spist middag med en god venn, Per Tangene. Vi snakket mye om 22. juli og måneden som har gått. Jeg fortalte ham entusiastisk om den gode overskriften jeg hadde på ideen til denne bloggen –”Emati-pandemi”. (Si det høyt til deg selv noen ganger, så hører du at det har en god rytme…). Per responderte med selvangivelse for å sjekke ut hva jeg mente. Historien hans var fra en morgen han kjørte på jobb og hørte en gammel dame som indignert ringte inn til NRK for å dele en frustrasjon. Per ble imponert av den gamle, ringte så NRK for å få navnet hennes, og reiste innom henne på hjemveien med en blomst. Og noen verbale blomster om hennes formidlingsevne.
Da snakker vi grassbrann: Hun hadde aldri forventet seg noe fra en hun aldri har møtt! Om det så bare hadde vært verbale blomster hadde gevinsten vært mange ganger større enn innsatsen. Og for Per hadde det sikkert en langvarig effekt: Kanskje hadde han hørt om noen som hadde gjort noe lignende, men nå var han en som gjorde sånt. En avgjørende forskjell…

Drømmen min med denne bloggen er å in inspirere til å vise omsorg. Se, og sette pris på. Gi ros. Og kanskje skriver jeg for at jeg selv skal bli flinkere. Til å vise at jeg bryr meg. Ta Noen På Fersken i å gjøre noe positivt. #TNPF (Ta Noen På Fersken) er en fin måte å tagge dine twittermeldinger på. Bruk det som tag i dine blogger. Eller lag en lapp som du ser hver gang du pusser tennene. Så starter dagen og underbevisstheten din en app som leter…

Jeg vet at mange har en negativ assosiasjon til pandemi, vi tenker sykdom. Jeg vet at mange har en negativ assosiasjon til å ta noen på fersken, vi tenker nabogutten på epleslang. Men vi velger selv vår måte å betrakte ting på. Kanskje er det flere ting vi skal velge å se annerledes på… Skal vi gjøre ting litt annerledes er det lurt å tenke litt annerledes.

Den 22. juli i perioden mellom de to forferdelige hendelsene stilte vi vel alle oss spørsmålet hvem det var som hadde rammet så mange mennesker og en hel by. I mitt hode surret det:
”Tenk om det var ”gutten i gata”, en av de vi har sett vokse opp…”
Etter at det ble klart at det var en av våre egne, har jeg ofte stilt meg selv spørsmålet:
”Hva gjør jeg for å forhindre at ikke gutten i gata ender opp i total mangel på empati?”
Jeg kan neppe bety en forskjell for hun og han som vokser opp på en annen del av kloden. Men jeg kan bety en forskjell for nabogutten.

Sunday 14 August 2011

Telemarkhelten(e)

Jeg vant! Fullføre 105km sykkelritt med 2400 høydemeter var en personlig seier! Som ventet syklet minst halvparten av deltakerne fortere enn meg, men det reduserer ikke seiersfølelsen!

I fjor ble rittet arrangert for første gang. Innovasjon Norge Telemark har bidratt økonomisk i dette spennende samarbeidet mellom Tinn og Vinje, næring og idrettsforeninger. Sykkelritt, løp og skirenn utgjør en trippel ala Birken. Trim-folket står i kø for å være med på de mest populære arrangementene, og kollega Anniken Damm-Larsen stakk umiddelbart hodet fram med uttalt tro på at dette prosjektet hadde potensiale til å bli blant de vellykkede. Det er allerede bevist at hun hadde rett, med over 1000 deltakere på skirenn, og rundt 700 som var med på gårsdagens sykkelritt. Viktigste målet på suksess er likevel at idrettslagene som bidrar til gjennomføringen allerede har fått frisk kapital til å realisere nye prosjekter til glede for regionen. Kunstgressbanen som nå bygges i Vinje hadde ikke vært mulig ellers.

Den største helten i denne sammenheng er gründeren, Bjørn Richard Johansen. For et par år siden lot han seg provosere av manglende respons på et utspill om dårlig utnyttelse av merkenavnet Telemark. Bjørn Richard kan branding, og han kan det med å få med seg folk. Og Telemarkhelten som begrep funker som bare det med sin kobling til sabotørene, heltene fra tungtvannsaksjonen.
Som i alle andre vellykkede næringsprosjekter, så har Telemarkhelten et sentralt team som fyller forskjellige roller. Bjørn Richard har som sagt rollen som gründer –og bidrar fortsatt med utvikling gjennom styrelederrollen. Rollen som entreprenør, den som får gründer-ideen til å vokse, har Christian Sønstebø fylt. I svært mange av de oppstartsbedriftene vi ser, trengs det i tillegg en Tante Sofie. En med det store overblikket og likevel sans for detaljene. Den rollen har Aud Irene Kittilsen fylt forbilledlig. I tillegg har dette prosjektet med seg langt over 100 frivillige fra I.L. Dyre Vaa i Vinje og Foreningen Tinnløypa i Tinn. De sørger for en så god atmosfære og imponerende service, at jeg i skirennet ble overrasket over at det ikke var svensker som var leid inn på matstasjonene. Det er jo blitt sånn på de fleste norske serveringssteder her i landet…

Tilbake til gårsdagens ritt: For et vær! Og for en natur!! Dårlig værmelding ga meg noen bekymringer tidligere i uka, men som nesten alltid var bekymringen bortkastet energibruk. Siden vi starter alle mann i samlet flokk, får du litt Tour de France-følelsen i starten. Farta ut fra Rjukan går i høyt tempo. Men så er det bråstopp. I Miland skal vi rett opp 700m. ”Kjære vene, kan det være nødvendig løypevalg?” er den mest naturlige refleksjonen. Så får du utsikten utover Vestfjorddalen! ”Wow”! Mange av oss har stoppet opp –midt i sykkelrittet, bare for å få tatt bilde med telefonen. Alle høydemeterne er snart bortkastet, for da går det rett ned i ganske utfordrende terreng. Down to level zero. For så å begynne på en ennå større stigning opp til Kalhovd. Forbi flotte gårder og langs med vakre elver. Når du får Hardangervidda rett foran deg er stigningen glemt. Dette synet er til å bli andektig av. Og man føler seg ikke bare som en betrakter av skaperverket, men som en aktiv del av det. Svært aktiv.

Noen ganger oppstår det grupper som forsøker å hjelpe hverandre til å holde høyere fart. En følelse av samhørighet. Selv med startnummer 98’s omsorgsfulle forsøk på å oppmuntre meg til å henge med måtte jeg slippe før de største stigningene på vidda. Etter drøye 8 mil får du se en bakke på flere kilometer som krever like mye mental trening som fysisk. Jeg har de siste ukene sagt til meg selv ”Bakker er gøy. Jeg har mer å gi”, om igjen og om igjen. Selv med følelsen av tomme bein klarte smilet å ønske bakken velkommen. Den ligger så vakkert i terrenget at jeg gleder meg til gjensyn med den neste år! Utforkjøringa ned ved Kross-banen på gamle Ryes vei, drøye 3km med 22 serpentinsvinger på et svært humpete underlag er en utfordring for nye deler av kroppen, armer og rygg. Jeg syns virkelig jeg satset friskt, og koste meg stort! Likevel ble jeg frakjørt av flere unge som ikke så ut til å være begrenset av de samme naturlovene som jeg var. Ikke kan jeg skylde på utstyret -middelaldrende menn bruker som kjent mest penger på sine leketøy. Ikke på lysten heller, for jeg var nå få km fra mål og så mulighetene til å komme inn på under 6 timer som jeg hadde skapt forventninger om i familien. Og det gikk akkurat!

Et av godene med slike ritt er spredning i nivået, fra 4 timer til over 9. Du kan som ellers i livet velge hvem du vil sammenligne deg med. Valget er ganske viktig, for enten føler du deg vel, eller så føler du deg uvel. Jeg velger det første! Og føler meg veldig vel i dag!

Tuesday 31 May 2011

Offentlig-privat tango?

Etter et kvart århundre i privat næringsliv, fra de minste til de største norske, hører jeg nå hjemme på den offentlige siden av verdiskapningen. Fortsatt like opptatt av verdiskapning, og kanskje ennå mer opptatt av samarbeidet mellom privat og offentlig sektor.

Det jeg ser er at Telemark har et stort uforløst potensiale!
Fra en utkikkspost i Innovasjon Norge ser jeg selvsagt ikke hele bildet, men jeg tror de fleste av oss er enige i følgende:

• Vi ønsker oss flere bedrifter som skaper større verdier for samfunnet enn det som kan leses av bedriftenes lønnsomhet.

• Vi trenger kontinuerlig innovasjon i offentlig sektor for å møte økte krav fra borgere, eldrebølger og yngre-tsunamier (les: konsekvensen av at vi ikke lykkes med å gi den oppvoksende generasjonen trygge lærings og mestringspoplevelser).

Den gode nyheten er at vi kan få til resultater på begge disse punktene samtidig, gjennom tettere samarbeid mellom offentlige og private aktører. En måte å måle dette samarbeidet på, er gjennom et av Europas beste virkemidler for innovasjon, offentlig-privat forsknings- og utviklingskontrakt (OFU). I 2010 hadde vi i Telemark gode eksempler på OFU-samarbeid: Imatis med digitale sykehusløsninger, og ØPD med utvikling av nye løsninger for vann- og avløp. Vi ser at bedriftene som får med seg en krevende offentlig kunde gjør det bedre rent bedriftsøkonomisk. Det finnes mange ambisiøse fagfolk på offentlige lønningslister. Disse er av avgjørende betydning for å utvikle produkter og tjenester som treffer kundebehov bedre enn når bedriftene sitter og utvikler på egenhånd.
Like viktig er det at disse prosjektene utvikler offentlig sektor til å bli mer konkurransedyktig. Mindre løping, mindre leting, mindre kasting, mindre dobbeltarbeid, mindre miljøbelastning, mindre humpete veier.

Sammenligner vi fylkenes evne til å inngå slikt samarbeid gjennom våre ordninger, kan Telemark glede seg over å ha bortimot Norges største uforløste potensiale. De beste fylkene i landet brukte opptil ti ganger så mye på OFU-kontrakter i 2010!

Hvorfor er det slik?

Jeg ser to mulige årsaker:



  1. Verken bedrifter eller offentlige aktører kjenner til muligheten for å få økonomisk støtte til utvikling.

  2. Offentlige aktører er engstelige for å danse for tett med næringslivet.
Det første jobber vi med, sammen med næringsapparatet rundt om i fylket. Årsaken til engstelsen må vi jobbe sammen om, alle vi som står på offentlige lønningslister. Regelverk og kontrakter sikrer at alt skjer etter boka. Det er bare å kaste seg inn i dansen.

Det er ikke dansen som er målet, men ”alt den fører med seg”!