Kjære Miljøminister Vidar Helgesen!
Takk for at du inviterer bredt og lytter til alle når du skal velge sted for deponi for farlig avfall. Sammen med Thor Kamfjord, tidligere utviklingssjef i Telemark Fylkeskommune, får du idag et dokument vi håper vil gi fakta og mot til å velge bedre enn å løse morgendagens problemer med gårsdagens løsninger:
«Innspill til utredning om nytt deponi for farlig avfall, 16/1286»
Brevik skal ut - fordi plan B er best!
Forfattere av dette dokumentet har først og fremst rollen som privatpersoner
med stort hjerte for regionen, men har begge jobbet i ledende stillinger i
offentlige utviklingsorganisasjoner i Telemark med særlig fokus på innovasjon,
verdiskapning og etablering av nye arbeidsplasser innenfor bærekraftig industri.
Oppsummering
Miljødirektoratet har utarbeidet en innstilling med flere svakheter:
Manglende vektlegging av faginstansers bekymring
med hensyn til gruvenes egnethet.
Manglende vektlegging av storulykkerisiko sett i
lys av nærhet til Breviks innbyggere.
Manglende helhetlig tilnærming til
avfallsutfordringer og sirkulærøkonomi.
Manglende samfunnsøkonomiske betraktning med
hensyn til alternativ grønn industri med utgangspunkt i Breviks unike
infrastruktur.
Vi har tatt for oss tre alternative lokaliseringer i vårt
dokument, og to av disse kommer bedre ut enn Brevik. Politikere sitter derfor
igjen med utfordringen i å snu direktoratets prioriteringsliste ved å
etterspørre de elementer som mangler, og selv ta ansvar for vektingen.
Beste løsning av de fremlagte alternativer er Raudsand i
Nesset kommune, basert på beste praksis innenfor bygging av sikre fjellhaller
med god avstand til folk, lokalpolitisk forankring og mål om anvendelse av
teknologi som reduserer avfallsmengdene betydelig og utvikler sirkulær økonomi.
Beslutningsmatrise som dialogverktøy
Innspillet til Klima- og miljødepartementet er bygd opp
rundt en beslutningsmatrise med de elementer vi mener bør gis vesentlig vekt i
et stedsvalg for nytt deponi for farlig uorganisk avfall. Vi har gitt vår egen
score (1-6) for hver av de tre lokasjonene (Brevik, Rekefjord og Raudsand) som
fremgår av Miljødirektoratets anbefaling, uten at vi av den grunn mener å
ekskludere Kvinesdal. Videre har vi angitt en vekting på hvert av disse vurderingskriteriene,
for på den måten å skille enkeltvurderinger fra totalvurderingen.
Hensikten med å innføre tallfestede vurderinger av egnethet
og vekt, er å utfordre Miljødirektoratets anbefaling sett i lys av en
helthetsvurdering før endelig valg av nytt deponi for farlig avfall. Vi ønsker
å utfordre departementets og politikeres grunnlag for de vurderinger som legges
til grunn for en beslutning, og tror allmenheten er tjent med full åpenhet om
disse.
Denne oppgaven er kompleks, og vi har stor respekt for
Miljødirektoratets arbeid med å komme frem til en konklusjon. Vi er likevel overrasket
over at enkelte elementer er tillagt så liten vekt, men også overrasket over en
rekke kriterier som ikke er tatt med i det hele tatt.
Dokumentet tar for seg elementene i beslutningsmatrisen nedenfor,
og i slutten av dokumentet presenterer vi en utfylt tabell, der
helhetsvurderingen og endelig konklusjon fremkommer.
Det har blitt lagt overraskende liten vekt på hensyn til
mennesker, lokaldemokratiske vedtak og teknologi for reduksjon av
avfallsstrømmer. Vi undrer oss over tolkningen av de ulike fagmiljøers innspill
for å komme frem til at Brevik er den beste lokasjonen.
Beslutningsmatrisen er ment som et dialogverktøy, og vi
ønsker velkommen alle som utfordrer de tall (vekt og score) vi presenterer i
slutten av dokumentet:
VURDERINGSKRITERIE
|
FORKLARING
|
Vekt
|
Brevik
|
Rekefjord
|
Raudsand
|
1: Samfunnsøkonomisk bunnlinje
|
Deponi vs alternative anvendelser
|
10
|
|
|
|
2: Økonomi
|
Forurensers kostnad og investors
fortjeneste
|
5
|
|
|
|
3: Stimuli for utvikling av ny
teknologi
|
Hemmer/fremmer innovasjon
|
10
|
|
|
|
4: Hensyn til mennesker
|
Innbyggere, turister og investorer
|
25
|
|
|
|
5: Kompetanse i driftsorganisasjon
|
Avfallsselskapets erfaring og
dokumentert utviklingsevne
|
5
|
|
|
|
6: Kompetanse i regionen
|
Klynge/næringsliv/utdanning
|
5
|
|
|
|
7: Egnethet
|
Geologi, hydrogeologi m.m.
|
20
|
|
|
|
8: Lokal forankring politisk
|
Demokrati
|
20
|
|
|
|
|
|
100
|
|
|
|
I Norge domineres miljø- og klimadebatten av energispørsmål
og klimagasser. Det er lite fokus på andre typer ressurser. I Europa handler
det «grønne skiftet» om mer enn energi og utslipp. Det handler om et økonomisk
paradigmeskifte; fra lineære verdikjeder og til lukkede kretsløp. Dette er
bakgrunnen for at EU lanserte sin «pakke om sirkulær økonomi»[1]
i desember 2015. Verdens befolkning er
ventet å øke til over ni milliarder mennesker innen 2050. Samtidig minker
lagrene av noen av våre viktigste råvarer. Verden kan være tom for sink
allerede i 2030, og for kobber i 2050.
Europa importerer i dag halvparten av råvare-ekvivalentene
som forbrukes. Det er et stort problem både økonomisk og for miljøet at
ressursene, som vi alle (for)bruker, ikke ivaretas på en mye bedre måte. I
stedet for å produsere for å bruke og kaste, må vi sørge for å beholde råvarene
i lukkede kretsløp. Dét er kjernen i den sirkulære økonomien.
I tillegg til mer bærekraftig ressursbruk ønsker EU å
stimulere til økonomisk vekst og arbeidsplasser. Kampen om ressursene tiltar.
EU ønsker å ta en ledende posisjon. Faktisk beregnes det at en overgang til
sirkulær økonomi i Europa vil skape 580.000 nye arbeidsplasser[2]
og en årlig reduksjon på 450 millioner tonn klimagassutslipp. Vi merker oss at
Avfall Norge er tydelige på at politikere må stille strengere krav til
industrien, slik at de tar mer ansvar og at avfall er morgendagens råvarer som
vil sikre ny økonomisk vekst hvis vi tar dem i bruk[3].
1: Samfunnsøkonomisk bunnlinje
Denne beslutningen kan ikke sees isolert som en lokalisering
av deponi for farlig uorganisk avfall. Begrunnelsen for dette er at et slikt
valg vil legge klare begrensninger på andre industrielle muligheter for den
lokasjonen som blir valgt som deponi. Hvis deponi for farlig avfall blir lagt
til Dalen gruver i Brevik, utelukker man samtidig andre industrielle muligheter
i gruvearealene og anvendelse av areal tilknyttet Norcems virksomhet.
Investorer som i dag ønsker seg tilgang på infrastrukturen i Brevik vil trekke
seg helt ut dersom deponivirksomhet får tilgang til deler av gruvegangene. Dette
underbygges også av Cowi’s rapport[4]
(s.10), der alternative bruksområder for gruvene vurderes som lite egnet så
lenge det er deponert farlig avfall i gruverommet under. Dermed er konsekvensene av
alternativer for de respektive lokasjonene nødvendig å se i en totalsammenheng
og alternativ bruk av tiltenkt deponilokasjon må grundig utredes og vurderes
opp mot andre fremtidsrettede alternativer. Dette gjelder særlig industrielle
anvendelser som er innenfor de seks områdene hvor Norge har konkurransefortrinn
og som er svar på de utfordringer som verden allerede har definert med FNs
bærekraftsmål[5].
Vi kjenner ikke til alternative industrielle muligheter for
de to andre lokasjonene, men har basert vår score i tabellen på det faktum at
det er flere alternativer for gruvene i Brevik. Dette er alternativer som vil skape
betydelig antall arbeidsplasser i generasjoner, mens deponi for farlig avfall vil
bruke opp denne uvurderlige ressursen i løpet av kort tid. Farlig avfall deponi
som virksomhet vil gi netto tilvekst av arbeidsplasser for de andre
lokasjonene, mens tapet av nye arbeidsplasser for regionen rundt Brevik vil
være større enn avfallsvirksometens nyetablerte arbeidsplasser[6]. Et samfunnsøkonomisk tilleggselement, er at
en fylt gruve ikke har en egenverdi eller merverdi etter at et deponi er
avsluttet. Det vil derimot kunne argumenteres at på samme måte som deponiet for
farlig avfall på Langøya har bidratt til å fylle et krater og re-generere en
øy, så vil et deponi i steinbruddet i Rekefjord reparere sår i terrenget og
dermed gi en merverdi når deponiet avsluttes. Under innspillsmøtet hos Klima-
og miljødepartementet den 30.05.06 ble dette illustrert for Rekefjord ved
etablering av et industri- og næringsområde over det tilbakeførte arealet etter
et evt. deponi er avsluttet.
Samlokalisering med industrien er også trukket frem som et
argument for Brevik. Kompetansemessige effekter er beskrevet i punkt 6, mens
samfunnseffekten av å velge Brevik bør også inneholde en vurdering av
miljømessige effekter. Hensynet til
økonomi, miljø og mennesker er ofte kalt «trippel bunnlinje». Dersom deponi for
farlig uorganisk avfall legges til Brevik, vil et av Norges største punktutslipp
av CO2 miste en stor mulighet for reduksjon. I denne sammenheng
vises det til Telemark fylkeskommunes regionale utviklingsprosjekt[7],[8]
som utreder mulighetene for å starte mikroalgeproduksjon basert på utnyttelse
av CO2 i røykgass fra industrien i Grenland. Målet var å etablere en
europeisk hub for storskala industriell produksjon der flere nasjonale og
internasjonale aktører tar ulike gruveseksjoner i bruk og med integrasjon til
Norcem. Vi beklager sterkt at intensjonsavtalen mellom Norcem og NOAH har
utelukket vurdering av gruvearealene og tilgjengelig industriareal over bakken til
slik storskala, landbasert prosessindustri. Næringen selv mener slike gruverom
er ideelle og vil kunne gi internasjonale konkurransefortrinn.[9],[10]
Vi merker oss at HeidelbergCement-gruppens
sementfabrikk Cementa i Degerhamn rapporterer om fremgang i sitt
mikroalgeprosjekt[11].
Tilsvarende industriell anvendelse av røykgass er under utvikling ved
smeltekraftverket i Finnfjord[12],[13],
og vil være et viktig ledd i en nasjonal satsning for å fremstille nye
råstoffkilder til bl.a. omega-3 fettsyrer som er kritisk for norsk
oppdrettsnæring. Her vil Grenland[14]
kunne ta en internasjonal rolle i tett samarbeid med den nasjonale
mikroalgepiloten på Mongstad[15]
og med internasjonal industri som etterspør infrastruktur og reduserte
investering- og driftskostnader for storskala industriell produksjon[16].
Det blir hevdet at det pågående prøveprosjektet med å
utnytte CO2 fra røykgassen til Norcem for å nøytralisere flyveaske
er et miljøprosjekt. Det oppgis at 500.000 tonn flyveaske vil kunne fange
50.000 tonn CO2. Sett i lys av den negative miljøeffekten ved å
transportere 500.000 tonn flyveaske, og at Norcem slipper ut ca. 800.000 tonn
CO2 årlig, så er det åpenbart at CO2-fangst i flyveaske ikke er en
optimal løsning for CO2-reduksjon fra Norcem. Vi vil oppfordre til å heller stimulere til
utvikling av miljøteknologi og verdiskapning basert på flyveaske og håndtering
av avfallet der det oppstår[17].
Scenarietenkningen ovenfor har en rekke ubesvarte spørsmål
som lett kan skytes ned som hypoteser og urealistiske visjoner. Det er derimot
allerede i dag konkrete prosjekter som sannsynliggjør at dette kan realiseres
både teknologisk og kommersielt. Derfor mener vi at politikere må tørre å ta en
posisjon som muliggjør de beste scenariene og ikke brenner broer.
Vekt:
|
Vi har valgt å gi dette kriteriet 20% vekt i beslutningsmatrisen. Det
er sannsynligvis alt for lavt, siden fremtidig verdiskaping er grunnlaget for
samfunnsutviklingen og vårt handlingsrom på de andre områdene.
|
Score:
|
Basert på vurderingene ovenfor kommer Brevik ut som det minst egnet
stedet. Rekefjord kan nyttiggjøre seg utfylling av et åpen brudd i samme grad
som Langøya og kommer derfor best ut i vår vurdering.
|
2: Økonomi
Innstillingen fra Miljødirektoratet bærer mer preg av å være
bedriftsøkonomisk fundert enn miljø- og menneskefokusert (ref «trippel
bunnlinje»). Dette mener vi er en sterk skjevhet og gir en uheldig vurdering i
anbefalingen som er fremlagt Klima- og miljødepartementet.
Vår dialog med profesjonelle aktører innenfor logistikk og
båttransport tilsier at det er tynt grunnlag for å si at Brevik er bedre pga. fraktkostnader
fra Kronos Titan i Fredrikstad. Rekefjord er ikke nevneverdig dyrere mht.
frakt, og Raudsand vil sannsynligvis nyttiggjøre seg returfrakt slik at selv
ikke dette alternative kommer vesentlig dårligere ut.
Den samme forståelsen ligger til grunn for vår vurdering av
økonomi-kriteriet mht investeringer. Vi kan ikke utelukke at direktoratet sitter
på konkrete investeringskalkyler fra de andre lokasjonene som tilsier at Brevik
er vesentlig rimeligere, men dialog med alternative investorer til NOAH tilsier
at dette ikke er tilfelle. Vårt anslag i
beslutningsmatrisen kan korrigeres hvis det er grunnlag for å hevde at
investeringer i Brevik er signifikant lavere enn de andre lokasjonene.
Hovedpoenget er likevel: Hvor mye skal det vektlegges at
forurenser får noe høyere deponeringskostnader når vi skal velge et langsiktig
nasjonalt deponi? Tvert imot, tenker vi.
Vekt:
|
Høyere kostnader vil stimulere til å finne kretsløps-løsninger på
områder hvor industrien av økonomiske hensyn velger deponering. Derfor har vi
valgt å gi kriteriet økonomi 5% vekt i beslutningsmatrisen. Det må imidlertid
sikres at investor som står bak har muskler til å gjennomføre prosjektet, men
det er vanskelig å forstå at et alternativ i Raudsand med Veidekke i ryggen
er noe dårligere alternativ.
|
Score:
|
Økonomi er av direktoratet vurdert til å være en av hovedargumentene
for å velge Brevik. Vi stiller likevel spørsmålstegn fordi det ikke
foreligger nåverdibetraktninger for de ulike alternativene, men har valgt å
gi Brevik noe høyere score enn alternativene.
|
3: Stimuli for utvikling av ny teknologi
Dette er det området som skiller politikeres evne til å
tenke visjonært, og er svært avgjørende for hva slags ettermæle denne saken vil
skape i historiebøkene. Ønsker vi at Norge skal være et foregangsland innen
industriell utvikling av sirkulær økonomi og gå foran i det «grønne skiftet»?
I desember 2015, uttalte direktøren for Dansk Industri, Tine
Roed: «Danmarks miljøpolitik er forældet, og bør tilrettes de voksende
udfordringer på ressourceområdet. I dag afspejler reguleringerne på miljø- og
ressourceområdet desværre gårsdagens problemer. Vores miljølovgivning ville
være rigtig god, hvis vi var i 1980’erne, men den passer ikke til nutidens
udfordringer. Derfor foreslår vi en helt ny miljø- og ressourcepolitik,»[18]
I den svenske rapporten «Kritiske metaller i svenske
avfallsaskor, E2014:02» fra Avfall Sverige konkluderes det med at «Den
sammanlagda potentialen för de kritiske metallarne i svenske askor uppgår til
ca. 1.3 mrd kronor. Lägger man därtil även kvarvarande mängder alumium, koppar
och zink ökar potentialen med ytterligare en miljard»[19].
Det uttales også: «Udvikling af teknologier til udvinding af metaller vil således vil løse
to problemer: Asken bliver renere og skal ikke længer deponeres som farlig
affald, samtidig med at værdifulde ressourcer bliver opsamlet og genanvendt.»
Selv om det kan hevdes at verdien av metaller i flyveaske
per i dag er for lav til at private aktører ønsker å kommersielt utvinne dette,
må dette sees i lys av problemstillingen at Norge som et av verdens rikeste
land velger å deponere ikke-fornybare ressurser og gjør disse svært
utilgjengelige for fremtiden. I 2015 ble de globalt tilgjengelige ressurser av
sink anslått å vare i 17 år med dagens forbruk[20].
Konsentrasjonen av sink i flyveaske er ca. 1.7%, og Norge bør ikke legge til
rette for en fortsatt deponering av slike ikke-fornybare ressurser.
Nye løsninger for å skille ressurser i avfallsstrømmer er
under utvikling, og vi mener at Norge skal incentivere og intensivere innsatsen
for å gjøre disse teknologiene kommersielle. Kronos Titan kan ikke tillates å
slippe ut sin forurensede syre i en generasjon til. I tiden frem til Langøya er
full er det helt realistisk å finne teknologi for rensing. Det ble påpekt under
innspillsmøtet hos Klima- og miljødepartementet av kompetansemiljøet som
representerer deponialternativet ved Raudsand at det finnes flere industrielle
løsninger for rensing og gjenvinning av svovelsyre. Vi vil også understreke at
allerede i 2005 påpekte Bellona i møte med Kronos Titan at det ville være mulig
å resirkulere rundt 70% av avfallssyra internt i bedriften[21].
Når deponiet ved Langøya avsluttes så bør det stilles krav om at slike
teknologier anvendes av Kronos Titan, evt. bør dagens løsninger videreutvikles
gjennom Miljøteknologiordningen slik at en viktig industribedrift i Fredrikstad
blir en del av en bærekraftig fremtid[22].
Når Eramet ble pålagt rensing av manganproduksjon ved sitt
anlegg i Porsgrunn, førte innovasjon til utvikling av nye produkter som til
tider gir mer inntekter enn basisproduksjonen. I denne saken, truet industrien
selv med tap av inntekter og arbeidsplasser før pålegget om rensing kom. Når
Hydro ble pålagt å rense lystgassutslipp fra sin salpeter-produksjon på Herøya,
utviklet de renseteknologi som reduserte CO2-utlipp med 85%, og samtidig
kommersialiserte de teknologien og bidro til tilsvarende miljøforbedringer i
andre land.
Et annet eksempel på en aktør som tok et proaktivt ansvar er
AF-Gruppen[23].
AF-gruppen har forsket fram ny teknologi for å gjenvinne forurensede masser,
slik at minst mulig havner på deponi, og de har som mål at alt skal bli rent
til slutt. I dag har de en gjenvinningsgrad på 80%. Utgangspunktet var at
deponiet i Trondheim for forurensete masser var fullt. Et alternativ var å
fortsette å deponere ved å frakte massene på båt til NOAH/Langøya. Det gav ikke
mening. Både fordi de totale transportkostnadene ville bli høye, men også fordi
dette ville gi en unødvendig høyt CO2-utslipp og sløsing med energi
og fordi avfallet kunne bli en ressurs.
Nå gjenvinnes og resirkuleres masser som tidligere måtte deponeres i
egne miljøparker[24].
Det vurderes også å utvikle mobile anlegg som kan flyttes dit forurensningen
er. Dette er nåtiden og det er fremtiden. AF-gruppen brukte 3 år fra ideen
først ble klekket til mottak ved miljøpark ble åpnet. [25]
Sett i lys av behovet
for en industriell løsning etter Langøya, er det behov for fullt trykk på å
implementere teknologiske løsninger slik at det ikke blir behov for et nytt volumdeponi
basert på en prosess utviklet for deponering på Langøya.
Det er verdt å legge merket til i Mepex-rapporten (s. 16) at
mange aktører er avventende til implementering av ny teknologi grunnet tilgang
til dagens kostnadseffektive løsning på Langøya.
Poenget er: Ved å lage krav til rensing kombinert med
økonomiske virkemidler, pisk eller gulrot, så vil dette ta oss til nye nivåer
med reduserte deponibehov. Politikere må våge denne øvelsen. Ved terskelen til
beslutninger som dette, kan vi enten begå samme synder i en generasjon fremover
eller skape nye standarder[26].
Ved å tilrettelegge for deponi med lavest kostnad og størst mulig volum sikrer
vi at slik utvikling hemmes, ikke fremmes.
Spørsmålet blir da, vil de ulike lokasjonene bidra til å
hemme eller fremme nye løsninger? Vi tror at et prosjekt som Raudsand, hvor nye
volum tilpasses behov, i større grad får markedet til å lete etter den til
enhver tid beste praksis og reduksjon av avfall. En gjentakelse av Langøya og et
pusterom frem til 20 millioner kubikkmeter er fylt opp er på ingen måte en
stimuli for utvikling av ny teknologi.
Vekt:
|
Vi har valgt å gi denne en vekt på 10% i vår beslutningsmatrise.
Dersom vi har internasjonale ambisjoner om å lage teknologi som løser globale
utfordringer, burde dette punktet gis høyere vekt.
|
Score:
|
Basert på vurderingene ovenfor, scorer Raudsand høyest, Brevik
lavest.
|
4: Hensyn til mennesker
Selv uten en eneste ulykke eller alvorlig miljøutslipp vil
lokalisering av deponiet i Brevik ramme regionen. Grenland har vært synonymt
med forurensing. Etter 30 års målrettet arbeid fra industrien og politiske grep
er dette bildet endret[27].
Fortsatt befinner regionen seg sammen med landets dårligste mht utvikling av
eiendomspriser, hyttekjøpere utenfor regionen stiller fortsatt spørsmålet om
det er forsvarlig å fiske og bade i fjorden, og potensielle hus- og hyttekjøpere
trekker seg pga utsiktene om et deponi for farlig uorganisk avfall[28].
Porsgrunn kommune påpeker viktigheten av å sette fokus på miljøforbedrende
tiltak i Eidangerfjorden sett i lys av svært forurensede bunnsedimenter,
utslipp fra eksisterende industri og resipientens sårbarhet og miljøtilstand[29].
Flere
av Breviks innbyggere ønsker å flytte dersom Miljødirektoratets anbefaling følges
og det ikke tas hensyn til Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap
(DSB) sitt høringssvar til nytt storulykkedirektiv[30].
Porsgrunn kommune påpeker også at i et folkehelseperspektiv er det naturlig at
et område som allerede utsettes for stor miljøbelastning skånes for ytterligere
negativ påvirkning og at man unngår å etablere virksomhet som forverrer
situasjonen. Regionen er
allerede sterkt belastet fra eksisterende industri. Dette hensynet mener vi
ikke er tillagt vekt.
Dersom departementet ønsker å kjøre over lokalbefolkningen
og lokale politikere, kan kun fremtiden vise hvor alvorlige ulykker denne
industrien vil påføre oss. De ulykker som har skjedd på Langøya, 3 km fra
innbyggere, ville hatt en helt annen konsekvens dersom tilsvarende skjer midt i
et tett befolket området. Menneskelige feil og uønskede hendelser skjer. Det er
fakta, og det vet befolkningen. Utslipp av 800 tonn giftig spillolje i 2002 og
Full City-ulykken i 2009 er lokale bevis. Stocamine-ulykken i Frankrike i 2002
og Tianjin-ulykken i 2015 er begge fatale ulykker knyttet til lignende
virksomhet som nå planlegges lagt midt i Brevik. Når neste ulykke skjer vil
politikere måtte stå til ansvar for lokaliseringsvalget, med spørsmål om
«fantes det ikke alternativer?» Det gjør det, og det er derfor en stor gåte hva
slags vektlegging dette er gitt i direktoratets anbefaling.
Vekt:
|
Vi har valgt å vekte dette 25% av den totale beslutningen, høyest
vekt i vår beslutningsmatrise. Gitt at det finnes reelle alternativ blir alle
andre vurderinger unødvendig når 100[31]
ganger så mange personer blir berørt hvis deponiet legges til Brevik.
|
Score:
|
Brevik gis en opplagt terningkast 1 på dette kriteriet, mens Raudsand
er veldig nær en ideell løsning, mens Rekefjord gis en score på midten.
|
5: Kompetanse i driftsorganisasjon
NOAH er fremholdt som en kompetent driftsorganisasjon i
direktoratets innstilling. Denne delen av rapporten synes svært lite objektiv,
og gir ikke en uhildet fremstilling av de ulike alternativene der også bruk av
internasjonal teknologi tas i bruk. Vår forståelse er at kompetanse hos de
andre deponialternativene ikke er blitt etterspurt i utredningen. Er det
utenkelig at alternative driftsorganisasjoner vil kunne bygge enda bedre
kompetanse i tidsperioden frem til iverksetting? Er det utenkelig at
spesialister innenfor området, både fra NOAH og fra andre fagmiljøer vil ønske
å bli en del av en organisasjon som flagger større ambisjoner mht. innovasjon
enn NOAH har stått for? Det har tidligere blitt hevdet at det ikke finnes
alternative løsninger for håndtering av avfallsstrømmene og alternativ bruk av
gruvearealene. Det har vist seg å ikke medføre riktighet.
Vi ser ingen grunn til å beskrive NOAH som bedre enn
forventet. Når vi har utfordret NOAHs ledelse på om de har en proaktiv eller retroaktiv
utviklingsstrategi, besvarer de bekreftende på vår påstand om at deres
forskning og utvikling handler om å kunne møte konsesjonskrav. En mer
fremtidsrettet operatør vil forhåpentligvis gå inn i dette området med
ambisjoner om å løse problemene ved kilden.
Det vil være nødvendig å finne nye løsninger for å gjøre forurensede
syrer om til ressurser og nye løsninger for å ekstrahere råstoffer ut av
flyveasken og gjøre denne til ikke-farlig avfall. Det er ikke bærekraftig å
måtte håndtere 100% av flygeasken som farlig avfall når det kun er en fraksjon
på 2-3% som gjør asken farlig.
Dette er utfordringer hvor NOAH sitter med en «catch 22» og
en forretningsmodell som er avhengig av å videreføre dagens løsning: Løses
problemet med syra får man et problem med flyveasken, løser man problemet med
flyveasken får man et problem med syra. En indikator på hvorvidt NOAH virkelig
er en foretrukket aktør for å håndtere vårt farligste avfall, er å telle antall
patenter, eller antall publikasjoner internasjonalt hvor NOAHs metoder blir
fremholdt som «state of art». Svarene vil ikke gi noe imponerende bilde. Hvis
fakta er at NOAH-metoden er en ledende teknologi for håndtering av flyveaske/syre,
stiller vi oss også undrende til hvorfor ikke denne teknologien er lisensiert
ut til andre verdensdeler eller utbredt anvendt.
Vi ber også om at internasjonale og uavhengige kompetansemiljøer
vurderer om teknologien til NOAH i det hele tatt bør anvendes i et deponi som
over tid vil fylles med vann, sett i lys av internasjonale uttalelser slik som
i den tyske rapporten «Outlook for underground waste management in Germany.»[32]
fra Verband Bergbau, Geologie
und Umwelt e.V.: “Gypsum contaminated with pollutants is generated as a
“chemically stable matrix”. The contaminated gypsum generated during the NOAH
process primarily improves the physical properties for the flue-gas cleaning residues.
However, this technology’s drawback is that gypsum itself is water-soluble,
meaning that leaching and thus the release of pollutants is highly probable in
the medium to long term.” Tilsvarende uttalelse om NOAH-prosessen finnes i
rapporten “Management of APC residues from W-t-E Plants - An overview of
management options and treatment methods” fra ISWA (International Solid Waste
Association): “This probably results in some level of heavy metal retention,
however it is not likely that this type of processing - in a long-term
perspective – significantly reduces leaching”[33].
I rapporten fra Mepex[34]
påpekes det at det finnes flere alternative behandlingsmetoder for flyveaske. Vi
mener dette må grundigere utredes og merkes oss spesielt at den danske
HaloSep-prosessen oppgis å gi 30-40% lavere kostnader sammenliknet med å
deponere på Langøya, og i tillegg gi en fraksjon som muliggjør utvinning av
sink og salter[35]. Etter
behandlingen vil flyveaskeavfallet kunne overholde kravene til deponering på
danske deponeringsanlegg.
Videre mener vi at «kompetanse» i denne sammenheng må sees i
lys av evnen til å skape tillit. Forfatterne av dette dokumentet har begge
erfart å bli utsatt for personlig press ved å være uenig med NOAH.[36]
Våre egne og andres erfaringer med den belastningen det er å være pådriver for alternative
løsninger som ikke gagner NOAH har skapt en stor mistillit hos svært mange. Vi
spør oss, hvorfor skal vi skal tro at håndteringen av farlig avfall er så mye
bedre enn håndteringen av «farlige meninger?»
Vekt:
|
Vi tror det kan bygges drifts- og utviklingsmiljøer som langt overgår
det vi i dag kjenner til hos NOAH. Vi har valgt å gi dette
evalueringskriteriet liten vekt, 5%.
|
Score:
|
Basert på direktoratets argumentasjon for kompetansen hos NOAH har vi
under tvil akseptert å gi høyest score til Brevik med terningkast 4, og
Raudsand rett bak med 3.
|
6: Kompetanse i regionen
Telemark er en industriregion med mange komparative fortrinn
innenfor landbasert industri. Vi mener at disse er så store at det er helt feil
strategi å avskjære muligheten til å bygge langsiktig, grønn industri med helt
annet verdiskaping og sysselsettingspotensiale enn deponi. Som tidligere nevnt
vil deponiet sette stopper for andre industrielle nyetableringer i gruvene, med
kretsløpsgevinster ved samlokalisering med et av Norges største punktutslipp av
CO2.
Regionen er imidlertid ikke alene om å inneha høy kompetanse
innen landbasert industri. Eyde-klyngen[37]
har i dag status som NCE (Norwegian Centre of Expertise) innenfor
prosessindustri, med medlemsbedrifter i Agder-fylkene. Også Raudsand er vurdert
til «Godt egnet» i Norconsult sin rapport (s. 140)[38].
Vi mener også beslutningen må sees i en distriktspolitisk sammenheng, og vi har
merket oss at deponialternativene som har et lokalpolitisk ønske om etablering
har et større behov for arbeidsplasser enn Porsgrunn kommune.
Vekt:
|
Vi har valgt å gi dette beslutningskriteriet 5%.
|
Score:
|
Tilsvarende punktet over har vi under tvil akseptert å gi Brevik
høyest score på dette området, terningkast 4, mens de to andre gis
terningkast 3.
|
7: Egnethet
Det er lagt mye arbeid i innspillsrapporter fra flere
fagmiljøer mht. Breviks egnethet. Disse går i dybden i større grad enn vi
kommer inn på her.
Vi mener det er lagt
for liten vekt på følgende faktum:
Gruvene er ikke tette, det pumpes ut 700.000 kubikkmeter
vann årlig fra gruvene i dag.
Lekkasjer av «stabilisert masse» som går i
oppløsning og over tid lekker ut i fjorden, hvor vannkvaliteten allerede i dag
er vurdert som «mindre egnet» i COWIs rapport (s. 8, 84)
Gruvene har vært gjenstand for ras og bevegelser
i berggrunnen (Norges største gruvekollaps i 1976).
Ingen eksisterende dagbrudd eller gruver vurdert
i denne sammenheng nyttiggjør seg den kompetanse vi i dag har mht. å bygge
fjellhaller til lagring av gass. Forinjisering av tetning før sprengning er
ifølge fagfolk
[39]
eneste måten å skape tette deponier som ikke lekker ut i grunnen.
Vekt:
|
Vi mener dette er det viktigste kriteriet nest etter hensyn til
mennesker. Vekt 20%.
|
Score:
|
Både Brevik og Rekefjord baserer seg på gjenbruk av gruver eller
dagbrudd som ikke vil gi den samme fysiske sikkerheten som skreddersydde
fjellhaller etter beste praksis. Derfor har vi gitt disse tre henholdsvis
terningkast 1, 2 og 5 for Raudsand.
|
8: Lokal forankring politisk
Demokratiet
står sterkt i Norge. Det representative demokratiet utgjør kjernen i det norske
folkestyret. Kommunalt selvstyre ble vedtatt som en ny bestemmelse i Grunnloven
av Stortinget 31. mars 2016. I forbindelse med dette historiske vedtaket
uttalte kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner følgende: «Det var på høy tid at vi fikk innlemmet
lokalt selvstyre i Grunnloven. Dette står nå fast som et viktig prinsipp, men
må følges opp fra Storting og regjering. Vi må styrke lokaldemokratiet og
redusere den statlige detaljstyringen av kommunene.» Den nye bestemmelsen i
Grunnloven § 49 annet ledd er en prinsipperklæring om kommunalt selvstyre. Det
er nå bred, tverrpolitisk enighet om at det kommunale selvstyret står sentralt
i vårt styresett.
Regjeringen
ønsker å hindre unødvendig statlig overstyring, og mener at lokaldemokratiet og
lokale avgjørelser skal veie tungt.
Porsgrunn
Bystyre har sagt nei til etablering av deponi for farlig uorganisk avfall i
Dalen Gruver.
Saken ble
grundig behandlet i 2015 etter en omfattende høringsprosess, der forslagsstiller
(NOAH) og kommunen har hatt flere møter hvor det har blitt orientert om planene
og planprogrammet. I tillegg ble det opprettet en kontaktgruppe som har hatt
flere møter og befaringer.
Porsgrunn
Bystyre vedtok 05.02.2015 (sak PS18/15)
Norge må ta ansvar for de avfallsstoffene som vi
produserer på en bærekraftig måte. For å få en helhetlig avfallhåndtering
forventer Porsgrunn kommune at staten etablerer en nasjonal plan for håndtering
av farlig avfall og oppsirkulering av avfallsressurser.
Planprogram for etterbruk av Dalen gruve til
avfallsbehandlingsanlegg og deponi stanses.
Formannskapet i Porsgrunn behandlet i mai 2016
Miljødirektoratets utreding av lokaliteter for deponi for farlig uorganisk
avfall. Formannskapet vedtok følgende:
Porsgrunn kommune stiller seg kritiske til at
Miljødirektoratet anbefaler en lokalitet for deponi for farlig uorganisk avfall
som Bystyret i Porsgrunn har sagt nei til. Porsgrunn kommune kan ikke se at det
vil være behov for å overprøve lokaldemokratiet gjennom en statlig planprosess
i denne saken.
Porsgrunn kommune kan ikke se at det gjennom
Miljødirektoratets utredning har kommet frem nye momenter som tilsier at Dalen
gruver er et godt alternativ. Tvert om viser risikovurderingen at lokaliteten
er mindre egnet med hensyn til helse, miljø og sikkerhet.
Porsgrunn kommune er opptatt av å skape
arbeidsplasser i regionen ved å legge til rette for industrivirksomheter som
tar i bruk forskning og utvikling av miljøvennlig produksjonsteknologi. Det er
viktig for Porsgrunn kommune å være en god vertskommune for eksisterende
industribedrifter.
Vedtakene fra Porsgrunn Bystyre har fått støtte fra
kommunestyrene i de respektive nabokommuner Skien og Bamble.
I Nesset kommune (Raudsand), er det politiske bildet
motsatt, her er deponi for farlig avfall forankret i strategisk næringsplan[40],
og kommunen er i gang med planprosess[41].
Vekt:
|
Vi har valgt å legge stor vekt på lokal politisk forankring, og gir
dette beslutningskriteriet 20%.
|
Score:
|
Brevik som lokasjon har ingen forankring politisk i egen kommune
eller nabokommunene, terningkast 1, mens Raudsand har dette allerede som en
del av sin strategiske næringsplan og får terningkast 6.
|
Beslutningsmatrisen utfylt
Basert på diskusjoner ovenfor, og vår vekting av de ulike
beslutningskriterier får vi følgende total score for de tre angitte
alternativene:
VURDERINGSKRITERIE
|
FORKLARING
|
Vekt
|
Brevik
|
Rekefjord
|
Raudsand
|
1: Samfunnsøkonomisk bunnlinje
|
Deponi vs alternative anvendelser
|
10
|
1
|
5
|
4
|
2: Økonomi
|
Forurensers kostnad og investors
fortjeneste
|
5
|
5
|
4
|
4
|
3: Stimuli for utvikling av ny
teknologi
|
Hemmer/fremmer innovasjon
|
10
|
4
|
5
|
6
|
4: Hensyn til mennesker
|
Innbyggere, turister og investorer
|
25
|
1
|
3
|
5
|
5: Kompetanse i driftsorganisasjon
|
Avfallsselskapets erfaring og
dokumentert utviklingsevne
|
5
|
4
|
1
|
3
|
6: Kompetanse i regionen
|
Klynge/næringsliv/utdanning
|
5
|
4
|
3
|
3
|
7: Egnethet
|
Geologi, hydrogeologi m.m.
|
20
|
1
|
2
|
5
|
8: Lokal forankring politisk
|
Demokrati
|
20
|
1
|
2
|
6
|
Snitt vektet
|
|
100
|
1.8
|
2.95
|
4.95
|
Vi utfordrer politikere i prosessen videre til å holde fast
i en slik tilnærming: Etterspør sammenlignbare og tallfestede evalueringer av
de kriterier som er vesentlige i beslutningsprosessen, og vær tydelig på
hvordan disse kriteriene vektes mot hverandre.
Konklusjon
Våre anbefalinger til politikere som skal fatte en endelig
beslutning er:
Løft Norge til en global lederposisjon innen
sirkulærøkonomi ved å fremme utvikling og kommersialisering av nye løsninger
for flyveaske og svovelsyre fra Kronos Titan innen deponiet ved Langøya
avsluttes – dermed vil volumbehovet også reduseres radikalt.
Skap grunnlag for grønn, biobasert industri i
Breviks unike infrastruktur og regionens fortrinn.
Bygg avfallsdeponi etter prinsipper fra ledende
norske fagmiljøer innen bergverk og tunnelkonstruksjon – det kan ikke
kombineres med å bruke gamle hull i fjellet som ikke er skreddersydd deponi for
farlig uorganisk avfall!
Ta hensyn til mennesker – denne type industri
har forårsaket fatale ulykker mange steder i verden. Langøya har vært rammet av
menneskeskapte ulykker som hadde hatt helt andre konsekvenser dersom anlegget
hadde ligget i et tett befolket område.
Av de tre alternativene som vi har vurdert ut fra Miljødirektoratets
utredning, er det kun ett sted som tilfredsstiller en helhetlig vurdering av
lokaliseringshensyn: Raudsand i Nesset kommune.
Med vennlig hilsen
Bård Stranheim Thor
Kamfjord
[31]
«100 ganger» er basert på det faktum at Rekefjord har 3 personer boende i en
radius 500 meter fra anlegget, Ruadsand 4 personer, og Brevik mellom 4-500.
[39]
Viser til e-pst sendt Klima- og miljøminister Vidar Helgesen fra Bjørn Helge
Kluver 12. mai 2016
