Følelser er også fakta

 

 

 

Denne uka har det vært deponi-dialog i alle kanaler. TA, Porsgrunn Dagblad og NRK har alle plukket opp min invitasjon til en kopp kaffe hjemme i stua mi, hvor jeg inviterte mine 430 geografisk nærmeste Facebook-venner. Med de som er for et deponi som målgruppe. Jeg ønsker å se det samme lyset som de har sett, og ønsker meg fakta og en arena med saklig og voksen dialog. Det kan vanskelig sies om arrangementet i Langesund i forrige uke. Begge parter må ta ansvar for det, men jeg forventet mest fra de gråhårede herrer på podiet som kommer fra hovedstaden for å overbevise folket om at deponi i Brevik er bra. Da en av disse herrene på podiet fyrte av tredje kraftsalve mot en person som ikke var til stede, reiste jeg meg og gikk. Det føles fordummende med slik dialogform. Mine følelser fikk meg til å bruke beina og gå.

Jeg tror på dialog. Jeg tror begge parter kan bedre. Jeg tror vi kan bli klokere av å lytte til hverandre, til og med endre standpunkt. «When facts change, I change my mind» har vært en klok manns råd jeg har forsøkt å leve etter. Derfor inviterte jeg de som har motsatt standpunkt av mitt hjem i stua mi, ikke for at jeg skulle overbevise dem, men at de kunne få overbevise meg. Jeg ønsker ærlig talt å bruke ressursene mine på andre ting, ønsker at samvittigheten gir meg aksept for å holde kjeft.

I denne saka har jeg hatt mange innom stua mi, og ennå fler på telefonen. For første gang hadde jeg to som var for. Og all ære til dere to! Det krever mot. Jeg vet selv hvordan det er å ligge søvnløs på grunn av følelsene av å være truet i denne saka. Igjen, legg merke til ordbruken «følelsene av å være truet». Det er «bare» en følelse, men de gjør mer med livskvaliteten min enn all verdens fakta.

Tilbake til stua mi: Jeg er glad når representantene for ja-siden omtaler dialogen som hyggelig. Den var ikke balansert, for representantene fra nei-siden dukket  opp i større antall enn jeg hadde fått varsler om. Likevel var det en gjensidig respekt, og på sitt beste var det nysgjerrighet.

Hva sitter jeg igjen med?

Jeg sliter fortsatt med å forstå hvilke fakta vi ikke har på bordet i dag, som dermed forsvarer en Konsekvensutredning. NOAH/Norcem har laget sin egen konsekvensutredning, COWI, regiongeologen og mange andre har laget sitt underlag til Miljødirektoratets innstilling, og det foreligger forskrifter og beskrivelser av beste praksis og erfaringer fra hendelser i andre land som gjør at vi har fakta nok til å gi den modige Porsgrunnsordføreren full støtte i at dette er en dårlig ide.

Jeg fikk imidlertid et utbytte av å høre fagfolk innenfor kjemi og miljøteknologi som tror

• at det offentlige er god til å stille de riktige kravene
• at de store industriaktørene er gode til å utvikle ny teknologi
• at industrien er god nok til å drive uten ulykker
• at stabilisert masse forblir stabilisert for all fremtid, eller at staten vil sikre at fremtidige utslipp blir fanget opp og forsvarlig håndtert.

Jeg skulle ønske at jeg trodde på alt dette!

Hersketeknikk

Det som for meg er mest opplagt etter denne kvelden og etter å ha møtt og snakket med svært mange ja-folk, tvilere og nei-folk: De fremtredende motstanderne har lest seg grundig opp på saka. Det er imponerende hvor mye innsikt de har i internasjonale og nasjonale dokumenter og stedlige fakta. Jeg har et råd til LO og Norsk Industri: Bruk aldri kortet «motstandere mot deponi har basert sitt standpunkt på følelser, ikke fakta». Det oppleves som en hersketeknikk i debatten, og dere har ikke grunnlag for påstanden i fakta.

Råd til NORCEM

Det som likevel gjorde mest inntrykk på meg denne kvelden, var fortvilelsen fra de som er mest plaget av nærheten til industrien idag. Når så mange sier at de vil flytte hvis belastningen blir større, trenger vi flere utredninger av omdømmeeffekten? Spør folk som bor her, eller spør eiendomsmeglere som allerede idag opplever at folk takker nei til å investere i regionen pga deponi-risikoen. Et lite råd til Norcem: Dere risikerer å miste mer av deres sårt tiltrengte goodwill gjennom denne kampen mot lokalbefolkningen. Overlat giftdeponiet til industriutviklere som står på Miljøverndirektoratets liste over mulig lokaliseringer, og som ligger langt fra folk. Brevik har 100 ganger så mange innbyggere boende innenfor 500 meter som nr 2 og 3 på lista.

Avstand til folk

For det var ett punkt vi var enige om i stua mi, ja-folket og nei-folket: Hadde de uhellene som har skjedd på Langøya skjedd midt i Brevik by hadde konsekvensene vært mye større. Det er fakta! Og risikoen er nok til at folk får følelser. Følelser får folk til å bruke beina og gå. Eller komme: Da jeg kjøpte hus i Brevik for 13 år siden brukte jeg de fem første sekundene av visningen på å skaffe meg følelsen som fortsatt preger min kjærlighet til denne plassen. Jeg kjemper for at andre skal få den følelsen.

Følelser ER fakta!