Først: Etterpå-klokskap
«Den eneste måten å få
endene til å møtes på, er å brenne lyset i begge ender!»
(skrevet 20. oktober
2016, men latt den ligge i skuffen til jeg har så lang tid som «frisk» at ingen
lurer på om dette var et blaff… det er det nok ingen som gjør lenger!)
Ett år. I dag. Forrige arbeidsdag var 20. oktober i 2015.
Jeg gikk tom for drivstoff. Helt bokstavelig! På vei fra Oslo etter en
fantastisk uke med Obamas entreprenørskapsrådgiver. En velfortjent langhelg på
hytta var planlagt. Endorfinrusen på lykkenivå etter uker med foredrag og
fasilitering av arrangementer. Endelig i mål med gründerplan-dugnaden. Fantastisk gründeruke med Oslo Innovation
Week. Lunsj på Skaugum. Vertskap for en av Israels dyktigste nettverkere på
kobling av kompetansemiljøer, innovatører og investorer. Arbeid under radaren
for å sette i gang tiltak mot krisa i oljesektoren. Alt skjedde samtidig, og
jeg var høy.
På turen til hytta lærte jeg når min gamle veteranbil mente alvor med sitt
varsel om tom tank. I dagene etterpå lærte jeg det samme om kroppen min.
I dag ser jeg på meg selv som frisk. Neste uke begynner jeg
å jobbe 40%, så 60% og snart 100. Planen er å stoppe der. Det blir som å ta en
ny utdannelse, og vil kreve mer klokskap av meg enn utfordringene jeg har tatt
fatt på tidligere i livet. Utfordringene så langt har stort sett latt seg løse
med å gi mer gass. Nå trengs nye ferdigheter. Jeg skriver for å ruste meg selv
til dagene og årene som kommer. Kanskje finnes det en leser som også kan
nyttiggjøre seg deler av min historie. Dette avsnittet som handler om tiden før
jeg møtte veggen, gikk tom, ble utbrent eller hvilken metafor du syns passer.
Neste avsnitt handler om hvordan veggen så ut. Så kommer det noen til om
erfaringer fra utenforskapet og veien tilbake. Denne handler om hva jeg ser når
jeg kikker meg tilbake på signalene før veggen, for aller helst ønsker jeg at
du som ennå ikke har gått ned for telling stopper opp og teller selv. For deg
ville det vært klokskap. For meg er denne øvelsen etterpåklokskap. Ofte blir
dette begrepet brukt som merkelapp på noe bortkastet og unyttig. Klokskap er
vel basert på erfaringer –egne eller andres. Med andre ord etterpå-klokskap okke som. Og måtte jeg aldri nedvurdere mine egne
erfaringer om det å være i eller utenfor balanse.
La meg legge inn en liten men helt essensiell parentes: Min
historie er ikke unik, tvert imot veldig vanlig. Den er heller ikke veldig
alvorlig. Svært mange jeg setter eller har satt pris på har opplevd langt
alvorligere utfordringer. Kroniske lidelser, å miste livet eller nære og kjære…
Sett i perspektiv er hele min historie, og andre med lignende erfaringer,
fortellinger fra den heldige siden. Men det er ikke lett å beholde dette
perspektivet intellektuelt og følelsesmessig når lyset er så svakt at fargene
ikke synes lengre.
Tilbake til et navlebeskuende metaperspektiv:
Veggen kommer ikke plutselig. Den ønsker å varsle deg. Lenge i forveien. En
blindtarmbetennelse kommer plutselig. Skjønt, jeg tviler mer og mer på alt vi
kaller tilfeldigheter. Brorparten av disse er sammenhenger vi ikke skjønner, og
som vi derfor velger den behageligste forklaringen: At vi rammes.
Jeg ble ikke rammet av noe som helst. Jeg forårsaket. Kroppen har sagt ifra
lenge. Pinlig lenge, men jeg ønsket ikke å høre. Ønsket i alle fall ikke å ta
konsekvensene. Det ville utfordret mitt selvbilde: Jeg er bygd for å
bære tungt og bratt og lenge. Hvem vil utfordre sitt eget selvbilde uten hjelp
av en krise?
Jeg er så velsignet at jeg har fått vokse opp i en god familie med foreldre som
har trodd på meg og heiet på meg hele veien, storesøstre som har delt og gitt
meg kunnskapsforsprang som ga meg muligheten til å hoppe over deler av min egen
barndom. Rett før jeg fylte 21 år feiret jeg to års bryllupsdag og avsluttet ingeniørutdanning,
ferdig avtjent militærtjeneste og to års yrkeserfaring ved siden av. Så satte
jeg opp farta!
På CV’n min finner du 15 år i Hydro, to ganger utestasjonering hvor familien er
flyttet med, i 10 av årene hadde jeg barne- og ungdomsarbeid i Metodistkirken
ved siden av, og 5 av årene ledelse av idrettsforeningen. Søvnproblemer og
kronisk vondt i hodet forsøkte fastlegen min å knytte til livsstil, jeg nektet.
Men jeg skjønte at jeg måtte gjøre noen grep, og sluttet i jobben med ansvar
for innkjøp på 2.9MRD årlig, og overtok ledelsen av et gründerselskap. De neste
7 årene hadde vi en gjennomsnittlig vekst på 28% i året og ble kåret til
gaselle-bedrift 4 år på rad. Samtidig var jeg styreleder i en klynge av 100
Telemarksbedrifter og brukte sikkert halvannet dagsverk i uka på denne
kulturdugnaden som jeg var helt oppslukt av! Sammen med heltene i den harde
kjernen bygde vi delingskultur og tok bibelordet «kappes om å hedre hverandre»
inn i næringslivskontekst. Klyngen ble kåret til Europas beste IT-klynge.
Igjen skjønte jeg at helsa fortjente et skifte, symptomene var akkurat de
samme. Jeg timet min sorti til et tidspunkt hvor bedriften var over i en
driftsfase.
Kloke mennesker hadde sikkert lært. Jeg tok noen måneder fri
og sorterte tanker og følelser mens jeg slet ut fjellstøvler på Kreta, for så å
gå i gang med et nytt gründerprosjekt. Overmotet overbeviste meg om at jeg
skulle få de dyktigste individualistene til å dra i samme retning. Sånn ble det
ikke! Men dette var kanskje den viktigste erfaringen jeg tok med meg inn i
Innovasjon Norge. I jobben med å hjelpe andre med å treffe blink er det en
fordel med erfaringer fra bommerter. Frem til Innovasjon Norge hadde jeg en
oppfatning av meg selv som jeg hadde skrevet inn i min CV: «Leverer alltid».
Etter et par år måtte jeg si til sjefen min at jeg hadde fjernet denne
setningen fra CV’n. Om den noen gang har vært sann, hadde den aldri vært mindre
sann. Arbeidsformen i denne statlige, velmente velgjører var preget av alt til alle hele tiden. Jeg skjønte at
jeg ikke kunne legge lista på et nivå hvor alle eposter var besvart, at
hovedkontoret og alle som ba om noe internt hadde fått sitt og samtidig bidra
til den viktigste oppgaven: Det som foregår utenfor kontoret. Sammen med
næringslivet og de andre velgjørerne. Men moro var det! Og etter drøye tre års
endringsprosess var jeg så stolt av teamet mitt at jeg fortsatt kjenner den
sitrende gleden når jeg kommer inn på Telemarkskontoret.
Kloke mennesker hadde sikkert lært. Jeg stilte meg selv
spørsmålet om jeg ikke nå skulle surfe i medvind en stund. Jobbe med oppgaver som
er meningsfulle, med folk jeg liker, i en region som setter pris på oss. Men da
telefonen fra hovedkontoret kom og ba meg ta over som HR-direktør brukte jeg
ikke mange timene på å slå fast at «dette er en lang og bratt bakke, selskapet
skal gjennom en stor omstilling med påtroppende ny toppsjef i løpet av det
neste året, det passer for meg!».
Helsa på det tidspunktet? Jeg hadde fått et par nye varsellamper, øynene og
magen. Om øynene sa en god kollega til meg «Kanskje du bare er sliten, Bård!».
Jeg, sliten? Fremmedord på «s».
Nå går det ikke mer enn drøyt halvannet år før jeg møter
veggen. Etter kort tid forsøkte kroppen å stoppe meg. Lysten og gleden var
byttet ut med en følelse av å være havnet i en brytekamp med interne krefter
som ikke ønsker forandringer. Så kom vår nye toppsjef og forandringene fikk en
forankring, og jeg følte meg ikke alene lenger. Så fikk jeg sparken. Fra jobben
som HR-direktør. Sjefen hadde tenkt andre inn i den rollen fikk jeg vite da vi
sammen hadde laget kartet og skisser til ny lederkabal. «Hva vil du drive med?»
spurte hun smilende. Vi hadde fortsatt en lang prosess med å håndtere
omstilling av ledergruppa, så jeg gikk også rundt så smilende jeg kunne i
HR-rollen en stund til, uten å fortelle andre frustrerte ledere som følte de
satt utrygt at jeg var i samme båt. Til spørsmålet fra sjefen var svaret mitt
enkelt: «Jeg vil helst jobbe med gründere!». Og den rollen fikk jeg. Bygge en
ny gründerdivisjon var, og er fortsatt i mine øyne, den beste jobben i
Innovasjon Norge. Jeg ga gass! Mens kroppen ba om nåde. Sommerferien, som
juleferien sist og sommerferien året før hadde gått rett inn i en
influensa-tilstand. Blir du syk når kroppen kan slappe av er det tydelige
signaler. Tempo i organisasjonen gjorde meg bekymret for både egen og
kollegaers helse, og i august sa jeg i medarbeidersamtalen at jeg skulle gjøre mitt beste frem til
jul. «Ligner høstsemesteret på vårsemesteret er ikke dette noe for meg». Så
langt kom jeg ikke. Mer om det i neste avsnitt.
Sett i ettertid ligger mye av forklaringen for møte med
veggen at den siste arbeidsøkta tok fra meg autonomien. Jeg forklarte nære
venner at jeg følte det som om jeg fikk tilliten til å kjøre en av de raskeste
bilene, men jeg fikk bare ansvar for rattet. Gassen tok andre seg av.
En refleksjon til som hører med under overskriften
«etterpåklokskap»: Vi lever i Birkebeinerens tidsalder. Vi jakter på lykken med
nummer på ryggen og ski på beina. Eller joggesko. Eller på sykkel. Jeg har
aldri vært noe atletisk talent, læreren brukte meg som eksempel til å vise
hvordan man ikke skulle kaste med liten ball. Fotball fikk jeg aldri til, med
mine plattføtter og opererte skjeve lårhalser. Men sykkel fiksa jeg, og det
året jeg fylte sytten og gammel nok stilte jeg på startstreken for å sykle
verdens lengste en-dags sykkelritt. Brukte riktignok 25 timer, så noe av den
skrytehistorien måtte jeg vente med til jeg kom under ett døgn neste gang. Noen
av mine saligste øyeblikk har vært på sykkel –det året en kinesolog hadde fått meg
tilbake på sykkelen etter ni års treningspause var en pilegrimsreise sammen med
broren min som jeg også hadde dratt med meg på denne galskapen fra han var
gammel nok. Jeg har sykla Den store
styrkeprøven mange ganger. Men de to gangene jeg har gjort dette på toppen av
en allerede overbelastet jobbkalender med ambisjoner om å sette pers, noe jeg
gjorde i 1997 og i 2015, har kroppen straffet meg hardt og lenge.
Når jeg ser tilbake er det veldig lett å se idiotien. Det
var ikke så lett underveis. Vår evne til å fortelle historien slik vi ønsker
den skal være er en styrke brukt på sunt vis. Men her har det manglet både evne
og vilje til å se helheten. Manglende evne til å føle? Nei, jeg er absolutt
følsom. Manglende evne til logisk tankegang? Nei! Men evnen til å bruke egne
følelser inn i mine analyser er ikke min sterkeste side. Står følelser i veien
for å nå målet, slår jeg av følelsene eller overser dem helt. Kjenner du deg
igjen? Det er mange ærgjerrige, positive og talentfulle som har havnet med
diagnosen «utbrent». Alt for mange opplever varianter av dette. Motivasjonen
for å dele min historie er at noen skal være så kloke at de ser veggen før de
treffer den. Da slipper du å lese de neste avsnittene. Men til deg som henger
med videre –det er ikke farlig å være utbrent! Det høres fatalt ut, men bruk
heller det engelske ordet «burn-out». Vi autofile elsker en burn-out, men
turtelleren kan ikke ligge på rødt hele tiden. Da må det en overhaling til –og
min overhaling kan du lese mer om:
Kyssesyken
«Dråpen kan ikke
klandres for at glasset var fullt!»
23. oktober 2015 var en fredag og en fridag, starten på en
langhelg på hytta. Første dag etter måneder med hardkjør, og første dagen
kroppen kunne få innvilget en permisjonssøknad. Pussig hvordan den venter til
det passer. For så å ta over styringen helt! Først virket dette som en helt
vanlig influensa eller sterk forkjølelse. Slapp, tette luftveier, øynene ba om
å få slippe lys. Da egenmeldingsperioden var over kledde jeg på meg dressjakka
og gikk mot kontoret, men stoppet halvveis på en privat helseklinikk. Legen
sendte meg hjem med diagnosen «Psykisk ubalanse, situasjonsbetinget». Samma
det, tenkte jeg, bare jeg kunne gå hjem og legge meg. Og fremtiden vil vise at
jeg ikke er psykisk syk, tenkte jeg. Enda det var mer riktig enn fysisk syk.
I blodprøvene som ble tatt, ble det påvist mononukleose, eller kyssesyken som
det kalles så vakkert. Få diagnoser låter vakrere!? Min påviste mononukleose skyldes
sannsynligvis ikke kyss av ny dato, gamle spor i kroppen som vises på et skjema
for første gang. Men svært mange i samme utmattelsessituasjon som meg forteller
at det begynte med kyssesyken. ME-jentene, jeg kjenner nesten bare jenter med
diagnosen, har gått fra aktive liv med gode prestasjoner på skole og i idrett
eller på andre arenaer. Så rammes de av et slikt virus, og settes ut av spill i
måneder, mange ganger i årevis uten at utmattelsen kan forklares fysiologisk
som noen aktiv virusinfeksjon lenger. Det tok meg over et halvt år før jeg
ville innse likheten, men etter hvert valgte jeg å bruke beskrivelsen av meg
selv: «Jeg ligner på disse ME-jentene». De fleste kjenner noen, og dermed falt
brikkene på plass for de som lurte på hva som feilte meg.
Første sykemelding nærmet seg slutten, jeg gikk hele tiden
og ventet på at dette skulle gi seg. Om et par, tre dager er jeg nok i gang
fortalte jeg meg selv og andre. Min egen fastlege har jeg knapt nok sett før
dette, men hun skjønte bildet så raskt at jeg gikk hjem og spurte kona om hun
hadde ringt legen i forveien. «Jeg sykemelder deg frem til jul» sa hun. Dette
var i begynnelsen av november. Det var et slag i mellomgulvet, som å få en
alvorlig diagnose. Jeg, sykemeldt i to måneder? En evighet! Men lykken i en
slik situasjon er å møte noen som tror på deg. I bakhodet synger
selvanklagelser som hypokonder og innbilt syk, eller tanker om hva folk tror om
meg nå. Mistenkeliggjøringen som er satt i system når NAV skal følge opp sånne
som meg er en tilleggsbelastning. Det er kanskje ingen enkle løsninger på dette
siden fellesskapets midler også utnyttes av noen, men at 95% ansvarlige skal
bære vekta av 5% som utnytter systemet er ikke riktig.
Det tok enda et legebesøk før jeg fikk merkelappen
«Utbrent». Kodene som brukes i NAV-systemet og som dermed gir disse
merkelappene er ikke laget for å bidra til helse men det stikk motsatte. Jeg er
opptatt av språk, fordi det skaper bilder som igjen hemmer eller fremmer
helingen hvor tanken er helt avgjørende. Derfor syns jeg begrepet utbrent er dårlig. Du ser for deg en
branntomt hvor det ikke er mer igjen å redde. «Knekjørt» brukte jeg selv, med
tilleggsforklaringen, «-eller utbrent som er diagnosen helsevesenet bruker på
sånne som meg». Knekjørt funka for meg, fordi det gir meg et bilde av en
skiløper som har kjørt seg selv så hardt at han henger på stavene, stående på
kne. Det er ikke lang tid før han reiser seg igjen, det har vi sett så mange
ganger. Og her ligger det en pedagogisk felle og et helsepolitisk dilemma: Vi
bruker ord som er så sterke at de kan forsvare sykemelding, og dermed forlenger
tilstanden vi ikke ønsker. Legen sitter med dette dilemmaet daglig. Er det best
for pasienten å være helt eller delvis ute av arbeid, forsterker de problemet
så NAV ikke skal etterprøve vurderingen, mens du og jeg hadde hatt godt av å se
på oss selv som helt normale mennesker, med helt normale kropper som gir helt
normale reaksjoner. Kroppen min var ikke syk, den reagerte svært friskt når den
bestilte pause! Min forestilling om at jeg burde og kunne bidra selv etter at
jeg ble sykemeldt, sittende i en tull under et pledd med øynene lukket og
deltok i telefonkonferanser som om verden stoppet opp uten meg –dét var sykt.
Tre dager etter at jeg fikk merkelappen «utbrent» og jeg skjønte at dette ville
ta tid, valgte jeg å sykemelde meg på Facebook. Akkurat der og da føltes dette
som et stup fra 10 meteren. Jeg lå søvnløs mye av natta etter at jeg trykte på
«publiser», men i ettertid skjønte jeg at dette var både viktig og smart:
«Åpen,
blid og skapende" er de beste kjerneverdiene jeg vet om. Mange av dere
FB-venner kjenner dette som grunnsteinen i IKT Grenland. Jeg forsøker å leve
disse verdiene fortsatt. Derfor en åpen melding om egen sårbarhet: Kroppen min
syns jeg har vært en dårlig sjef over lengre tid. Nå har den tatt over! Dratt i
håndbrekket, og satt meg på sidelinja en stund. Ikke alvorlig, men nok til at
jeg har lite å bidra med. Og nok til at jeg skaffer meg en ny erfaring -kommer
klokere tilbake. Om noen uker. Tror jeg.
Take care!»
Hvor åpen skal man være? Det er vanskelig, og vi har alle
forskjellig personlighet og idealer. Men jeg tror det er lurt å gi nok til at
folk forstår overskriften, men ikke så mye at jeg føler meg naken. Det sparer
jeg til de aller nærmeste. Og en nærmeste trenger du i denne fasen! Er du så
heldig å få være nær til en av oss som er ferske i utenforskapet, husk at du
ikke trenger å komme med de riktige svarene, komme med alle de gode forslagene
til løsninger. Bare fortsett å være nær. Det eneste du trenger komme med er
kondis og kjærlighet.
Forsoningen
«Gud, gi meg sinnsro
til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg
kan, og forstand til å se forskjellen»
Hverdagen som sykemeldt tar form, sakte men sikkert. Men
helt form tar den aldri. Likevel får dagene en rytme, med grunntonen «jeg er
sliten». Det preger alt. Jeg orker lite, ligger mye, sier nei til det meste, og
det tryggeste er en sofa med lydbok på øret. Det meste er overveldende. Å lese,
enten det er på skjerm eller papir, er en kraftanstrengelse. Mobilen og
scanning av sider man ikke trenger lese fra A til Å går nogenlunde. Nettbrettet
forventer mer av meg. Aller verst er det å starte PC’n. Vi blir så uvenner at
jeg ikke åpner den på mange måneder. Bare tanken på å åpne Outlook gir angst!
Kroppen husker så alt for godt at mailboxen kunne være ajour på morrakvisten,
og når jeg kom tilbake fra et morramøte et par timer senere var det 50 personer
som forventet at jeg skulle lese eller svare. Twitter var like ille. Kroppen husker
så alt for godt dette tilsynelatende ufarlige sosiale mediet som snudde
fredagskvelden fra en velfortjent utladning til nye avtaler og forventninger.
Og telefonen som ringer gir fantomvibrasjoner langt inn i et bekymringsorgan
jeg ikke visste fantes i kroppen min.
Å møte folk kan være godt. I noen få øyeblikk. Så blir det
slitsomt. Selv mine beste venner. En av dem fortalte her om dagen at han fikk
10 minutters audiens i starten. Så økte det gradvis til halvannen time. Etter
et halvår tålte jeg et par timer av noen, mens de aller fleste trakk
«ikke-nå»-kortet. Før var jeg veldig sosial, fikk aldri nok av å ha folk rundt
meg. Alle de stedene jeg har hatt lederjobb har jeg revet ned veggene for at vi
kan jobbe sammen, jo tettere jo bedre. Og kan jeg sitte på et kjøpesenter eller
en flyplass å jobbe gir hver person i synskretsen ekstra kalorier med energi.
Jeg brukte aldri ordet ‘angst’. I ettertid skjønner jeg at
det er den mest presise beskrivelsen på min reaksjon på en rekke normale
aktiviteter og utfordringer. Alt jeg har beskrevet over er vel tydelig
nok. Vi prøvde oss også etter et halvår
på en flyplass og tur til et kjent og kjært turmål i Italia. Allerede på
Gardermoen spurte min kjære om vi skulle dra hjem. Etter to dager spurte hun
igjen om vi skulle dra hjem. Flyturer var heretter skrinlagt. Etter ni måneder
prøvde vi oss på en fergetur til Sverige. Etter det skjønte jeg at
fergeterminaler var like slitsomme som flyplasser. Neste flybillett, nærmere
ett år etter for å besøke barnebarna som hadde flyttet til Warsawa, kastet jeg
ubrukt.
Midt oppe i dette blir det pussig nok helt normalt å si nei
til det meste. Det er mer uforståelig at man noen gang skal orke, ennå mindre
sannsynlig at det kan være lystbetont all denne sosiale omgangen.
Jeg brukte aldri ordet ‘deprimert’. Tvert imot var mitt
mantra at jeg er heldig som ikke har blitt rammet av depresjonen. Kjenner mange
som har vært der, og vet at det ikke er farlig. Likevel var min egenmedisin,
kanskje mitt selvbedrag, at jeg snakket om meg selv som «en glad gutt». Jeg var
hele tiden glad for at jeg var i live, at jeg ikke hadde blitt rammet hardere,
og at det tross alt var mer som virket enn ikke virket. I ettertid skjønner jeg
forskjellen på å være glad og å være takknemlig. Det siste var sant…
Dette avsnittet handler om å forsone seg med
unntakstilstanden. Den viktigste forsoningen er likevel å forsone seg med hvem
som har skylda for at jeg har havnet her! Det hadde vært behagelig om noen
kunne klandres. At jeg er rammet av noe eller noen. Da går i alle fall jeg fri!
Feil. Da blir du aldri fri –neste gang er det noen andre som rammer deg! Du må
ikke degradere den du trenger aller mest for å bli den beste utgaven av deg
selv, nemlig deg selv. Utenforskapet skyldes at du har gjort dårlige valg, eller
unnlatt å gjøre vanskelige men riktige valg. Uansett er du ansvarlig. Denne
forsoningen er nøkkelen til å utnevne deg selv til sjef i ditt eget liv. Og en
god sjef trenger du når du på nytt skal lære deg å gå! Og bestemme hvor du skal
gå. Klarer du samtidig å være raus med deg selv er du på god vei. Det gjør du
blant annet ved å droppe selvanklager og skyld. Det går utmerket godt an å ta
ansvar uten å ta skylda. Det siste bringer deg ikke noe sted, gjør deg bare
kraftløs. Å ta ansvar gir deg
krefter!
De fleste som er i denne tåka har problemer nok med å snakke
sant til seg selv. Hva man skal si til andre er ennå vanskeligere. Å lure seg
selv kan ha en edel hensikt men funker dårlig over tid. Å lure andre gir
samvittighetsproblemer. Hvordan balansere at alt man sier skal være sant, men
at man likevel ikke trenger å si alt?
Før jeg skulle møte mine kollegaer til juleavslutning i
fjor, for meg et sosialt stønt, valgte jeg å sende en epost i forkant. Det ga
meg en beskyttelse i form av at jeg slapp å svare på en hel rekke spørsmål som
«hvordan går det?»:
Epost, sendt 13. desember 2015:
|
Passe! -den nye
vinen
7 uker uten bidrag til verdiskapningen er
gått, og det blir nok flere. Jeg annonserte min sykemelding på FaceBook, en
investering (ja, det koster å være åpen i sårbarheten) som har gitt stor
avkastning. Så mange gode folk som har gitt meg masser av oppmuntringer,
omsorg, invitasjoner -mer enn jeg kan møte så hjertelig jeg gjerne ville. Men
har man sagt A bør man vel B også, derfor fortsetter jeg åpenheten både for
egen del men kanskje også til nytte for andre som er i to lignende sko:
"P02 -psykisk ubalanse,
situasjonsbetinget" er merkelappen legen har gitt meg. Forresten en god
fastlege, ukjent for meg, men så god at jeg spurte min kjæreste om hun hadde
kontaktet legen i forkant fordi hun skjønte bildet så fort. Men kanskje er
jeg et så klassisk tilfelle at det ikke er noe magisk... Jeg kjenner, sikkert
klassisk det også, at jeg skyver psykiske merkelapper fra meg. Det er jo bare
kroppen som har sagt stopp! Jeg er jo ikke svart, tungsindig, deprimert! Jeg
har alltid hatt dårlig kontakt med "psyken". Tror jeg er bygd av
kropp og vilje... Midt i dette er jeg veldig fornøyd med at jeg klarer å
glede meg over alt som virker, og det er mye mer enn hva som ikke virker
selv om antall måter kroppen ber om bærekraft på er blitt en lang liste...
Denne uka har jeg åpnet pc'n og sendt 3 stk epost. Da nekter øynene å være
med lenger, pussig men helt fysisk slår av funksjonen "se på en
PC-skjerm". Og kognitivt er så mange knagger borte at jeg ikke husker
hvem det snakkes om, selv navn på personer jeg er glad i. Men dette vet jeg
ikke er så spesielt, konsentrasjonen og hukommelsen kommer tilbake hører jeg
fra folk med innsikt.
Fri for bekymringer? Nei, innimellom lurer
jeg på om det er noe alvorlig galt, om jeg noen gang kommer tilbake i de
utfordrende rollene jeg trives aller best med, redd for at unntakstilstand
skaper negative spiraleffekter, også lurer jeg innimellom på hva andre
tenker. Nav'er-stemplet. "Hvordan kan det ha seg at han orker A når han
ikke orker B". Selv mora mi syns jo jeg ser så bra ut...
Men jeg bruker mer tid på å glede meg over
at vi har et velferdssystem som gjør det mulig å logge helt ut. Og aller mest
gleder jeg meg over alle de jeg er glad i. At de ser en litt annen utgave av
"tigergutt" er neppe usunt for dem eller meg. Bestefar sovner midt
i pepperkake-bakingen, gode venner får visitt-tid. Og telefonsamtaler kan
være ålreit hvis de er korte og ikke tar opp store temaer. Lager meg en liten
verden med god plass til de aller nærmeste og de praktiske tingene. Fikse
kjøkken med yngstedattera. Skru på gamle biler. Aktiviteter som krever lite
relasjonelt, kan gjøres i mitt tempo, gir synlige resultater -og pauseknappen
styrer jeg selv.
Innovasjon Norge har vært i stormen de siste
ukene. Rart å være utenfor akkurat nå. Selvbildet er bygd på at jeg kan bære
tungt og langt. Ryddesjauen Anita og ledergruppa står i vet jeg masse om og
er en del av det jeg bærer i ryggsekken. Få har mot og styrke til å ta slike
kamper, og selv om ikke alt blir gjort optimalt så blir det gjort -nødvendig
for vår organisasjon og forhåpentligvis til refleksjon og inspirasjon for
andre. Samspill mellom maktgrupperinger og ukultur finnes i mange
kompetanseorganisasjoner. Trepartssamarbeid versjon 2.0 trengs! Jeg bøyer
hatten for sjefa!
Rundt neste sving skal jeg begynne å jobbe
med den store utfordringen: Hva er "passe"? Det er kanskje en mye
større utfordring enn å bli god på noe håndfast, et fag. Jeg vil være med å
bygge videre, og har en dyp glede over å få lov til å jobbe med kanskje
landets dyktigste og mest ambisiøse byggere -gründerne. Men før jeg gjør det
har jeg en jobb å gjøre på egne vegne, en strategiprosess. Finner jeg ikke
bedre ut av hva som er passe er jeg redd for å bli passé...
|
Soma-pastillen
«Er du sikker på at
det var her du mistet nøkkelen?»
«Nei, men det er her det er lys!»
Dialogen over handler om en kar på alle fire som ligger
under gatelykta og leter. En barmhjertig samaritan tilbyr seg og hjelpe, og etter
langt tid stiller han et fornuftig kontrollspørsmål. Tullingen på nøkkeljakt
vet at han leter på feil sted.
Jeg forteller historien fordi jeg kjenner meg igjen i denne tullingen. I disse
dager har jeg vært et år i utenforskapet. Det begynte ned noe som ligner en
virusinfeksjon, og for alt jeg vet kan det ha vært en utløsende årsak. Men bak
denne lå det en annen årsak, og bak den en annen. Som en løk. At jeg hadde
mistet nøkkelen til å fungere i hverdagen var fakta. Resten var hypoteser og
søk der det var enklest å sette søkelys. Gastro, CT, MR, laboratorieprøver…
Heldigvis respekterte legen min vegring mot bruk av kjemi,
selv om hun nok ristet på hodet av mine holdninger til de snilleste
preparatene. Jeg er ganske sikker på at vi om 10-20 år rister på hodet over
dagens bruk av medisiner, derfor er jeg ikke villig til å være forsøkskanin.
Brukt riktig er legemidler en velsignelse, men er i for mange tilfeller en
tåkelegging av naturlige reaksjoner på et liv i ubalanse.
18 år tilbake begynte mine første legekonsultasjoner rundt
mine diffuse reaksjoner. Hans antydninger om at det var livsstilsbetinget ville
jeg rett og slett ikke ha. En venn som mer enn antydet det samme utfordret
vennskapet. En sann venn. Jeg, en sunn og sterk mann, både fysisk og psykisk
–klart svaret må finnes i somatikken! Og spesialister og alternative behandlere
kom med sine favorittråd.
Helt frem til gjennombruddet 6.-8. september (det skriver
jeg mer om i en siste avsnitt) var jeg til utredninger. Det var så deilig å
tenke på at mine plager kunne forklares med en somatisk diagnose, så sunn og
sterk jeg så på meg selv rent psykisk. Denne soma-pastillen som jeg gikk og
sugde på burde jeg ha lagt bort mye før. Kanskje burde legen også lagt den
bort. I tillegg skal du håndtere alle gode venner som kjenner noen som har lidd
av et eller annet som kommer som gode råd til ytterligere utredninger. Hvert
eneste av dem har jeg lyttet til med takknemlighet, fordi jeg vet det er omsorg
som ligger bak. Noen av rådene har jeg tatt med til legen min og lyttet til
hennes vurderinger. I de fleste tilfeller tror jeg det er smart. Har du ikke
tillit er alternativet å bytte fastlege.
To ganger i sykdomsperioden har jeg gått på krykker. En
miniskoperasjon fordi det kranglete kneet gjennom mange år likte dårlig å bli
liggende på sofaen, og et beinbrudd. Å, så deilig det var å få gå med krykker!
Alle forstår et beinbrudd, men utmattelsessyndrom? Det illustrerer suttingen på
denne somapastillen! Somatikk er årsaker vi liker og forstår, mens psykdom er
årsaker vi rett og slett ikke vil ha eller forstår.
Det er lett å forklare dette med at psykisk sykdom er
skambelagt fortsatt. Så enkelt er det ikke! Det er ikke tabu å ta en «bondevik»
lenger. Jeg tror en viktigere forklaring ligger i at vi helt feilaktig forsøker
å forstå livet gjennom faglige sektorinndelinger. Det startet da vitenskapen
lagde en mur mellom presten og legen. Så gjorde vi det samme igjen med en mur
mellom somatikken og psykiatrien. Så tilsetter vi en porsjon arroganse som
ligger i at fagfolket tror de har den nødvendige kunnskapen i sin sektor.
Kropp, sjel og sinn henger sammen. Forskning på hvordan hjernen fungerer er på
nivå med hvor teknologifagene var mange generasjoner tilbake. Samtidig forsker
vår generasjon på hvor langt vi kan strekke strikken: Sosiale relasjoner,
sosiale medier, sammensmelting av jobb og resten av livet, produktivitet,
relativisering av etikk, osv.
All innovasjon skjer ved å bruke kjent stoff på nye områder,
eller kombinere noe på en ny måte. Det kommer til å skje her også. Når nye
innovasjoner skal syretestes er første spørsmålet: «Er problemet så stort at
det er verdt å løse?». Stressrelaterte helseproblemer er verdens tredje
største. Overraskende mange jeg har snakket med det siste året har selv eller
lever tett med noen som har vært en tur i utenforskapet. Antall ME-tilfeller i
Norge har femdoblet seg på seks år.
Min vei ut av skapet skal jeg skrive om nå. Men nøkkelen lå ikke i
soma-pastillen, ikke i psyko-, kostholds-, trenings- eller
ta-tiden-til-hjelp-pastillen heller.
NAV-igering
Navigare necesse est.
Et år i utenforskapet har gitt meg noen utfordringer og lært
meg noen lekser. I dag ville jeg ikke vært dette året foruten, fordi jeg tror
lærdommen gir meg større livskvalitet i den siste tredjedelen av livet. Og
forhåpentligvis også i de siste 10-15 årene av arbeidslivet.
Første skoletime ga meg den hardeste leksa: Hvordan håndtere
skuffelsen over at du ikke lenger er produktiv? Først og fremst handler det om
ikke å leve opp til mitt eget selvbilde: «Bygd for å bære, tungt, langt og
bratt». Så kommer den leksa som handler om å skuffe andre. Kundene mine –de som
forventer at jeg er der i morgen og gjør noe for dem i en fase de trenger hjelp
aller mest. Sjefen min –hun som har gitt meg tilliten ved å forvalte den mest
spennende oppgaven i Innovasjon Norge, gründerne. Kollegaene mine –og særlig hun
som nå måtte ta jobben min i tillegg til sin egen.
Litt senere går det opp for meg, skuffelsen jeg påfører de jeg er aller mest
glad i. Hele familien lider når en lider. Og aller mest hun som har tålt meg
gjennom alle disse årene, med en stadig forventning om at «snart blir det
bedre, bare litt hektisk akkurat nå».
Jeg var heldig! Jeg møtte en sjef som umiddelbart sa «vi
venter på deg, ta den tiden du trenger, a
radical sabbatical kan være godt for både deg og oss». Jeg hadde kunder og
kollegaer som sa alle de riktige tingene, og jeg tror det kom fra hjertet. Jeg
hadde en ektefelle som tålte dette også. Mange opplever helt andre
utfordringer, og det gjør vondt å tenke på alle som ligger på kne og må bære
vekta av ukloke omgivelser i tillegg.
Men NAV? Jo, det er også en lekse som skal læres. Skuffelsen
over å være en kostnad for fellesskapet manifisteres gjennom møtet med
portvakta, NAV-kontakten. Igjen tror jeg nok at jeg har vært heldig, for jeg
har hørt helt andre historier. Likevel er mitt forhold til fenomenet NAV en del
av utfordringen ved å være langtidssykemeldt.
NAV er tiltaksorientert i slike tilfeller som mitt. Raskere tilbake og tilbud om psykolog
eller andre fagfolk. Som om et svangerskap kan gjøres unna på halve tiden hvis
du setter på flere mann. Spillets regler er likevel slik at det lurt å ta imot.
Det gjør livet enklere for legen min, og enklere for meg. Igjen var jeg heldig
med psykolog. Vi hadde mange fine samtaler som jeg tror han også hadde glede
av. Han lærte meg meditasjon, og det har jeg stor glede av fortsatt. Og han er
en fin fyr, så jeg inkluderer han gjerne i vennekretsen. Men noen hjelp til å
gjenoppbygge branntomta for den utbrente 54-åringen var det vel kanskje ikke?
Det største dilemmaet i denne situasjonen er å finne ut
hvordan man skal tenke og handle for ikke å vekke dyret. Dyret handler om
overvåkningen du føler, alt du gjør og alt du legger ut i sosiale medier
overvåkes med kontrollspørsmålene «er han egentlig syk?». Jeg vil jo gjerne
gjøre alt jeg kan og orker, men ser jeg da frisk ut? Jeg vil jo gjerne poste
ting i sosiale medier som ikke gir meg medlidenhet fra mine nærmeste 1000
venner –medlidenhet er det siste jeg ønsker meg. Kommer jeg smilende inn på en
kafé hvor noen ser meg starter den lille kommentatoren inne i hodet mitt og
spør «hva tror du de tenker nå?».
Denne paranoiaen er ikke hensiktsmessig, og skaper fort
negative spiraler. Jeg unnlater å gjøre ting som er bra, fordi det må ta seg
riktig ut. Snakk med dine nærmeste om dette, få spøkelset ut i dagslys og hjelp
til å korrigere tankene. Og snakk med NAV-kontakten om dette. De er også
mennesker, med en jobb å gjøre. Min vanskeligste balansegang handlet om
engasjementet rundt gift-deponi i Brevik. Du finner TV-oppslag i NRK,
intervjuer og blogger om tematikken hvor jeg er en av de kritiske røstene.
Naturlig nok ringte NAV og lurte, men endte med å gi meg støtte på at det kan
være godt å ha noe å engasjere seg i, og ønske om god bedring. Det hjalp å være
åpen om det andre ikke ser, som kun får fasaden. Bak fasaden var det en mann
som noen ganger klarte å trykke en dråpe ut av sitronen i form av et råmanus,
som kona eller min gode kampvenn gjorde ferdig. Fortsatt står spørsmålet igjen
«var det lurt å kjempe en sånn kamp i knestående?». Jeg ville gjort det igjen. Å følge samvittigheten er alltid det viktigste.
Kyss fra oven
The proof of the pudding is in the eating!
To måneder etter at jeg gikk ned for telling foreslo
HR-sjefen min å koble meg med en dame med navn Live Landmark. Hun bruker
Lightning Process for å hjelpe folk tilbake. Ikke ukjent, for jeg kjenner et
par ME-jenter som har kommet seg på beina etter langt opphold i utenforskapet.
Likevel var jeg mer enn skeptisk til forslaget. Nesten provosert! Til kona sa jeg:
«Jeg er sikker på at HR-sjefen vil meg det beste, men når hun anbefaler en
kontroversiell ME-medisin har hun ikke skjønt meg. Jeg er ikke der! Lightning
Process tror jeg på, men for en annen målgruppe enn meg!»
Åtte måneder senere nevner HR-sjefen dette alternativet
igjen. Hva har jeg å tape? Har jeg blitt noe bedre de siste månedene? Nei,
tvert imot. Da forslaget kom første gang koste jeg meg eksempelvis med
kjøreturer i en av mine gamle biler. Nå tok jeg toget hvis jeg ikke kunne gi
fra meg rattet til kona halvveis på turene mellom Oslo og Brevik. Jeg hadde
laget meg et regime rundt mat fordi jeg mente jeg tålte det meste like dårlig
som jeg tålte folk. Ingeniøren i meg hadde et regneark med 13 forskjellige
symptomer jeg fulgte opp med karakterer jevnlig fra første dag jeg ble
sykmeldt, og loggen dokumenterte solid mitt nye selvbilde som en pusling.
Fortsatt mente legen min at jeg «responderte positivt på hvile», og det var
mitt eneste halmstrå. Sannsynligvis legens eneste halmstrå også –ingen av oss trodde
vel særlig på det.
Jeg kontaktet Live! Hun var opptatt, men skrev på SMS at hun
ville ringe meg dagen etter. Hun ringte, og klar som jeg var for noe, et eller annet, hadde hun ikke
behøvd å legge inn mer enn en brøkdel av salgsinnsatsen hennes før jeg kom til
det eneste jeg var opptatt av: «Når kan jeg begynne?». Men så enkelt var det
ikke, jeg måtte gjennom opptaksprosess –fylle ut søknadsskjema deretter et
opptaksintervju. Og jeg ble bedt om å lese boka hennes, alternativt
grunnleggerens «Introduction to Lightning Process» på lydbok siden det å lese
ikke lå i verktøykassa mi for tiden. Kona leste boka høyt for meg, og sammen
med lydboka hadde jeg svelget hele agnet! Kan det hjelpe andre med «kroniske
smerter, angst eller utmattelsessyndrom» så skal jommen jeg få til dette!
Metodikken virker så logisk oppbygd at jeg tenkte at jeg knapt nok trengte
kurset. Jeg nærmest forskutterte helbredelsen og lå søvnløs hele den første
natta etter at jeg hadde fått klarsignalet om at jeg kunne bli med på neste
kurs 13 dager senere. Det ante meg at jeg kanskje ville blitt den første som
knakk koden uten å gå på kurset, men utålmodigheten og troen på mitt eget hode
fikk meg som så mange ganger før til å forsøke å løpe foran meg selv.
Grunnleggerens bakgrunn som osteopat tiltalte meg. Med andre
ord kommer han fra en skole som baserer seg på troen på menneskets iboende
ressurser. Like godt likte jeg at han fortalte om sorgen han følte for de han
ikke kunne hjelpe. Som enhver annen innovatør lette han etter byggeklosser som
ble brukt i andre sammenhenger. Kognitiv terapi og nevrolingvistisk
programmering har jeg en viss kjennskap til fra tidligere, og måten dette er
pakket inn i kunnskap om forskning på kropp og hjerne og sammenhengen mellom
disse virker troverdig nok som faglig plattform. Likevel har jeg skjønt at
mange er kritiske, særlig ME-foreningene. Men uansett hvilken angrepsvinkel du
prøver å plukke dette fra hverandre på, så er det umulig å diskutere
resultatene! Jeg har et relativt kort opphold i utenforskapet, men historiene
til de som har årevis på mørke rom taler for seg. The proof of the pudding is in the eating!
Etter første kursdag hadde jeg friskmeldt meg selv. Etter
andre sleit jeg litt, og ble igjen sittende oppe mye den natta til jeg skjønte
at jeg kan slappe av å la resultatene komme som effekt av metodikken, ikke fra
meg. Etter tredje kursdag begynte jeg å bruke kroppen som normalt. Jeg bestilte
flybillett til barnebarna i Warsawa, og angsten som hadde stoppet forrige
planlagte reise var ikke innom på besøk en gang!
5 uker etter kurset begynte jeg å jobbe i en lang
opptrappingsplan. Jeg hadde fått livet i gave på nytt. Gleden av å møte folk
var tilbake, sykkelen avsluttet sin 13 måneder lange dvale og jeg kunne igjen
spise og drikke det jeg hadde lyst på. Jeg tok meg selv på fersken i å gå rundt
å smile. På de beste nettene sover jeg til klokka ringer, sist det skjedde var
jeg en ung mann.
Joda, symptomene hilser på innimellom. Det tar tid å skape
nye spor, nye måter å tenke og handle og snakke til seg selv på, og det jobber
jeg fortsatt med. Men jeg vet at det virker!
«Hva tenker du om dette?» spurte Live meg sist vi snakket
sammen, hun har en oppfølging med oss jevnlig. «Om det tenker jeg at Gud har
skapt oss så fullkomment at alle de ressursene vi trenger ligger i designet!»
svarte jeg. Og har erfart at utmattelsen som for mange starter med kyssesyken
kan snus radikalt på usannsynlig kort tid.
Som et kyss fra oven.
Adm.dir. Carl Hartmann skriver i Varden 8. november under
overskriften «Fakta som ikke når frem». Vår bekymring er ikke at fakta ikke når
frem, men at fakta ikke går inn.
Han spør om det kan nevnes ett industrielt avfallsanlegg for
uorganisk farlig avfall som gjenvinner i dag? Ja, Sveits har renset flygeaske
og gjenvunnet sink i årevis. Avfallsanleggene
til Vestforbrænding (København) og Ragn-Sells (Stokcholm) bygger
behandlingsanlegg for flygeaske som er ferdigstilt før Langøya er full. Norge må ikke gjøre tabben å tilby så billig
deponering at vi ødelegger for bærekraftig industriutvikling. Vi ønsker ikke at
Norge blir en teknologihemmende nasjon, deponifremmende og nederst i avfallshierarkiet. 
AF Gruppen i Norge ønsket gjenvinning av forurensete masser i
stedet for å sende avfall fra Trøndelag til Langøya. I dag renses 80%, og de
sikter mot 100%. AF Gruppen skal åpne en tilsvarende miljøpark på Østlandet.
Mindre til deponi, mer bruk av teknologi er rett vei å gå. Troverdige aktører
går foran. NOAHs mål om 25% i 2025 er ikke et «utrolig ambisiøst mål» . 
Hartmanns gjenbruker sin tekst fra Jarlsberg Avis. Vi siterer
videre fra samme avis: «– Vi må tåle
skepsis og kritiske spørsmål, men slike uriktige og svært kraftige påstander om
vår virksomhet er skadelige for NOAH. Derfor kommer vi til å forfølge slikt i
framtida, også rettslig om nødvendig.» Vi liker hverken «gjemmeleken» eller
«skremmeleken»! Så langt har NOAH aldri påpekt en eneste faktafeil i vårt
høringsinnspill til Klima- og miljødepartementet. 
