Få diskuterer viktigheten av å satse på de yngste. Skolen har ikke skylda for våre dårlige statistikker (drop out, ledighetstall, uførhet blant ungdommer osv), men skolen er kanskje det viktigste verktøyet for å gjøre noe med det. Våre oppvoksende fortjener å bli sett, oppdage sine talenter og gis mulighet til å oppleve mestring. De fleste er også enige om at det viktigste våre unge lærer på skolen, er ikke hva de lærer, men at de lærer seg å lære.. Læringsprosesser pågår i de fleste yrker livet ut, og kanskje vil Norges største konkurransefortrinn i fremtiden være at vi er raske til å lære.
Innovasjon i læringssystemene
Siste store utviklingstrinn i kunnskapsbygging skjedde for snart 600 år siden. Gutenberg industrialiserte kunnskapsformidlingen i bokform. Siden har vi jobbet med skrittvise forbedringer av pedagogikken, uten noen kvantesprang. Men nå står vi midt oppe i et nytt markant utviklingstrinn: Internettet som medium for å formidle kunnskap har sannsynligvsi en enda større betydning for kunnskapsbygging globalt, enn det Gutenbergs boktrykkekunst hadde. Kunnskapen er nå gratis. Leksikon er gratis på nettet, det er mer innholdsrikt, og det oppdateres fortløpende. Kunnskap er ikke lenger en salgsvare. Wikipedia-redaktørene bidrar til å dokumentere vår kunnskap, uten å få noe annet igjen for dette enn gleden av å formidle. Formidlingen på internett er i tillegg ikke begrenset til bokstaver: YouTube er både en grunnskole og et universitet, hvor verdens beste kunnskapsformidlere er tilgjengelig døgnet rundt fra et “kateter” som alle går rundt med i lomma; smart-telefoner og lesebrett. Utnyttelse av spillteknologi, simulatorer og løsninger vi ennå ikke har sett, vil gi helt nye læringsmuligheter.
Paradigmeskiftet, eller ”Gutenberg versjon 2.0”, gir oss nye muligheter. Mange av disse har allerede materialisert seg. Nye kommer. Vi ser neppe potensialet, fordi vi betrakter det hele gjennom erfaringens briller, og beskriver det med gårsdagens begreper. “Lærer” er et slikt begrep. Vår måte å bruke begrepet på, er basert på en forståelse av at du kan lære meg. Det stemmer ikke. Kun jeg selv kan lære meg, du kan være en formidler av kunnskapen eller katalysator for lysten til å lære. Morgendagens lærere vil i mye større grad kunne sammenlignes med prosessoperatører i industrien: De vet hvordan læringsprosesser foregår, sørger for at de riktige komponentene er tilgjengelige, og griper inn når energien stopper opp.
Den viktigste lærerjobben er den eleven selv utfører. Jeg har så mange ganger erfart at jeg ikke har forstått stoffet før jeg selv forsøker å lære det bort. Dermed skal vi kanskje tenke våre læringsinstitusjoner like mye som en læringskjede –en kompetansefabrikk, hvor større elev lærer bort til litt mindre. Et annet fenomen som kanskje vil bli borte på sikt, er dagens inndeling i klassetrinn og bruk av forelesninger. Dette er en måte å organisere læringsprosesser på som er praktisk for skolen, men neppe optimal med utgangspunkt i eleven. Gjennomsnittlig hastighet på læringsprosesser passer kanskje greit for de som ligger i midten, mens de som lærer raskere eller senere, taper. Skal læringen skje på elevenes premisser og tilpasses den enkeltes potensiale vil en slik depot-tenkning måtte utfordres. Dette var utenkelig med gårsdagens metoder, men vil kanskje bli mulig med helt nye verktøy. La oss derfor ikke bygge en skole for gårsdagens læringsteknologi og læringsmiljø.
Hvis den nye videregående skolen er en satelitt, et lukket samfunn utenfor lokalsamfunn og arbeidsliv i samfunnet for øvrig, da kan skolen plasseres hvor som helst, bare det er kostnadseffektivt og miljøvennlig. Da kan beslutningen overlates ingeniørene og økonomene med sine regneark. Våre akademiske institusjoner er imidlertid en del av økosystemer, de må spille sammen med andre aktører for å bli gode læringsarenaer, og de har potensiale til å tilføre sine naboer noe underveis. At Toppidrettsgymnaset velger å lokalisere seg på Skagerak Arena, sammen med fylkets største idrettstalenter og kommersielle treningsstudioer virker logisk for de fleste. Kan vi bruke den samme tankegangen på kulturelle eller akademiske ferdigheter? En videregående skole som kan samlokaliseres med kulturelle institusjoner og næringsliv som jobber med læringsteknologi vil være til gjensidig berikelse. En skole som ønsker å være i kontinuerlig utvikling, bør velge sine naboer med omhu. Vi preges alle av omgivelsene våre – og vi preger våre omgivelser. Forskere har funnet ut at selv arbeidsledighet og sykefravær er smittsomt. Nå er Kverndalen lagt bort av de fleste, og sett i et samlokaliseringsperspektiv var dette et godt pedagogisk eksempel på mitt poeng: Hvis det stemmer at elevene får ideer og identitet av omgivelsene rundt, hva blir effektene over tid av å ha NAV, kirken og en Blå Kors institusjon som nærmeste naboer? Hva slags naboer ville vært det ideelle for å gi de unge gi lyst til å bruke kompetansen til å bygge samfunnet med god kultur, gi folk bedre helse, eller skape samfunnsnyttige løsninger med morgendagens teknologi? Er det mulig å velge eller selv være med på å bygge et slikt økosystem?
Alle med et stort hjerte for Skien ønsker utvikling som løfter byen med vakre omgivelser og levende mennesker. Motivasjonen for Kverndalen var sannsynligvis basert på slike resonnementer. Liv i sentrum er et godt mål! Lykkes vi med de gode prosessene som pågår, vil knutepunktene i framtiden være midt i byene våre, med miljøvennlige transportløsninger som bybane, el-busser, nye måter å få folk til å fylle opp setene når de velger privatbiler, kanskje til og med en elektrisk kanalbåt? Dermed velger bedriftene å ligge nær disse knutepunktene, i gangavstand –med attraktive lokaler langs våre vannveier. Jeg har erfart at vi tiltrekker oss kresne, unge medarbeidere når vi kan tilby arbeidsmiljøer rundt våre attraktive vannspeil. Skien er alene om å kunne tilby disse i flere plan. Byen er vakker, sentrum kommer til å bli enda vakrere når gangveier og bruer og flere gode arkitektoniske grep er på plass. Det er i dette fremtidsbildet vi skal plassere skolen og det er dette framtidsbildet skolen skal være med å skape.
No comments:
Post a Comment