Da lyset kom inn i deponidebatten

Av Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Trykk på bildet for å åpne filmen 

Det var i de dager da Klima- og miljøminister Ola Elvestuen nedsatte en ekspertgruppe om farlig

avfall. De fikk i oppgave å utforske rommet utenfor det Miljødirektoratet, NOAH og deres venner har forsøkt å definere som det eneste tilgjengelige handlingsrommet. 

Den 4. november la utvalgets leder Ingrid Riddervold Lorange frem rapporten til stor applaus, bortsett fra fra noen få: NOAH og deres venner som i 20 år har pekt på gruverommet i Brevik som yttergrensene for handlingsrommet. I Dagsnytt18 samme dag som fremlegging av rapporten, kommer både Norsk Industri og Bellona med sine litt ulike nyanser av dommedagsprofetier. "Rapporten er full av feil".

Ministeren svarer med å invitere alle vise menn og kvinner hjem til ham for å vise frem sine beste argumenter. Dette skjedde 15. november, og vi var der alle sammen. Det finnes ingen grunn til å tro at noen stilte opp med sine nest beste argumenter. Timeglasset for beslutningsprosessen renner snart ut, og ministeren sa at det er akkurat nå man må bringe nytt lys inn i rommet. 

La oss gå tilbake til høringen den 15. november. Noen kom med lys, andre forsøkte å blåse det ut. La oss ta de i siste kategori først:

Norsk Industri hadde fått med seg rapportens tre alternative lokasjoner til Brevik. Boliden i Odda var en av dem, og her hadde de sjekket ut at Boliden ikke ønsket noe deponi der. Ergo er alternativet ute. Vi satt og ventet. Når bruker han samme logikk overfor Norcem og Brevik? 

Kronos Titan hadde fått konsernledelsens velsignelse til å komme med den store nyheten: Fabrikker som blir utsatt for store miljøkrav og manglende lønnsomhet blir nedlagt. "I Tyskland legges det ned". Vi trodde kanskje han ville nevne at anlegget i Leverkusen blir ikke lagt ned men lagt om fra sulfatprosess til kloridprosess. Mindre energikrevende, mindre avfallsgenererende og mindre klimaødeleggende. Det er vel ingen trussel, men tvert imot en forlokkende tanke? 

Bellona har en gjenganger av en heltehistorie. Mange ville tro det var aktørene som kom etter dem, de med teknologiske løsninger. Sånn var det ikke. De selv, NOAH og Miljødirektoratet er de store heltene. Miljødirektoratet fordi de alltid har lent seg på rapportene NOAH har fått laget. Rapporter som skal være sannhetsvitnet for påstanden om at det ikke finnes noe handlingsrom utover gruvene i Brevik. Vi har gjentatte ganger fortalt både Bellona og NOAH at rapportene er laget av ingeniører som ikke har snakket med de som utvikler alternative teknologier, og derfor er full av feil. Postlistene til KLD dokumenterer dette. “Fri fantasi” er brukt som beskrivelse av de som eier teknologiene som er vurdert. Vi ventet spent på essene Bellona hadde i ermet, den knusende kritikken som var oppfølgeren på påstandene i NRK om Ekspertutvalgets alvorlige feil. Det kom ingen. Ikke en gang en antydning. Kun et krav om at rapporten måtte ut på høring. Så vanskelig er det altså å finnefem feil eller kanskje fler, som kan ha betydning for beslutningen. Vi blir overrasket om det dukker opp radikalt nye momenter i høringen av Ekspertutvalgets rapport som har frist til 15. januar. 

Så kom Stena Recycling og Veidekke. Aktørene med teknologi for å resirkulere. Og teknologi for å lage verdens mest sikre fjellhaller. De tente lyset. I løpet av noen få sekunder var trusler og dommedag over. “Vi er fornøyd med Ekspertutvalgets rapport. Vi kan levere. Vi er i rute.” Det var ikke et lysblaff fra en sotende parafinlampe. De har satt strøm på! Bærekraftig på alle måter. Finansielle muskler til å løfte prosjektet. Kunnskap om resirkulering, faktisk kåret til Sveriges mest bærekraftig industribedrift. Med et kommunestyre som ønsker dem velkommen. Egentlig stoppet innspillskonferansen her. Hadde det vært et pokerlag hadde referenten brukt begreper som royal straight flush. Kanskje også syning av bløff?

Men konferansen hadde enda en spiller ved bordet:

NOAH selv var gitt siste ordet. Tilsynelatende. Som mange har fryktet skulle skje i den virkelige kampen om deponiet. Vi hørte resirkulering av gamle argumenter som egentlig er svart ut i ekspertutvalgets rapport. Vi hørte heldigvis ikke forsøk på å betvile lyset forrige taler hadde tent. Det har trist nok vært refrenget de siste årene. Var vi vitne til en form for stille aksept av et paradigmeskifte? 

Så var det slutt. Nesten. “Vi var også påmeldt talerlisten” sa en gråhåret kar på bakerste benk fra OIW Process. Her kommer siste ordet i innspillskonferansen: “Vi skjønner ikke alt dette snakket om deponi. Vi harløsning med teknologi. Vi henter gjennom vår prosess ut alle nyttige metaller og salter. Av restproduktet lager vi nyttige materialer sammen med Scanwatt. Tviler du? Kom og se i vår pilotfabrikk på Herøya. Her har Hydro, og senere Yara,  eksportert gjødsel til hele verden for å løse et globalt sultproblem. Vi er klare til å løse et globalt avfallsproblem”. 

Så var det slutt. 

PS: Joda, vi var der vi også. Midt inne i dette programmet fortalte vi om det internasjonale bildet som ytterligere forsterker Ekspertutvalgets konklusjoner. Og om gruvene i Brevik som kan gi rom til industrier som forsyner verden med varer vi trenger imorgen. Ikke gjemme unna og fylle morgendagens store industrimulighet med det vi produserte igår. 

Ønsker du mer fakta og referanser bak vårt kåseri om innspillskonferansen finner du dette her: http://telemarksopplevelser.blogspot.com/2019/11/ekspertutvalget-skaper-fremtidens.html

Ekspertutvalget skaper fremtidens industri

Fredag i forrige uke inviterte klima- og miljøminister Ola Elvestuen til innspill på Ekspertutvalgets rapport om farlig avfall. Vi leverte våre innspill, men vi har også tatt utfordringen om å gi KLD innspill i etterkant av møtet. Her er vårt bidrag:   

Til: Statssekretær Atle Hamar

Klima og miljødepartementet                             
      

Takk for muligheten til delta på klima- og miljøminister Ola Elvestuens innspillsmøte om anbefalingene fra ekspertutvalget fredag 15. november. Vi ønsker å gi noen refleksjoner og ytterligere innspill basert på hva som ble presentert på innspillsmøtet:

●      NOAHs og deres meningsfeller har i flere år vært svært tydelige på at det haster med å få tatt en beslutning. Vi undrer oss over at retorikken nå er endret og at det meldes inn ønske og behov for nye tidkrevende prosesser. Flere av disse aktørene krever nå en formell høringsrunde basert på påstander om store mangler i Ekspertutvalgets rapport. Bellona og Frederic Hauge kan likevel ikke nevne en eneste konkret feil i sitt innlegg på innspillsmøtet eller i debatt med statsråden på Dagsnytt 18, 4. november. Vi er kjent med denne formen for påvirkning og agitasjon. Bellona publiserte en rapport 20. mars i år, som vi ettergikk og svarte med en motrapport. Denne er av Frederic Hauge, både i NRK-intervju den 26. mars, og til regjeringspartiene i et innspillsmøte 27. mars, omtalt som full av feil. Frederic Hauge hevdet ved begge anledninger at Bellona jobber med å svare på denne. Vi venter fortsatt på tilsvaret der de påståtte feilene i vår motrapport beskrives.

Er det sannsynlig at NOAH-konstellasjonen sitter på vesentlig og faglig tungtveiende kritikk av ekspertutvalgets rapport uten å bruke relevante deler av dette i innspillsmøtet 15. november?

Det som derimot er nytt og vesentlig er at teknologiutviklingen hos Stena Recycling, Ragn-Sells, Renova og Norsep/Oiw Process nå er under industrialisering og at f.eks. Norsep allerede har funnet kommersiell mottaker av sinkhydroksid og etablert dialog med mottaker av utvunnet salt. Dette står i sterk kontrast til NOAHs rapporter fra Norsk Energi og SINTEF som ekspertutvalget viser til i sin rapport. Flere av aktørene som er omtalt i disse har tidligere informert departementet om at rapportene inneholder uriktige opplysninger om både teknologi og utviklingsstatus. Dette er Ikke så underlig, når NOAH selv har fortalt oss at utredningene ble gjort uten at de fikk kontakt med teknologi-eiere.

●      Det er interessant å merke seg at Norsk Industri i avfallsbransjen.no 7. august 2019,  uttrykker at “det er avgjørende med en rask politisk avklaring så fort utvalgets rapport er klar”.  Sett i lyset av et langvarig press for en rask avklaring, undrer vi oss over at Norsk Industri nå  ønsker en skriftlig høringsprosess der de også ønsker en tidkrevende merknadsbehandling hvor ansvarlige myndigheter besvarer det som blir tatt opp av høringsinstansene. Når det nå ikke lengre er en snarlig beslutning som ønskes, skyldes det slik vi ser det, at de innser at konklusjonen vil gå i feil retning i forhold til eget mål om tvungen statlig reguleringsplan i Brevik. Derfor ønsker aktørene “mer tid til påvirkning” og en ny runde med omkamp. Vi mener Norsk Industri’s ønske fra august om en rask politisk avklaring etter at ekspertutvalgets rapport foreligger kan imøtekommes, men at det bør settes en stopper for aktørenes påvirkningsarbeid som har vært intensivt i flere år^[1] på tross av beslutningene fra Porsgrunn kommune og Norcem. 

Vi har tillit til at departementet de siste 5 år har fått tilstrekkelig med innspill fra involverte aktører og at ytterlige omkamper bør unngås. Vi mener dette underbygges fra Norsk forening for farlig avfall som skriver i sitt innspill at “NFFA har ingen grunn til å underkjenne ekspertutvalgets rapport”.  Hvis departementet åpner opp for en skriftlig høringsprosess, så bør dette basere seg på en endelig beslutning om at deponialternativet Brevik er uaktuelt. Kun da vil høringsinnspillene bidra til løsninger som peker fremover på realiserbare løsninger.

●      Flere aktører pekte i innspillsmøtet på Miljødirektoratets tidligere konklusjoner. Vi forstår at direktoratets tidligere budskap passer bedre for de som ønsker NOAH tilgang til Dalen gruve. Men retorikken kan skape et inntrykk av at ekspertutvalget har tatt en uventet retning i forhold til tidligere høringsprosesser til planprogram og konsekvensutredning. Det er ikke tilfelle. Av ca 200 innspill til NOAHs konsekvensutredning er det kun en håndfull som har levert høringsinnspill som støtter tiltakshaver. Over 90% går i samme retning som ekspertutvalgets konklusjoner, inkludert kapasiteter som Norcem selv, regiongeologen i Vestfold, Buskerud og Telemark, samtlige kommuner og fylkeskommuner i regionen, tidligere leder av SINTEF Molab m.fl.

Ekspertutvalgets rapport forsterker hovedvekten av innspillene som mener staten ikke bør arbeide videre for en deponiløsning i Brevik. En gjennomgang av det begrensede antall høringsinnspill i favør av NOAHs ønskede løsning viser interessante funn:
Vardar Varme, Metallco Oppland, Elkem Bremanger, Bio-El Fredrikstad og Solør Bioenergi, inneholder påfallende nok eksakt samme formulering av konklusjonen: “Etter vår forståelse viser utredningene at Dalen gruve er godt egnet som fremtidig deponi for uorganisk farlig avfall.“ Selv skrivefeil fra et felles tekstlig utgangspunkt går igjen i de fire første^[2].

Sarpsborg Avfallsenergi, Frevar og Kronos Titan, Eidsiva BioEnergi, Borregaard, Avfall Norge støtter også tiltakshaver. Det gjør også Norsk Industri (“I sum synes det som om konsekvensene for miljø og samfunn av et deponi for farlig uorganisk avfall i Brevik vil være  relativt små.”), og Bellona (“Gitt seriøsitet,  teknologivalg og lokasjon mener Bellona at den løsning som her er presentert i KU er det beste alternativet i Norge”). Vi undrer oss over at NOAHs støttespiller konkluderer slik uten å ha gjort grundige vurderinger av de faglige motforestillingene. Vi finner det underlig at spesielt Norsk Industri ikke tar inn over seg høringssvaret fra Norcem. Det synes også lite sannsynlig at en ny høringsrunde vil bringe frem tunge faglige argumenter for NOAHs Brevik-løsning, når ingen av disse er kommet frem verken i høringsinnspill til planprogram eller konsekvensutredning eller innspillsmøtet 15. november.

●      Ekspertutvalgets rapport og konklusjoner understøttes av situasjonen og utvikling av volum av uorganisk avfall i Europa og verden forøvrig. Eksempelvis estimeres det at 70 nye avfallsforbrenningsanlegg vil bygges hvert år frem til 2027 som medfører at forbrenningskapasiteten av restavfall vil øke betydelig fra dagens 360 millioner tonn til 530 millioner tonn de neste 8 årene. Når ca. 3% av avfallet som forbrennes ender som flyveaske har ekspertutvalget rett i at denne type avfall må renses, slik at ikke-fornybare ressurser gjenvinnes og restmengdene til deponi minimeres. For norsk industri vil også den globale avfallsutfordringen representere internasjonale markedsmuligheter for eksport av miljøteknologi.  

●      Det er verdt å merke seg likheten mellom konklusjoner fra Ekspertutvalget og Bellonas rapport “Avfall -avskaffelsen av kastesystemet rapport nr 5 2002”. I denne rapporten skriver Bellona at Norges håndtering av farlig avfall i stor grad er styrt i bestemte retninger som virker hemmende på utvikling av mer økonomiske og bedre miljømessige alternativer. Kritikken av Ekspertutvalget sett i lys av Bellonas egen rapport er underlig nok i seg selv. Ennå mer påfallende er det når vi vet at Bellona-rapporten ble laget året før Bellona inngikk økonomisk samarbeid med NOAH. Vi mener at ekspertutvalgets vurdering av Langøyas dominerende posisjon og kapasitet som en barriere for teknologiutvikling og nyetablering er helt korrekt, og syns det er synd at Bellona la sine tanker fra 2002-rapporten vekk etter å ha startet sitt NOAH-partnerskap. 

●      Vi finner det påfallende at Norsk Industris Stein Lier-Hansen vektlegger sin dialog med Boliden i Odda uten å nevne Norcems beslutning om å ikke tillate deponi i deres gruver. Lier-Hansen uttaler i innspillsmøtet 15. november at et deponialternativ i Odda er utelukket siden Boliden avviser å engasjere seg eller tilrettelegge for dette. Norcem har, siden første kontakt med NOAH, vært tydelige på at det ikke er aktuelt med deponi i noen form før gruvedriften er avsluttet. Departementet kan dermed velge å vurdere Brevik-alternativet på samme måte som Norsk Industri vurderer Boliden Odda-alternativet, og avslutte arbeidet for et nytt deponi i Brevik.

●      Innlegget fra Jan Klauset i Kronos Titan har flere interessante elementer. Krisa for Kronos Titan er kun et faktum om det ikke finnes alternativer. Tiltakshaver i Raudsand har tidligere tilbudt Kronos Titan mottak til samme kostnad som dagens løsning. Mest oppsiktsvekkende i deres innlegg var likevel opplysningen om nedleggelse av konsernets fabrikk i Leverkusen. Mange av deltakerne på innspillsmøtet oppfattet dette som en trussel om nedleggelse av fabrikken i Fredrikstad, samtidig som det ble argumentert for at det er miljømessig feil å regenerere svovelsyre.  At Kronos-konsernet tar konsekvensen og vurderer nedlegging når krav til lønnsomhet eller rensing blir for høye er neppe nyheten i seg selv. Vi opplever at bildet som tegnes er taktisk, og må kanskje kunne kalles en fordreining av virkeligheten: I Leverkusen Anzeiger 13. november 2019 beskrives nedleggelsen av fabrikken i Leverkusen som overgang fra sulfatprosess til den mindre avfallsgenererende og mindre energikrevende kloridprosessen uten at dette reduserer antall ansatte. Vi er bekymret hvis departementet blir forledet av Klausets innspill. Det er også interessant at Kronos Titan på syttitallet ble pålagt å sette av midler til et fond for å få bukt med utslippene. Plan for utslippsreduksjon ble utsatt fordi bedriften vurderte overgang til nettopp klorprosess. Kronos Titan synes skjermet for helt naturlige krav til utslippsreduksjoner i årtier. Det synes underlig sett i lys av kravene Grenlandsindustrien har møtt, med nedlegging av store produksjonsenheter som konsekvenser.

Videre undrer vi oss både over argumentene om mer-energiforbruk og lengre fraktavstander ved krav om rensing eller transport av forurenset syre til Nesset i stedet for Brevik. Kronos Titan bruker årlig over 300 GWh i sin prosess for fremstilling av TO₂-hvitpigment. I dette energiforbruket er ikke ilmenitt-utvinningen av deres råstoff fra Titania medregnet. Energiforbruk og klimafotavtrykk for syregjenvinning må derfor sammenliknes med Kronos øvrige energi- og miljøbelastninger for å vurdere miljøargumentet for en evt. syregjenvinningsprosess og en evt. konklusjon om at rensetrinnet eller transportavstander til Raudsand har uakseptabel miljøbelastning. Vi undrer oss også over at Kronos bruker transportavstand til Raudsand for sitt avfall som negativt argument, når over 90% av Kronos Titan sin produksjon går til eksport, med Europa som det største markedet. NOAH selv har fortalt at de har vært i dialog med Kronos Titans anlegg i Tyskland for å sende syren til Langøya, og annet avfall til NOAH har også idag betydelige transportstrekninger gjennom Europa. Her mangler totalt konsekvent argumentasjon. Det er derimot positivt at syren fra Kronos Titan er testet i HaloSep-prosessen, og vil kunne benyttes i gjenvinning- og behandlingsprosessen av flyveaske i Raudsand-alternativet. Vi mener det også er relevant informasjon at Veolia fortsetter å investere i økt kapasitet av svovelsyregjenvinning for å dekke etterspørsel av denne etterspurte råvaren, sett i lys av agitasjonen fra aktører som vil skjerme Kronos for å ta ansvar for eget avfall. 

●      Koblingen av avfallsfraksjonene svovelsyre og flyveaske i NOAHs samlede forretningsmodell er en selvforsterkende floke. Løser man det ene, må man også løse det andre. En innspillskonferanse får ikke frem en del av de underliggende kreftene og motkreftene overfor aktører som representerer bærekraftige alternativer til de som tjener på floken. Disse møter helt andre motkrefter når mikrofoner og scenelyset er slått av. Et eksempel på dette er nevnt i leserinnlegg i Porsgrunn Dagblad, 9. November (vedlagt).

●      Bergmesteren Raudsand, Stena Recycling og Veidekke synes å være den mest sannsynlige totalløsningen i det tidsperspektivet vi har foran oss.

Likevel tror vi at den øvrige teknologiutviklingen og økt konkurranse i markedet vil akselerere når det ikke lenger er sannsynlighet for NOAHs ekspropriering av Dalen gruve og overkjøring av Norcems og Porsgrunn kommunes beslutning. Vi mener derfor at følgende tiltak bør iverksettes umiddelbart:

○      Hovedkonklusjoner i Ekspertutvalgets rapport vedtas som statlige føringer for videre arbeid. 

○      Det tas en endelig beslutning om at Norcems beslutning respekteres. Dette vil medføre at realiserbare løsninger får nødvendig fokus og moment slik at de etableres i tide.

○      Import av farlig avfall, som idag reduserer gjenværende kapasitet på Langøya,  minimeres til kun å omfatte flyveaskeimport som behøves for å behandle norsk avfallssyre.

○      Teknologiutvikling incentiveres gjennom konkrete målrettede utlysninger og virkemidler som beskrives i ekspertutvalgets rapport.

○      Ønsket om skriftlig høringsprosess med kort tidsfrist imøtekommes, men med den forutsetningen at Brevik-alternativet er lagt dødt. Dette vil bidra til at de skriftlige høringsinnspillene kan fokusere på ekspertutvalgets hovedkonklusjoner og inneholde konstruktive innspill for å sikre en fremtidsrettet håndtering av farlig avfall i Norge.

Avklaring av hva som skal gjøres når Langøya er full har ligget på bordet til en rekke statsråder. Klima- og miljøministerens initiativ til å nedsette ekspertutvalget og deres konklusjoner danner grunnlag for en ny, bærekraftig retning for norsk avfallspolitikk som vi applauderer.

Med vennlig hilsen

Bård Stranheim                   
Thor Kamfjord                        

Brevik/Oslo, 19. november 2019

---

^[1] Vi har omtalt dette i bl.a. følgende blogg: https://telemarksopplevelser.blogspot.com/2017/12/med-lobbylov-skal-landet-bygges.html

^[2] “Det er svært viktig å sørge for en fortsatt forsvarlig behandling av uorganisk farlige avfall etter at deponiet på Langøya avsluttes.”

Vedlegg:

Svar på lederkommentar i PD 8. november 2019:

Regjeringspartiene ønsker mer kunnskap om deponi. Bra!

Regjeringen skal snart ta stilling til lokalisering av deponi for farlig avfall. De har en utfordring i å skille snørr og barter. Mange påstander. Derfor inviterte Høyre regjeringspartienes stortingsgrupper til et møte 27. mars 2019. Påstandene fra konstellasjonen som vil inn i breviksgruvene kommer jeg tilbake til. Mitt innlegg kan du lese her:

La meg begynne med noen sitater. Mer enn fire års sterkt privat engasjement er basert på kilder, hovedsaklig langt fra Grenland, i våre naboland og i Europa. I vår siste rapport som plukker fra hverandre Bellonas forsvarsskrift for Brevik publisert 20. Mars i år, har vi brukt 62 referanser. Hvis det jeg nå forteller dere er feil, tar disse 62 feil.

Om NOAHs metode sier ISWA -en internasjonal non-profit kompetanseorganisasjon i avfallshåndtering:

“Dette resulterer muligens i innkapsling av tungmetaller, men det er ikke sannsynlig at denne type prosessering, i et langtidsperspektiv, vil redusere utlekking vesentlig.” Hvis det er slik at NOAHs metode er så fortreffelig, så syns jeg det er underlig at prosessen ikke er anvendt noe annet sted.

Om Stena Recyclings metode intervjues lederen av Danmarks største avfallsanlegg, energisjef Per Wulff ved Vestforbrænding i et radioprogram:

“Vi vil med dette håndtere de miljøproblemer som er med dagens situasjon, og etter forsøksperioden vil vi med fullskalaanlegget få en BILLIGERE løsning med rensing enn dagens situasjon der vi sender flygeaske til Langøya. Etter 2021 forventer vi kommersiell drift, der asken er gjort ufarlig og dermed slipper å sende asken til deponi for farlig avfall, men håndtere den i Danmark.”

I det samme radioprogrammet sier NOAHs prosjektdirektør at dette vil bli mange ganger så dyrt…   hvem skal man tro? Dette er det store dilemmaet i denne saken: Fakta står mot fakta. Noen tar feil, om teknologiske muligheter, om tidsperspektiv, om alternativer, om risiko, om utlekking osv. Og spørsmålet blir skal vi tro på de som sier det går eller de som sier “dere får det ikke til”?

Om OIW Process sin metode sier EU og Horizon 2020 at deres løsning tilfredsstiller kravene til “seal of excellence”. Teknisk, kommersielt potensiale og bedriftens gjennomføringsevne. Om den samme metoden sier NOAHs eier Bjørn Rune Gjelsten at “de ikke har noe nytt på gang med sin teknologi” (RB-nett 14.10.17). Likevel har alle de største forbrenningsanleggene i Norge tegnet avtale, og Haraldrud har satt dato for ferdigstillelse av fullskala.

Om gruvene i Brevik sa Carl Hartmann i 2013 at disse er “pottetette” (til Kretsløpet i et intervju 16.12.2013), til å endre dette til “selvreparerende” i sin konsekvensutredning høsten 2018. Om dette sier regiongelogen i Vestfold, Buskerud og Telemark at det vil skje en “oppløsning snarere enn reparering”. Etter et forsøk på bortforklaring fra NOAH setter regiongeologen provosert i gang et tyngre forsøk og hyrer inn en internasjonal ekspert fra universitetet i Bergen, Stein-Erik Lauritzen, som bare forsterker kritikken av NOAHs forståelse av geologien. Sprekkene vil øke et sted mellom 10cm til 1m i deponiets levetid. Sånn kan fagfolk stå mot fagfolk, men det mest betenkelige, syns jeg, er at Miljødirektoratet kopierer de samme feilene i sin vurdering av Brevik og Nesset til KLD 31. Oktober 2018: “Kalkstein har en selvreparerende og tettende effekt, og dette gjør at mindre sprekker gror igjen med kalkspat.”

For meg er det også forunderlig at NGI som underleverandør til NOAHs konsekvensutredning, legges større vekt på enn vårt eget fagdirektorat, NGU.

Det er også uforståelig at Miljødirektoratet nekter å møte NGU når NGU ber om et møte for å gi Miljødirektoratet kunnskap om feil i konklusjonene om fjellets egnethet i Raudsand. Men godt at statssekretær Atle Hamar inviterte NGU til møte for å få fakta på bordet.

Carl Hartmann 

Om gruvene er pottetette eller lekker mer og mer, er ikke så viktig desrom filterkakene til NOAH er stabilisert og solidifisert. Denne gipsen løses opp i vann, og konsekvensutredningen forsøker å trygge oss på at tungmetaller vil forbli i gipsen når gipsen løses opp. At ionebytter vil skje innbyrdes i de oppløste filterkakene. Om dette sier tidligere leder av Sintef MOLAB, Arne Aasheim det motsatte. Det gjorde også ISWA som vi hørte innledningsvis. Man trenger ikke Nobelprisen i fysikk, eller kanskje mente du kjemi, Frederic Hauge, for å forstå at ionebytte ikke stoppes av et innadgående vanntrykk som du antydet nettopp ved å si at det ikke kan skje utlekking.

Norcems egen vurdering av konsekvensutredningens gruvekompetanse er sannsynligvis også noe vi ikke har sett ofte, industri mot industri på denne måten. Norcem har vært tydelig på at deponi i Dalen Gruve er uaktuelt så lenge de har aktivitet der.

---

Vi har kommet opp i en floke fordi denne prosessen begynte helt feil. Den begynte med en 20 år gammel forståelse av at Langøya skulle avløses av Breviks gruver. Bellona, NOAH og Norsk Industri har fått Miljødirektoratet med på den virkelighetsforståelsen, forut for kunnskap. Jeg har pekt på hvordan kunnskapen har endret seg 180 grader på noen punkter allerede. Men det har også skjedd vesentlig teknologiutvikling i disse årene. Det ville skjedd mer om staten hadde sagt “vi skal ha en morgendagens håndtering av farlig avfall”, og ikke “vi skal finne et nytt hull når Langøya er full”. Det var oppdraget Miljødirektoratet satte ut da Porsgrunn kommune satte ned foten i 2015. Den gang var oppdraget å finne en nedlagt gruve eller dagbrudd. Da skulle man tro at Brevik ble tatt ut når Norcem erklærte nye 20 år med gruvedrift.

Teknologi-aktørene har fått lite oppmerksomhet. OIW startet sin utvikling etter at min kamp-partner i saka, Thor Kamfjord, utfordret dem for under fire år siden. Tenk hva vi kunne fått til med tydelige politiske målsettinger og incentiver eller innovasjonsprogrammer som kan utvikle norsk rense- og resirkuleringsbedrifter, vi har et perfekt utgangspunkt for å lage en klynge i verdensklasse.

En offentlig anbudsprosess i 2015 skulle også startet med bestilling av beste tilgjengelige teknologi for å bygge fjellhaller. Ikke gjenbruk av gamle hull. Slike lokasjoner vil aldri kunne bli tette. Norge er verdensmester i å bygge tunneler og kaverner for olje og gassindustrien. Forinjsering før sprengning i riktig type fjell vil fjerne den risikoen folk med god grunn frykter over Breviksgruvene. Vi har mange slike fjell i Norge, og mange av dem ligger så langt fra større bosetninger at de også tilfredsstiller de distansekrav som ligger i EU-forskrifter og tidligere miljørettsdommer. En sånn lokasjon er neste på talerlisten.

Å erobre gruvene mot lokaldemokratiets vilje kan holde liv i rettssaker i årevis -10-15 år sier en professor i Belgia med miljørett som spesialområde. Mye penger står på spill. Men i et langt perspektiv er kanskje det viktigste at det står store naturressurser på spill. Flyveasken inneholder hele den periodiske tabellen. Bare i Europa er det over 10MRD i verdier i flyveaske årlig. Mange av stoffene vil vi gå tom for. Det er over 500 forbrenningsanlegg i Europa idag, hele verden går den veien, og det finnes ikke hull nok på kloden til å fortsette med volumdeponi som løsning. De samme betraktningene kan vi gjøre rundt andre avfallsstrømmer. Dette er et veivalg som kan ha effekt for generasjoner: Mener vi sirkulærøkonomi? 

De eneste argumentene som taler for Breviksgruvene er økonomiske. 

På kort sikt.

Får vi Norsk Industri med på laget for å sikre norsk industris overgang til sirkulærøkonomi?

"Får vi Norsk Industri med på laget for å sikre norsk industri og kommuners overgang til sirkulærøkonomi?" -det burde vært overskriften om deponi og norske kommuner, Stein Lier-Hansen. Langøya blir full en dag -jo mer vi importerer, jo fortere. Du sier 2022, NOAH og Bellona opererer med 2024 og 2026 gitt visse forutsetninger. At det haster så veldig nå, må vel nesten NOAH selv og kanskje også dere ta deler av ansvaret for, siden det ikke kreves romfartsteknologi for å beregne når et hull blir fullt. Om kommunenes manglende engasjement skriver du, men Porsgrunn kommune har vært en sterk pådriver på å løse disse problemene ved roten de siste 4 årene, ikke ved å fortsette gårsdagens praksis. 

Derfor mener jeg det er relevant å spørre Norsk Industri om:

1: Kan dere bidra til å offentliggjøre hvilke industriaktører som er avhengig av et volumdeponi, og at vi dermed kan sette søkelys på hva som er alternative teknologiske løsninger? De finnes, og kommer til å bli utviklet i større og raskere grad når den kommersielle oppsiden blir tydelig for bransjen som i dag jobber med innovasjon. Min påstand er at samtlige ønsker seg en plan B, de fleste har en plan B, men velger plan A fordi den er billigst. Kronos Titan har fått walkover i en lang periode mht å iverksette rensing som gjøres andre steder i verden.

Tilsvar 17.12.18

2: Kan dere gjøre mer for de små teknologiselskapene som jobber med måter å forandre verden? De jobber i motbakke, fordi det er så mye penger og stor makt i å bevare dagens praksis. Fakta er at de fleste avfallsforbrenningsanleggene ønsker å rense flyveasken og redusere mengdene farlig avfall til deponi.

3: Hva gjør dere for å hjelpe prosjekter som eksempelvis Raudsand-prosjektet, som ønsker å løse farlig avfallsstrømmer med teknologi, og deponere den siste uungåelige resten i fjellhaller som er langt fra folk og laget til fomålet -ikke gjenbruke hull i fjellet som aldri var laget for å være tett lagringsplass. Disse gruvene i Brevik burde Norsk Industri engasjere seg i ut ifra hva kan gruvene og nærhet til norges største punktutslipp av CO2 kan brukes til som er langsiktig og sirkulærøkonomisk. Har jeg oversett at Norsk Industri kan ha heiet på eksempelvis algeprosjekt i gruvene, slik det gjøres og klappes for i Finnfjord. Fakta er at Brevik-alternativet er dødt etter at både Porsgrunn kommune og Norcem har avvist etablering av et deponi i gruvene. Norcem har som kjent konsesjon til 2040.

Det var tre kjappe utfordringer. Men det Norsk Industri og beslutningstakere bør svare på er fakta og utfordringer gitt i dette høringssvaret til NOAHs konksekvensutredning: Brevik Vels høringsinnspill.

Artikkel skrevet av Stein Lier-Hansen i Kommunal Rapport 05.12.18:
https://kommunal-rapport.no/meninger/debatt/2018/11/nytt-deponi-og-norske-kommuner-0?fbclid=IwAR06CBpjsSyA4_k9xeDcLikMFLmye0srE-mERQh0uy5uH1agJ4cWIGAOuXA

Mitt tilsvar publisert i papirutgaven 14.12.18, digitalt 17.12.18:

https://kommunal-rapport.no/meninger/debatt/2018/12/far-vi-norsk-industri-med-pa-laget

Følelser er også fakta

 

 

 

Denne uka har det vært deponi-dialog i alle kanaler. TA, Porsgrunn Dagblad og NRK har alle plukket opp min invitasjon til en kopp kaffe hjemme i stua mi, hvor jeg inviterte mine 430 geografisk nærmeste Facebook-venner. Med de som er for et deponi som målgruppe. Jeg ønsker å se det samme lyset som de har sett, og ønsker meg fakta og en arena med saklig og voksen dialog. Det kan vanskelig sies om arrangementet i Langesund i forrige uke. Begge parter må ta ansvar for det, men jeg forventet mest fra de gråhårede herrer på podiet som kommer fra hovedstaden for å overbevise folket om at deponi i Brevik er bra. Da en av disse herrene på podiet fyrte av tredje kraftsalve mot en person som ikke var til stede, reiste jeg meg og gikk. Det føles fordummende med slik dialogform. Mine følelser fikk meg til å bruke beina og gå.

Jeg tror på dialog. Jeg tror begge parter kan bedre. Jeg tror vi kan bli klokere av å lytte til hverandre, til og med endre standpunkt. «When facts change, I change my mind» har vært en klok manns råd jeg har forsøkt å leve etter. Derfor inviterte jeg de som har motsatt standpunkt av mitt hjem i stua mi, ikke for at jeg skulle overbevise dem, men at de kunne få overbevise meg. Jeg ønsker ærlig talt å bruke ressursene mine på andre ting, ønsker at samvittigheten gir meg aksept for å holde kjeft.

I denne saka har jeg hatt mange innom stua mi, og ennå fler på telefonen. For første gang hadde jeg to som var for. Og all ære til dere to! Det krever mot. Jeg vet selv hvordan det er å ligge søvnløs på grunn av følelsene av å være truet i denne saka. Igjen, legg merke til ordbruken «følelsene av å være truet». Det er «bare» en følelse, men de gjør mer med livskvaliteten min enn all verdens fakta.

Tilbake til stua mi: Jeg er glad når representantene for ja-siden omtaler dialogen som hyggelig. Den var ikke balansert, for representantene fra nei-siden dukket  opp i større antall enn jeg hadde fått varsler om. Likevel var det en gjensidig respekt, og på sitt beste var det nysgjerrighet.

Hva sitter jeg igjen med?

Jeg sliter fortsatt med å forstå hvilke fakta vi ikke har på bordet i dag, som dermed forsvarer en Konsekvensutredning. NOAH/Norcem har laget sin egen konsekvensutredning, COWI, regiongeologen og mange andre har laget sitt underlag til Miljødirektoratets innstilling, og det foreligger forskrifter og beskrivelser av beste praksis og erfaringer fra hendelser i andre land som gjør at vi har fakta nok til å gi den modige Porsgrunnsordføreren full støtte i at dette er en dårlig ide.

Jeg fikk imidlertid et utbytte av å høre fagfolk innenfor kjemi og miljøteknologi som tror

• at det offentlige er god til å stille de riktige kravene
• at de store industriaktørene er gode til å utvikle ny teknologi
• at industrien er god nok til å drive uten ulykker
• at stabilisert masse forblir stabilisert for all fremtid, eller at staten vil sikre at fremtidige utslipp blir fanget opp og forsvarlig håndtert.

Jeg skulle ønske at jeg trodde på alt dette!

Hersketeknikk

Det som for meg er mest opplagt etter denne kvelden og etter å ha møtt og snakket med svært mange ja-folk, tvilere og nei-folk: De fremtredende motstanderne har lest seg grundig opp på saka. Det er imponerende hvor mye innsikt de har i internasjonale og nasjonale dokumenter og stedlige fakta. Jeg har et råd til LO og Norsk Industri: Bruk aldri kortet «motstandere mot deponi har basert sitt standpunkt på følelser, ikke fakta». Det oppleves som en hersketeknikk i debatten, og dere har ikke grunnlag for påstanden i fakta.

Råd til NORCEM

Det som likevel gjorde mest inntrykk på meg denne kvelden, var fortvilelsen fra de som er mest plaget av nærheten til industrien idag. Når så mange sier at de vil flytte hvis belastningen blir større, trenger vi flere utredninger av omdømmeeffekten? Spør folk som bor her, eller spør eiendomsmeglere som allerede idag opplever at folk takker nei til å investere i regionen pga deponi-risikoen. Et lite råd til Norcem: Dere risikerer å miste mer av deres sårt tiltrengte goodwill gjennom denne kampen mot lokalbefolkningen. Overlat giftdeponiet til industriutviklere som står på Miljøverndirektoratets liste over mulig lokaliseringer, og som ligger langt fra folk. Brevik har 100 ganger så mange innbyggere boende innenfor 500 meter som nr 2 og 3 på lista.

Avstand til folk

For det var ett punkt vi var enige om i stua mi, ja-folket og nei-folket: Hadde de uhellene som har skjedd på Langøya skjedd midt i Brevik by hadde konsekvensene vært mye større. Det er fakta! Og risikoen er nok til at folk får følelser. Følelser får folk til å bruke beina og gå. Eller komme: Da jeg kjøpte hus i Brevik for 13 år siden brukte jeg de fem første sekundene av visningen på å skaffe meg følelsen som fortsatt preger min kjærlighet til denne plassen. Jeg kjemper for at andre skal få den følelsen.

Følelser ER fakta!