Ekspertutvalget skaper fremtidens industri

Fredag i forrige uke inviterte klima- og miljøminister Ola Elvestuen til innspill på Ekspertutvalgets rapport om farlig avfall. Vi leverte våre innspill, men vi har også tatt utfordringen om å gi KLD innspill i etterkant av møtet. Her er vårt bidrag:   

Til: Statssekretær Atle Hamar

Klima og miljødepartementet                             
      

Takk for muligheten til delta på klima- og miljøminister Ola Elvestuens innspillsmøte om anbefalingene fra ekspertutvalget fredag 15. november. Vi ønsker å gi noen refleksjoner og ytterligere innspill basert på hva som ble presentert på innspillsmøtet:

●      NOAHs og deres meningsfeller har i flere år vært svært tydelige på at det haster med å få tatt en beslutning. Vi undrer oss over at retorikken nå er endret og at det meldes inn ønske og behov for nye tidkrevende prosesser. Flere av disse aktørene krever nå en formell høringsrunde basert på påstander om store mangler i Ekspertutvalgets rapport. Bellona og Frederic Hauge kan likevel ikke nevne en eneste konkret feil i sitt innlegg på innspillsmøtet eller i debatt med statsråden på Dagsnytt 18, 4. november. Vi er kjent med denne formen for påvirkning og agitasjon. Bellona publiserte en rapport 20. mars i år, som vi ettergikk og svarte med en motrapport. Denne er av Frederic Hauge, både i NRK-intervju den 26. mars, og til regjeringspartiene i et innspillsmøte 27. mars, omtalt som full av feil. Frederic Hauge hevdet ved begge anledninger at Bellona jobber med å svare på denne. Vi venter fortsatt på tilsvaret der de påståtte feilene i vår motrapport beskrives.

Er det sannsynlig at NOAH-konstellasjonen sitter på vesentlig og faglig tungtveiende kritikk av ekspertutvalgets rapport uten å bruke relevante deler av dette i innspillsmøtet 15. november?

Det som derimot er nytt og vesentlig er at teknologiutviklingen hos Stena Recycling, Ragn-Sells, Renova og Norsep/Oiw Process nå er under industrialisering og at f.eks. Norsep allerede har funnet kommersiell mottaker av sinkhydroksid og etablert dialog med mottaker av utvunnet salt. Dette står i sterk kontrast til NOAHs rapporter fra Norsk Energi og SINTEF som ekspertutvalget viser til i sin rapport. Flere av aktørene som er omtalt i disse har tidligere informert departementet om at rapportene inneholder uriktige opplysninger om både teknologi og utviklingsstatus. Dette er Ikke så underlig, når NOAH selv har fortalt oss at utredningene ble gjort uten at de fikk kontakt med teknologi-eiere.

●      Det er interessant å merke seg at Norsk Industri i avfallsbransjen.no 7. august 2019,  uttrykker at “det er avgjørende med en rask politisk avklaring så fort utvalgets rapport er klar”.  Sett i lyset av et langvarig press for en rask avklaring, undrer vi oss over at Norsk Industri nå  ønsker en skriftlig høringsprosess der de også ønsker en tidkrevende merknadsbehandling hvor ansvarlige myndigheter besvarer det som blir tatt opp av høringsinstansene. Når det nå ikke lengre er en snarlig beslutning som ønskes, skyldes det slik vi ser det, at de innser at konklusjonen vil gå i feil retning i forhold til eget mål om tvungen statlig reguleringsplan i Brevik. Derfor ønsker aktørene “mer tid til påvirkning” og en ny runde med omkamp. Vi mener Norsk Industri’s ønske fra august om en rask politisk avklaring etter at ekspertutvalgets rapport foreligger kan imøtekommes, men at det bør settes en stopper for aktørenes påvirkningsarbeid som har vært intensivt i flere år^[1] på tross av beslutningene fra Porsgrunn kommune og Norcem. 

Vi har tillit til at departementet de siste 5 år har fått tilstrekkelig med innspill fra involverte aktører og at ytterlige omkamper bør unngås. Vi mener dette underbygges fra Norsk forening for farlig avfall som skriver i sitt innspill at “NFFA har ingen grunn til å underkjenne ekspertutvalgets rapport”.  Hvis departementet åpner opp for en skriftlig høringsprosess, så bør dette basere seg på en endelig beslutning om at deponialternativet Brevik er uaktuelt. Kun da vil høringsinnspillene bidra til løsninger som peker fremover på realiserbare løsninger.

●      Flere aktører pekte i innspillsmøtet på Miljødirektoratets tidligere konklusjoner. Vi forstår at direktoratets tidligere budskap passer bedre for de som ønsker NOAH tilgang til Dalen gruve. Men retorikken kan skape et inntrykk av at ekspertutvalget har tatt en uventet retning i forhold til tidligere høringsprosesser til planprogram og konsekvensutredning. Det er ikke tilfelle. Av ca 200 innspill til NOAHs konsekvensutredning er det kun en håndfull som har levert høringsinnspill som støtter tiltakshaver. Over 90% går i samme retning som ekspertutvalgets konklusjoner, inkludert kapasiteter som Norcem selv, regiongeologen i Vestfold, Buskerud og Telemark, samtlige kommuner og fylkeskommuner i regionen, tidligere leder av SINTEF Molab m.fl.

Ekspertutvalgets rapport forsterker hovedvekten av innspillene som mener staten ikke bør arbeide videre for en deponiløsning i Brevik. En gjennomgang av det begrensede antall høringsinnspill i favør av NOAHs ønskede løsning viser interessante funn:
Vardar Varme, Metallco Oppland, Elkem Bremanger, Bio-El Fredrikstad og Solør Bioenergi, inneholder påfallende nok eksakt samme formulering av konklusjonen: “Etter vår forståelse viser utredningene at Dalen gruve er godt egnet som fremtidig deponi for uorganisk farlig avfall.“ Selv skrivefeil fra et felles tekstlig utgangspunkt går igjen i de fire første^[2].

Sarpsborg Avfallsenergi, Frevar og Kronos Titan, Eidsiva BioEnergi, Borregaard, Avfall Norge støtter også tiltakshaver. Det gjør også Norsk Industri (“I sum synes det som om konsekvensene for miljø og samfunn av et deponi for farlig uorganisk avfall i Brevik vil være  relativt små.”), og Bellona (“Gitt seriøsitet,  teknologivalg og lokasjon mener Bellona at den løsning som her er presentert i KU er det beste alternativet i Norge”). Vi undrer oss over at NOAHs støttespiller konkluderer slik uten å ha gjort grundige vurderinger av de faglige motforestillingene. Vi finner det underlig at spesielt Norsk Industri ikke tar inn over seg høringssvaret fra Norcem. Det synes også lite sannsynlig at en ny høringsrunde vil bringe frem tunge faglige argumenter for NOAHs Brevik-løsning, når ingen av disse er kommet frem verken i høringsinnspill til planprogram eller konsekvensutredning eller innspillsmøtet 15. november.

●      Ekspertutvalgets rapport og konklusjoner understøttes av situasjonen og utvikling av volum av uorganisk avfall i Europa og verden forøvrig. Eksempelvis estimeres det at 70 nye avfallsforbrenningsanlegg vil bygges hvert år frem til 2027 som medfører at forbrenningskapasiteten av restavfall vil øke betydelig fra dagens 360 millioner tonn til 530 millioner tonn de neste 8 årene. Når ca. 3% av avfallet som forbrennes ender som flyveaske har ekspertutvalget rett i at denne type avfall må renses, slik at ikke-fornybare ressurser gjenvinnes og restmengdene til deponi minimeres. For norsk industri vil også den globale avfallsutfordringen representere internasjonale markedsmuligheter for eksport av miljøteknologi.  

●      Det er verdt å merke seg likheten mellom konklusjoner fra Ekspertutvalget og Bellonas rapport “Avfall -avskaffelsen av kastesystemet rapport nr 5 2002”. I denne rapporten skriver Bellona at Norges håndtering av farlig avfall i stor grad er styrt i bestemte retninger som virker hemmende på utvikling av mer økonomiske og bedre miljømessige alternativer. Kritikken av Ekspertutvalget sett i lys av Bellonas egen rapport er underlig nok i seg selv. Ennå mer påfallende er det når vi vet at Bellona-rapporten ble laget året før Bellona inngikk økonomisk samarbeid med NOAH. Vi mener at ekspertutvalgets vurdering av Langøyas dominerende posisjon og kapasitet som en barriere for teknologiutvikling og nyetablering er helt korrekt, og syns det er synd at Bellona la sine tanker fra 2002-rapporten vekk etter å ha startet sitt NOAH-partnerskap. 

●      Vi finner det påfallende at Norsk Industris Stein Lier-Hansen vektlegger sin dialog med Boliden i Odda uten å nevne Norcems beslutning om å ikke tillate deponi i deres gruver. Lier-Hansen uttaler i innspillsmøtet 15. november at et deponialternativ i Odda er utelukket siden Boliden avviser å engasjere seg eller tilrettelegge for dette. Norcem har, siden første kontakt med NOAH, vært tydelige på at det ikke er aktuelt med deponi i noen form før gruvedriften er avsluttet. Departementet kan dermed velge å vurdere Brevik-alternativet på samme måte som Norsk Industri vurderer Boliden Odda-alternativet, og avslutte arbeidet for et nytt deponi i Brevik.

●      Innlegget fra Jan Klauset i Kronos Titan har flere interessante elementer. Krisa for Kronos Titan er kun et faktum om det ikke finnes alternativer. Tiltakshaver i Raudsand har tidligere tilbudt Kronos Titan mottak til samme kostnad som dagens løsning. Mest oppsiktsvekkende i deres innlegg var likevel opplysningen om nedleggelse av konsernets fabrikk i Leverkusen. Mange av deltakerne på innspillsmøtet oppfattet dette som en trussel om nedleggelse av fabrikken i Fredrikstad, samtidig som det ble argumentert for at det er miljømessig feil å regenerere svovelsyre.  At Kronos-konsernet tar konsekvensen og vurderer nedlegging når krav til lønnsomhet eller rensing blir for høye er neppe nyheten i seg selv. Vi opplever at bildet som tegnes er taktisk, og må kanskje kunne kalles en fordreining av virkeligheten: I Leverkusen Anzeiger 13. november 2019 beskrives nedleggelsen av fabrikken i Leverkusen som overgang fra sulfatprosess til den mindre avfallsgenererende og mindre energikrevende kloridprosessen uten at dette reduserer antall ansatte. Vi er bekymret hvis departementet blir forledet av Klausets innspill. Det er også interessant at Kronos Titan på syttitallet ble pålagt å sette av midler til et fond for å få bukt med utslippene. Plan for utslippsreduksjon ble utsatt fordi bedriften vurderte overgang til nettopp klorprosess. Kronos Titan synes skjermet for helt naturlige krav til utslippsreduksjoner i årtier. Det synes underlig sett i lys av kravene Grenlandsindustrien har møtt, med nedlegging av store produksjonsenheter som konsekvenser.

Videre undrer vi oss både over argumentene om mer-energiforbruk og lengre fraktavstander ved krav om rensing eller transport av forurenset syre til Nesset i stedet for Brevik. Kronos Titan bruker årlig over 300 GWh i sin prosess for fremstilling av TO₂-hvitpigment. I dette energiforbruket er ikke ilmenitt-utvinningen av deres råstoff fra Titania medregnet. Energiforbruk og klimafotavtrykk for syregjenvinning må derfor sammenliknes med Kronos øvrige energi- og miljøbelastninger for å vurdere miljøargumentet for en evt. syregjenvinningsprosess og en evt. konklusjon om at rensetrinnet eller transportavstander til Raudsand har uakseptabel miljøbelastning. Vi undrer oss også over at Kronos bruker transportavstand til Raudsand for sitt avfall som negativt argument, når over 90% av Kronos Titan sin produksjon går til eksport, med Europa som det største markedet. NOAH selv har fortalt at de har vært i dialog med Kronos Titans anlegg i Tyskland for å sende syren til Langøya, og annet avfall til NOAH har også idag betydelige transportstrekninger gjennom Europa. Her mangler totalt konsekvent argumentasjon. Det er derimot positivt at syren fra Kronos Titan er testet i HaloSep-prosessen, og vil kunne benyttes i gjenvinning- og behandlingsprosessen av flyveaske i Raudsand-alternativet. Vi mener det også er relevant informasjon at Veolia fortsetter å investere i økt kapasitet av svovelsyregjenvinning for å dekke etterspørsel av denne etterspurte råvaren, sett i lys av agitasjonen fra aktører som vil skjerme Kronos for å ta ansvar for eget avfall. 

●      Koblingen av avfallsfraksjonene svovelsyre og flyveaske i NOAHs samlede forretningsmodell er en selvforsterkende floke. Løser man det ene, må man også løse det andre. En innspillskonferanse får ikke frem en del av de underliggende kreftene og motkreftene overfor aktører som representerer bærekraftige alternativer til de som tjener på floken. Disse møter helt andre motkrefter når mikrofoner og scenelyset er slått av. Et eksempel på dette er nevnt i leserinnlegg i Porsgrunn Dagblad, 9. November (vedlagt).

●      Bergmesteren Raudsand, Stena Recycling og Veidekke synes å være den mest sannsynlige totalløsningen i det tidsperspektivet vi har foran oss.

Likevel tror vi at den øvrige teknologiutviklingen og økt konkurranse i markedet vil akselerere når det ikke lenger er sannsynlighet for NOAHs ekspropriering av Dalen gruve og overkjøring av Norcems og Porsgrunn kommunes beslutning. Vi mener derfor at følgende tiltak bør iverksettes umiddelbart:

○      Hovedkonklusjoner i Ekspertutvalgets rapport vedtas som statlige føringer for videre arbeid. 

○      Det tas en endelig beslutning om at Norcems beslutning respekteres. Dette vil medføre at realiserbare løsninger får nødvendig fokus og moment slik at de etableres i tide.

○      Import av farlig avfall, som idag reduserer gjenværende kapasitet på Langøya,  minimeres til kun å omfatte flyveaskeimport som behøves for å behandle norsk avfallssyre.

○      Teknologiutvikling incentiveres gjennom konkrete målrettede utlysninger og virkemidler som beskrives i ekspertutvalgets rapport.

○      Ønsket om skriftlig høringsprosess med kort tidsfrist imøtekommes, men med den forutsetningen at Brevik-alternativet er lagt dødt. Dette vil bidra til at de skriftlige høringsinnspillene kan fokusere på ekspertutvalgets hovedkonklusjoner og inneholde konstruktive innspill for å sikre en fremtidsrettet håndtering av farlig avfall i Norge.

Avklaring av hva som skal gjøres når Langøya er full har ligget på bordet til en rekke statsråder. Klima- og miljøministerens initiativ til å nedsette ekspertutvalget og deres konklusjoner danner grunnlag for en ny, bærekraftig retning for norsk avfallspolitikk som vi applauderer.

Med vennlig hilsen

Bård Stranheim                   
Thor Kamfjord                        

Brevik/Oslo, 19. november 2019

---

^[1] Vi har omtalt dette i bl.a. følgende blogg: https://telemarksopplevelser.blogspot.com/2017/12/med-lobbylov-skal-landet-bygges.html

^[2] “Det er svært viktig å sørge for en fortsatt forsvarlig behandling av uorganisk farlige avfall etter at deponiet på Langøya avsluttes.”

Vedlegg:

Svar på lederkommentar i PD 8. november 2019:

Ekspertutvalget spør "Hva har vi ikke fått på bordet så langt?"

Av Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Onsdag 21. august 2019 inviterte Ekspertutvalget om farlig avfall en rekke aktører til å gi sine 

innspill. Vi valgte å bruke våre tilmålte 8 minutter på elementer vi mener er lite vektlagt så langt. 

Dette er vårt hovedbudskap: 

• Vi har muligheten til, og bør, løse mer enn et nasjonalt avfallsproblem.
• Ekspertutvalget kan åpne for ny landbasert industri. 

Flyveaske er en relativt ny problemfraksjon. Syra fra Kronos Titan har vært en utfordring i flere generasjoner, men har siden 90-tallet blitt renset og regenerert i andre land. Løsningen som Norge valgte på 90-tallet var kanskje riktig for sin tid. Men det vil være svært uklokt å fortsette de siste 30 års praksis uten å nyttiggjøre seg ikke-fornybare råstoff som finnes i avfallet og samtidig ødelegge for alternativ bruk av en unik infrastruktur i gruvene til Norcem.

Staten har allerede tatt betydelige kostnader for å redusere klima- og miljøfotavtrykket hos Kronos Titan ved omlegging til naturgassfyring. Om Kronos’ eiere tar ansvar, eller om staten på nytt må ta hovedkostnaden, blir en beslutning vi, og sikkert også Kronos’ konkurrenter, følger med interesse.
Vi undrer oss over at transportavstand for Kronos-syre, f.eks. til Raudsand blir brukt som et nei-argument, når 90% av Kronos sine produkter blir eksportert ut av Norge. Følges prinsippet om at forurenser betaler så vil innovasjon og nye samarbeidskonstallasjoner skapes.

Det er et faktum at den dagen NOAH startet KU-prosessen for såkalt stabilisert avfall i Norcems gruver, så hadde Kronos Titans fabrikker i andre land og deres konkurrenter renset syra i årevis.

På samme tid, 1. Januar 2016, vedtok sveitsiske myndigheter at all flyveaske fra egne forbrenningsanlegg skal renses fra 2021. Allerede i 2012 ble flyveaske fra 13 forbrenningsanlegg i Sveits renset. I 2021 vil dette gjelde for alle de 29 anleggene.

Flyveasken inneholder verdifulle stoffer som reduserer nettokostnaden for en bærekraftig håndtering. 

Det er ca. 2.4 millioner husholdninger i Norge som skaper ca. 120.000 tonn flyveaske per år. Hvis rensekostnaden for flyveaske, der salter og metaller gjenvinnes, er 1000 kr/tonn, så blir årlig økning i renovasjonsavgift 50 kroner. 
Det tror vi at vi har råd til. 

Spørsmålet blir om Norge skal fortsette å deponere urenset flyveaske eller ikke. 
Våre naboland svarer “ikke”.

Andre volumer av farlig avfall fra industri utover de 80-90% som Kronos Titan og ditt og mitt husholdningsavfall representerer, har akkurat samme bilde: Settes det trykk på, kommer løsningene. Gå åpent ut med hvilke industriaktører og avfallstoffer som idag er avhengig av Langøya, og inviter teknologiaktører som ønsker å bidra med løsninger. Løsningene har ikke bare Norge som marked, men et globalt marked.
Kvikksølvholdige masser er et eksempel på dette, og kvikksølv ønsker vi ut av kretsløpet. Frem til nå har kvikksølvholdige masser blitt dekket med minimum 3 meter gips på Langøya. Hvorvidt dette gir sikker lagring i evigheten vil fremtiden vise. Veolia-Krüger og Terratherm har valgt en annen løsning - onsite-fjerning av kvikksølv fra forurensede masser i stedet for å deponere alt sammen i farlig avfall-deponi. Kvikksølvet kan dermed isoleres og lagres trygt. Med minimalt av volum til deponi. Bedriftene har internasjonal suksess med bruk av denne type miljøteknologi.

Vi bør ha ambisjoner om å eksportere teknologi, ikke importere farlig avfall som deponeres i store volum. Regjeringen har en uttalt ambisjon om å være ledende på sirkulær økonomi. Det forplikter.

Vi har latt oss overraske av hvor mange alternative fakta som florerer i kampen om Norges neste deponi. 

Mens man har kranglet i Norge har OiW/Norsep utviklet gjenvinningsteknologi basert på kompetanse fra oljeindustrien, både Ragn-Sells og Renova i Sverige og Stena Recycling i Danmark annonsert at de vil ha etablert fullskala rensing av flyveaske innen Langøya er full.

Samtidig så har Veolia økt sine investeringer innen svovelsyregjenvinning og samarbeider med en av konkurrentene til Kronos om å utvikle sirkulær økonomi basert på syreavfallet i Frankrike.

Ikke fordi det er mangel på svovel, men fordi det er et marked for gjenvunnet svovelsyre.
La oss ta et nytt eksempel:

Administrerende direktør i NOAH hevder i siste utgave av Kretsløpet at sinkutvinning fra flyveaske er for energikrevende fordi den sveitsiske metoden bruker 3000 kWh per tonn sink.

Hvorfor nevnes det ikke at Bolidens egne energitall for utvinning av sink er 30% høyere? I tillegg kommer miljø- og energikostnaden for gruvedrift og transport av malm.
Sinkressurser vil ikke vare evig hvis vi ikke gjenvinner dem. Det samme kan sies om andre ressurser som finnes i flyveasken. At sink ikke står på EU’s liste over kritiske metaller skyldes vurderinger av forsyningssikkerhet, og at Europa importerer dette fra Australia og Peru og ikke Kina. Vi gjenvinner både aluminium og kobber. Disse står heller ikke på listen til EU. 

Vi mener det er grunn til å stille et stort spørsmålstegn når ingen andre har tatt i bruk Noahs metode. Ikke er den patentert. Ikke er den spesielt komplisert.

ISWA,  -en internasjonal, non-profit, uavhengig bransjeorganisasjon innen avfallshåndtering, skriver i sin vurdering av metoden: “Dette resulterer muligens i noe redusert utlekking av tungmetaller, men det er ikke sannsynlig at denne type prosessering, i et langtidsperspektiv, vil redusere utlekking vesentlig.” 

NOAH var bra i sin tid. Akkurat som amalgam: Vi trodde lenge det var trygt. Alternativene var dyrere. Nå vet vi bedre.  

Så noen ord om den samfunnsøkonomiske effekten når man ser alternativene i sammenheng:

Vi må vite hva vi sier nei til, dersom vi sier ja til deponi i hhv Brevik eller Raudsand.

Norcem har gjentatte ganger presisert at samdrift med deponi er uaktuelt. Nå er det tid for å mobilisere til en fremti

dsrettet løsning som både Norge og resten av verden trenger. Det står i NOAHs KU at gruvene har vært utredet for alternativet mikroalgeproduksjon. Det stemmer ikke. Avtalen som NOAH hadde med Norcem var en show-stopper. Gruvene har aldri vært utredet for det smelteverket Finnfjord viser er mulig -produsere mikroalger basert på CO2 i røykgass. Det har imidlertid vært interesse fra både industrielle investorer innenfor algeindustri, datalagringsindustri, fiskeoppdrett med fler. Døra til mulighetsrommet står fremdeles åpen. 

De beste løsningene vil være å utnytte den ene industriaktørens avfall som ressurs til naboen. Overskuddsvarme fra datahaller og Norcems CO2 til alger og annen matproduksjon kan bli et industrielt sirkulært utstillingsvindu som gjør Norge og regionen ennå mer interessant for industrielle investorer. Og tidsperspektivet er mange generasjoner fremover, mens deponiet har 20-30 års sysselsetting før gruva er full og lyset slukkes. Et fremtidig deponi må være bygget for formålet og utvides i takt med behovet for å stimulere til minimering.

Et siste poeng som fremdeles ikke har vært fremme i den norske debatten, og som heller ikke er dekket av Inergeo-rapporten.

I verden finnes det i dag over 2440 forbrenningsanlegg. En fersk markedsrapport viser at det frem til 2027 vil det bli bygget 70 nye anlegg per år. Det betyr at mengden flyveaske vil øke dramatisk, både i Europa og i resten av verden.
Vi tror at eksport av nordisk miljøteknologi som renser flyveasken er god næringsutvikling, bra for miljøet og god politikk.
Tematikken vi diskuterer her, er med andre ord mye større enn kun en nordisk utfordring og et «nasjonalt» deponiproblem.

Det finnes ikke nok hull i verden til å tenke Langøya-metoder. Verden må ha løsning for håndtering av flyveaske, og Norden er i verdenstoppen på renseteknologi og resirkulering.
Vi bør, sammen med våre naboland, ha ambisjoner om å eksportere miljøteknologi. Å fortsette dagens praksis vil være teknologihemmende, og det vi trenger er en teknologifremmende beslutning.

Takk for oss!

NOAH og Bellona i manesjen i Finansavisens artikkel "Giftsirkus"

Av: Thor Kamfjord og Bård Stranheim

NOAH og Bellona i manesjen i Finansavisens artikkel «Giftsirkus»

Finansavisen har 9. Mars 2019 en grundig dekning av deponisaka: Hvor og hvem skal få samfunnets tillit og politikernes adgang til en gullgruve. Gruvene i Brevik mot nybygde fjellhaller i Raudsand, Nesset kommune. Gjelstens NOAH eller Veidekke, Stena og Bergmesteren i Raudsand.

Det skitne spillet

For første gang har en journalist tatt tak i rivaliseringen mellom to industribyggere:

●      Telefoner og trusler fra NOAH og Bellona blir delvis bekreftet. Vi er mange som har opplevd dette og vet mye om manges svært ubehagelige opplevelser.

●      Forsøk på å spre falske rykter om fjellet i Raudsand blir tilbakevist av Veidekke.

●      Påstander om rivalens skamplettede rulleblad fra Gjelstens side blir tilbakevist i en egen sak om initiativtakeren i Raudsand.

Veidekkes juridiske direktør sier det treffende: “Vi har faktisk ikke opplevd maken”.

Virkeligheten er ennå verre. I et møte med Frederic Hauge i 2018 forteller han oss at han skal få ledelsen i Veidekke til å gå. Han sa at han mente det virkelig. Hans egenopplevde makt til påvirkning gjennom eiere og styret i både Veidekke og Heidelberg gir oss assosiasjoner fra den motsatte enden av den ryddige norske kulturen vi tror landet vårt er bygget på. “Vi bestemmer ganske mye. Vi har ganske stor innflytelse. Det pleier å bli som vi sier” forteller Hauge oss med armene i kors.

Teknologi eller deponi

Det er noen elementer vi savner som er vesentlig for ministeren og hans rådgivere:

●      I valget mellom deponi (NOAHs løsning) eller teknologi (Stena Recyclings løsning) kan leseren få inntrykk av at valget står mellom en svært utprøvd løsning mot en helt ny løsning. Sannheten er at NOAHs metode aldri har vært i bruk i lukkede gruver, kun i dagbrudd. Stena Recycling har testet sin HaloSep-teknologi på ulike flyveasker og industrisyrer. Kronos’ syre er også testet og fungerer i rense- og gjenvinningsprosessen. Vi gleder oss over at fullskala HaloSep er klart for implementering på Danmarks største avfallsforbrenningsanlegg og installeres nå i år. Vestforbrænding sier at de regner med billigere håndtering når det er utbygd enn som idag hvor de sender sin flyveaske til NOAH. Og, det beste av alt, restavfallet blir ikke lenger klassifisert som farlig avfall og Danmark kan håndtere restproduktene selv.
Skal vi gi NOAH vår tillit med sitt utgangspunkt “akseptabel risiko” med en metode fra 90-tallet og som fremdeles ikke brukes noe annet sted i verden? Eller skal vi tro rivalens patenterte teknologiske konsept, der også den danske Miljøstyrelsen har bidratt til utvikling?

●      Finansavisen har naturlig nok begrenset sin skrivelyst på mange områder. Det internasjonale bildet er ikke omtalt, og leseren kan få inntrykk av at NOAHs rival er en ensom innovatør som forsøker å løse et globalt problem. Sveits har gjort dette så lenge at de har valgt å lovfeste rensing og resirkulering av 100%  av sine avfallsanlegg i 2021. Det finnes over 2000 forbrenningsanlegg i Europa, og skulle disse valgt NOAHs metode ville det ikke finnes “Breviksgruver” eller hull i bakken nok. Løsningen er kort og godt ikke bærekraftig. Raudsand derimot vil bygge fjellhaller slik vi bygger trygge lagre for olje og gass. Da blir plutselig spørsmålet: Når alt vi kan er renset og resirkulert, finner vi nok uberørt fjell i Norge til å lagre restfraksjoner? Utvilsomt!

●      Finansavisen snakker heller ikke om norske teknologier som er i utvikling. Norge er i verdensklasse i å gjøre industrien grønn. Forbrenningsanlegget på Haraldrud i Oslo skal ha norsk teknologi for rensing og resirkulering oppe å gå i 2021, hvor verdifulle metaller forblir i kretsløpet, salter gjenbrukes og dioksiner er fjernet. De fleste store norske forbrenningsanleggene har intensjonsavtale med OIW Process. Vi gleder oss over at Klima- og miljøministeren offisielt åpnet pilotanleggettil OIW Process i oktober 2018, men undrer oss fremdeles over at Miljødirektoratet avslo å møte disse i desember 2015 når resultatene viste at denne teknologien kan løse floka. Vi vet at NOAH ikke har noe samarbeid med denne bedriften, og du kan spørre deg selv om hvorfor. I møte med NOAHs ledelse da denne kampen startet sier de “det er vi som skal ha funnet løsningen den dagen vi lykkes med å finne teknologi som kan erstatte dagens metode”. Den gangen trodde vi det var en offensiv satsning på innovasjon. I dag tror vi det handler om å ha kontroll på en lønnsom forretningsmodell. Det er flere grunner til at vi hevder dette, og den mest offentlige er måten Gjelsten har spredd usannheter om konkurrerende teknologier, på samme vis som usannheter om det påstått sure fjellet på Raudsand. En usannhet blir ikke sann selv om Bellona eller Miljødirektoratet gjentar Gjelstens påstander. Vi foretrekker fakta.

Jokeren som datt ut

Finansavisen nevner heller ikke blokkeringen av NOAHs adgang til gruvene i Brevik: Norcem har satt en stopper gjennom sin erklæring om å fortsette sin utvinning av kalkstein i uoverskuelig fremtid. De har konsesjon frem til 2040. Det er ikke aktuelt med samdrift.  Dette går soleklart frem av Norcems høringssvar til departementet på NOAHs konsekvensutredning, og har blir gjentatt flere ganger fra Heidelbergs ledelse i nasjonale media. Dette er også underbygget i COWIs rapport til direktoratet i 2016: “Ikke aktuelt å fortsette gruvedrift hvis det skal deponeres der». Vi konstaterer at næringsministeren i et intervju med Varden 08.03.19 sier “Det er blitt en vanskeligere sak fordi Norcem sier de vil drive gruvene videre og har konsesjon til det”. Kanskje er han feilsitert, for virkeligheten er vel at det har blitt veldig mye enklere. Før var det to alternativer til storvolum deponi, nå er det bare ett. Det har blitt vanskeligere å etablere deponi i Norcems gruver. Det har blitt umulig.

Hvem vil du tro på?

Du kan velge å tro på NOAH og Bellona som sier det ikke finnes tilgjengelige alternativer til statlig ekspropriasjon av gruvene i Brevik og nok en generasjon med å lagre giftig avfall i et hull i bakken. Eller du kan velge å tro på Stena Recycling, OIW Process, Ragn-Sells, Renova og andre som har patenterte teknologier. Miljøstyrelsen i Danmark mot Miljødirektoratet i Norge. Den ene sier at vi kan, den andre sier at det ikke går an.
Du kan også velge mellom å tro på NGU, statens egne eksperter på geologi, som sier at fjellet i Raudsand er godt egnet. Eller du kan tro på Miljødirektoratet som sier at sprekkene i gruvene i Brevik er “selvreparerende”. Forøvrig en betegnelse som er funnet på av NOAH.

Internasjonale forpliktelser

NOAH peker i artikkelen på våre forpliktelser til å ta imot avfall fra utlandet. Her misbrukes fakta! Basel-konvensjonen gir forpliktelse om å finne løsninger som unngår at farlig avfall sendes til mindre utviklede land som tidligere er brukt som dumpingplass. Videre er Basel-konvensjonen ytterligere konkretisert og forankret gjennom den nordiske ministererklæringen av mars 1994 hvor landene forplikter seg til minimering av farlig avfall. Hvor blir det av det nordiske samarbeidet om minimering? 

Nærstående-korrupsjon?

Det er tyve år siden Bellonas Frederic Hauge, lederen i Norsk Industri Stein Lier-Hansen som den gang var statssekretær, sammen med NOAH pekte på gruvene i Brevik som lokalisering når Langøya blir full. I ro og mak, eller i heseblesende pengegalopp har NOAH importert farlig avfall fra hele Europa. Mest fra våre naboland, men også avfall fra Italia, Israel, Hellas. “Ingenting er for giftig for oss” skryter NOAHs leder i et intervju i Vi Menn(!) i 2008. Karslig skal der være. En stund var Norcem en samarbeidspartner i denne planen. Det er de ikke lenger, og NOAH må vinne kampen med sine gamle venner i Bellona, Norsk Industri og Miljødirektoratet. Mennesker med makt, men med så lang historie og så klart uttalte målsettinger om å erobre gruvene uavhengig av ny fakta og innovasjon at det er all grunn til å sitere Eva Joly “Alt for nære koblinger”. Vi mener dette er en sak med potensiale for SKUP-prisen med journalistisk graving om nærstående-korrupsjon.

At Olaf Brastad, tidligere ordfører i Holmestrand, går over i rollen som konsulent i Bellona, med finansiering fra NOAH er et eksempel på bindingene. Ikke så ofte en tidligere ordfører plutselig blir ekspert på farlig avfall og industriprosesser, men i NOAH-land har visst alt gått an.

Bellonas uryddige oppførsel møtes med dette fra NOAHs direktør Carl Hartmann: ”Det betyr ikke at vi er ansvarlig for det Bellona foretar seg.“ Sorry Hartmann, men verdiene deres konsulenter viser frem, blir en del av deres brand, sånn er naturlovene i merkevarebygging. Bellona jobber for betaling for at NOAH skal nå sine mål. Da blir det pussig å fraskrive seg alt ansvar for Bellonas handlinger i deponisaken.

Crisis? What crisis?

Dramaturgien i mars 2019, slik den er iscenesatt av NOAH, er at det nå brenner. “På den ene siden har vi et ansvar for å videreføre driften fordi flere tusen arbeidsplasser i Norge er avhengig av denne deponikapasiteten” sier Gjelsten til Finansavisen. Dette mantra er gjentatt igjen og igjen, men uten at noen eller NOAH har underbygd påstanden med fakta. Vi vet at Kronos Titan vil måtte ta en investering andre titaniumdioksyd-produsenter i andre land er blitt pålagt, men skal Norge være et land med særfordeler den amerikanske eieren ikke får i sitt hjemland, eller fabrikkene i Tyskland? Hvilke andre industrivirksomheter unnlater vi å bringe inn i sirkulærøkonomi ved å gi billige dumpingløsninger? Flyveasken fra våre naboland går idag i store andeler til nasjonale løsninger, eller til delvis resirkulering og midlertidig deponering for senere behandling i saltgruver i Tyskland. Det finnes løsninger, og krisen er medieskapt av dyktige mediakrigere som gir seg ut for å være miljøkrigere med opplagte økonomiske interesser!

Ikke la dere lure!

PS: Carl Hartmann og Frederic Hauge gjentar til stadighet den manglende kunnskapen i debatten. Vi har utfordret dem begge om å fortelle hvilke av våre 30 kronikker og bloggposter som inneholder faktafeil. Så langt har de ikke gitt lyd fra seg.