Med lobbylov skal landet bygges?

«At lǫgum skal land várt byggja en eigi

at ulǫgum eyða», lød den kjente formuleringen i

Frostatingsloven: Med lov skal landet bygges,

og ikke med ulov ødes.

www.document.no

Forfattere: Thor Kamfjord og Bård Stranheim

I 2017 var Kongen i sin nyttårstale imponert over all den viljen til nytenkning og omstilling han hadde sett i 2016. I Brevik begynner snart prosessen mot beslutning som skal gi manus til nyttårstalen 2018.

Vi tror at tiden for å overkjøre lokaldemokrati er over. Vi tror at kunnskapen om å bygge egnete fjellhaller og anvende beste tilgjengelige teknologi skal vinne over billig gjenfylling av gruver i et boligstrøk som har en unik mulighet for andre bærekraftige anvendelser og fremtidsrettede industrier.

Så langt har over 20.000 lest våre bloggposter i denne saka. I snart tre år har vi pekt på alternativene, og begrunnet det med fakta om teknologi og industrielle innovasjoner. Vårt mål har vært å gi kunnskap og inspirasjon til politikere med visjoner.

La oss gi deg en liten status på det som ikke er like tydelig i media, men som kanskje gir grunnlag for refleksjon og ettertanke.

I begynnelsen av 2014 ble vi alle fortalt at det hastet. Brevik var visstnok det eneste alternativet.

PD 11. juni 2014. Konklusjonen om Brevik som lokasjon

Selv direktoratet fortalte oss dette basert på forrige forslag til planprogram fra NOAH. NOAH på sin side, hadde ingen tid å miste med å komme i gang for å stå ferdig når Langøya er full. I dag, snart fire år etter, har vi blitt holdt med godt snakk i påvente av forslag til nytt planprogram i regi av NOAH. De siste to månedene har det vært «jobbet med å få ferdig adresselistene». Timing is everything. Grunneiere, industrinettverk, media, politikere og embetsverk må bearbeides. Masterplanen i slike prosjekter handler om alt du skal ha gjort før den offentlige, lovpålagte prosessen begynner. Eller «skinnprosessen» som Geelmuyden Kiese kaller det i sin «lobbylov» for påvirkningsprosesser. Det er disse viktige aktivitetene som NOAH nå har avsluttet. Oppfatninger skal plantes før den lovpålagte planprosessen kan begynne.

I løpet av de siste ukene har det vært utallige møter, mange unntatt offentlighetens innsyn eller kjennskap til møtenes eksistens. Målet er å sikre beslutningen før den lovpålagte prosessen. Våre beslutningstakere har derfor fått «innsikt» fra Gjelsten personlig og hans menn. Til media og våre politikere har Gjelsten fortalt at et enormt deponibehov er der, uavhengig av om vi renser flyveasken. Budskapet har vært: «Det tryggeste er å velge det kjente». Til media og våre politikere har Gjelsten fortalt at Telemarksbedriften Norsep ikke har noe nytt på gang med sin teknologi. Hvordan Gjelsten har detaljinnsikt til å hevde dette er oppsiktsvekkende. De samme beslutningstakerne har også fått høre at alternativet i Nesset, der ledende industriselskaper innenfor etablering av fjellhaller og utvikling av gjenvinningsteknologi står bak, heller ikke er et reelt alternativ. Ikke er fjellet egnet, ikke er transporten forsvarlig og ikke er det et økonomisk alternativ. Hvorfor og på hvilket grunnlag hevder Gjelsten og NOAH dette? Konsekvensutredningen og industriaktørene i Nesset konkluderer motsatt. (les eksmpelvis dette intervjuet med Bjørn Rune Gjelsten og se det i lys av dokumentene i konsekvensutredningen på Nesset)

Dette er høyt spill, men til en viss grad forståelig ut ifra gevinstens størrelse på milliarder. I noen spill går det an å vinne med bløff. I dette spillet velger vi å kalle det uetisk. Alle kortene må på bordet. Sannheten er annerledes enn hva som beskrives fra NOAH. Sannheten om Norsep, andre lands politikk innen sirkulær økonomi, tilgjengelig teknologi, fjellets beskaffenhet i Nesset, industrikompetansen til og forskningsinnsatsen hos de som nå konkurrer om å vinne klima- og miljøministerens tillit.

-John Lennon

Ingen snakker høyt om syra fra Kronos Titan. Underlig? Nei, for tar politikere grep om dette avfallet som i flere ti-år har blitt renset og gjenbrukt i andre land, forsvinner grunnlaget for forretningsmodellen til NOAH. Titianiumdioksidindustrien i utlandet protesterte også mot økte kostnader, men europeiske myndigheter satte foten ned og stilte krav. Industrien lever fortsatt i beste velgående. De amerikanske eierne beskriver selv hvordan de renser syreavfall i andre land. Har ikke våre politikere en gyllen anledning til å bruke regelen “forurenser betaler”? Denne kostnaden må tas før Langøya er full.

Ingen snakker om avgasser fra den såkalt stabiliserte gipsen NOAH lager av syra fra Kronos Titan og flyveasken fra forbrenningsanlegg. Problemet er ikke løst, og må løses før gipsen vurderes lagt i helt andre omgivelser enn Langøyas åpne krater langt fra folk. Dette må langtidstestes for å kunne anses som sikkert i et evighetsperspektiv i umiddelbar nærhet til bo- og oppvekstmiljø.

Ingen snakker om alle de nære relasjonene mellom aktørene på alle sider av bordet. Det vil si, Eva Joly snakket om dette da hun besøkte Porsgrunn i høst: «Alt for tette bindinger!».

Vi ser at NOAHs propagandamaskin virker, men argumentene beskriver ikke virkeligheten. Legges kortene på bordet, vil en annen virkelighet bli tydelig. Vi har tro på at fakta og de beste argumentene vinner. Vi har tro på at tiden for å fylle gamle hull med verdifulle stoffer er over.

NOAH eller departementet er ikke helt enkelt å skille fra hverandre i denne saken. I tett samarbeid er forslag til planprogram for konsekvensutredning sendt ut rett før jul. Tidspunktet er neppe tilfeldig.

Kampen for og mot deponi går inn i en ny fase.  Nå begynner en høringsperiode, der grundige uttalelser fra de som berøres av planen er svært viktig for å gi best mulig innhold til gode beslutninger. Om dette er langspurt mot en vellykket målgang, eller fortsettelsen på en maraton vet vi ikke ennå. Det vi vet er at denne saken handler om mye mer enn kun lokalisering av et deponi for farlig uorganisk avfall. Det handler mer og mer om hvilket Norge vi lever i! Har din stemme blitt hørt? Vi gleder oss til nyttårstalen i 2018!

Leserinnlegg

om geologi

18.12.17

TA 16.12.17, riktignok med kun

en av forfatternes signatur