Sunday 26 November 2017

Mangler realitetsorientering





Adm. dir. Carl Hartmann skriver i Varden  24.11.17 et tilsvar til vår "Fakta som ikke går inn" med budskapet "Savner realitetsorientering".
Dette er første gang NOAH møter oss på en faglig arena om teknologi og innovasjon. Vi har invitert til en slik dialog i halvannet år, og har etterlyst overbevisende argumentasjon og innsikt. Dette etterlyser vi fortsatt etter Hartmanns tilsvar.

For å ta konklusjonen først:

Carl Hartmanns i Varen 19.11.17
tilsvar til vår forrige kronikk
Hartmann forsøker å skape en realitet, ikke beskrive den. Hartmanns hovedpoeng er at selv etter utvinning av metaller fra flygeasken så reduserer ikke dette deponimengden dramatisk.

Realiteten er annerledes.

Hovedpoenget vårt er at ved å rense flygeasken så reduseres deponimengden til farlig avfall deponi dramatisk. Vår realitetsorientering er bl.a. basert på følgende:

Avfall Sverige konkluderte allerede i 2014 følgende: «Den sammanlagda potentialen för de kritiske metallarne i svenske askor uppgår til ca. 1.3 mrd kronor. Lägger man därtil även kvarvarande mängder aluminium, koppar och zink ökar potentialen med ytterligare en miljard».

I samme rapport gir Avfall Sverige sitt hovedpoeng:

«Udvikling af teknologier til udvinding af metaller vil således vil løse to problemer: Asken bliver renere og skal ikke længer deponeres som farlig affald, samtidig med at værdifulde ressourcer bliver opsamlet og genanvendt.»

I et sirkulær økonomi perspektiv er realiteten at sink har ca. 17 års global tilgjengelighet med nåværende forbruk. Tar vi for oss sink i flygeaske er årlig verdi i svensk flygeaske potensielt verdt ca 75 MSEK. For EU27, er sinkverdien i flygeaske ca. 600 MSEK per år.

I 2016 utgir svenske Energiforsk sin sluttrapport fra prosjektet «Behandling och återvinning av outnyttjade resurser i flygaska från avfallsförbränning”. I sluttrapporten beskrives dagens løsning for håndtering av svensk flygeaske, der 50% behandles med NOAHs prosess på Langøya. Resten håndteres av svenske aktører som bla. Ragn-Sells og Renova.

Vi realitetsorienterer og formidler budskapet fra Sverige: «None of these solutions are sustainable in the long run for the large amount of ash generated and there is thus a need for a long-term, safe, way of treating the fly ash from incineration of MSW». NOAH satt selv i referansegruppen til dette prosjektet.

En kortere versjon av denne bloggposten
Varden 29.11.17
Videre er realiteten: «The report clearly emphasizes the need for treatment methods complying with the generation goal and the goals for environmental quality that the Swedish Government has decided on. None of the commercially available methods can be said to fulfill these goals

Ragn-Sells har kompetanse til å ta ansvar.

Ragn-Sells tar derfor i bruk den patenterte Ash2Salt-prosessen i sitt anlegg som skal stå klart i 2019-2020. Vi realitetsorienterer:  «Efter processen har mängden aska minskats och kan deponeras på ett enklare sätt. Salterna kan återanvändas på olika sätt i samhället. Bland annat anses växtnäringsämnet kalium idag vara en kritisk icke förnybar resurs som nu kan recirkuleras tillbaka till lantbruket. Avfallet slipper exporteras, onödiga transporter kan undvikas och det renade saltet får nytt liv som exempelvis gödselmedel eller vägsalt här i Sverige.»

Realiteten er at opp til 40% av flygeasken kan bestå av løslige kloridsalter som sammen med tungmetallene gjør at flygeasken er farlig avfall. Et viktig poeng er: Fjernes komponenter i flygeasken som er farlige i den formen de foreligger, så kan de omdannes til verdifulle ressurser. Den resterende asken kan enten deponeres i mer ordinære deponi, eller danne grunnlag for nye produkter.

I 2015 offentliggjorde den danske Miljøstyrelsen resultater som dokumenterer effekten av HaloSep-prosessen. HaloSep-prosessen er utviklet for å behandle flygeaske slik at avfallet overholder kravene på danske deponeringsanlegg. Vi realitetsorienterer:  «Mængden af røggasrensningsaffald til deponering reduceres derved betydeligt

Stena Metall har kompetanse til å ta ansvar.

Stena har oppskalert sin teknologi som allerede kjøres fullskala på det største forbrenningsanlegget i Danmark. Vestforbrænding realitetsorienterer: «HALOSEP®-anlægget forventes at kunne udvinde og nyttiggøre ca. 400 tons metaller og ca. 3.000 tons salt fra det, vi renser ud af røgen fra affaldsforbrændingen.»  Gjennom patentert teknologi vil Stena Metall sammen med partnere rense flygeaske slik at denne kan håndteres av lokale deponi.
Hartmann gjør et poeng at han har snakket med «sveitserne selv», og slår fast at en slik gjenvinningsløsning ikke er gjennomførbar.
Vi har et annet syn på Sveits og mulighetsrommet enn Hartmann, og skal forsøke å formidle realitetene. 
I Sveits så fremstilles høyverdig sinkmetall fra flygeaske gjennom væskekstrasksjon (FLUWA) og elektrolyse (FLUREC). Vi er enig med Hartmann at dette er mer omfattende enn å blande flygeaske med svovelsyre fra Kronos Titan og lagre avfallsgips som farlig avfall i hull i bakken.   
I Sveits er det myndighetskrav at sink skal utvinnes fra flygeaske. Den nye sveitsiske avfallsforskriften trådte i kraft 1. januar 2016. I 2010 så ble ca. 30% av all flygeaske i Sveits bearbeidet for videre sinkgjenvinning. I 2016 var dette økt til 60%. Realiteten er at FLUWA-prosessen er kostnadsnøytral, da de reduserte deponikostnadene kompenserer for kostnadene forbundet med flygeaskerensing. I tillegg får Sveits tilgang til sink som de ellers måtte importere.
Hartmann har rett at det i dag kun er ett FLUWA-anlegg som benytter FLUREC prosessen, der ren sink blir utvunnet industrielt. Hartmann fremstiller likevel fakta feil da det i realiteten allerede i 2012 var 13 avfallforbrenningsanlegg i Sveits som renser flygeaske med FLUWA-prosessen og sender produktet videre til sinkutvinning.  
Sinkhydroksid-slammet fra FLUWA-anleggene går i dag til sinkutvinning via Waelz-prosessen i naboland. Dette ønsker Sveits å endre på. I tillegg til å integrere FLUREC-prosessen i flere FLUWA-anlegg, så planlegger Sveits å etablere SwissZinc-prosessen innen 2021 som et alternativ for flygeaskerensing og sinkutvinning fra sine 29 avfallsforbrenningsanlegg.
Med andre ord er ikke det ene anlegget Hartmann viser til et engangstilfelle. Dette er det første, og er en utvikling av bærekraftig industri tilpasset den sirkulære økonomien.
Når det gjelder «de helt spesielle regler» som Hartmann syns Sveits har, er realiteten at Sveits har bestemt at metaller fra avfallsforbrenningsanlegg skal gjenvinnes og at løsningene skal være implementert innen 2021. Når det gjelder deponering av flygeaskerester så vil det være en realitet at dette kun tillates etter at metallene er utvunnet fra asken etter 2021. Vi ønsker at norske politikere skal vedta tilsvarende for Norge. At det i hovedsak er «staten som tar regningen» i Sveits finnes det ulike modeller for:
Forurensningsloven er en av de klassiske norske miljølovene, innført i 1981, med prinsippet om «forurenser betaler» som et bærende element. Det er alltid forurenser som har ansvaret for å begrense sin forurensning, overvåke og konsekvensvurdere den, og sørge for at den blir minimert og at avfall blir skikkelig håndtert. Men Forurensningsloven gir også myndighetene en rekke muligheter til å rydde opp i forholdene der forurenser ikke følger opp sitt ansvar, eller der det ikke er mulig å identifisere forurenser. I Norge krever forurensingsloven at renovasjonsordningen er selvfinansierende. Sett i lys av at flygeasken kommer fra forbrenning og energigjenvinning fra husholdningers restavfall og næringsavfall som ikke kildesorteres før gjenvinning, vil evt. noe høyere behandlingskostnader enkelt kunne fordeles uten merkbar økning i renovasjonsavgiften.
Vi er enig med Hartman at miljøfarlige stoffer som kvikksølv skal tas ut av kretsløpet. Realiteten som Hartmann ikke formidler er at volumet av kvikksølvholdig avfall som håndteres i Norge i gjennomsnitt kun er ca. 200 tonn per år og under 0.05 % av volumet som deponeres på Langøya i dag. Det er 10 lastebillass per år og vi trenger ikke et gigantdeponi som NOAH ønsker seg for å håndtere dette.
Realiteten er at mengden flygeaske i Europa kommer til å øke. I dag står 6 land i EU-28 for 75% av avfallforbrenningskapasiteten i Europa, og land som i dag ikke har deponiforbud kommer til å ha behov for økt forbrenningskapasitet. Verdensbanken forventer at Kina kommer til å doble sin avfallsproduksjon innen 2025 og når den kinesiske regjeringen har bestemt seg for å forbrenne 1/3 av sitt avfall i energigjenvinningsanlegg så får det konsekvenser.
Volumet av flygeaske kommer til å øke enormt i tiden som kommer. Det eneste som ikke øker i volum er plass til farlig avfall. Dette er en realitet det ikke er mulig å deponere seg vekk fra.
Spørsmålet som våre politikere, og gjerne Hartmann, må stille seg er: Skal Norge være et deponiland, der vi deponerer flygeaske som i andre land vil renses, eller skal vi være et teknologiland som tar i bruk og utvikler miljøteknologi som kan løse våre egne og andre lands utfordringer?
Når det gjelder å skape verdier av renset flygeaske så velger vi å se inn i mulighetsvinduet i stedet fortsette med «gjemmeleken». Et eksempel på dette er hos forbrenningsanlegget Returkraft i Kristiansand. Realiteten er at bransjeorganisasjon Avfall Norge hyller prosjektet og uttaler: «Det er noe alle forbrenningsanlegg i landet ville ha ønsket velkommen fremfor å lagre på Langøya». Vi tror også at andre anvendelsesområder for renset flygeaske vil realiseres.
Når det gjelder NOAHs konkurrent i Nesset kommune, så er realiteten at deres konsept, teknologiløsning og lokalpolitisk forankring skiller seg markant fra NOAHs løsning. Vi overlater til Bergmesteren Raudsand, Veidekke og Stena Recycling å overbringe disse nyhetene.
Det er som Hartmann skriver en realitet at det de seneste 20 årene er blitt lagt ned mye arbeid i å forsøke å gjenvinne flygeaske. I Norge har ikke innsatsen vært like stor. Hartmann nevner gode eksempler på slike selskaper som har gjort dette. At Hartmann ikke nevner NOAH blant disse selskapene skyldes ikke beskjedenhet, men er en realitet som medfører at NOAH etter 30 års drift på Langøya ikke har en plan B, der flygeaskerensing inngår.
Når Hartmann hevder at deponeringsmengden i beste fall reduseres med mellom to og tre prosent etter rensing av flygeaske og gjenvinning av metaller så er dette i realiteten helt feil. Denne forståelsen er i våre øyne en dårlig søknad for å få fortsette som ansvarlig for vårt farlige avfall.

Vi skjønner at Hartmann savner realitetsorientering. Vi er bekymret for at han mangler det, men håper at han innser at NOAHs eget kjølvann viser en kurs som leder til grunnstøting hvis den ikke endres.

Forfattet av Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Sunday 19 November 2017

Revestreker (same shit, new wrapping)

Dette blogg-innlegget handler om en skittpakke. Jeg kunne valgt å bli såret, lei meg og tatt «offerrollen». Den rollen har noen andre tatt.  Jeg velger derfor å ta «fortellerrollen». Jeg starter med et lite eventyr:

Det var en gang for lenge siden, så lenge siden at det var lov å kaste det andre trengte. Noen kalte det «gjemmeleken». Brødrene Askeladd, var egentlig ikke brødre. Det var nesten ikke mulig å se forskjell på det de sa og skrev, og mye om mangt mente de. Brødrene Askeladd het egentlig Fjord og Strand og bodde i en vik. Fordi de alltid satt og rakte i aska, fikk de kallenavnet Brødrene Askeladd. Begge hadde hver sin prinsesse, men var ikke interessert i halve kongeriket og heller ikke i sølvpenger. De ønsket bare å leve lykkelig i den brede vika og gjøre en liten forskjell i en større sammenheng.

«Jeg fant, jeg fant», sa den ene der han satt og grov i aska. «Hva var det du fant?» spurte den ene prinsessa. «Jeg fant sink!». «Fysj, hva skal du med det? Du blir så svart av å grave i aska.». «Å, det er verdifullt, det kan komme til nytte en dag!».
«Jeg fant, jeg fant», sa den andre, der han også satt og grov i aska. «Hva var det du fant?» spurte den andre prinsessa. «Jeg fant salter!». «Fysj og fysj, slutt med det der, du blir så svart og møkkete». «Jeg kan komme til å trenge saltene en vakker dag» svarte den andre brødrene Askeladd.

Plutselig banket det på døren. Utenfor sto reven. Han var som vanlig innom for å samle inn asken fra alle gårdene rundt i landet. Han eide allerede halve kongeriket, men ville ha mer. Asken samlet han inn mot klekkelig betaling som han brukte til å bygge og drive handel i hele kongeriket. Litt ekstra til fart og moro ble det også, men mest for Reven. Brødrene Askeladd protesterte og sa at reven skulle gå sin vei. De ville ikke kaste asken. Og de ville i hvert fall ikke putte asken inn i revehiet til reven.

Reven ble skikkelig sinna og ropte på sin venn Ulven som begynte å ule. Mange ble redde og veldig stille da Ulven hylte, og særlig når ulveflokken ulte med. Brødrene Askeladd ble ikke sååå redde, og ba reven om å slutte å mase. «Et nei er et nei» sa de. De forsøkte å forklare hvorfor til reven, men reven ville ikke høre eller forstå. Etter å ha holdt på en stund, ble reven så sint, at han tok med seg både Ulven og Jerven og gikk til kongen for å få sin rett. 

Jerven var en luring. «Si at det er å ta ansvar» sa han. Han hadde fått alle til å tro at han både var klok og snill, som slåss for at alle skulle ha det bra. Ikke så mange visste at Reven betalte Jerven masse penger for at Reven skulle ha det bra. «Si at kongedømmet er i deep shit» hvis kongen ikke gjør som vi sier. Kongen trodde på Reven, og ville gjerne gi sitt segl på et pergament som ga Reven rett til ikke bare å samle asken fra hele landet, men fra hele verden. Reven var veldig fornøyd. «Det hjelper heldigvis ikke å si nei hvis Kongen sier ja» tenkte han. Kongen fikk aldri vite hvorfor Brødrene Askeladd sa nei. Det sørget både Ulven og Jerven for. De var så lei av det de kalte «kunnskapsløs synsing». Det visste de at Kongen ikke likte. Derfor ble alt de ikke likte å høre kalt nettopp det. Det de selv sa, kalte de «fakta».

Brødrene Askeladd samlet alle sine gode hjelpere og dro til kongsgården for å overbevise kongens menn om at Reven måtte stoppes. «Asken inneholder verdier», sa de. Viktige for både Kongen og andre kongedømmer. «Revehiene er også verdifulle, hvis man bare er litt eventyrlysten og har lyst til å skape noe for fremtiden. Vi har forsøkt å vise det noen ganger, men Reven er lur og har klart å stoppe det.» «Reven har jo sagt at dere ikke skal «se, høre eller lukte ham» beroliget Kongen dem med. «Han vil jo bygge nye reveinnganger til hiene under husene der dere bor. Det må da være fint?» «Hjelper ikke!» sa Brødrene Askeladd. «Vi vil ikke leke gjemmeleken lengere. Vi vil heller lage noe av det Reven vil gjemme vekk.  Dessuten er revehiene altfor unike til å fylle de igjen. Noen stengte porter til revehiene har verken vi eller de som kommer etter oss noen glede av» sa de. Kongen ble litt usikker.  Reven, Ulven og Jerven var jo de han hadde pleid å stole på.

Reven var ikke så fornøyd lenger. Reven gikk derfor til Mynden. Mynden var rask i vendingene og kjent for å hjelpe både ulver og rever når de ikke lenger hadde gode argumenter. Mynden var ikke en prinsesse, men var viden kjent for å være vanskelig å målbinde. Reven tok med seg Ulven og Jerven til Mynden. Nå var de så sinte at fråden sto rundt kjeften på dem. At det skulle være så vanskelig å få vilja si. Disse Brødrene Askeladd hadde ødelagt planen enda en gang. Det var visst ikke nok med uling og skremming. Nå måtte andre revestreker benyttes…

Så langt har eventyret kommet, men brødrene Askeladd og vennene er helt sikre på at dette nærmer seg snipp-snapp-snute for reven. Det beste hadde vært hvis alle andre kunne få leve lykkelige i alle sine dager, både i dette kongedømme og i andre som trenger hjelp for å slutte med «gjemmeleken».

Så til virkeligheten, som i dette tilfellet ikke er så langt unna eventyret om reven og brødrene Askeladd. Den 13. november 2017, fikk jeg høre at det spres falske og stygge rykter om meg. En typisk skittpakke.

Fra min tid i Innovasjon Norge i Telemark skal det visstnok være så mange skakk-kjørte prosjekter at kontoret nå er satt under administrasjon. Snart 4 år etter at jeg sluttet som direktør i Innovasjon Norge Telemark. Ryktene sier også at banker ikke vil jobbe med kontoret i Telemark lenger på grunn av undertegnde. Det ville vært alvorlig. Dette er heldigvis ikke sant.

Dessverre er dette et eksempel på kjente metoder for å stoppe brysomme stemmer. Hvis en meningsmotstander har troverdighet, og kommer med argumenter som kan endre resultatet vekk fra en ønsket beslutning, så er det ikke uvanlig at det er personens troverdighet det skal slås tvil om.  Ta mannen og ikke ballen er det også noen som gjør i andre spill. Som oftest så får de rødt kort. Men kun hvis noen ser det..

Tidligere forsøk på å stoppe meg med trusler direkte har så langt ikke ført frem. Ei heller direkte press mot min ledelse.

Selvsagt kan det være tilfeldig at ryktene oppstår akkurat nå. Det kan være tilfeldig at dette skjer samtidig der enkelte aktører risikerer 100-vis av millioner i tapt fortjeneste, hvis min troverdighet og argumentasjon opprettholdes. Det kan også ikke være tilfeldig, særlig når ryktene kommer fra miljøer som er uttalt uenig med meg.

Uansett, vi i ferd med å skrive siste del av eventyret, rister av oss revestreker og lar oss ikke skremme av ulvehyl. Når eventyret er slutt skriver vi bok av historien. Den skal handle om hvordan beste praksis må kjempe mot de som tjener penger på gårsdagens praksis.

Har du informasjon vi kan ha nytte av i bokmanuset hører jeg gjerne fra deg! Tittelen «Skittent Maktspill» har vært brukt av andre før, men kanskje «Plan B var best – nå inviterer vi til fest!» er bedre?

Takk til Thor Kamfjord for god hjelp med eventyrfortellingen.






Friday 17 November 2017

Lærepenger og champagnerus

Valutatabell for gründere   foto: Einar Rørvik
«Hverdagschampagneglass» var årets nyord for cirka 100 år siden i klondyken som oppsto i skipsbyggermiljøene etter første verdenskrig. Jeg hørte det første gang brukt av Wenche Foss, og ble så fascinert at jeg tok med meg både ordet og fenomenet inn i min gründerreise i programvareselskapet Gatsoft: Alle ansatte dekorerte sitt eget champagneglass som vi fylte med rusfrie bobler så ofte vi hadde noe å feire.
Oppstartsbedrifter med vekstambisjoner er avhengige av gjennombrudd på en annen måte enn modne bedrifter. Dermed blir hyppigheten og verdien av å ta frem champagneglassene noe av det berusende ved å jobbe i et gründerteam.

Gründerreiser handler om å ta risiko

Som gründer våger man å starte utviklingen av noe man ikke vet hvordan skal bli, men har en klar ide om hvorfor.
Gjennombruddene kommer på mange forskjellige områder. Som når drømmekandidaten sier ja til å jobbe i bedriften, første gang teknologien virker, en tungvekter tar løsningen i bruk og skryter av det i sosiale medier, en patent som er godkjent, eller en flott reportasje i media.

Felles for alle gründerbedrifter er gleden over de viktige økonomiske gjennombruddene. Et innvilget tilskudd eller lån, en tidligfaseinvestor som legger penger på bordet, en signert leveransekontrakt eller den store fakturaen som er betalt.

Dagen derpå

Penger er som surstoff, og lettelsen over å kunne puste en stund til kjenner alle gründere langt ned i ryggraden. All ære til dere som år etter år står i det stadige skiftet mellom kort og langt fokus: Visjonen som skal nås der fremme, og lønnen som skal utbetales neste uke.
Penger og champagnerus har én ting til felles: Risikoen for dagen derpå. Penger i feil form eller fra feil kilde er ingen lang lykke. Etiketten på framsiden ser nesten alltid forlokkende ut. På baksiden står varedeklarasjonen med liten skrift. De fleste vet lite om hvordan denne skal leses, og altfor mange har gått en kostbar skole. Her skal jeg gi deg tips om noen av de lærepengene jeg selv og andre gjerne skulle unngått.

Skreddersydde utviklingskontrakter er ikke skalerbare

En utviklingskontrakt med en kunde er en av de aller beste kildene til finansiering i oppstartsfasen. Første anbudsbesvarelse på det som skulle bli kjernevirksomheten i vår gründerbedrift, personalstyring i helsesektoren, var på halvannen side. Vår halvannen side var et forsøk på å fortelle kunden hva han burde spurt om og hvilken metode de burde bruke i anskaffelsen. Kanskje arrogant, men godt ment for å advare kunden mot å bli sittende alene med en løsning i stedet for et standardprodukt.
Det er ingen hemmelighet at vi ikke vant – anbudsbesvarelser leverer man i esker, ikke i konvolutter.
Heldigvis hadde vi lært at en fristende utviklingskontrakt kan være en felle: Du lokkes inn i et løp hvor du ikke når ut i et større marked, men blir sittende med denne ene kunden.

Det gjør minst like vondt å bli lurt av en anerkjent aktør

Jo mer seriøs aktør man har med å gjøre, jo mindre mistenksom er gründeren når finansiering tilbys. Men jo proffere motpart du har, jo større er sannsynligheten for at de vet mer enn deg. De tar det også for gitt at du har skjønt konsekvensene dersom ting ikke går som planlagt.
Husk at gründerskap er basert på det uforutsigbare. Det er derfor du er en god gründer; du tør og evner å navigere i et landskap ingen har beskrevet, og lever greit med å justere kursen underveis.
Mange ganger oppleves betingelsene fra kapitalfolket som urimelige når utviklingen ikke blir som planlagt. Hele lånet må innfris over natta fordi du ikke har klart forpliktelsene, kausjonen du har stilt for deler av beløpet trappes ikke ned selv om lånet godt på vei er nedbetalt, eller videre løfter om finansiering stopper selv om du er nær målet.
Eksemplene på betingelser som kan oppleves som urimelige er mange. Noen ganger umoralske, og til og med ulovlige. Selv om anerkjente aktører også forsøker å bevege seg lang ut på en slik skala, bør du tenke deg om to ganger før du går til rettslige skritt. Det er dyrt, og det tar fokus fra å vinne den viktigste kampen – anerkjennelse fra kundene dine. Det du derimot kan gjøre er å lese særvilkårene med lupe. Eller med hjelp av en ekspert med lupe.

Å samarbeide med en aksjonær kan være vanskeligere enn å få barn sammen

En investor som vil kjøpe en betydelig andel av selskapet ditt kan oppleves som en dobbel glede: Du får både penger og anerkjennelse. Dagen derpå skjønner du at dere har ulike mål, og da er skilsmissen ofte vanskeligere enn i et ekteskap. Er ikke betingelsene for å gå hver deres vei tydelig beskrevet er det som å være skilt, men fortsatt måtte bo sammen. Det finnes ingen form for delt foreldrerett i et aksjeselskap. Derfor må du bruke tid, innhente referanser og skjerpe sansene før du slipper inn en vesentlig aksjonær.
Den sjarmerende investoren du så på som en gave for videre samarbeid i utviklingen, har altfor mange ganger endt opp med å skaffe seg makt til å si «takk for deg». Eller gjort styrerommet og dagene så konfliktfylte at du velger å si takk for deg. Med gründerdrømmen i bytte mot friheten.
Fallgruvene er mange, så la paranoiaen være din venn når du skal lage aksjonæravtalen. Og sier magefølelsen at det skurrer før dere har signert, så vil det nok skurre enda mer etterpå. Snakk med noen som ikke bare har danset med, men blitt med investoren hjem. Noen som vet nok om hverdagene.

Selv virkemiddelapparatets kroner kan bli for dyre

Se for deg at du bygger en europeisk kjede av kaffe latte barer med utgangspunkt i Oslo. Du kommer i kontakt med en utenlandsk investor som både har kontakter og kapital du trenger. Han forteller deg at han liker best chai latte. Han mener derfor at du bør satse på en kjede av te-hus i stedet. Du vet at markedet for te-hus er mye mindre enn for kafeer utenfor Storbritannia, men han insisterer.
Uansett hvor snille penger han kan tilby, rammes du av feil fokus og reduserer mulighetene dine for å lykkes hvis du blir med på disse spillereglene.
Passer ikke offentlige aktørers betingelser for å få penger skal du ikke kaste bort tiden på å tilpasse deg. Ofte ligger det sterke føringer bak ulike programmer med fristende mye penger til gründere i din fase. Ligg unna hvis det ikke passer inn i din strategi eller du ikke passer inn i kriteriene for å få tilskudd.

Lær av andres feiltrinn, ikke bare deres suksess

Listen over er ikke komplett. Mange har fått kostbare lærepenger ved å jobbe tett med konsulenter som tapper kassen raskere enn du tåler, andre har invitert inn styremedlemmer som viser seg å være mer opptatt av honorarer enn din suksess, og flere har betalt dyrt for å få hjelp til søknadsskriving på tilskuddsordninger du er best tjent med å gjøre selv. Det er vanlig å trå feil, ikke tro du kan unngå det. Alternativet er å bli stående stille.
Det er allikevel grep du kan ta for å redusere risikoen. Snakk med andre gründere om hva de har lært. Spør «Hvor har du kastet bort tiden din eller blitt sittende igjen med mer bekymring enn nytte?». De fleste liker å snakke om suksesser, men du kan lære minst like mye av andres feiltrinn. Hva som er godt og dårlig i gründerfasen er kontekstavhengig, derfor kan det som er bra for meg være dårlig for deg og motsatt. Men der noen har gått på et skjær kan du i det minste være på vakt.

Kronekurs for gründere

Skal du få tak i penger, kan det være lurt å kunne denne valuta-tabellen:


  • Én krone fra en kunde er verdt én krone. Å få tak i disse er den viktigste kampen, som også gir deg forhandlingskort overfor andre finansieringskilder.
  • Én krone fra det offentlige virkemiddelapparatet kan koste deg tre ganger så mye, hvis du mister fokus på den viktigste kampen.
  • Én krone fra en investor kan koste deg ni ganger så mye, fordi du kan risikere å bli med på en reise til et helt annet mål enn du hadde tenkt deg, og kanskje til og med se båten seile videre uten deg.
Men, oppsiden er like stor som risikoen. Blir du tatt inn i et program i virkemiddelapparatet som kobler deg med andre og gir deg nyttig kompetanse, kan du få tre ganger så stor effekt som pengene du i utgangspunktet var ute etter. Og får du med deg langsiktige investorer med kompetanse, kapital og nettverk, har du en helt annen mulighet for å realisere drømmen din. Raskere. Morsommere.

(bloggen er tidligere lansert på https://innovasjonsbloggen.com/2017/08/22/laerepenger-og-champagnerus/)

Friday 10 November 2017

Fakta som ikke går inn

Av Thor Kamfjord og Bård Stranheim

NOAH har kanskje hatt deponimakta, men ikke definisjonsmakta. 

Adm.dir. Carl Hartmann skriver i Varden 8. november under overskriften «Fakta som ikke når frem». Vår bekymring er ikke at fakta ikke når frem, men at fakta ikke går inn.


Han spør om det kan nevnes ett industrielt avfallsanlegg for uorganisk farlig avfall som gjenvinner i dag? Ja, Sveits har renset flygeaske og gjenvunnet sink i årevis.  Avfallsanleggene til Vestforbrænding (København) og Ragn-Sells (Stokcholm) bygger behandlingsanlegg for flygeaske som er ferdigstilt før Langøya er full.  Norge må ikke gjøre tabben å tilby så billig deponering at vi ødelegger for bærekraftig industriutvikling. Vi ønsker ikke at Norge blir en teknologihemmende nasjon, deponifremmende og nederst i avfallshierarkiet.



Tidligere direktør for Miljøstyrelsen i Danmark, S. Gade,  skriver  i Altinget:miljø i høst; «Den lette Langøya-løsning har ganske givet været en sovepude for os danskere».
Sterkest er uttalelsen: «For mig er Langøya blevet symbolet på alt det, der mangler, for at vi kan sige, at vi er godt på vej mot bæredyktighet. Så gemmelegen på Langøya går simpelthen ikke længre.» «Gjemmeleken» går ikke lengre.

AF Gruppen i Norge ønsket gjenvinning av forurensete masser i stedet for å sende avfall fra Trøndelag til Langøya. I dag renses 80%, og de sikter mot 100%. AF Gruppen skal åpne en tilsvarende miljøpark på Østlandet. Mindre til deponi, mer bruk av teknologi er rett vei å gå. Troverdige aktører går foran. NOAHs mål om 25% i 2025 er ikke et «utrolig ambisiøst mål» .

Svært mange har fått med seg at Telemarksbedriften OiWProcess/Norsep (kort versjon av foredrag på Miljøkonferansen i Telemark 2017)  har teknologi som kan redusere deponibehovet dramatisk (ønsker du hele foredraget fra Miljøkonferansen i Telemark 2017 finner du det her, bare konferansierens innledning er verdt å høre). Helt  andre deponiløsninger kan etableres og det skapes verdier av salter og metaller fra flygeasken. Hartmann erkjenner at NOAHs metode ikke benyttes noe annet sted i verden. Kan det være fordi andre bedrifter og land nå går vekk fra volumdeponi og utvikler løsninger som renser og skaper verdier av ikke-fornybare ressurser i flygeasken?



Hartmann undergraver tilliten til tyske kjemikere som er kritiske til NOAHs metode fordi utsagnene er bestilt av NOAHs konkurrenter. Da ligger det implisitt at Hartmann innrømmer at økonomiske interesser farger budskapet. Vi legger merke til hva NOAHs bransjeorganisasjon ISWA (International Solid Waste Association) skriver om NOAHs metode: «This probably results in some level of heavy metal retention, however it is not likely that this type of processing - in a long-term perspective – significantly reduces leaching». Vi ser ikke hvilke økonomiske interesser ISWA har ved å skrive dette, men synes det er interessant.

Hartmann skriver: «I innlegget til Klüver henviser han, igjen, til sin bakgrunn innen olje og gasslagring i berg. Jeg har ikke skjønt hva som er relevant med det». Vi gjentar overskriften: «Fakta som ikke går inn»; Å lagre farlig uorganisk avfall i tette lagre er bedre enn i sprukne. Tett og sikker lagring, er Klüvers fagområde. Vi har sjekket Klüvers analyser med Norges fremste geologer. Klüvers uttalelser er fjellsolid, var hva vi fikk tilbake. Klüver har ingen økonomiske interesser, og bør lyttes til.

Hartmann selv har uttalt «ingenting er for giftig for oss». Hva som vil lekke ut over tid vil bare fremtiden vise. Vi ønsker ikke at den skal vise det i Brevik, hvor vannstrømmer ikke sprer utslipp slik som i fjordstrømmene rundt Langøya.
Hartmann skriver at motstanderne feilaktig fremstiller deres konsept «som om vi «støper» inn miljøfarlige stoffer i gips». I NOAHs søknad til Statens Strålevern i 2011, beskrives metoden for behandling av batterier og Li-batterier. Vi deler fakta: «Batterier tas ut av emballasje, evt. plast og/eller papp tas av. Deretter legges batteriene i en palletank med avkuttet topp før det fylles på med prosessvann eller sjøvann. Kontrollert utladnig reduserer muligheten for ukontrollerte reaksjoner i deponi. Batteriene skal stå til utladning i 2-3 døgn i et område uten daglig arbeidsaktivitet. Etter utreagering sluttdisponeres palletankene i gipsdeponi.». Ute av syne, ute av sinn er en metode og tilnærming vi dessverre ikke har sans for.

Hartmanns gjenbruker sin tekst fra Jarlsberg Avis. Vi siterer videre fra samme avis: «– Vi må tåle skepsis og kritiske spørsmål, men slike uriktige og svært kraftige påstander om vår virksomhet er skadelige for NOAH. Derfor kommer vi til å forfølge slikt i framtida, også rettslig om nødvendig.» Vi liker hverken «gjemmeleken» eller «skremmeleken»! Så langt har NOAH aldri påpekt en eneste faktafeil i vårt høringsinnspill til Klima- og miljødepartementet.

Vi opplever at dere har sovet i timen. 

Fakta er: Syra fra Kronos Titan kan renses og gjenbrukes med tilgjengelig teknologi. Flyveaske renses langt på vei i dag. Ny teknologi kommer før Langøya er full og fjerner behovet for deponi i det format dere ønsker å bygge. Det handler om vilje og å ikke si at det er «umulig».

Farlig uorganisk avfall skal lagres i tette lagre tilpasset formålet. Breviks gruver er ikke tette. Det ønsker andre aktører å bygge andre steder, langt fra folk.

Budskapet fra NOAH i oktober på ISWAs bransjekonferansen i Malmö var: «If all fly ash in Scandinavia were carbonated, some 40 000 tonnes of CO2 could be captured». 5 % av Norcems utslipp med import av 500.000 tonn flygeaske, som våre naboland heller vil rense. I Norge forteller NOAH at primærfokus er gjenvinning av metaller og salter, mens det i Sverige pushes «stabilisering» av alle metallene i all Skandinavisk flygeaske. Dobbeltbudskap? At dette var det siste foredraget NOAHs utviklingssjef holdt før han sluttet uken etterpå er også et budskap.


Som NOAH sikkert har fått med seg, så trenger vi ikke et deponi i nærområdet for å utvikle kompetansemiljø og bedrifter som seriøst satser på å utvikle de løsningene både Norge og verden trenger i de store avfallsutfordringene. Vi tror fakta går inn, men at tiden går ut for NOAH.