Blått en dag

Joda, jeg vet at tittelen på den flotte sangen skrives “Blott en dag”. En sang om mindfulnes 150 år før noen fant på det ordet. Jeg fikk en lang tur på ski i går som endte i blåtimen etter 6 timer i fantastiske skiløyper og vakker natur. Noen ganger er jeg mindful, andre ganger er jeg full av tanker og bruker treningsturene til å sortere. Bildet til høyre har tittelen “Jeg tenker ikke så mye når jeg går”. Kunstneren er nok flinkere til å være mindful ute i naturen enn meg.

Jeg mislikte bildet da jeg så det, først og fremst fordi billedtittelen var skrevet med kullstift over hele bildet, og det mest synlige var ordet “ikke”. Jeg fortalte henne at jeg ikke er en ikke-person. Hun gikk i gang umiddelbart for å tone ned ikke-budskapet. “Selv om du ikke skal ha bildet vil jeg ikke ha et ikke-bilde”. Og nå henger det her på hytteveggen, med sin blå bakgrunn og mennesker som er halshogd –eller “fri” som kunstneren mente det symboliserte…

Pytt, pytt…

Gårsdagens lange skitur var en god økt for tankesortering. Noen dager er blå. Jeg er glad i blått. Mye av musikken jeg spiller er blå. Og kanskje er mine blå tanker alt for ofte mine kjæledyr. Jeg har lenge hatt en “pytt, pytt”-plakat på pulten min, for å hjelpe meg til å la flere tanker fare forbi. Det er jo en utømmelig kilde med stoff man kan plage seg selv med, eller i overmot innbille seg at man kan reparere. Og blir det for mye av de blå tankene, kan du ikke si til hjernen din: “Du skal ikke tenke så mye...”. Hjernen forstår ikke ordet ‘ikke’. Tvert imot blir det mer hvis du forsøker å stoppe den. La tanken komme, ta den opp, se på den og la den gå. “Så der er du igjen. Jeg kjenner deg veldig godt! Jeg kan kanskje bruke deg til noe i fremtiden, takk skal du ha. Men nå kan du gå videre.”

"Under promise –over delivery"…?

(sitatet over er et godt råd jeg fikk av min styreformann en gang-og i business er det nyttig! Men...)
Kilden til det blå ligger i skuffelsene. Når skuffelsene blir store nok kaller vi det ofte for ‘sår’.

Begge deler gjør vondt: Sår andre påfører meg, eller de sår som oppstår når jeg skjønner at jeg skuffer andre. Det er ingen skiller mellom de private og de profesjonelle relasjonene. Relasjon = risiko. Er du så heldig at du har en velutviklet evne til å bli glad i folk, vet du at det gjør vondere jo nærmere folk står deg.

Jeg har i årevis hatt en definisjon av det å bli voksen:

“Jeg er voksen den dagen jeg ikke sårer folk jeg er glad i”.

Jeg har luftet definisjonen med Dag Andersen, forfatteren av “Det 5. trinn”. En klok bok. Følgelig må han være en klok mann. Han mente ambisjonen var oppnåelig –og boka hans handler på mange måter om denne emosjonelle kompetansen. For min del tror jeg heller det er en definisjon på å være død enn voksen... Men jeg klarer ikke slippe målet –når jeg ikke klarer å leve opp til de forventninger jeg selv har vært med å skape er det vel mangel på empati, på relasjonell kompetanse, på selvinnsikt og evne til å bruke denne?

Men er det virkelig en klok løsning alltid å ligge på den sikre siden –sørge for at forventningene alltid er så lave at jeg kan overgå? Neppe. Da tror jeg ikke det haster så mye å bli voksen. Jeg vil heller falle ned fra et tre enn aldri å ha forsøkt å klatre i et. Men da er det godt det gjør vondt –hvordan skulle vi ellers lære? Og tilsvarende er det sannsynligvis riktig å vise andre at det gjorde vondt når du selv blir såret. Hvordan skal de ellers lære?
Den kloke klarer å unngå anklagen, men våger vise egne sår. Den objektive sannheten sitter ingen av partene på, men dine egne følelser kan ingen redefinere på dine vegne.

Meta-perspektivet

Midt i gårsdagens selvopptatthet sendte jeg en sms til en god venn i Hellas. Jeg vet han har hatt utfordringer. Kona hans har reist fra ham –sånt skjer andre steder i verden også. Han mistet mye av selvtilliten da han ble tidligpensjonert fra en ledende stilling i luftforsvaret –joda, vi er nok alt for mange som har definert egenverd utifra hva vi gjør og ikke hvem vi er. Og nå har den greske finanskollapsen skilt han fra alt han var stolt av –det flotte huset, turbo-bilen han kun tok frem på solskinnsdager, 1200-kubikken på to hjul som understrekte hans top gun-image. (Jeg la armen rundt ham en gang vi hadde vært sammen i noen utfordringer, og han nettopp hadde sagt han kom til å savne oss når vi dro hjem. Sjeldent emosjonelt til han å være. “Don’t mess with iron!” returnerte han. Med et smil som sa akkurat det motsatte.)

Hvilken rolle spiller grekeren midt inne i denne bloggen? Jo, han hjelper meg til å se ting i perspektiv. Jeg kan alltid velge hvem jeg skal sammenligne meg med. Noen gjør meg tristere. Noen gjør meg mer takknemlig. Det er mitt valg. Og uten nærkontakt med andre, som også våger å være sårbare, er det lett å gå videre fra det blå til det svarte. Relasjonene skaper risikoen, men de er på samme tid veien til det lysere.

Kanskje er det viktigste likevel at han gir en mulighet til å være medmenneske.

Min greske venn har vist meg en ting til: Midt i vellykketheten er det vanskeligere å se det elskbare, det skaper en distanse. I sårbarheten blir vi mer menneske. Og vi kan være medmennesker.

Refleksene motarbeider målet

Vi er mange som forstår verdien av å være sårbar, naken og plagsomt ærlig. Med hodet. Frikoblet fra kroppen...  Ryggmargsrefleksen er et instinktivt behov for å beskytte oss -og hindrer kanskje selv våre viktigste hjelpere til å komme i posisjon. Eller vi hindrer vår egen mulighet til å være til hjelp der andres vekst er avhengig av at vi selv våger.

• De beste innovatørene våger å gjøre seg sårbare ved å invitere flinkere folk enn dem selv -med risikoen for at han blir fortalt at han tar feil.
• De beste lederne kjenner at det gjør vondt når de skuffer, men går likevel ikke rundt når det er nødvendig.
• De beste foreldrene vet at det ikke er barnas anerkjennelse i øyeblikket som er viktigst, men den barna gir når de selv har fått metaperspektivet.
• De beste vennene er de som tør vise frem sine svakheter og tåler å møte dine.
• De tøffeste tør løfte på vanskelige følelser, tør å være blottstilt.

Men det gjør vondt! Egil Søby forteller at hemmeligheten bak hans suksess i kajakken er å tåle smerte. Derfor hengte han opp plakater rundt i huset for å få kroppen og underbevisstheten til å hente ut skjulte reserver: "Smerter er gøy. Det er mer på lager". Det skaper nye og mer hensiktsmessige reflekser.

Blue is beautiful!?

  

Visjonsskolen

Det nærmer seg beslutning: Ny videregående skole, Telemarks største investering i ungdommen skal lokaliseres. Skien har debattert. Fylkestinget beslutter. Innovasjon Norge har verken kompetanse om pedagogikk, byggteknikk eller byutvikling som forsvarer at noen skal legge vekt på våre innspill, men vi tror at vi kan utfordre og inspirere til å tenke litt annerledes. Kan vi sammen lage nye visjoner for skoleutvikling?

Utgangspunktet vi er enige om
Få diskuterer viktigheten av å satse på de yngste. Skolen har ikke skylda for våre dårlige statistikker (drop out, ledighetstall, uførhet blant ungdommer osv), men skolen er kanskje det viktigste verktøyet for å gjøre noe med det. Våre oppvoksende fortjener å bli sett, oppdage sine talenter og gis mulighet til å oppleve mestring. De fleste er også enige om at det viktigste våre unge lærer på skolen, er ikke hva de lærer, men at de lærer seg å lære.. Læringsprosesser pågår i de fleste yrker livet ut, og kanskje vil Norges største konkurransefortrinn i fremtiden være at vi er raske til å lære.

Innovasjon i læringssystemene
Siste store utviklingstrinn i kunnskapsbygging skjedde for snart 600 år siden. Gutenberg industrialiserte kunnskapsformidlingen i bokform. Siden har vi jobbet med skrittvise forbedringer av pedagogikken, uten noen kvantesprang. Men nå står vi midt oppe i et nytt markant utviklingstrinn: Internettet som medium for å formidle kunnskap har sannsynligvsi en enda større betydning for kunnskapsbygging globalt, enn det Gutenbergs boktrykkekunst hadde. Kunnskapen er nå gratis. Leksikon er gratis på nettet, det er mer innholdsrikt, og det oppdateres fortløpende. Kunnskap er ikke lenger en salgsvare. Wikipedia-redaktørene bidrar til å dokumentere vår kunnskap, uten å få noe annet igjen for dette enn gleden av å formidle. Formidlingen på internett er i tillegg ikke begrenset til bokstaver: YouTube er både en grunnskole og et universitet, hvor verdens beste kunnskapsformidlere er tilgjengelig døgnet rundt fra et “kateter” som alle går rundt med i lomma; smart-telefoner og lesebrett. Utnyttelse av spillteknologi, simulatorer og løsninger vi ennå ikke har sett, vil gi helt nye læringsmuligheter.

Ny kunnskap om kunnskapsbygging
Paradigmeskiftet, eller ”Gutenberg versjon 2.0”, gir oss nye muligheter. Mange av disse har allerede materialisert seg. Nye kommer. Vi ser neppe potensialet, fordi vi betrakter det hele gjennom erfaringens briller, og beskriver det med gårsdagens begreper. “Lærer” er et slikt begrep. Vår måte å bruke begrepet på, er basert på en forståelse av at du kan lære meg. Det stemmer ikke. Kun jeg selv kan lære meg, du kan være en formidler av kunnskapen eller katalysator for lysten til å lære. Morgendagens lærere vil i mye større grad kunne sammenlignes med prosessoperatører i industrien: De vet hvordan læringsprosesser foregår, sørger for at de riktige komponentene er tilgjengelige, og griper inn når energien stopper opp.

Den viktigste lærerjobben er den eleven selv utfører. Jeg har så mange ganger erfart at jeg ikke har forstått stoffet før jeg selv forsøker å lære det bort. Dermed skal vi kanskje tenke våre læringsinstitusjoner like mye som en læringskjede –en kompetansefabrikk, hvor større elev lærer bort til litt mindre. Et annet fenomen som kanskje vil bli borte på sikt, er dagens inndeling i klassetrinn og bruk av forelesninger. Dette er en måte å organisere læringsprosesser på som er praktisk for skolen, men neppe optimal med utgangspunkt i eleven. Gjennomsnittlig hastighet på læringsprosesser passer kanskje greit for de som ligger i midten, mens de som lærer raskere eller senere, taper. Skal læringen skje på elevenes premisser og tilpasses den enkeltes potensiale vil en slik depot-tenkning måtte utfordres. Dette var utenkelig med gårsdagens metoder, men vil kanskje bli mulig med helt nye verktøy. La oss derfor ikke bygge en skole for gårsdagens læringsteknologi og læringsmiljø.

Lokalisering handler egentlig om samlokalisering
Hvis den nye videregående skolen er en satelitt, et lukket samfunn utenfor lokalsamfunn og arbeidsliv i samfunnet for øvrig, da kan skolen plasseres hvor som helst, bare det er kostnadseffektivt og miljøvennlig. Da kan beslutningen overlates ingeniørene og økonomene med sine regneark. Våre akademiske institusjoner er imidlertid en del av økosystemer, de må spille sammen med andre aktører for å bli gode læringsarenaer, og de har potensiale til å tilføre sine naboer noe underveis. At Toppidrettsgymnaset velger å lokalisere seg på Skagerak Arena, sammen med fylkets største idrettstalenter og kommersielle treningsstudioer virker logisk for de fleste. Kan vi bruke den samme tankegangen på kulturelle eller akademiske ferdigheter? En videregående skole som kan samlokaliseres med kulturelle institusjoner og næringsliv som jobber med læringsteknologi vil være til gjensidig berikelse. En skole som ønsker å være i kontinuerlig utvikling, bør velge sine naboer med omhu. Vi preges alle av omgivelsene våre – og vi preger våre omgivelser. Forskere har funnet ut at selv arbeidsledighet og sykefravær er smittsomt. Nå er Kverndalen lagt bort av de fleste, og sett i et samlokaliseringsperspektiv var dette et godt pedagogisk eksempel på mitt poeng: Hvis det stemmer at elevene får ideer og identitet av omgivelsene rundt, hva blir effektene over tid av å ha NAV, kirken og en Blå Kors institusjon som nærmeste naboer? Hva slags naboer ville vært det ideelle for å gi de unge gi lyst til å bruke kompetansen til å bygge samfunnet med god kultur, gi folk bedre helse, eller skape samfunnsnyttige løsninger med morgendagens teknologi? Er det mulig å velge eller selv være med på å bygge et slikt økosystem?

Den gode plasseringen om 10-15 år
Alle med et stort hjerte for Skien ønsker utvikling som løfter byen med vakre omgivelser og levende mennesker. Motivasjonen for Kverndalen var sannsynligvis basert på slike resonnementer. Liv i sentrum er et godt mål! Lykkes vi med de gode prosessene som pågår, vil knutepunktene i framtiden være midt i byene våre, med miljøvennlige transportløsninger som bybane, el-busser, nye måter å få folk til å fylle opp setene når de velger privatbiler, kanskje til og med en elektrisk kanalbåt? Dermed velger bedriftene å ligge nær disse knutepunktene, i gangavstand –med attraktive lokaler langs våre vannveier. Jeg har erfart at vi tiltrekker oss kresne, unge medarbeidere når vi kan tilby arbeidsmiljøer rundt våre attraktive vannspeil. Skien er alene om å kunne tilby disse i flere plan. Byen er vakker, sentrum kommer til å bli enda vakrere når gangveier og bruer og flere gode arkitektoniske grep er på plass. Det er i dette fremtidsbildet vi skal plassere skolen og det er dette framtidsbildet skolen skal være med å skape.

Varför inte tvärtom?

                                                        Foto: Bengt Wanselius

Jeg hadde en gang en sjef som siterte en kjenning fra nabolandet med denne formuleringen. Hvorfor ikke tvert om? Jeg omfavnet disse fire ordene, rammet inn en liten plakat med spørsmålet –på svensk, slik at spørsmålet kunne prege kulturen i vår avdeling. Den gang var det i en innkjøpsavdeling på Hydro. Siden har jeg tatt med meg sitatet og plakaten alle steder jeg har hatt ansvar for å skape en innovasjonskultur. Jeg opplever at spørsmålet åpner tanker og diskusjoner, og kanskje trenger Telemark, bedriften, eller kanskje du selv denne plakaten?

“Ein skigard kan’kje vara evig”
Tradisjoner gjør oss trygge. Vaner fremmer derimot ikke innovasjon. Telemark trenger mer enn på mange tiår at vi evner å finne løsninger utenfor de mentale skigardene tradisjonen har bygd for oss. På individnivå kan du og jeg begynne med å utfordre oss selv hver gang vi bruker ordet ”må”. Du må sannsynligvis ikke lage alle juleselskapene tradisjonen sier vi skal. Du må ikke jobbe 100% hvis livssituasjonen din tilsier at du burde jobbe mindre. Du må ikke jobbe for sjefen som har manglende forståelse for folk eller fag. Du må ikke, men burde kanskje stille deg selv spørsmålet ”Varfor inte tvärt om?”

Profesjonell in-innovasjon
De såkalt profesjonelle er ofte de flinkeste skigard-byggerne. I helsesektoren finner du få leger som anerkjenner alternative behandlingsmetoder. Likevel har mange av oss opplevd å komme ut av helseplager nettopp ved hjelp av metoder de profesjonelle rister på hodet av. Legene leter i sin verktøykasse, og gir deg velmente råd som er preget av profesjonens skigarder. Dagens praksis med medikamentbehandling av plager som kun er symptomer på helt andre problemer vil sannsynligvis bli betraktet som lite profesjonelle når kunnskap og erfaring gir oss større forståelse av sammenhenger. Dette er ikke ment som en kritikk av helsesektoren, men bildet gjør det mulig for oss alle å forstå poenget: Vi leter etter nøkkelen vi har mistet, i lyset fra gatelykta, for der er det lettere å lete, selv om vi ikke aner hvor nøkkelen er mistet. Alle profesjoner har sine ”leger”. Et lokalt eksempel på møtet med disse er bedriften Tel-Tek som jobber med industrielle forbedringer, med såkalte multivariate analyser. I praksis betyr det at de suger inn alle slags data det er mulig å få tak i, relevante og tilsynelatende(!) irrelevante data. Dermed finner de sammenhenger uten at noen har laget hypoteser på årsakssammenhenger i forkant. Resultatforbedringene er i mange tilfeller utrolige.”Men hvorfor står ikke industrien og roper på dere?” spør jeg. Svaret er at ekspertene med årelang erfaring ikke tror det kan finnes gode svar på andre områder enn der de har forsket selv. Men i møtet med teoriene viser erfaringene ingen respekt for doktorgrader.

Vi trenger de unge
I eventyret om den nakne keiseren var det typisk nok barnet som våget tenke tvert om. De som forandrer verden møter alle hoderystende forståsegpåere. Virkeligheten slik vi er vant å se den utfordres mindre i store organisasjoner. Derfor finner vi ofte større innovasjonskraft i yngre og mindre bedrifter. Derfor kobler de store konsernene seg ofte med de flinkeste studentene med fersk kompetanse som ikke har rukket å kopiere vante tankebanker. Noen forblir åpen og søkende hele livet, men faren er stor for at grå hår fører til at man går i ring -selv når man leter etter noe nytt. Vi trenger plakater som sier ”varfor inte tvärt om?” Og vi bør lytte til de unge som har fersk kompetanse, de med lyst til å gjøre Telemark til et bedre sted, og med få mentale skigarder installert.



Provoserende eksempler?
La meg provosere deg med noen tvert om-vinklinger:

• Telemark er ganske samstemt i oppropet om å få på plass et universitet. Hvorfor ikke tvert om? Kanskje skal vi droppe hele ideen, og heller satse utelukkende på å utvikle de enkelte studietilbudene som isolerte, men verdensledende læringsarenaer? Kanskje skulle vi dele opp høyskolen i mange enheter og lete etter forskjellige universiteter som vil pode dem inn som grener på sine trær?

• Mange av oss har vært opptatt av å gjøre Grenland til en storkommune. Kanskje er det på tide å droppe hele ideen og begrepet Grenland til fordel for det godt fungerende merkenavnet Telemark?

• Skal vi bygge ny kirke i Porsgrunn som kopi av den gamle eller noe moderne? Hvorfor ikke tvert om –droppe hele kirkebyggingen og satse pengene på å utvikle den kirken som ligger få meter bortenfor p å vest-siden. I dag er det broforbindelse som reduserer behovet for to, og et slags monument over en nedbrent kirke der østsiden kirke lå ville for mange fungere som et kraftigere uttrykk for viktigheten av å ta vare på det vi mener er viktig.

• Vi ønsker oss motorveier tvers igjennom fylket, og hurtigtog både nordover og sørover. Er vi sikre på at det er lurt? Vil folk komme, eller vil de dra? Vil de bare haste gjennom fylket? Er det sånn at toget til Oslo tar mye tid, eller er det tvert om –at togturen gir deg mye tid?

Sannsynligvis vil du som er konstruktivt engasjert i spørsmålene jeg adresserer kjenne provokasjonen snøre seg i halsen. Den som mener å eie ”sannheten” vil umiddelbart støte feilaktige hypoteser fra seg. Trygge kulturer derimot vil reflektere over dem.



Bakvendtland?
Jeg mener ikke at det er slik at alt blir bedre om vi snur det på hodet. I så fall ville vi befunnet oss i bakvendtland. Innimellom ligger den beste løsningen i en tvert-om vinkling. Men det mest fascinerende er likevel følgende: Når du våger å åpne opp for noe som viser seg å være en feilaktig hypotese, for så å snu den på hodet (”varfor inte tvärt om” enda en gang), kommer du ikke tilbake til utgangspunktet men til en helt ny synsvinkel. Hvis dette stemmer er metoden “varfor inte tvärt om” ikke en pendel, men en spiral-bevegelse. Oppover! Eller kan det være tvert om?