Å gi fakta til makta er vårt felles ansvar! Snart tid for høringsinnspill!

Gjesteblogger Thor Kamfjord skriver om teknologi og innovasjon som forandrer giftdeponi-bildet:

I 2013 så ble jeg kjent med et spennende kompetansemiljø i Grenland, OiW Process. OiW hadde jobbet lenge med å rense produsert vann for oljeindustrien. Selskapet var i ferd med å utvikle en ny og vesentlig mer miljøvennlig metode for slik rensing. De ønsket litt hjelp å etablere prosjekter i virkemiddelapparatet. Det fikk de.  

Oljen som kommer opp til prosessering på plattformene, inneholder mye vann. Dette vannet må renses før det kan slippes ut, og oljedråpene som skal fjernes i siste trinnet, er svært små. Det finnes flere teknologier for å rense produsert vann. Felles for de ulike løsningene er bruk av kjemikalier i renseprosessen. OiW sin løsning er basert på spisskompetanse innen separasjonsteknologi og bidrar til en vesentlig reduksjon i kjemikalieforbruket, samt fjerning av de aller minste oljedråpene som ikke er mulig å fjerne i dag.

I vårt samarbeid etablerte OiW flere utviklingsprosjekter med støtte fra Innovasjon Norge, Norges Forskningsråd og det regionale Oslofjordfondet for å videreutvikle teknologi som fjerner de forurensingene eksisterende teknologi ikke håndterer. Utløsende og muliggjørende!

I begynnelsen av 2015 ble vi alle presentert for en ny utfordring. Norge trenger et nytt deponi for farlig uorganisk farlig avfall når dagens deponi på Langøya er fullt.

Primært så skyldes behovet for et nytt volumdeponi store mengder forurenset svovelsyre fra titaniumdioksid produsenten Kronos Titan i Fredrikstad og forurenset aske som fjernes fra røyken til avfallforbrenningsanlegg i Norge, Sverige og Danmark. Forbrenning av husholdningsavfall og biomasse gir varme og energi, og dessverre et behov for store deponi til flygeasken.  

Det ble fra flere hold hevdet at vi har ingen Plan B, og at metoden som blir benyttet i dag på Langøya er den beste, til og med «BAT», Best Available Technology. I hvertfall i Norge.

Det gjorde meg nysgjerrig.

Nærliggende spørsmål var: Kan disse store avfallsstrømmene renses slik at vi reduserer behovet for enorme deponi? Kan de ikke-fornybare ressursene i flygeasken bli verdifulle råvarer i den sirkulære økonomien?

Etter å ha bli kjent med OiW Process og deres kompetanse innen separasjonsteknologi var det naturlig å spørre: «Albert, vi har et problem. Det blir hevdet at det umulig å rense forurenset svovelsyre og flygeaske, slik at vi er nødt til å deponere dette. Dere er gode på separasjonsteknologi. Hva tenker dere?»

Albert Buer, styreleder i OiW Process svarte: «Det var pussig du sier dette. At ting er umulig har vi hørt før. Det sa også et stort oljeselskap til oss når vi ville rense produsert vann og fjerne de minste oljedråpene. Og så gjorde vi det, vet du. Vi har ikke sett på dette, og kan ikke si det er umulig før vi har forsøkt.»

OiW Process forsøkte.

Tidlig i 2015 hadde de fått så gode resultater at de lanserte sine ambisjoner i media. «Separere er mulig - Fokuset bør være å utvikle en mest mulig miljøvennlig løsning, der målet er å separere mest mulig og deponere minst mulig», sa daglig leder Susan Heldal til Varden. Førstsiden i Varden fikk ikke nevneverdig oppmerksomhet, bortsett fra en telefon fra en industriaktør som nok en gang ønsket å formidle at dette var «umulig».

Med ambisjon om å gjøre det «umulige» mulig, så etablerte OiW Process datterselskapet Norsep. Resultatene gav økt tro og et større utviklingsprosjekt ble etablert i samarbeid med industri og Innovasjon Norge.

I 2016 sendte OiW/Norsep sitt høringsinnpill til Klima- og Miljødepartementet som Teknisk Ukeblad fant interessant. Overskriften ble «Vil bruke oljeteknologi til å rense giftig flygeaske – Overrasket over hvor lite det er satset på dette».

Nå er vi i 2017.

Mens det har gått en kule varmt for mange som har engasjert seg i debatten, så har andre jobbet ufortrødent videre og fokusert på hva som er kjernen i problemet og utvikling av bærekraftige løsninger.

Titaniumdioksidindustrien i Europa tok ansvar på 90-tallet og implementerte rense- og regeneringsanlegg for sin forurensede syre. Teknologien er industrialisert, tilgjengelig og anvendt. Men ikke i Norge. At forurenser betaler er allment akseptert.

Europa tok ansvar.

Sveits har i mange år renset flygeaske og gjenvunnet bla. sink gjennom sin Fluwa og Flurec prosess. Det har en kostnad. Sveitsiske myndigheter har likevel valgt denne løsningen. Sveits skriver i sin nasjonale satsning «It is ecologically and economically not acceptable to deposit recyclable waste. This also applies for incineration residues. It is our goal to improve the utilization of materials and energy during the entire lifecycle of products and to reduce the need for waste disposal solutions».

Sveits tar ansvar.

I år investerer Danmarks største avfallsforbrenningsanlegg i fullskala HALOSEP-anlegg i samarbeid med Stena Metall for å rense flygeaske og nyttigjøre seg av salter og metaller.

Danmark tar ansvar.

I fjor annonserte Ragn-Sells at en fullskala Ash2Salt-prosess skal stå klar i 2019-2020 hos Sveriges ledende avfallshåndteringsanlegg. Ragn-Sells uttaler: «Avfallet slipper exporteras, onödiga transporter kan undvikas och det renade saltet får nytt liv som exempelvis gödselmedel eller vägsalt här i Sverige. Vi är glada över att återigen ha lyckats förvandla ett linjärt avfallsflöde till ett mer cirkulärt resursflöde.».

Sverige tar ansvar.

I Telemark kan vi nå lese nyheter om Norsep som samarbeider med Energigjenvinningsetaten for å bygge fullskala testanlegg ved et forbrenningsanlegg. Ren aske, salter og metaller er resultatet i stedet for store mengder flygeaske som i dag må deponeres. Selskapet har tro på at anlegget vil være på plass før Langøya er full.

Jeg gleder meg over at Telemark Utviklingsfond også har gått inn på eiersiden og uttaler: «Hvis selskapet lykkes med dette, vil det være et stort framskritt. Da løser vi blant annet mange problemer med lagring av farlig avfall. Dette har styret tro på!»

Telemark tar ansvar!

Igjen så er jeg nysgjerrig. Nysgjerrig på hvorfor vi ikke er flere som heier på Ragn-Sells, Stena Metall og Norsep.

Mest nysgjerrig er jeg på hvilket ansvar Norge vil ta!

Vil vi etablere et volumdeponi og fortsette å deponere forurenset flygeaske og forurenset svovelsyre på billigst mulig måte?

Vi vet at både flygeaske og svovelsyre kan renses slik at deponibehovene blir dramatisk redusert. At forurenser betaler er et akseptert virkemiddel for bærekraftig utvikling og innovasjon.

Betydelig reduserte deponibehov åpner for nye deponiløsninger.

Vil vi ta ansvar for å utvikle norsk miljøteknologi som renser farlig uorganisk deponiavfall mer kostnadseffektivt enn hva som benyttes i Sveits, Danmark og Sverige?

Vil vi utvikle norsk miljøteknologi som kan tilbys andre land, der produksjon av forurenset flygeaske vil øke drastisk? Vil vi utvikle ny teknologi for sirkulær økonomi?

Dette er ikke et lokalt eller nasjonalt problem. Det er globalt.

Jeg vet hvilket ansvar jeg vil ta.

På samme måte som Klima- og miljøminister Vidar Helgesen ønsker et nytt nasjonalt avfallsanlegg som gjør at han kan se barnebarna i øynene i fremtiden, så ønsker jeg å kunne si til mine: «Det ble sagt at det ikke var mulig, men så gjorde vi det!»

OiW Process/Norsep holdt et glimrende foredrag på Miljøkonferansen Telemark 2017 – Grønn industri i verdensklasse i oktober. Foredraget ble applaudert av industriaktørene i salen. Kortversjonen finner du her og er verdt 4 minutter av din tid: https://youtu.be/z5FGoxOX_l0

Syns du mulighetsvinduet er verdt å se inn i, så finner du hele foredraget på YouTube som gir deg enda mer fakta og kunnskap: https://youtu.be/sPwIvjBw8yI

Teknologioptimist eller deponist? Valget er enklere enn noen gang.

Thor Kamfjord

Kompetansemegler – Forskningsbasert innovasjon i Telemark

Leder Brevik Vel

Tidligere Utviklingssjef i Telemark Fylkeskommune

Tidligere Bystyrerepresentant for Porsgrunn Arbeiderparti

Teksten sto på trykk i TA 06.11.17:

Think big! Implement small!

I Telemark er det et enormt potensial i å realisere store drømmer. Eller er vi for jordnære til å tenke stort? Bli med på en tankeøvelse for det fremtidige Telemark.

Harald Eias semivitenskapelige program ”Brille” hadde en gallup der folk ble spurt om hvor folk lyver mest. Kun ett fylke hadde null prosent i score. Telemark.

Vil det si at vi har et kulturelt handikap når vi skal tegne drømmende fremtidsbilder? Erkjenner vi dette, bør vi tenke oss om to ganger før vi kritiserer de “urealistiske” som har større drømmer for det fremtidige Telemark.

Kanskje bør vi også bli de beste til å invitere folk fra utsiden av fylket til å se muligheter og tegne drømmende fremtidsbilder vi kan bevege oss mot. I små skritt. Tilpasset det vi kan få med oss politikere, byråkrater og gjennomsnittlige telemarkinger på.

Store drømmer kan realiseres, dersom langsiktigheten i å realisere dem står i stil med ambisjonsnivået. La oss se nærmere på noen av dem:

Ut med Grenland – inn med Telemark
Still deg spørsmålet: I hvilke sammenhenger gir det merverdi å bruke stedsnavnet Grenland? Bytter du det ut med Telemark vil vi være mer synlig når vi skal utenfor fylkes og landegrensene å markedsføre oss. Husk: Think big. Implement small.

Grenlandskommunene er en gruppe i stadig endring. De seks kommunene utgjør 70 prosent av fylket. De resterende 30 vil neppe føle seg støtt om vi markedsfører hele fylket i sammenhenger vi i dag snakker om Grenland. Dersom vi trenger å skille regionen fra resten av fylket er Kyst-Telemark et godt alternativ.

Grenland som storkommune

Skal vi tenke større må vi samle våre planer og vår kompetanse. Vi må stå sammen med enstemme som gir oss en tydelig røst i det nasjonale bildet – der den fortjener å være. La oss reservere Grenland som begrep på de kommuner som ønsker å slå seg sammen. Men la oss aldri fjerne identiteten og stoltheten borgerne i byene har til sitt kjære Porsgrunn, Skien, Kragerø. Dette er sterkere merkenavn enn Grenland, og det ligger sterke følelser bak som skal bestå selv etter at vi har organisert oss som Norges 5. største utviklingsaktør. Implement small.

Mitt inntrykk er at flertallet i befolkningen ser flere fordeler enn ulemper med kommunesammenslåing. Da bør politikerne våre gå foran som ambassadører for Think big!

En flyplass
Hvorfor skal vi prøve å holde liv i flere små fremfor å samles rundt en større ide? Om vi lar Notodden være den ideen vil også Kongsberg-regionen få nytte av den. Industrien som vokser frem har et økende behov for et felles arbeidsmarked. Hva om sjefene i Facebook kunnet landet på Notodden og kjørt bil til Rjukan på vei til sitt store og miljøvennlige datasenter? Det hadde økt sjansene for at de valgte Norge, og ikke Sverige som strategisk beliggenhet.

Det vokser også frem spennende teknologi-bedrifter som lager førerløse dykkerfartøyer og fly på Notodden. Det betyr at vi kan se på en flyplass som en base for kompetanseutvikling og innovasjon med effekter langt utover å transportere folk. Med en elektrifisert Bratsbergbane er  ikke bare flyplassen lett tilgjengelig fra kysten vår, men vi bidrar også å skape en felles bo-og arbeidsregion som vil gi fordeler til næringen som strekker seg fra Kongsberg-regionen til Telemark sin kyst. Think big.

Offentlig-privat samarbeid
Telemark er blant fylkene som har landets største potensiale i å øke samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Målt i for eksempel offentlige forsknings- og utviklingskontrakter, har vi storemuligheter – innovasjon i samarbeid. Her kan vi tenke samarbeid og tenke stort på veldig mange områder. Skien kommunes tiltak med å invitere næringen inn i utviklingen av helsesektoren er et av de beste jeg har sett.

Når vi nå skal gjøre den største investeringen i videregående skole i fylket noen sinne, bør vi bruke muligheten til å plassere dette inn i et skole-nærings-samarbeid. De beste regionene sørger for samhandlingsarenaer med næringsklynger og akademia. Det har vi muligheten til å gjøre best i landet hvis vi ikke tenker skole, kultur og næring som separerte sektorer. Klosterøya gir en slikmulighet. Think big. Implement small.

Industripark Frierfjorden
Det er gjort et fantastisk flott initiativ for å mobilisere en mulig kjøpergruppe som kan overta Herøya Industripark når Hydro skal selge. Herøya er en spydspiss for hele regionen. Lykkes vi med å etablere flere store aktører her, vil hele fylket ha fordeler av det. Alt fra næringshagen i Kviteseid, ingeniørmiljøet som vokser frem i Treungen til IKT-miljøet på Klosterøya. Derfor burde Bamble, Skien og Porsgrunn samle seg om et felles investeringsløft for å sikre en langsiktig satsing på bærekraftig industri ikke bare på Herøya, men også på Vold og i utvikling av de spennende potensialene på Frier Vest. Think big.

Det store prosjektet “X” 
Vi har verdensledende kompetansen innen CO2, hydrogen, batteriteknologi,energioptimalisering, prosess-styring. Vi har produksjonsanlegg og infrastruktur som muliggjør en helt unik arena for å demonstrere utnyttelsen av løsninger verden trenger. Vi har bedre forutsetninger enn de fleste regioner til å skape en ”snakkis” som tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet allerede fra det tidspunktet planen er presentert.

Mest sannsynlig handler et slikt samlende prosjekt om bærekraft og miljømessig fotavtrykk. Ikke bare karbon-nøytral, men karbon-positiv?

Hva ville du gjort dersom du skulle vise frem en region med verdensledende kompetanse innen bærekraft og fikk med deg en samlet region som stiller med investeringsmidler i 25 år fremover? 
Think big. Implement small!

De fire T'er

Aftenposten har nettopp laget reportasjer om det kreative Norge, hvor Telemark ikke kommer spesielt smigrende ut. Min første twittermelding etter å ha lest fornuftige ytringer fra @KnutOlavAmas om satsing på de 5-6 største regionene i landet, handlet om en kraftsamling i Telemark: En storkommune av Skien og Porsgrunn (som allerede er en geografisk enhet) ville plassert den fusjonerte enheten på topp 5.

PD har idag et intervju med meg som jeg har sans for -bortsett fra overskriften som jo høres mer ut som en bortforklaring. Det var det motsatte jeg ønsket: Hvordan kan vi bruke Richard Florida og Irene Tigalis forskning til å bli bedre.

Artikkelen leser du her.

Det artikkelen ikke fanger opp bør også nevnes:

Florida bygger på en definisjon av kreativitet som passer dårlig for Norge: Inndelingen i kreative yrker sier ingenting om kreativitet. Det finnes konforme arkitekter og det finnes kreative industriarbeidere. Det vi kaller den norske modellen handler om den flate organisasjonen hvor alle bidrar. Min egen erfaring fra tiden i Hydro har lært meg at en gjødselfabrikk med 400 ansatte har 400 kreative hoder som bidrar til ideer og forbedringsarbeid. Hierarkiske bedriftskulturer som overlater utviklingen til de med tittel og posisjon har kanskje bare 5 blant 400 hoder som bidrar til innovasjonen. Disse nyansene fanger ikke Florida opp, og det gir oss følgende glade paradoks: Norge, og Telemark, scorer dårlig på mange innovasjonsindekser, men det er her vi produserer verdens reneste og mest effektive sement, fullgjødsel, mangan osv. Og bedriftene rundt disse industrienhetene lager verdens mest avanserte styringssystemer for vindmøller, sykehus, forlag osv.

Flordia snakker om Talent, Teknologi og Toleranse. Den fjerede T'en? Telemark!

Vekst, Tommy og Parkbiografen

Mandagen var mange av oss på møte i Parkbiografen under overskriften ”Hva skal vi leve av i Grenland i fremtiden”. Mette Kristensen, ung bedriftsleder, skriver i Varden 5. november treffende om sine refleksjoner etter arrangementet. Jeg er enig i at vi har masse å hente på å lytte til unge med skaperlyst!

Tommy Sørbø fortjener kanskje (!) en gratulasjon for å ha lykkes med provokasjonen som han fortalte var hans overordende mål. Jeg sendte følgende SMS til Ståle Tveit etter arrangementet: ”Jeg likte ikke Tommys budskap eller innpakning. Han hører til det gamle Grenland –som prøver å bli større selv ved å gjøre andre små. Hadde lyst til å ta min evaluering av ham i møtet i går, men da hadde jeg jo selv falt for eget grep J”. Jeg liker folk som er flinke til å provosere, forutsatt at jeg forstår og liker hensikten. Det traff ikke denne gangen, Tommy! Men la oss fortest mulig legge det bak oss og se fremover:

Parkbiografen var på flere plan en genial ramme for mobilisering til planarbeid om fremtidig levebrød i Grenland: Mange av de som var tilstede har opplevd romantikk i nettopp denne kinosalen. Folk har oppdaget at forskjeller tiltrekker hverandre. Og dermed har det oppstått en av de viktigste drivkreftene for enhver gründer: Lyst! Lyst til å sette spor etter seg. Lyst til å sette fantasier ut i praksis. Skape noe!

Den nye Parkbiografen var også en fantastisk ramme som et konkret eksempel på hvordan slike vekstskapere kan omvandle et problem til profitt. Der de fleste ser en nedslitt kinosal og preges av minnene om alt som var bedre før, ser Bernt Ove Søvik og vennene hans muligheter for å tilfredsstille kundebehov. De drives helt opplagt av lyst! Og en vesentlig ingrediens til: Kompetanse. Vekstskaperne vi skal heie på har masser av lyst, de har mye og skaffer seg ennå mer kompetanse. Det skal vi leve av i fremtiden!

Når vi skal lage planer for hva vi skal leve av i fremtiden er det godt å vite at vi ikke trenger finne svaret! Vi trenger bare vite at det behøves gode møteplasser hvor folk finner hverandre. Og vi må satse på kompetanse. Så skjer resten av seg selv.

Tilbake til Mette Kristensen s poeng. På folkemøtet fikk vi høre to dyktige gründere fortelle sine historier. Den viktigste lærdommen herfra var at vekstskaperne ikke opplever at vi gjør det enkelt. I skjæringspunkt mellom privat og offentlig tilrettelegging. Også mellom de offentlige aktørene har vi mer å gå på for å bli Norges enkleste sted for den som har lyst og kompetanse. Det bør vi ha ambisjoner om å bli, og da må vi som Mette Kristensen sier lytte til sånne som henne. Kontakt ønskes, Mette!