Entreprenørsk!

De to siste dagene har Ungt Entreprenørskap arrangert gründercamp for nærmere 200 studenter på Høgskolen i Telemark. Jeg ble bedt om å gi gjengen 10 minutter inspirasjon. Budskapet mitt var følgende:

Kan de neste 10 minuttene forandre de neste 10 årene?
Eller, spurt på en annen måte:


Hvor lang tid tar det å installere et nytt progam, et nytt tankesett?



Vi skal nå installere et nytt program, en app, som gjør deg entreprenørsk! Det er sprengkraft i det du nå får høre. Men kunnskapen forandrer ingen ting. Først når du gjør kunnskapen til din egen erfaring blir den til en sprengning og til del av deg. Oppfordringen jeg skal gi deg kan være startskuddet for å gjøre kunnskap til erfaring. Overskriften er entreprenørskap. Og innholdet er forskningsbasert. Forskerne Richard Harrington, Tsun-Yan Hsieh og Anthony Tjan har gjennomført flere hundre intervjuer for å finne ut fellestrekkene med entreprenører som lykkes. Her kommer oppskriften!



Men først: De fleste av dere kjenner meg ikke: Bård er 49 år, mine nieser kaller meg bare “data”, fordi jeg hadde en plakat med en ape og en PC på hjemmekontoret da de var små –dette var i PCns barndom. Jeg skulle lære den første av de jeg var onkel til å snakke, pekte på plakaten og prøvde å få hun til å si “data”. Siden har hun kalt apekatten for data, altså onkelen sin.
Jeg skrev min bacheloroppgave innen programmering på en ide om å lage en database for rubrikkannonser for bil. Etablerte bedriften da jeg burde gjort ferdig bachelor’n. Ideen var veldig lik finn.no, bare 10 år før internett -og dermed en flopp. Floppen lærte meg mye. Heldigvis trodde jeg ikke at det var jeg som var floppen, men timingen. Hadde jeg gått rundt og fortalt meg selv at jeg var en flopp, ville jeg fått rett i det. Hva vi forteller oss selv er avgjørende for våre muligheter til å gjøre suksess.





Derfor skal du nå få være med å programmere vinneregenskapene i ditt eget tankesett.
Harvard Business Review forteller om forskningens første funn: De vellykkede entreprenørene har en viktig ting til felles: Ydmykhet! Mange vellykkede bedriftsledere forklarer sin suksess med: Flaks. Forskernes funn er at de ydmyke har mer flaks. De har selvsagt mer enn ydmykhet, men mye av det de har, begynner med åpenheten som ydmykheten gir dem. De tror at andre kan ting de selv ikke kan, og åpner seg for ny kunnskap. De er bedre til å lytte til hva kunden egentlig trenger, der hvor andre innovatører er overbevist om at de vet best og prøver å overtale kunden i stedet for å forstå. Ydmykheten gjør også at du ikke tar lettvint på det. Drillo sier at “jo mer vi trener, jo mer får vi stang inn”. Stang inn = flaks, er det ikke? Vinnerlaget trener og trener, gir hverandre tilbakemeldinger, og stopper aldri opp å lete etter hva som kan gjøres bedre. Enzo Ferrari lager verdens beste biler i manges øyne, og han sa at “det vi gjør i dag er ikke godt nok i morgen!” Dermed går det an å kombinere stoltheten over det vi har fått til, med ydmykheten om at vi må gjøre det ennå bedre i morgen. Alltid glad, men aldri fornøyd!



Jeg er glad i alt og alle som beveger seg fremover. Biler, jada. Sykkel kanskje ennå mer. I august sykla jeg Telemarkhelten, 2400 høydemeter. Jeg skjønte at jeg måtte trene motbakker i forkant. Jeg har aldri likt motbakker. Når jeg møtte dem, tenkte jeg “bare jeg kommer opp til toppen er det deilig å sykle igjen”. Det skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe med –jeg måtte endre på tankesettet mitt, programmet som preger hele meg egentlig. Derfor lagde jeg meg en plakat som det sto “bakker er gøy, jeg har mer å gi”. Jeg måtte gjøre idrettspsykologenes ord til min handling. Det funka! Ganske snart tok jeg meg selv i å smile hver gang jeg så en bakke. Bakker er jo gøy, og jeg har mer på lager. Kroppen smilte ikke, men selv med kramper kunne jeg føle at fjeset smilte. Hva er mest riktig? Faktaene i form av målbar melkesyre, eller følelsene i form av bredden på smilet? Ingeniøren vil kanskje si faktaene, det som kan måles. Jeg tror følelsene våre definerer virkeligheten, og ennå viktigere endrer virkeligheten, for gradvis forsvant melkesyra også.



Derfor vil jeg at du skal lage deg en plakat, installere et program som sier “jeg er ydmyk”. Du skal få tre sånne setninger som skal stå på plakaten din, og om du føler at det ikke er helt ekte, ikke helt deg, så er det desto viktigere å installere dette programmet med de tre setningene. Hvis du ønsker å være med de som lykkes i entreprenørskapsarbeidet. Ditt valg. Vil du, så sier du sammen med meg: “Jeg er YDMYK!”



Det neste forskerne fant av fellestrekk var nysgjerrighet. En intellektuell nysgjerrighet kaller de det. De nysgjerrige utpeker seg først og fremst ved at de stiller spørsmål. Flere spørsmål enn behov for å gi svar. De nysgjerrige leker mer. Innovasjon handler om å sette sammen gamle ting på nye måter. Jeg spurte en av de smarteste nerdene jeg har jobbet med en gang om produktet vårt kunne kalles en oppfinnelse eller en oppdagelse. Han svarte “det er bare vårherre som skaper noe av ingenting, ergo er det en oppdagelse”. Du behøver med andre ord ikke være en oppfinner for å lykkes med en forretningside, men du må ha lyst til å gå på oppdagelsesreise! De nysgjerrige spør mer, de leser mer, de er åpne for å treffe nye mennesker og høre på hva de har å si. Derfor blir de klokere, og leker de med denne kunnskapen får de satt den sammen på nye måter. Det er det vi kaller å skape noe unikt.
Derfor (si med meg): “Jeg er NYSGJERRIG!”



Den siste av de tre oppdagelsene forskerne gjorde var optimisme. En naiv måte å gå inn i det ukjente med hodet først og tro at det går bra. Optimismen er en energikilde som skaper positive forandringer.





Piet Hein sier:



Pessimisterne er dog de reneste tåber -
de tror på det motsatte af hvad de håber.
Nei, optimister som livet beror på,
er dem som tør håbe på noget de tror på

Optimisten tror på mere, bedre, raskere. Og derfor oppdager de hvordan. Thomas Edison hadde nærmere 2000 mislykte lyspærer bak seg før han fikk det til. Hadde han latt seg prege av jante-påvirkning hadde han gitt seg etter 10. I Innovasjon Norge ser at mange må gjennom 7-8 prototyper før de får til noe som kan kommersialiseres. Men hvert feiltrinn er en suksess, fordi det bringer dem ett skritt videre mot målet, da vet optimisten enda en ting til som ikke virker. Om det er 8 eller 1800 forsøk til før målet vet hun ikke. Vi som står rundt optimistene har en like viktig oppgave: Skryte av de som våger, orker, vil. Når i prosjektet til Thomas Edison hadde du rista på hodet og idiotforklart ham? Etter 10, etter 100, etter 1000 forsøk?
Du kan i det minste heie på optimistene. Aller helst bør du utvikle din evne til å se at glasset er halvfullt. Det kan du gjøre ved å installere programmet “Jeg er OPTIMIST!”



Forhåpentligvis vil noen le av deg. Historien er full av velutdannede besservissere som ler av det nye. Om 10 år vil vi riste på hodet av mye av det vi gjør i dagens helsevesen på. På måten vi driver med utdanning. Det som er verdifullt i dag er gratis, og det vi kaller søppel i dag er verdifullt. Mange av dere har gått Y-veien, en telemarksk utdanningsvei jeg ofte skryter av. Da jeg møtte oppfinneren, eller oppdagern, tidligere i sommer sa han “jada, vi fikk gjennomslag, når folk var ferdige med å le av forslaget så”.
Oppskriften, eller tankesettet med den ydmyke, nysgjerrige optimisten er gangbar for de fleste. For den nye rektoren på Høgskolen, Kristian Bogen, hans kollegaer like mye som dere som nå skal i gang med gründercamp i regi av Ungt Entreprenørskap. Dere som går på Høgskolen i Telemark er heldige, for høyskolen har gang på gang vist at de får frem entreprenørskapsferdigheter i verdensklasse! Treningsmulighetene gjennom gründercamp og studentbedrifter er verdifulle enten du går inn i en oppstartsbedrift for å realisere din egen gründerdrøm, eller du tar med deg ferdighetene inn i en veletablert bedrift. Har du en bedriftsetablerer i magen så stell pent med den, svært mange av de mest spennende vekstbedriftene i Telemark begynte nettopp i studiefasen. De største innovasjonene hvis vi måler det i antall arbeidsplasser de skaper vokser likevel ut av allerede eksisterende bedrifter. Med andre ord: Entreprenørskapsferdigheter har du glede av uansett! Og vinnerne når vi om ti år møtes igjen, har fortsatt installert progammet “Jeg er ydmyk, nysgjerrig og optimist”.

Gå ut og gjør gründercampen til din treningsarena! Lykke til! Og ha det gøy!

Her finner du HITs egen artikkel om gründercampen

En innovasjonsfremmende politiker?

Det er valg. Jeg tror mange ønsker politikere som har evnen til å få frem innovasjon. Ikke fordi innovasjon er så viktig i seg selv, men fordi verdiskapning er avhengig av fornyelse. Og verdiskapningen bærer vår velferd. Derfor kan vi sette likhetstegn mellom innovasjonsevne og et samfunn det er godt å bo i!

Mye av valgkampen har i år fokusert på prioriteringer av velferdstiltak og metoder for å få mest mulig ut av pengene. Det vil si: Hvordan skal vi dele den kaka vi har på bordet. For lite av valgkampen snakker om hvordan vi kan gjøre denne kaka større.

Du burde kunne forlange at vi som jobber utelukkende med innovasjon har noen gode råd for hva du skal se etter når du skal veie og måle politikeres evne til å gjøre kaka større. Derfor skal jeg gi deg noen sjekkpunkter du kan bruke, mer for å vurdere personene på stemmeseddelen enn sortering av de ulike partiprogrammene.

Sjekkpunkt 1: Ydmykhet

Forskningen som ligger bak boken Good to Great sier det! Ferske studier som er publisert gjennom Harvard Business Review sier det! Entreprenører som lykkes med å skape arbeidsplasser har blant annet ydmykhet som et av sine karaktertrekk. Det er naturlig å tro at det samme gjelder for politikere som best mulig bidrar til entreprenørskap. De ydmyke er åpne for at de ikke har skjønt alt. Det er forutsetningen for å lete etter bedre løsninger, for å lære. “Det vi gjør i dag er ikke godt nok i morgen” sa Enzo Ferrari. Fremdeles er hans biler symbolet på innovasjon. Stolt, men aldri fornøyd.

Astrid Bochgrevink Lund hadde for noen måneder siden en artikkel hvor hun hadde snakket med fremtredende Telemarkspolitikere: Var de feilfri eller innrømmet de feil? En analyse av ydmykhet som avdekket forskjeller som ikke fulgte politisk farge men kulturforskjeller i de ulike kommunene. Øystein Beyer kom godt ut. Kanskje er det en sammenheng når Porsgrunn kommune scorer høyest i fylket på Telemarksforsknings næringsbarometer?

Sjekkpunkt 2: Samarbeid

Punktet ovenfor handler om åpenhet for ny kunnskap. Dette punktet handler om åpenhet for mennekser. Mennesker som ikke er kollegaer i egen organisasjon eller kommune, men “ut-leninger”.
Ordet utlending stammer fra ord “len”, folk fra utsiden av vårt lén eller område. Telemark har knapt noe å skryte av i næringssammenheng uten at vi har gått i kompaniskap med folk fra utsiden. Innovatorører samarbeider. Politikere som er opptatt av det store bildet fremmer innovasjon. De som kun er opptatt av det lille bildet hemmer innovasjon. Morgendagens viktigste arbeidsplasser deltar ikke i kretsmesterskap men i verdensmesterskap. Derfor trenger vi politikere som ser utover med et nærmest ideologisk forhold til samarbeid! Suksessen bak nasjonal satsing på toget mellom Larvik og Porsgrunn er et godt eksempel på regionalt samarbeid på tvers av fylkesgrenser. Telemarksbedriftenes satsing på eksport både innen Europa og ikke minst til Kina har i de senere år fått god hjelp fra politikere som viktige døråpnere. Sammen med teamet i fylkeskommunen har Gunn Marit Helgesen på dette området spilt en svært viktig rolle og skal gjerne få stå som godt eksempel i mine øyne.

Sjekkpunkt 3: Optimisme

Forskningen er klar: Innovatøren har sterk tro og trosser alle jantesignaler. Feiler hun gleder hun seg over at hun er et skritt nærmere målet etter å ha lært enda en ting som ikke virket. Politikere får mest oppmerksomhet når de kritiserer. Dermed blir vi andre mer bevisst på hva som mangler. Telemarksveiene er et godt eksempel. Selvsagt ønsker vi oss bedre veier. Likevel skaper det ikke etableringslyst hvis alle roper høyt om hva som er dårlig. Når jeg møter næringspolitikere som står samlet bak et velbegrunnet krav ber jeg dem overlate den kritiske røsten til en i flokken, mens resten bør rope minst like høyt om alt som er bra, alt som gjør kommunen attraktiv. Det er ikke lett å finne det personifiserte eksempelet på den bejaende politikeren. Skulle jeg driste meg til å holde frem et eksempel her også, vil jeg gå tilbake til erfaringene fra nedleggelsen av papirproduksjonen på Klosterøya og IKT Grenlands diskusjoner med Skiens politikere: Heidi Hamadi møtte næringens behov med åpenhet, balansert med tydelighet på kommunens behov, og med en smittende tro på at vi skulle få til noe stort sammen!

Jeg hadde flere kandidater som fortjener anerkjennelse for sitt bidrag til næringsvennlig kultur: Signy Gjærums velformulerte og mulighetsorienterte avisinnlegg med en glad undertone, Thorleif Vikres forretningsforståelse og mot til å fremme forslag som vekker hoderystninger, Geir Bekkevolds evne til å skryte av konkurrerende politikere… Og alle dere som bruker mye fritid innenfor politikken for å skape et bedre samfunn fortjener i disse valgdager takk og respekt fra alle oss andre.

Når du skal velge en politiker som kan bidra til økt verdiskapning anbefales du å lete etter disse tre egenskapene:

1. Politikeren som er ydmyk nok til å innrømme feil, og som dermed stadig leter etter ny kunnskap.
2. Politikeren som skaper samarbeidskultur, og som er raus nok til å unne naboen suskess.
3. Politikeren med troen på at det umulige nytter, optimisten som heier på andre!

Godt valg!

Empati-pandemi (#TNPF)

-eller: La oss starte en grassbrann av omsorg.

I dag er det en måned siden. Den 22. juli satt jeg på et torg i Valdemossa, stedet hvor Chopin var klimaflyktning. Her var også jeg og min kjæreste klimaflyktninger etter en kald og våt første halvdel av sommerferien. En kafe på torget hadde fri internettforbindelse, og ble derfor vårt tilholdssted i mange timer så vi kunne oppdatere oss på nett-aviser og i sosiale medier. Kona mi hadde sittet der en stund før meg. En liten evighet for henne. Jeg var ute og syklet. Hadde fått to tekstmeldinger med kommer-du-snart spørsmål, enda hun visste nøyaktig når jeg skulle komme. Fordi jeg kjenner hennes frykt for å miste de hun er glad i, hadde jeg sendt melding halvveis på sykkelturen, for å gjøre det enkelt for henne å vite når jeg skulle være tilbake på hotellet. På internettkafeen fanget hun meg i nyheten om hva som foregikk hjemme. “Det er helt vilt der hjemme. De skyter barn på Utøya!” sa ordene hennes. Kroppspråket hennes sa mye mer.

Jeg ble sittende å lese. Fredagen. Lørdagen. Gråt av skildringene fra de som hadde vært på Utøya. På den ene siden lykkelig over å ha tre friske barn og deres partnere som bor eller jobber i bombetrykkbølgens rekkevidde. Men mer preget av ungenes studievenner som var direkte rammet. Og aller mest satt ut av bildene som rullet i mitt eget hode dag og natt.

Søndag dro vi til Oslo. Her møtte vi alle våre nærmeste. Men vi møtte også en hel by med folk som sto hverandre nær. Samhørighetsfølelse. Blomster og lys. Folk snakket sammen med og uten ord. Hele byen var stille og omsorgsfull. “Verdighet” er et ord som flere så riktig har brukt. Mange av oss har kanskje mer enn noeng gang trent oss i å bruke myke, varme og nære ord. Blomsterbutikkene gikk tomme for roser, skaperverkets symbol for kjærlighet. Men ordene, og vår evne til å beskrive kjærlighet blir det bare mer av jo mer vi praktiserer.

Derfor vil jeg at vi skal fortsette praksisen når den emosjonelle trykkbølgen avtar. Trene mer. På omsorg og kjærlighet. I hverdagen. Ikke bare blant våre nærmeste. Mer som i en grassbrann: Den brenner best i tørt gress. Det tørre gresset er de relasjonene du har som ikke er grønne og fulle av sævje om du er med på bildet. Der gresset er grønnest har vi lettest for å gi roser i konkret eller overført betydning. Men der gresset er tørrest skal det så lite til for å få varmen til å spre seg. Derfor kan vi snakke om en pandemisk spredning av omsorg. Empati. Inn-levelse, eller inn-følelse som ordet egentlig betyr. “Empati er oppdragelsens hovedmål” har noen sagt. Jeg tror på det. Jeg vet ingen områder hvor ikke empati fungerer som en forsterker av det gode. Sykepleiere, lærere, buss-sjåfører, sjefer, undersotter –alle scorer høyere også på den profesjonelle skalaen om de har en velutviklet empatisk evne. Min gode samarbeidspartner gjennom mange år, Bjarne Berg Wig, uttrykte seg veldig klart overfor oss i Innovasjon Norge: ”Det jeg i alle fall forventer å møte hos dere er empati”.

Vi blir ikke bedre uten å trene. Hvordan vi som voksne kan trene på dette på samme vis som vi jogger eller lærer oss å spille gitar vet jeg ikke. Derfor vil jeg vi skal dele eksempler. Riktignok er det ikke jante-aksept for å dele slikt –vi er redde for å bli anklaget for selvros. Men hvis andre får lyst til å gi bort roser når du forteller at du har gjort det, er ikke det større pluss enn den minus risikoen utgjør? Og hvis du frykter selvgodhets-anklagen, kan du kanskje dele din observasjon av andres empati? Den teller faktisk trippelt: Både får du frem et eksempel til inspirasjon, samtidig som du roser en person. Jeg tror det har sin verdi selv når vedkommende ikke vet om det, for du er med å bygger personens rykte. Trippel-effekten består i at du selv blir oppfattet som en som gir bort roser. Sånne folk bærer med seg en roseduft.

Ser du den gode pandemien? Multiplikatoreffekten…

I kveld har jeg spist middag med en god venn, Per Tangene. Vi snakket mye om 22. juli og måneden som har gått. Jeg fortalte ham entusiastisk om den gode overskriften jeg hadde på ideen til denne bloggen –”Emati-pandemi”. (Si det høyt til deg selv noen ganger, så hører du at det har en god rytme…). Per responderte med selvangivelse for å sjekke ut hva jeg mente. Historien hans var fra en morgen han kjørte på jobb og hørte en gammel dame som indignert ringte inn til NRK for å dele en frustrasjon. Per ble imponert av den gamle, ringte så NRK for å få navnet hennes, og reiste innom henne på hjemveien med en blomst. Og noen verbale blomster om hennes formidlingsevne.
Da snakker vi grassbrann: Hun hadde aldri forventet seg noe fra en hun aldri har møtt! Om det så bare hadde vært verbale blomster hadde gevinsten vært mange ganger større enn innsatsen. Og for Per hadde det sikkert en langvarig effekt: Kanskje hadde han hørt om noen som hadde gjort noe lignende, men nå var han en som gjorde sånt. En avgjørende forskjell…

Drømmen min med denne bloggen er å in inspirere til å vise omsorg. Se, og sette pris på. Gi ros. Og kanskje skriver jeg for at jeg selv skal bli flinkere. Til å vise at jeg bryr meg. Ta Noen På Fersken i å gjøre noe positivt. #TNPF (Ta Noen På Fersken) er en fin måte å tagge dine twittermeldinger på. Bruk det som tag i dine blogger. Eller lag en lapp som du ser hver gang du pusser tennene. Så starter dagen og underbevisstheten din en app som leter…

Jeg vet at mange har en negativ assosiasjon til pandemi, vi tenker sykdom. Jeg vet at mange har en negativ assosiasjon til å ta noen på fersken, vi tenker nabogutten på epleslang. Men vi velger selv vår måte å betrakte ting på. Kanskje er det flere ting vi skal velge å se annerledes på… Skal vi gjøre ting litt annerledes er det lurt å tenke litt annerledes.

Den 22. juli i perioden mellom de to forferdelige hendelsene stilte vi vel alle oss spørsmålet hvem det var som hadde rammet så mange mennesker og en hel by. I mitt hode surret det:
”Tenk om det var ”gutten i gata”, en av de vi har sett vokse opp…”
Etter at det ble klart at det var en av våre egne, har jeg ofte stilt meg selv spørsmålet:
”Hva gjør jeg for å forhindre at ikke gutten i gata ender opp i total mangel på empati?”
Jeg kan neppe bety en forskjell for hun og han som vokser opp på en annen del av kloden. Men jeg kan bety en forskjell for nabogutten.

Telemarkhelten(e)

Jeg vant! Fullføre 105km sykkelritt med 2400 høydemeter var en personlig seier! Som ventet syklet minst halvparten av deltakerne fortere enn meg, men det reduserer ikke seiersfølelsen!

I fjor ble rittet arrangert for første gang. Innovasjon Norge Telemark har bidratt økonomisk i dette spennende samarbeidet mellom Tinn og Vinje, næring og idrettsforeninger. Sykkelritt, løp og skirenn utgjør en trippel ala Birken. Trim-folket står i kø for å være med på de mest populære arrangementene, og kollega Anniken Damm-Larsen stakk umiddelbart hodet fram med uttalt tro på at dette prosjektet hadde potensiale til å bli blant de vellykkede. Det er allerede bevist at hun hadde rett, med over 1000 deltakere på skirenn, og rundt 700 som var med på gårsdagens sykkelritt. Viktigste målet på suksess er likevel at idrettslagene som bidrar til gjennomføringen allerede har fått frisk kapital til å realisere nye prosjekter til glede for regionen. Kunstgressbanen som nå bygges i Vinje hadde ikke vært mulig ellers.

Den største helten i denne sammenheng er gründeren, Bjørn Richard Johansen. For et par år siden lot han seg provosere av manglende respons på et utspill om dårlig utnyttelse av merkenavnet Telemark. Bjørn Richard kan branding, og han kan det med å få med seg folk. Og Telemarkhelten som begrep funker som bare det med sin kobling til sabotørene, heltene fra tungtvannsaksjonen.
Som i alle andre vellykkede næringsprosjekter, så har Telemarkhelten et sentralt team som fyller forskjellige roller. Bjørn Richard har som sagt rollen som gründer –og bidrar fortsatt med utvikling gjennom styrelederrollen. Rollen som entreprenør, den som får gründer-ideen til å vokse, har Christian Sønstebø fylt. I svært mange av de oppstartsbedriftene vi ser, trengs det i tillegg en Tante Sofie. En med det store overblikket og likevel sans for detaljene. Den rollen har Aud Irene Kittilsen fylt forbilledlig. I tillegg har dette prosjektet med seg langt over 100 frivillige fra I.L. Dyre Vaa i Vinje og Foreningen Tinnløypa i Tinn. De sørger for en så god atmosfære og imponerende service, at jeg i skirennet ble overrasket over at det ikke var svensker som var leid inn på matstasjonene. Det er jo blitt sånn på de fleste norske serveringssteder her i landet…

Tilbake til gårsdagens ritt: For et vær! Og for en natur!! Dårlig værmelding ga meg noen bekymringer tidligere i uka, men som nesten alltid var bekymringen bortkastet energibruk. Siden vi starter alle mann i samlet flokk, får du litt Tour de France-følelsen i starten. Farta ut fra Rjukan går i høyt tempo. Men så er det bråstopp. I Miland skal vi rett opp 700m. ”Kjære vene, kan det være nødvendig løypevalg?” er den mest naturlige refleksjonen. Så får du utsikten utover Vestfjorddalen! ”Wow”! Mange av oss har stoppet opp –midt i sykkelrittet, bare for å få tatt bilde med telefonen. Alle høydemeterne er snart bortkastet, for da går det rett ned i ganske utfordrende terreng. Down to level zero. For så å begynne på en ennå større stigning opp til Kalhovd. Forbi flotte gårder og langs med vakre elver. Når du får Hardangervidda rett foran deg er stigningen glemt. Dette synet er til å bli andektig av. Og man føler seg ikke bare som en betrakter av skaperverket, men som en aktiv del av det. Svært aktiv.

Noen ganger oppstår det grupper som forsøker å hjelpe hverandre til å holde høyere fart. En følelse av samhørighet. Selv med startnummer 98’s omsorgsfulle forsøk på å oppmuntre meg til å henge med måtte jeg slippe før de største stigningene på vidda. Etter drøye 8 mil får du se en bakke på flere kilometer som krever like mye mental trening som fysisk. Jeg har de siste ukene sagt til meg selv ”Bakker er gøy. Jeg har mer å gi”, om igjen og om igjen. Selv med følelsen av tomme bein klarte smilet å ønske bakken velkommen. Den ligger så vakkert i terrenget at jeg gleder meg til gjensyn med den neste år! Utforkjøringa ned ved Kross-banen på gamle Ryes vei, drøye 3km med 22 serpentinsvinger på et svært humpete underlag er en utfordring for nye deler av kroppen, armer og rygg. Jeg syns virkelig jeg satset friskt, og koste meg stort! Likevel ble jeg frakjørt av flere unge som ikke så ut til å være begrenset av de samme naturlovene som jeg var. Ikke kan jeg skylde på utstyret -middelaldrende menn bruker som kjent mest penger på sine leketøy. Ikke på lysten heller, for jeg var nå få km fra mål og så mulighetene til å komme inn på under 6 timer som jeg hadde skapt forventninger om i familien. Og det gikk akkurat!

Et av godene med slike ritt er spredning i nivået, fra 4 timer til over 9. Du kan som ellers i livet velge hvem du vil sammenligne deg med. Valget er ganske viktig, for enten føler du deg vel, eller så føler du deg uvel. Jeg velger det første! Og føler meg veldig vel i dag!

Offentlig-privat tango?

Etter et kvart århundre i privat næringsliv, fra de minste til de største norske, hører jeg nå hjemme på den offentlige siden av verdiskapningen. Fortsatt like opptatt av verdiskapning, og kanskje ennå mer opptatt av samarbeidet mellom privat og offentlig sektor.

Det jeg ser er at Telemark har et stort uforløst potensiale!
Fra en utkikkspost i Innovasjon Norge ser jeg selvsagt ikke hele bildet, men jeg tror de fleste av oss er enige i følgende:

• Vi ønsker oss flere bedrifter som skaper større verdier for samfunnet enn det som kan leses av bedriftenes lønnsomhet.

• Vi trenger kontinuerlig innovasjon i offentlig sektor for å møte økte krav fra borgere, eldrebølger og yngre-tsunamier (les: konsekvensen av at vi ikke lykkes med å gi den oppvoksende generasjonen trygge lærings og mestringspoplevelser).

Den gode nyheten er at vi kan få til resultater på begge disse punktene samtidig, gjennom tettere samarbeid mellom offentlige og private aktører. En måte å måle dette samarbeidet på, er gjennom et av Europas beste virkemidler for innovasjon, offentlig-privat forsknings- og utviklingskontrakt (OFU). I 2010 hadde vi i Telemark gode eksempler på OFU-samarbeid: Imatis med digitale sykehusløsninger, og ØPD med utvikling av nye løsninger for vann- og avløp. Vi ser at bedriftene som får med seg en krevende offentlig kunde gjør det bedre rent bedriftsøkonomisk. Det finnes mange ambisiøse fagfolk på offentlige lønningslister. Disse er av avgjørende betydning for å utvikle produkter og tjenester som treffer kundebehov bedre enn når bedriftene sitter og utvikler på egenhånd.
Like viktig er det at disse prosjektene utvikler offentlig sektor til å bli mer konkurransedyktig. Mindre løping, mindre leting, mindre kasting, mindre dobbeltarbeid, mindre miljøbelastning, mindre humpete veier.

Sammenligner vi fylkenes evne til å inngå slikt samarbeid gjennom våre ordninger, kan Telemark glede seg over å ha bortimot Norges største uforløste potensiale. De beste fylkene i landet brukte opptil ti ganger så mye på OFU-kontrakter i 2010!

Hvorfor er det slik?

Jeg ser to mulige årsaker:

1. Verken bedrifter eller offentlige aktører kjenner til muligheten for å få økonomisk støtte til utvikling.


2. Offentlige aktører er engstelige for å danse for tett med næringslivet.
   

Det første jobber vi med, sammen med næringsapparatet rundt om i fylket. Årsaken til engstelsen må vi jobbe sammen om, alle vi som står på offentlige lønningslister. Regelverk og kontrakter sikrer at alt skjer etter boka. Det er bare å kaste seg inn i dansen.

Det er ikke dansen som er målet, men ”alt den fører med seg”!

En gründer er døv på det ene øret

Etter å ha vært med på kåringen av Entrepreneur of the year 2010 i region sør, har jeg gjort meg noen tanker om kanskje vår tids viktigste helter –gründerne. Ja, jeg har valgt å skille mellom en entreprenør og en gründer i denne sammenheng, fordi jeg selv har identifisert meg med rollen som entreprenør, men aldri som gründer! Forskjellen? Gründeren har geniale ideer.

Nasjonens fremtidige verdiskapning er avhengig av gründerne! Siden de såkalte SMB-bedriftene (små og mellomstore) utgjør den viktigste veksten i sysselsetting, er det behov for mange av dem. I snitt arbeider det kun drøye 6 personer i SMB-bedriftene, men det er her de fleste innovative gjennombrudd skapes. Derfor trenger Telemark kunnskap om og kultur for å dyrke frem gründerne.

Regionen har både gode tiltak og gode resultater på dette området! Ungt Entreprenørskap samarbeider med de uhyre viktige lærerne i ungdomsskole, videregående skole og høyskole. Vi er bortskjemt med å se Telemarks studentbedrifter i nasjonale og europeiske finaler. På pallen! I forrige uke ble det arrangert gründercamp på Høgskolen i Telemark, og en av mine kollegaer sa entusiastisk: ”Jeg så flere spennende ideer her enn jeg har sett det siste året til sammen”. Dette arbeidet er viktig, fordi ungdommer som har hatt slik opplæring i skolen nærmere tredobler sannsynligheten for at de etablerer egen virksomhet. Og med regionens statistikk på de som faller ut av skolen, så er dette kanskje et av de mest konkrete tiltakene vi kan gjøre for å heie frem de kreative (les: ville og gale), praktikerne (les: de som ikke føler seg hjemme i det akademiske) og de som ikke lar seg skremme av andres jante-kommentarer.

Akkurat her er jeg ved poenget etter gårsdagens motiverende møte med kandidatene til Entrepreneur of the Year-pris. Vi møtte vekstskapere som har fått til mer enn dobling av omsetning og arbeidsplasser midt i krise-perioden vi har bak oss! Disse synes å ha en ting felles: De er døve på det ene øret! Til gjengjeld hører de svært godt på det andre. Det døve øret bruker de når folk forteller dem at det de har begynt på er umulig, urealistisk, eller i alle fall forferdelig slitsomt. Det friske øret bruker de for å lytte til kundenes behov, og for å lytte seg frem til andre som kan mer enn dem selv og dermed kan bidra til suksess.

Velstandsnivået i Norge er fortsatt avhengig av gründerne som tør, vil og kan –og som er døv på det riktige øret.

Kanalens hvite svane

På Dalen! Fortøyde på gjestebrygga igår kveld. All oppoverslusing unnagjort, og samtlige har vært gode opplevelser. Så mye hyggelig ungdom som har dette som sommerjobb! De liker best grått vær, ikke regn og ikke for varmt...

Bildet viser "velkomst-komiteen" på gjestebrygga. De prøver å fortelle at de var her først... Tror de er litt misunnelige, for baugen på båten vår har alltid minnet meg om en svane...

Kanalens vakreste hvite svane er nok Thor M Halvorsens nyoppussede passasjerbåt, Henrik Ibsen. Det vakreste bildet på min organiske minnebrikke er den flotte båten som seiler inn i øverste sluse på Vrangfoss. Fikk ikke tatt noe bildet på mobilen min (hele denne bloggen, tekst og bilder, er laget med mobilen).

Endepunktet for turen er den samme Thor Halvorsens Hotel Dalen. Middag her er et godt punktum! Atmosfæren i hotellet er spesiell. Og menyen liten og helt riktig! Vi spiste hjort og and, og deilige lokale oster! Jeg har en søster med hytte i Fyresdal, og vi møttes til middag på hotellet. Morsomt å reise med båt på tur til venner på fjellet!! Denne kvelden huskes til jeg blir gammel...