Når systemene mister sitt hjerte

(denne bloggposten er basert på en kronikk skrevet av Lars Kobro og meg i forbindelse med SosNet webinar 7. januar 2026, hvor jeg holdt en innlegg du finner lenke til fra bildet nedenfor).  

Den norske velferdsstaten er blant verdens mest vellykkede samfunnsprosjekter. Den har gitt trygghet, mobilitet og verdighet til millioner. Nettopp derfor er det krevende å si høyt det mange likevel kjenner på: Dagens velferdsmodell utfordres nå utover sin tåleevne – ikke bare økonomisk, men også moralsk.

Youtube - foredrag SosNet webinar 07.01.26

 Når systemene blir store nok, mister de noe grunnleggende menneskelig. De mister ansikt og enda

verre; de mister sitt hjerte. Store systemer kan nok fordele rettigheter og sikre likhet, men de kan ikke utøve det moralske skjønnet som bare enkeltmennesker kan ta. De er gode til å forvalte regler – ikke relasjoner og hele liv i sammenheng.

Dette er ikke en kritikk av intensjonen bak NAV, kommunale tjenester eller rettighetsbaserte ordninger. Det er en erkjennelse av deres begrensning. Standardisering er nødvendig, men har en pris. Når mennesker brytes ned i kategorier og tiltak, risikerer helheten å gå tapt. En person blir en sak, diagnoser og statistikk – ikke et helt menneske.

I denne utviklingen er individet blitt en mottaker, ikke en selvstendig aktør. Ansvar flyttes oppover, bort fra arbeidsplassen og lokalsamfunnet. Det gir trygghet og rettigheter, men også passivitet alle andre steder enn på travle NAV-kontor. Arbeidsgiverrollen, ledelse og profesjonsutøvelse utenfor offentlige kontorer mister moralsk eierskap.

Historisk har vi tenkt annerledes om ansvar og roller. Hans Nielsen Hauge bygget virksomheter der arbeid ikke bare var inntekt. Det var også mening, dannelse og tilhørighet. Bedriften var ikke bare en produksjonsenhet, men også et fellesskap. Vi ser naturligvis eksempler på dette også i dag, men det er unntakene. Dagens system «overlater» alle problemer til staten.  Slik må det ikke være. Arbeidslivet kan bidra, ikke for veldedighet, men for ansvar. Ansvar for mennesker og samfunn, forankret lokalt.

Utvikling går ikke bakover. Velferdsstaten vil bestå, og det skal den. Men den må gi fra seg noe handlingsrom. Dagens modell for fordeling gjennom skatter og rettigheter kan ikke alene bære alle gode formål. Nær 20 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder står i dag utenfor arbeid eller utdanning og finansierer helt eller delvis sitt daglige brød gjennom offentlige utbetalinger. Penger er systemets svar på utenforskap, men penger alene gir verken mening, ansvar eller tilhørighet.

Her finnes et uutnyttet rom. Et rom for enkeltbedrifter, gründere og ledere som tar samfunnsetisk ansvar. Ikke fordi staten pålegger det, men fordi det ligger både menneskelige og økonomiske gevinster der. Når arbeidsplassen igjen blir et sted hvor mennesker blir sett, forventet noe av og holdt ansvarlige, oppstår både verdiskaping og verdighet.

En slik renessanse kan ikke vedtas ovenfra. Den må vokse nedenfra, i bedrifter og lokalsamfunn der avstander mellom beslutning og menneske er korte. Det forutsetter også politisk mot: mindre detaljstyring, mer tillit. Ikke mindre stat, men en mer ydmyk stat som erkjenner at ikke alle problemer kan løses med nye regler og skjemaer.

 Når systemene mister sitt hjerte, må hjertene finne – eller skape – nye systemer. Små nok til å romme mennesket og sterke nok til å vare. Det må gis handlingsrom så de nye løsningenes hjerteslag ikke kveles i fødselen.

 

Forfattere: 
Bård Stranheim

Lars U. Kobro, seniorforsker USN