Høringsinnspill til konsekvensutredning
for deponi i Dalen gruve
Konsekvensutredningen datert 04.09.18 konkluderer med at det
kan deponeres farlig uorganisk avfall «uten vesentlig miljørisiko». Ikke
overraskende, siden tiltakshaver sammen med Bellona og Norsk Industri har sagt
det samme i 20 år. Det er derimot overraskende at tiltakshaver fremlegger et
beslutningsdokument som ikke har konsekvensutredet en rekke svært vesentlige
forhold. Ennå viktigere er de forhold som heller ikke var en del av
planprogrammet, men som mange av oss spilte inn i høringsrunden til
planprogrammet.
Konsekvensutredningen er derfor ikke et svar på bærekraftig politikk
i behandling av ressurser på avveie:
Tiden for å kaste er forbi, neste generasjon vil måle oss på
vår evne til å gjenvinne og gjenbruke. Det viktigste spørsmålet er derfor hvor
mye kan vi gjenvinne med tilgjengelig teknologi, og hva gjør vi for å utvikle mer
teknologi.
Dette spørsmålet er kun overflatisk omtalt i konsekvensutredningen,
og dokumentet er derfor et svar på feil spørsmål. Jeg kommer tilbake til det viktigste
spørsmålet og prosessene det initierer, men først noen av de mest vesentligste
manglene i den foreliggende konsekvensutredningen (KU):
Utslipp:«Det vil alltid lekke ut noe» er et
utsagn fra NOAHs Terje Ulltang til NRK 15. september 2017. Sammensettingen av
utslippet skal avklares «i en eventuell senere fase», side 9 i KU. «Begrepet
«stabilisert og nøytralisert gips» er ikke ensbetydende med uløselig gips»
skriver tidligere leder for SINTEF Molab, Arne Åsheim i sitt høringssvar til KU.
Strengt tatt er det vel ikke gipsen som er nøytralisert, men syren fra Kronos
Titan. Så lenge massene er løselig i vann, vil nye ioneforbindelser dannes og
vandre, uavhengig av innadvendt eller utadvendt vanntrykk i gruvene. Uendelig
tilgang på saltvann som forsterker disse prosessene vil skape bevegelse i
stoffene i overskuelig fremtid.
Inntil gruvene er fylt skal tiltakshaver rense vannet i gruvene, og slippe ut
dette gjennom en diffusor som ennå ikke er besluttet lokalisert (ref KU pkt
4.8.3). Basert på vannstrømmer i Eidangerfjorden og Langesundsfjorden må
sannsynligvis dette utslippet gjøres langt utenfor Langesundsfjorden. Tiltaket baserer
seg på reduserte konsekvenser gjennom spredning, men som likevel vil ha
påvirkning på levende organismer.
Dersom det finnes risiko for at perspektivene over er sanne, er tiltaket en kalkulert risiko hvor konsekvensene overlates til befolkningen og kommende generasjoner -ikke tiltakshaver.
Historien gir liten grunn til overmot. Senest
15.10.18 kunne NRK avsløre alvorlige giftlekkasjer fra deponiet i Skedsmo. Da
hjelper dette lite: «Det har skjedd en beklagelig feil, og Norconsult har
beklaget dette ovenfor kommunen.»[1]
Eierskap:Konsekvensutredningen skriver «Rettighetene til gruven vil avklares i en
eventuell senere fase». Forutsetningen for de lokasjoner som ble vurdert av
Miljødirektoratet i utgangspunktet var avsluttet gruvevirksomhet. COWI skriver
i sin rapport Vurdering av egnethet for
mottak, behandling og deponering av uorganisk avfall -lokalitet Brevik til direktoratet april 2016: «Ikke aktuelt å
fortsette gruvedrift hvis det skal deponeres der». Til Varden 28.08.18 fortellerNorcem at det nettopp skal foregå kalksteinutvinning i gruvene i 10-20 år til[2]. Det
er derfor vanskelig å forstå hvordan utredningen kan kalles en
konsekvensutredning når denne helt avgjørende premissen ikke er avklart.
Eksplosjonsfare:NOAHs Egil Solheims bekjennelse på folkemøtet i Brevik 10.01.18 var at eksplosjonsfare
var det han fryktet mest. Konsekvensutredningen beskriver et «pågående program
for å undersøke restpotensialet for gassdannelse». Dette høres ikke ut som en
konsekvensutredning, men som en statusrapport i arbeidet med å utrede
konsekvenser. Gass vil oppstå, og vil søke åpninger i fjellet. Den totalt
manglende tilliten til at tiltakshaver har kontroll på dette forsterkes ved at
det påstås «Kalksteinen er i stor grad selvreparerende, slik at deformasjoner
som gjennom tiden har forårsaket riss og mindre sprekker gror igjen med
kalkspat». Dette tilbakevises av Telemark Fylkeskommunes høringsuttalelse
datert 19.09.18, hvor regiongeolog Sven Dahlgren skriver: «Fylkeskommunen mener
på faglig grunnlag at dette stemmer i liten grad overens med observasjoner og
teoretiske betraktninger.»
De tre ovennevnte punktene er nok til å si nei til
tiltakshavers ønske om å etablere deponi i Brevik. I tillegg kunne listen blitt
forlenget med andre temaer som er utsatt. Hele 16 ganger nevner
konsekvensutredningen forhold som skal utredes «senere». Andre viktige forhold
er ikke utredet: Avstander til bebyggelse og skole er kreativt omgått,
barn og unges oppvekstvilkår er svært
lettvint behandlet og helt uten medvirkning av barn og unge, omdømmeeffekt er ikke vurdert, heller
ikke etterbruk av gruvene hvor
planprogrammet er direkte misvisende[3].
Likevel, dette er den viktigste grunnen til å si nei til
tiltakshavers ønske om Europas største deponi for farlig uorganisk avfall: Senest
når NOAH har fylt opp Langøya må vi ta i bruk andre løsninger enn
gigantdeponier. Det er feil å ta verdifulle råstoffer ut av tiden, når vi med
tiden vil få knapphet på de samme råstoffene. Dette perspektivet var tydelig
dekket i mitt høringssvar til planprogrammet 30.01.18, og er derfor tatt med i
en forkortet utgave i vedlegget.
Med vennlig hilsen
Bård Stranheim
VEDLEGG
UTDRAG AV BÅRD
STRANHEIMS HØRINGSSVAR PÅ PLANPROGRAMMET FOR DEPONI I BREVIK, 30.01.18
Innovasjon starter
med et problem verdt å løse, ikke et løsningsforslag
Langøya ble ikke et deponi fordi man hadde behov for å finne
noe å fylle den med. Heller ble ikke deponiet etablert fordi Thorbjørn Berntsen
hadde en strålende ide. Bakgrunnen var EU’s direktiver om å finne løsningen på
et globalt problem -industrielt utslipp i sjø og vassdrag fra TiO2-produsenter.
Dermed begynte prosessen, baklengs, fra problemdefinisjon til løsningsforslag. I
deponisaka har Miljødirektoratet tatt utgangspunkt i problemet definert av
industrien selv, ikke et globalt problem: Langøya
er snart full, vi må finne et nytt hull. Direktoratet skulle derimot tatt
ansvar for en global angrepsvinkel: Verden flyter over av avfall fra
forbrenningsanlegg. Hvordan skal vi løse problemet? Hvordan har de beste løst
det i dag? Kan vi skape innovasjoner som løser problemet enda bedre, og dermed
skaper grunnlag for eksport av norsk miljøteknologi og samtidig forbedrer klima
globalt?
Hvem inviterer man
til bordet?
Gitt en angrepsvinkel som beskrevet over, ville direktoratet
skjønt at den aktøren som har størst inntekt av å fortsette dagens praksis, som
ikke må forveksles med beste praksis, ikke er den som vil utvikle neste praksis.
Etter 25 års drift sitter de uten «plan B». Avhengig av ambisjonsnivået ville
direktoratet ha funnet frem til aktørene som har løftet Sveits til et
foregangsland på dette området, eller funnet aktørene som bygger pilot- og
fullskalaløsninger for minimering og gjenvinning fra avfallsforbrenningsanlegg
i våre naboland. Med andre ord: Det finnes alternative aktører som har et helt
annet ambisjonsnivå for resirkulering og minimering av farlig uorganisk avfall
enn NOAH. Ønsker Norge å legge lista enda høyere, kan norske og utenlandske
innovatører inviteres til bordet. Selv kjenner jeg til flere enn 10 norske
selskaper som har teknologi som kan være med å bringe Norge i tet
internasjonalt på separasjonsteknologi. Kanskje vi kan ta mål av oss til å
skape en norsk klynge som bidrar til å skape arbeidsplasser og globale
kvantesprang for sirkulærøkonomi?
Det ville også vært naturlig at Norge i den utfordringen et
fullt deponi gir, inviterte ledende politikere innen sirkulærøkonomi i våre
naboland for å se om det er grunnlag for å et samarbeid om et felles
«månelandingsprosjekt». Den nordiske ministererklæringen fra 1994 forplikter
til samarbeid om minimering. Dagens praksis betyr i realiteten at Norge hindrer
våre naboland i å investere i bedre løsninger -vi er lavkostløsningen som
industrien griper begjærlig.
Om disrupsjon
I dag står vi overfor en situasjon hvor en privat aktør har
milliardinntekter å forsvare. Konsekvensen for NOAH om Brevik velges eller
ikke, er alt eller ingenting. Det skaper i seg selv en risikabel dynamikk hvor
Norge har et spesielt ansvar for å unngå barrierer nye aktører møter i
«anbudskonkurransen».
Vi ser sjelden at den eksisterende industrien, eller dens
interesseorganisasjon slik som Norsk Industri, legger til rette for disrupsjon
-de radikalt nye løsningene. De representerer den konserverende stemmen i
debatten. I denne prosessen har vi sett det overtydelig: Hvordan dagens aktør
forsøker å stoppe alle som har pekt på bedre løsninger, stoppe aktører som
utvikler nye løsninger, og snakker usant om sine konkurrenter. Krisesituasjonen
som NOAH forsøker å skape hvis de ikke når sitt mål er ikke reell.
Hvilke statlige
virkemidler trengs?
Der markedet ikke utvikler gode nok løsninger for dagens
utfordringer som truer befolkningen, klimaet eller næringslivet, tas det aktive
grep. Norge hadde ikke blitt et foregangsland for utslippsfri bil og
fergetrafikk uten insentiver. Hvorfor går bussene våre på biogass fra matavfall
i dag? Kronos Titan hadde ikke sluttet å slippe ut syre i Glomma uten offentlige
pålegg. Noen ganger trengs gulrot, andre ganger pisk. I denne situasjonen
trengs begge deler. Kronos Titan kan ikke tillates å legge igjen forurenset
syre i et hull i en generasjon til, så lenge det finnes renseteknologi i
markedet. NOAH kan ikke tillates å legge igjen naturressurser verden trenger i
et hull i bakken så lenge andre aktører står klar til å separere og gjenvinne
vesentlig større andeler enn NOAH har målsetning om. Når NOAH heller ikke har
teknologien for å levere i henhold til sine egne målsettinger, er det ren
gambling å gi dem ansvar videre.
Insentiver for å få frem nye løsninger og nye
samarbeidsløsninger vil bringe oss til et helt annet nivå i god tid før Langøya
er full. Konsekvensutredningen i Nesset kommune dokumenterer dette.
Tillit, Norges
største konkurransefortrinn
Norge ligger blant verdens beste i ulike indekser på tillit
og «ease of doing business[i]».
Deponi-prosessen representerer en stor tillitsutfordring, både overfor den
private tiltakshaveren NOAH, og den offentlige forvaltningen.
Miljødirektoratets forsøk på å overbevise om at Brevik er egnet, og det eneste
egnede stedet for deponi for farlig avfall før konsekvensutredninger på Nesset
og i Brevik skal få stå som et av mange eksempler på hvorfor jeg hevder dette.
NOAHs oppførsel overfor meg og andre meningsmotstandere et annet. Det finnes
ingen annen måte å gjenoppbygge tillit til forvaltningen enn å legge NOAH og
Brevik til side i søken etter morgendagens løsning på ressurser på avveie.
Andre aktører og andre lokasjoner står klare. Det gjør også andre tekniske
løsninger.
Restart for gjenbruk
og gjenskapt tillit
Forutsetningene som lå til grunn for den opprinnelige planen
om å gi NOAH tilgang til gruvene i Brevik er endret. De siste to årene er det
skapt et inntrykk av at myndighetene tilpasser sin argumentasjon som i et
Jeopardy: Svaret er NOAH og Brevik, hva er spørsmålet? Brevik er ikke lenger eneste alternativ og argumentet om
nasjonalt hensyn har bortfalt. Gruvene er ikke lenger «potte tett», Norcem
avslutter ikke uttak av kalkstein, NOAH innrømmer utlekking og frykt for
gasslekkasjer, NOAH er tvunget til en løsning hvor prosessering fortsetter
lenge etter Holmestrand ble lovet stans. Likevel opplever vi at staten holder
sin hånd over NOAH og Breviksalternativet. Det gir et inntrykk av at det er
laget avtaler som ikke tåler dagens lys. Dette inntrykket bekreftes når
Porsgrunn kommune heller ikke får innsyn på sine begjæringer[ii].
Myndighetene må ta innover seg at det fester seg et inntrykk som ligner på
korrupsjon. Den eneste måten å endre inntrykket er å dokumentere at NOAH ikke
har statens beskyttelse når de ikke lenger representerer nasjonale hensyn, men
i beste fall et kommersielt alternativ.
Statens grep er avgjørende for innovasjon eller mangel på
innovasjon på dette området. Da må beste praksis innen innovasjon og offentlig-privat
samarbeid benyttes. NOAHs måte å ta ansvar på for 15 år siden var kanskje den
beste løsningen vi hadde den gang. I dag finnes helt andre muligheter. Dette er
tidspunktet for å stille myndighetskrav og definere et ambisjonsnivå godt nok
til at politikere og forvaltning kan se sine barnebarn i øynene.
Det er også min motivasjon for et sterkt engasjement de
siste tre årene.
[1] https://www.nrk.no/ostlandssendingen/nrk-avslorer-ny-giftlekkasje-ved-soppelfylling_-_-veldig-skremmende-1.14213851
[2]
http://www.varden.no/nyheter/ikke-plass-til-deponi-her-for-om-20-ar-1.2477177
[3]
Planprogrammet påstår «Telemark fylkeskommune har konkludert med at Dalen gruve
ikke er aktuelt til dette formål.» men gruvene i Brevik er ikke nevnt i
sluttrapporten med et ord. https://www.pd.no/breviksposten/brevik/norcem/gruvene-er-ikke-egnet-til-algeproduksjon/s/5-40-255898?access=granted&access=granted
[i]
Norge er eksempelvis 4. beste land i The European Chamber sin evaluering i juli
2017 https://www.tnp.no/norway/economy/norway-4th-best-country-business
[ii] https://www.nrk.no/telemark/aasland-ber-om-innsyn-1.13889461