Ekspertutvalget spør "Hva har vi ikke fått på bordet så langt?"

Av Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Onsdag 21. august 2019 inviterte Ekspertutvalget om farlig avfall en rekke aktører til å gi sine 

innspill. Vi valgte å bruke våre tilmålte 8 minutter på elementer vi mener er lite vektlagt så langt. 

Dette er vårt hovedbudskap: 

• Vi har muligheten til, og bør, løse mer enn et nasjonalt avfallsproblem.
• Ekspertutvalget kan åpne for ny landbasert industri. 

Flyveaske er en relativt ny problemfraksjon. Syra fra Kronos Titan har vært en utfordring i flere generasjoner, men har siden 90-tallet blitt renset og regenerert i andre land. Løsningen som Norge valgte på 90-tallet var kanskje riktig for sin tid. Men det vil være svært uklokt å fortsette de siste 30 års praksis uten å nyttiggjøre seg ikke-fornybare råstoff som finnes i avfallet og samtidig ødelegge for alternativ bruk av en unik infrastruktur i gruvene til Norcem.

Staten har allerede tatt betydelige kostnader for å redusere klima- og miljøfotavtrykket hos Kronos Titan ved omlegging til naturgassfyring. Om Kronos’ eiere tar ansvar, eller om staten på nytt må ta hovedkostnaden, blir en beslutning vi, og sikkert også Kronos’ konkurrenter, følger med interesse.
Vi undrer oss over at transportavstand for Kronos-syre, f.eks. til Raudsand blir brukt som et nei-argument, når 90% av Kronos sine produkter blir eksportert ut av Norge. Følges prinsippet om at forurenser betaler så vil innovasjon og nye samarbeidskonstallasjoner skapes.

Det er et faktum at den dagen NOAH startet KU-prosessen for såkalt stabilisert avfall i Norcems gruver, så hadde Kronos Titans fabrikker i andre land og deres konkurrenter renset syra i årevis.

På samme tid, 1. Januar 2016, vedtok sveitsiske myndigheter at all flyveaske fra egne forbrenningsanlegg skal renses fra 2021. Allerede i 2012 ble flyveaske fra 13 forbrenningsanlegg i Sveits renset. I 2021 vil dette gjelde for alle de 29 anleggene.

Flyveasken inneholder verdifulle stoffer som reduserer nettokostnaden for en bærekraftig håndtering. 

Det er ca. 2.4 millioner husholdninger i Norge som skaper ca. 120.000 tonn flyveaske per år. Hvis rensekostnaden for flyveaske, der salter og metaller gjenvinnes, er 1000 kr/tonn, så blir årlig økning i renovasjonsavgift 50 kroner. 
Det tror vi at vi har råd til. 

Spørsmålet blir om Norge skal fortsette å deponere urenset flyveaske eller ikke. 
Våre naboland svarer “ikke”.

Andre volumer av farlig avfall fra industri utover de 80-90% som Kronos Titan og ditt og mitt husholdningsavfall representerer, har akkurat samme bilde: Settes det trykk på, kommer løsningene. Gå åpent ut med hvilke industriaktører og avfallstoffer som idag er avhengig av Langøya, og inviter teknologiaktører som ønsker å bidra med løsninger. Løsningene har ikke bare Norge som marked, men et globalt marked.
Kvikksølvholdige masser er et eksempel på dette, og kvikksølv ønsker vi ut av kretsløpet. Frem til nå har kvikksølvholdige masser blitt dekket med minimum 3 meter gips på Langøya. Hvorvidt dette gir sikker lagring i evigheten vil fremtiden vise. Veolia-Krüger og Terratherm har valgt en annen løsning - onsite-fjerning av kvikksølv fra forurensede masser i stedet for å deponere alt sammen i farlig avfall-deponi. Kvikksølvet kan dermed isoleres og lagres trygt. Med minimalt av volum til deponi. Bedriftene har internasjonal suksess med bruk av denne type miljøteknologi.

Vi bør ha ambisjoner om å eksportere teknologi, ikke importere farlig avfall som deponeres i store volum. Regjeringen har en uttalt ambisjon om å være ledende på sirkulær økonomi. Det forplikter.

Vi har latt oss overraske av hvor mange alternative fakta som florerer i kampen om Norges neste deponi. 

Mens man har kranglet i Norge har OiW/Norsep utviklet gjenvinningsteknologi basert på kompetanse fra oljeindustrien, både Ragn-Sells og Renova i Sverige og Stena Recycling i Danmark annonsert at de vil ha etablert fullskala rensing av flyveaske innen Langøya er full.

Samtidig så har Veolia økt sine investeringer innen svovelsyregjenvinning og samarbeider med en av konkurrentene til Kronos om å utvikle sirkulær økonomi basert på syreavfallet i Frankrike.

Ikke fordi det er mangel på svovel, men fordi det er et marked for gjenvunnet svovelsyre.
La oss ta et nytt eksempel:

Administrerende direktør i NOAH hevder i siste utgave av Kretsløpet at sinkutvinning fra flyveaske er for energikrevende fordi den sveitsiske metoden bruker 3000 kWh per tonn sink.

Hvorfor nevnes det ikke at Bolidens egne energitall for utvinning av sink er 30% høyere? I tillegg kommer miljø- og energikostnaden for gruvedrift og transport av malm.
Sinkressurser vil ikke vare evig hvis vi ikke gjenvinner dem. Det samme kan sies om andre ressurser som finnes i flyveasken. At sink ikke står på EU’s liste over kritiske metaller skyldes vurderinger av forsyningssikkerhet, og at Europa importerer dette fra Australia og Peru og ikke Kina. Vi gjenvinner både aluminium og kobber. Disse står heller ikke på listen til EU. 

Vi mener det er grunn til å stille et stort spørsmålstegn når ingen andre har tatt i bruk Noahs metode. Ikke er den patentert. Ikke er den spesielt komplisert.

ISWA,  -en internasjonal, non-profit, uavhengig bransjeorganisasjon innen avfallshåndtering, skriver i sin vurdering av metoden: “Dette resulterer muligens i noe redusert utlekking av tungmetaller, men det er ikke sannsynlig at denne type prosessering, i et langtidsperspektiv, vil redusere utlekking vesentlig.” 

NOAH var bra i sin tid. Akkurat som amalgam: Vi trodde lenge det var trygt. Alternativene var dyrere. Nå vet vi bedre.  

Så noen ord om den samfunnsøkonomiske effekten når man ser alternativene i sammenheng:

Vi må vite hva vi sier nei til, dersom vi sier ja til deponi i hhv Brevik eller Raudsand.

Norcem har gjentatte ganger presisert at samdrift med deponi er uaktuelt. Nå er det tid for å mobilisere til en fremti

dsrettet løsning som både Norge og resten av verden trenger. Det står i NOAHs KU at gruvene har vært utredet for alternativet mikroalgeproduksjon. Det stemmer ikke. Avtalen som NOAH hadde med Norcem var en show-stopper. Gruvene har aldri vært utredet for det smelteverket Finnfjord viser er mulig -produsere mikroalger basert på CO2 i røykgass. Det har imidlertid vært interesse fra både industrielle investorer innenfor algeindustri, datalagringsindustri, fiskeoppdrett med fler. Døra til mulighetsrommet står fremdeles åpen. 

De beste løsningene vil være å utnytte den ene industriaktørens avfall som ressurs til naboen. Overskuddsvarme fra datahaller og Norcems CO2 til alger og annen matproduksjon kan bli et industrielt sirkulært utstillingsvindu som gjør Norge og regionen ennå mer interessant for industrielle investorer. Og tidsperspektivet er mange generasjoner fremover, mens deponiet har 20-30 års sysselsetting før gruva er full og lyset slukkes. Et fremtidig deponi må være bygget for formålet og utvides i takt med behovet for å stimulere til minimering.

Et siste poeng som fremdeles ikke har vært fremme i den norske debatten, og som heller ikke er dekket av Inergeo-rapporten.

I verden finnes det i dag over 2440 forbrenningsanlegg. En fersk markedsrapport viser at det frem til 2027 vil det bli bygget 70 nye anlegg per år. Det betyr at mengden flyveaske vil øke dramatisk, både i Europa og i resten av verden.
Vi tror at eksport av nordisk miljøteknologi som renser flyveasken er god næringsutvikling, bra for miljøet og god politikk.
Tematikken vi diskuterer her, er med andre ord mye større enn kun en nordisk utfordring og et «nasjonalt» deponiproblem.

Det finnes ikke nok hull i verden til å tenke Langøya-metoder. Verden må ha løsning for håndtering av flyveaske, og Norden er i verdenstoppen på renseteknologi og resirkulering.
Vi bør, sammen med våre naboland, ha ambisjoner om å eksportere miljøteknologi. Å fortsette dagens praksis vil være teknologihemmende, og det vi trenger er en teknologifremmende beslutning.

Takk for oss!

Avfall til ressurs? Et av over 250 høringsinnspill til et planprogram som mangler en god plan.....

Departementets planprogram for farlig uorganisk avfallsdeponi i Brevik baserer seg på faktagrunnlag fra NOAH. "Ikke korrekt", "feilinformert", "villedende" er ord gjesteblogger Thor Kamfjord bruker i sitt personlige høringsinnspill til departementets planprogram.

Man kan spørre seg om dette er manglende kunnskap eller bevisst kommunikasjonsstrategi fra tiltakshaver NOAH...?

Over til Thor:

--------------------------------
Den nye regjeringen har kommet til enighet om en ny politisk plattform som inneholder flere viktige målsetninger. En av de er:

"At Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi som utnytter ressursene bedre."

Å være et foregangsland er en mål som vi kan nå. Svaret på spørsmålet om vi virkelig vil, får vi når den nye regjeringen skal fatte beslutning om hvordan Norge skal håndtere sine forpliktelser etter at NOAHs deponi på Langøya er fylt opp. Svaret finnes neppe ved å stikke hodet i sanden, eller dypt ned i en gruve...svaret er enklere å finne hvis blikket løftes!

31. januar ble dette høringsinnspillet sendt inn til Klima- og Miljødepartementet:
 

-----------------------------------------

1. januar 2016 ble ny forskrift om forebygging og avhending i avfall i Sveits vedtatt (Verordnung über die Vermeidung und die Entsorgung von Abfällen, Abfallverordning, VVWA).

I forskriftens artikkel 32, så stilles det krav til avfallsforbrenningsanlegg.
I art. 32 g) kreves det at anlegg som forbrenner kommunalt avfall eller avfall av sammenlignbar sammensetning skal gjenvinne metaller fra filterasken.
 
I forskriftens artikkel 54, kreves det at gjenvinning av metaller (art. 32 g)) fra filterasken skal være implementert fra 1. januar 2021.

Årsakene til at Sveits gjør dette er flere.

Tilgang på sink

Utnyttbare geologiske ressurser i Sveits er ikke økonomisk lønnsomt idag.

Flygeaske (MSWI fly ash) fra avfalls-forbrenningsanlegg i Sveits har et innhold av sink som er høyere enn annet avfall fra husholdninger og næringsliv.

Hensyn til miljø

Sink er et essensielt grunnstoff for alle livsformer. Sink er derimot giftig i konsentrasjoner over 400 ppm. Sink fra galvanisering, gjødsling og avfallshåndtering står for de største utslippene til miljøet.  Betydelig mengder sink går tapt og avfallshåndtering står for over 50% av sinktapet. Gruvedrift for utvinning av sink slipper ut komponenter som har større miljøskade enn sink, som f.eks. bly, kobber og kadmium.

Livsløpsanalyse av sinksyklusen viser at rensning og oppkonsentrering av sinkmalm har den største miljøpåvirkningen.

Produksjon av sink er blant de 10 metallene med størst CO₂ fotavtrykk (40 Mtonn CO₂ ekv./år) og størst negativ effekt på helse og økosystemer. Energiforbruket for global sinkproduksjon er 1.3% av all metallproduksjon og blant de 5 metallene som forbruker mest energi til fremstilling. Dette gjør sink til et av de mest relevante metallene å gjenvinne.

Teknologifremskritt

Sink utvinnes fra primære og sekundære råstoffkilder. Fra primære råstoffkilder hentes sinkmalm ut fra underjordiske gruver eller dagbrudd.  Malmen fra sinkåren oppkonsentreres og fødes inn i smelteverk som konsentrat.

Smelting foregår ved pyrometallurgiske og hydrometallurgiske prosesser. I dag så står hydrometallurgiske prosesser for 95% av global sinkproduksjon.

I denne prosessen røstes sinkkonsentrat til sinkoksid som løses i svovelsyre, renses og sinkmetall tas ut ved elektrolyse.

Gjenvinning av sink vil i den sirkulære økonomien øke i betydning fordi miljøfotavtrykket er vesentlig lavere enn produksjon fra sinkgruver.

Sinkholdig filterstøv fra stålproduksjon blir i dag gjenvunnet, hovedsakelig i Europa, Japan og USA. Sink fra flygeaske fra avfallsforbrenningsanlegg utvinnes foreløpig bare i Sveits. Utvinning av sink fra flygeaske gir et metall med renhet på 99.99%.

Slike rense- og gjenvinningsanlegg vil dermed gjøre at Sveits oppfyller sine egne forpliktelser i ny forskrift om forebygging og avhending av avfall som stiller krav til metallutvinning fra flygeaske fra avfallforbrenningsanlegg.

Økonomisk forsvarlig

I Sveits er volumet av sink som importeres med renhet > 99.99% tilsvarende volumet av sink som kan gjenvinnes fra renset flygeaske.

I perioden 2005-2016 økte sinkprisene med 40%.  Etter økonomikrisen i 2008 har prisutviklingen primært vært styrt av etterspørsel i Kina og nedstenging av større sinkgruver.

Sveits vurderer at kostnaden med utvinning av sink fra flygeaske er kostnøytral, da reduserte utgifter til import av sink og lagring i deponi for farlig uorganisk avfall dekker rense- og gjenvinningskostnadene ved avfallsforbrenningsanlegg. 

I 2012 var flygeaskerensing implementert i 13 avfallsforbrenningsanlegg i Sveits, og innen 2021 vil dette vært implementert i de 29 anleggene i landet.

Skal Norge fortsette å være et foregangsland innen fremtidsrettet avfallshåndtering?

Mengden flygeaske i Europa kommer til å øke. I dag står 6 land i EU-28 for 75%  avfallsforbrenningskapasiteten i Europa. Land som i dag ikke har deponiforbud kommer til å ha behov for økt forbrenningskapasitet. Norge innførte deponiforbud for «landfill» allerede i 2009 og bør fortsette strategien om å være et teknologiland og ikke et deponiland. Forbudet innebar at Norge måtte omstille seg i løpet av ett år, selv om enkelte dispensasjoner ble gitt.  

Verdensbanken forventer at Kina kommer til å doble sin avfallsproduksjon innen 2025 og når den kinesiske regjeringen har bestemt seg for å forbrenne 1/3 av sitt avfall i energigjenvinningsanlegg så får det konsekvenser.

Volumet av flygeaske kommer derfor til å øke betydelig i tiden som kommer. Det eneste som ikke øker i volum er plass til farlig avfall. Dette er en realitet det ikke er mulig å deponere seg vekk fra.

NOAH AS v/Adm.dir. Carl Hartmann påpekte 15. januar under Energi- og miljøkomiteens åpne høring om Stortingsmelding 45 «Avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulær økonomi» at motivasjonen for å rense flygeaske er å «unngå å deponere farlig avfall for å spare penger – ikke gjenvinning».

Sett i lys av erfaringene og vurderingene som gjøres i Sveits, er NOAHs påstand både rett og feil.

Det er korrekt at renset flygeaske ikke lengre vil kreve deponi for farlig avfall, og at avfallforbrenningsanleggene dermed vil spare penger. I denne sammenheng er det verdt å merke seg budskapet fra Norsk forening for farlig avfall (NFFA) jurist Einar Bratteng på Farlig Avfallkonferansen 2017: «worst-case» scenarioet (i et bransjeperspektiv) er at mengden farlig avfall reduseres vesentlig eller forsvinner.»

At motivasjonen ikke er gjenvinning er derimot ikke korrekt, ref. situasjonen i Sveits og at global tilgjengelighet på sink fra primære råstoffkilder forventes å være ca. 20 år med nåværende forbruk.

Adm.dir. Hartmann oppfordret Energi- og Miljøkomiteen å fokusere på bunnaske fra avfallforbrenningsanlegg hvis målet er å gjenvinne sink. Det gjøres allerede idag, og stiller oppfordringen fra NOAH i et underlig lys.

All bunnaske fra forbrenningsanlegg i Norge i dag blir renset for metaller. Sink og alle andre metaller fra bunnaske gjenvinnes i dag av bl.a. Stena Recycling som eksempelvis forventer en årstonnasje på ca. 90.000 tonn bunnaske fra forbrenningsanleggene i Oslo, Haraldrud og Klemetsrud.

 
På oppdrag fra Avfall Norge utførte COWI AS i 2015 prøvetaking av bunnaske fra alle de 17 avfallsforbrenningsanleggene i Norge. Resultatene fra utlekkingstestene for sortert aske ble sammenholdt med grenseverdier for deponering i ulike typer deponier. Ingen av anleggene produserer aske som kan legges i deponi for inert avfall uten sortering.

Sortert aske, der metallene fjernes kan deponeres på deponi for ordinært avfall. Avfall blir til ressurs, restasken trenger ikke lengre lagres i deponi for farlig avfall og kan brukes til verdiskapning som f.eks. gjøres i Ålesund kommune i samarbeid med Tafjord Kraftvarme.

Når NOAH v/adm.dir Hartmann i sine svar om flygeaske hevder for Stortingets Energi- og miljøkomitéen at smelteverket i Odda bearbeider malm som inneholder 40-50% sink er det villedende når utgangspunktet for sinkkonsentratet Odda mottar er Bolidéns gruver, der utgangspunktet er 3-7% sink i malmen med dertil tilhørende energi, miljø og klimaavtrykk.

Regnestykket Hartmann presenterer for Energi- og miljøkomitéen av hvor mange tonn sink som kan utvinnes fra skandinavisk flygeaske er uheldigvis en tiendel av hva som er reelle fakta, hvis antagelsen er 1.5% sinkinnhold. Det er beklagelig at komitéen blir feilinformert fra NOAH.

Dette stiller NOAHs svar på spørsmålet: «Hvor stor anslagsvis reduksjon i mengden farlig avfall ser dere at man få til gjennom en mye sterkere satsning på gjenvinning av farlig avfall, ref. det som foregår på flygeaske andre plasser i verden?» i et merkelig lys.

I følge Stena Recycling så er svaret idag 40-60% reduksjon av avfallsmengder, og at HaloSep-prosessen gjenvinner både salter og metaller slik at restavfallet ikke lengre er uorganisk farlig avfall.

Det prosjekteres nå gruvedrift med forekomster av sink med lavere sinkinnhold enn 4 %, men ingen større gruver forventes å åpnes de nærmeste årene. Dette gir risiko for et betydelig underskudd av sink i fremtiden.

Å gjenvinne sink fra flygeaske representerer derfor en industriell mulighet for gjenvinning at et viktig metall som verden trenger basert på den sirkulære økonomien.

Avfall Sverige konkluderte allerede i 2014 følgende: «Den sammanlagda potentialen för de kritiske metallarne i svenske askor uppgår til ca. 1.3 mrd kronor. Lägger man därtil även kvarvarande mängder aluminium, koppar och zink ökar potentialen med ytterligare en miljard».

I samme rapport gir Avfall Sverige sitt hovedpoeng:

«Udvikling af teknologier til udvinding af metaller vil således vil løse to problemer: Asken bliver renere og skal ikke længer deponeres som farlig affald, samtidig med at værdifulde ressourcer bliver opsamlet og genanvendt.»

Årlig verdi av i svensk flygeaske potensielt verdt ca 75 MSEK. For EU27, er sinkverdien i flygeaske ca. 600 MSEK per år.

I 2016 utgir svenske Energiforsk sin sluttrapport fra prosjektet «Behandling och återvinning av outnyttjade resurser i flygaska från avfallsförbränning”. I sluttrapporten beskrives dagens løsning for håndtering av svensk flygeaske, der 50% behandles med NOAHs prosess på Langøya. Resten håndteres av svenske aktører som bla. Ragn-Sells og Renova. Budskapet i sluttrapporten fraSverige er tydelig:

«None of these solutions are sustainable in the long run for the large amount of ash generated and there is thus a need for a long-term, safe, way of treating the fly ash from incineration of MSW».

«The report clearly emphasizes the need for treatment methods complying with the generation goal and the goals for environmental quality that the Swedish Government has decided on. None of the commercially available methods can be said to fulfill these goals.»

Flygeaske har primært sin opprinnelse fra husholdningens restavfall. 

Forurensingsloven er en av de klassiske norske miljølovene, innført i 1981, med prinsippet om «forurenser betaler» som et bærende element. Forurensningsloven gir også myndighetene en rekke muligheter til å rydde opp i forholdene der forurenser ikke følger opp sitt ansvar, eller der det ikke er mulig å identifisere forurenser.

I Norge krever forurensingsloven at renovasjonsordningen er selvfinansierende. Sett i lys av at flygeasken kommer fra forbrenning og energigjenvinning fra husholdningers restavfall og næringsavfall som ikke kildesorteres før gjenvinning, vil evt. noe høyere behandlingskostnader enkelt kunne fordeles uten merkbar økning i renovasjonsavgiften.

Et forenklet regnestykke kan se slik ut:

Økning i renovasjonsavgift =
(rensekostnad/tonn) x (120.000 tonn flygeaske/år)/2.380.000 husholdninger i Norge

Gjennomsnittet for renovasjonsavgiften for hele landet var 3355 kr/år i 2017 og økte med 80 fra 2016 som «forurenser» aksepterte uten protester. Hvis rensekostnaden for flygeaske fra norske  husholdninger, der salter og metaller fjernes, er 1000 kr/tonn, så blir økningen i årlig renovasjonsavgift 50 kr/år.  

Spørsmålene Klima- og miljødepartementet må utrede i forbindelse med sitt engasjement i fastsettelse av planprogram for et mulig deponi i Brevik er:

Skal Norge fortsette å deponere flygeaske som inneholder sink og andre ikke-fornybare ressurser?

Skal Norge gjøre mer avfall til ressurs ved å rense flygeaske slik at mindre må til deponi for farlig avfall?

Hva er den reelle merkostnaden som evt. må dekkes inn over renovasjonsavgiften hvis det stilles krav om at flygeaske fra norske husholdinger renses?

                                         Med vennlig hilsen

                                                Thor Kamfjord