Målgruppe utover formelle mottakere i departementet: Politikere med mot nok til å ta ansvarlige grep, ikke bare lete etter minste motstands vei.
Hovedpoeng: Prosessen
startet feil, og har siden forsøkt å forsvare feil utgangspunkt. I stedet for å
starte med hvilket problem som skal løses og jobbe seg bakover, har
forvaltningen tatt utgangspunkt i dagens praksis og i beste fall forsøkt å ta
små skritt fremover. 180 grader forskjellig angrepsvinkel, som har skapt en konfliktfull
prosess med forsøk på å finne svar på feil spørsmål. Den gode nyheten er at det
finnes gode svar på det riktige spørsmålet.
Avsender:
Tidligere ansvarlig nasjonalt for gründerskap som direktør i Innovasjon Norge,
basert på 25 års lederroller i industrien i Telemark, oppstartsbedrifter og
regionalt utviklingsansvar i Innovasjon Norge Telemark.
Deponikunnskap: Dette
innspillet baserer seg på tre års aktiv deltakelse i debatten, en rekke
kronikker, intervjuer og blogger i NRK radio og TV, Teknisk Ukeblad[i] [ii],
lokale aviser og egen blogg[iii] med
18 deponirelaterte poster og over 30.000 unike besøkende. Har deltatt i
skrivegruppen i Brevik Vel sitt høringssvar[iv],
som er mer omfattende og dekker helheten i større grad enn dette private
innspillet.
Mitt utgangspunkt er lidenskap for innovasjon, det grønne
skiftet og innovasjon i offentlig sektor. Jeg tror alle, kanskje med unntak av
den private tiltakshaveren i denne planprosessen, kan komme vinnende ut dersom
man følger denne oppskriften:
Innovasjon starter
med et problem verdt å løse, ikke et løsningsforslag
Langøya ble ikke et deponi fordi man hadde behov for å finne
noe å fylle den med. Heller ble ikke deponiet etablert fordi Thorbjørn Berntsen
hadde en strålende ide. Bakgrunnen var EU’s direktiver om å finne løsningen på
et globalt problem -industrielt utslipp i sjø og vassdrag fra TiO2-produsenter.
Dermed begynte prosessen, baklengs, fra problemdefinisjon til løsningsforslag.
I deponisaka har Miljødirektoratet tatt utgangspunkt i problemet definert av
industrien selv, ikke et globalt problem: Langøya
er snart full, vi må finne et nytt hull. Direktoratet skulle derimot tatt
ansvar for en global angrepsvinkel: Verden flyter over av avfall fra
forbrenningsanlegg. Hvordan skal vi løse problemet? Hvordan har de beste løst
det i dag? Kan vi skape innovasjoner som løser problemet enda bedre, og dermed
skaper grunnlag for eksport av norsk miljøteknologi og samtidig forbedrer klima
globalt?
Hvem inviterer man
til bordet?
Gitt en angrepsvinkel som beskrevet over, ville direktoratet
skjønt at den aktøren som har størst inntekt av å fortsette dagens praksis, som
ikke må forveksles med beste praksis, ikke er den som vil utvikle neste
praksis. Etter 25 års drift sitter de uten «plan B». Avhengig av
ambisjonsnivået ville direktoratet ha funnet frem til aktørene som har løftet
Sveits til et foregangsland på dette området, eller funnet aktørene som bygger
pilot- og fullskalaløsninger for minimering og gjenvinning fra
avfallsforbrenningsanlegg i våre naboland. Med andre ord: Det finnes
alternative aktører som har et helt annet ambisjonsnivå for resirkulering og
minimering av farlig uorganisk avfall enn NOAH. Ønsker Norge å legge lista enda
høyere, kan norske og utenlandske innovatører inviteres til bordet. Det finnes flere
enn 10 norske selskaper som har teknologi som kan være med å bringe Norge i tet
internasjonalt på separasjonsteknologi. Kanskje vi kan ta mål av oss til å
skape en norsk klynge som bidrar til å skape arbeidsplasser og globale
kvantesprang for sirkulærøkonomi?
Det ville også vært naturlig at Norge i den utfordringen et
fullt deponi gir, inviterte ledende politikere innen sirkulærøkonomi i våre
naboland for å se om det er grunnlag for å et samarbeid om et felles
«månelandingsprosjekt». Den nordiske ministererklæringen fra 1994 forplikter
til samarbeid om minimering. Dagens praksis betyr i realiteten at Norge hindrer
våre naboland i å investere i bedre løsninger -vi er lavkostløsningen som
industrien griper begjærlig.
Om disrupsjon
I dag står vi overfor en situasjon hvor en privat aktør har
milliardinntekter å forsvare. Konsekvensen for NOAH om Brevik velges eller
ikke, er alt eller ingenting. Det skaper i seg selv en risikabel dynamikk hvor
Norge har et spesielt ansvar for å unngå barrierer nye aktører møter i
«anbudskonkurransen».
Vi ser sjelden at den eksisterende industrien, eller dens
interesseorganisasjon slik som Norsk Industri, legger til rette for disrupsjon
-de radikalt nye løsningene. De representerer den konserverende stemmen i
debatten. I denne prosessen har vi sett det overtydelig: Hvordan dagens aktør
forsøker å stoppe alle som har pekt på bedre løsninger, stoppe aktører som
utvikler nye løsninger, og snakker usant om sine konkurrenter. Krisesituasjonen
som NOAH forsøker å skape hvis de ikke når sitt mål er ikke reell.
Hvilke statlige
virkemidler trengs?
Der markedet ikke utvikler gode nok løsninger for dagens
utfordringer som truer befolkningen, klimaet eller næringslivet, tas det aktive
grep. Norge hadde ikke blitt et foregangsland for utslippsfri bil og
fergetrafikk uten insentiver. Hvorfor går bussene våre på biogass fra matavfall
i dag? Kronos Titan hadde ikke sluttet å slippe ut syre i Glomma uten
offentlige pålegg. Noen ganger trengs gulrot, andre ganger pisk. I denne
situasjonen trengs begge deler. Kronos Titan kan ikke tillates å legge igjen
forurenset syre i et hull i en generasjon til, så lenge det finnes
renseteknologi i markedet. NOAH kan ikke tillates å legge igjen naturressurser
verden trenger i et hull i bakken så lenge andre aktører står klar til å
separere og gjenvinne vesentlig større andeler enn NOAH har målsetning om. Når
NOAH heller ikke har teknologien for å levere i henhold til sine egne
målsettinger, er det ren gambling å gi dem ansvar videre.
Insentiver for å få frem nye løsninger og nye
samarbeidsløsninger vil bringe oss til et helt annet nivå i god tid før Langøya
er full. Konsekvensutredningen i Nesset kommune dokumenterer dette.
Tillit, Norges
største konkurransefortrinn
Norge ligger blant verdens beste i ulike indekser på tillit
og «ease of doing business[v]».
Deponi-prosessen representerer en stor tillitsutfordring, både overfor den
private tiltakshaveren NOAH, og den offentlige forvaltningen.
Miljødirektoratets forsøk på å overbevise om at Brevik er egnet, og det eneste
egnede stedet for deponi for farlig avfall før konsekvensutredninger på Nesset
og i Brevik skal få stå som et av mange eksempler på hvorfor jeg hevder dette.
NOAHs oppførsel overfor meg og andre meningsmotstandere et annet. Det finnes
ingen annen måte å gjenoppbygge tillit til forvaltningen enn å legge NOAH og
Brevik til side i søken etter morgendagens løsning på ressurser på avveie.
Andre aktører og andre lokasjoner står klare. Det gjør også andre tekniske
løsninger.
Restart for gjenbruk
og gjenskapt tillit
Forutsetningene som lå til grunn for den opprinnelige planen
om å gi NOAH tilgang til gruvene i Brevik er endret. De siste to årene er det
skapt et inntrykk av at myndighetene tilpasser sin argumentasjon som i et Jeopardy:
Svaret er NOAH og Brevik, hva er spørsmålet? Brevik er ikke lenger eneste alternativ og argumentet om
nasjonalt hensyn har bortfalt. Gruvene er ikke lenger «potte tett», Norcem
avslutter ikke uttak av kalkstein, NOAH innrømmer utlekking og frykt for
gasslekkasjer, NOAH er tvunget til en løsning hvor prosessering fortsetter
lenge etter Holmestrand ble lovet stans. Likevel opplever vi at staten holder
sin hånd over NOAH og Breviksalternativet. Det gir et inntrykk av at det er
laget avtaler som ikke tåler dagens lys. Dette inntrykket bekreftes når
Porsgrunn kommune heller ikke får innsyn på sine begjæringer[vi].
Myndighetene må ta innover seg at dette kan gi grobunn for den metoo-inspirerte
kampanjen[vii]
mot korrupsjon Statsminister Erna Solberg (H) nylig etterlyste under Verdens
økonomiske Forum i Davos. Den eneste måten å endre inntrykket er å dokumentere
at NOAH ikke har statens beskyttelse når de ikke lenger representerer nasjonale
hensyn, men i beste fall et kommersielt alternativ.
Statens grep er avgjørende for innovasjon eller mangel på
innovasjon på dette området. Da må beste praksis innen innovasjon og offentlig-privat
samarbeid benyttes. NOAHs måte å ta ansvar på for 15 år siden var kanskje den
beste løsningen vi hadde den gang. I dag finnes helt andre muligheter. Dette er
tidspunktet for å stille myndighetskrav og definere et ambisjonsnivå godt nok
til at politikere og forvaltning kan se sine barnebarn i øynene.
Det er også min motivasjon for et sterkt engasjement de
siste tre årene.
 |
| Bård ønsker å kunne si "vi gjorde det vi kunne" til sine barnebarn |
Med vennlig hilsen
Bård Stranheim
[iii]
Bård Stranheims blogg: http://telemarksopplevelser.blogspot.no/
[iv]
Brevik Vels høringsinnspill http://jsm.no/brevikvel/Innspill_Brevik_Vel_Planprogram_Deponi.pdf
[v]
Norge er eksempelvis 4. beste land i The European Chamber sin evaluering i juli
2017 https://www.tnp.no/norway/economy/norway-4th-best-country-business
[vii]
Erna Solbergs forslag om en metoo mot korrupsjon på World Economic Forum https://www.nrk.no/norge/solberg-foreslo-en-_metoo-kampanje-mot-korrupsjon-pa-davos-mote-1.13879972