Stanga og snella - en bryllupsdagsblogg!

For 31 år siden idag giftet jeg meg. En udefinerbar blanding av flaks, kondis og kjærlighet gjør at jeg kan si med hele hjertet at jeg fortsatt er gift med min drømmedame.

"Relasjon = risiko" skriver Magnus Malm -en av våre felles favoritt-forfattere! Floker oppstår, og mange opplever å måtte begynne på nytt. Jeg vet jeg er heldig som har sluppet å være på fisketur siden jeg var 16 år gammel. Halvparten av mine venner har erfaring med det. En av dem hadde jeg tidenes morsomste SMS-utveksling med -basert på at han  var på fisketur i dobbel forstand -med guttungen hennes som hadde fått ny stang av min kamerat:

Sånn så SMS-utvekslingen ut:

Jeg: Godt tur! Håper du får napp!

Han (etter turen): Hei! Telttur var veldig hyggelig. Verdens fineste telttplass. Ikke napp, men mye vaking. Stanga jeg kjøpte til guttungen virka dårlig, viste seg å være enormt svær floke. Så vi dytta hele stanga i vannet i stedet. Det gir ikke napp, men er ikke så værst likevel. Den fiskehistorien fra virkeligheten beskriver den andre fiskehistorien også. Helt fint. Ha fin dag!

Jeg: LOL. Veldig morsom. Fikk noen rare bilder -floka gikk greit som metafor. Stanga var litt værre.

Han: Stanga var ikke problemet. Det var snella. Når vi fikk åpna den, så var det bare en eneste svær floke. Da blir det ikke napp. Selv om det vaker. Burde sikkert bytte snella og beholde stanga. Prøver å fikse floka først.


Jeg: Historisk!!

Han: Snella er jo en fantastisk konstruksjon. Flott å se på. Men så komplisert. Vanskelig å sette sammen igjen med så mange rare deler. Så tverker det seg og blir fryktelig floke. Stanga er enkel. Men stusselig uten snelle.

Jeg: Sportsfiskere foretrekker gamle, kjente, godt vedlikeholdte sneller...

Han: Ja, tror nok sportsfiskere er bra folk, som er så flinke til å vedlikeholde snellene sine.

Telemark Tours 2012

Igår satt jeg 8 og en halv time på sykkelsetet og opplevde Telemark på sitt beste, sammen med nesten 1000 andre syklister. Min første Telemark Tours ga mersmak! Dagen etter kjens det som om man har  fått en tarmskylling med en intravenøs dose av endorfiner... Anbefales!

(link til Runkeeper-måling av turen)


Fredag kveld kl 22 ringte jeg rittleder Eilif Bergan. Påmeldingsinfo ble sendt på epost like etter. Og lørdag morgen satt jeg med startnummer 696 på ryggen og gledet meg til en 25mils tur. Dansken ved siden av meg i startfeltet fortalte han hadde syklet denne 18 ganger -"Det er alltid godt vær". Han skremte meg litt med informasjonen om at vi skulle klatre 3000 høydemeter. Men hans bestetid på litt under 9 timer ble mitt mål å slå (jeg hadde sagt til kona at jeg håpte på litt under 10). Startnummer og stemningen gjør sånt med noen av oss...

Farta i starten var grei. Han på første pulja en stund, til jeg skjønte de kom til å kjøre for fort. Venta på neste pulje som passa meg bedre. Helt til vi passerte Sputnik. Jeg tror ikke det var tanken på ham som fikk hjertet til å banke fortere -men i stigningene opp mot Gautefall sa pulsklokka over 170 -og det er mer enn et hint på at jeg burde roe meg ned skal det holde helt rundt. Jeg lot feltet gå, så ikke en syklist verken foran eller bak -begynte å synge salme 121: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene -hvor skal min hjelp komme fra..." "Han lar ikke min fot vakle...". Den passa fint. På toppen tok jeg igjen en del av "mine", -jeg hadde camel back, alle andre syklet bare med flasker og mangeg måtte derfor innom og fylle heldigvis. Sammen fikk vi jaget neste gruppe, og igjen var vi en stor gjeng som begynte å jage i et godt tempo. Moro! Og nedover bakkene går sykkelen min fortest av alle. Enten er det vekta mi som bidrar, eller så er ikke sykkelen så håpløs som broren min påstår. Jeg ser jo at jeg har den billigste -betalte 11.000 for den pent brukt for noen år siden -men det jeg ikke fikk til igår kan jeg ikke skylde på sykkelen for. Langs med Nisser fikk vi form på ei rulle -som kjørte så fort at jeg fikk kramper før Vrådal og la meg bak i ryggsekken. Det føles aldri bra -man har jo lyst til å bidra aktivt...

Opp stigningen etter Vrådal var jeg igjen helt bak -men en ukes trening i serpentinsvinger på Mallorca ga meg et forsprang på hele feltet når vi begynte på stigningene til  Brunkeberg -"bakken i Telemark Tours" som de andre kalte den. Lengst og brattest på hele turen. Jeg holdt på å gå med i et fall i starten -feltet tok igjen en del av "turfolket" som startet et par timer tidligere -og han som ropte "hold høyre" skremte en syklist så det ble et sammenstøt og flere tippet ut av asfalten og ned i grøfta.
Igjen måtte jeg la feltet gå i stigningene -men ble tatt igjen av en hyggelig kar fra Asker som sa at det snart kom et felt jeg kunne henge meg på. Han piska på gjengen sin opp mot toppen -"Lettkledde damer og cola på toppen" skulle få dem til å gi på litt ekstra. Kunne tenkt meg en cola selv jeg etter all sportsdrikken som blir mer og mer kvalmende...

Fra Brunkeberg er det en mil med utforkjøring. Jeg hadde igjen noen å sykle sammen med -og dette kunne jo vært en liten hvilestund etter siste bakke. Men gjengen kjørte så hardt nedover at jeg igjen fikk kramper og kom sist inn til matstasjon i Seljord. Men tomatsuppa og store saftige appelsinbåter ga nytt liv. Ut fra Seljord var det ikke lenge jeg holdt følge med gruppa -lot dem gå, prøvde meg sammen med noen som kjørte litt for mye i rykk og napp til at jeg innså at det nok ble solosykling herfra og inn. Helt greit, for klokka indikerte at jeg ville komme inn godt innenfor målsettingen. Vanligvis pleier jeg å ligge på midten og nedover på resultatlistene, men dette holdt til øverste tredjedelen.

Arrangementet er helt topp. Godt merket, og naturen er flott! "Bonderomantisk" sa en av de jeg syklet med som kom tilbake hvert år. Det betyr vel at vi kan vise frem et fylke som virker autentisk. Den vakreste overraskelsen var området rundt Lunde i Nome. Syklingen langsmed kanalen er flott!

En av de jeg snakket med deltok for 28. gang. På rad! Hadde ikke misset en tur. Og selv om han var en godt voksen kar nå, ble tydeligvis hans slutt-tider bare bedre og bedre. Sykling er en sport hvor det er greit å få grå hår. Selv ble jeg litt sur da jeg så at jeg havnet i "50-54 år". Jeg er jo tross alt bare 49 noen dager til og håpte dette skulle få være siste gangen i den gruppa...

De frivillige du møter gjør hva de kan for å hjelpe deg, og på Ulefoss hadde de en kakebuffé som imponerte! Hadde jeg kommet dit idag hadde det fristet mer tror jeg, for 200km i beina øker ikke kake-apetitten min... Men jeg har absolutt lyst til å sykle Systemkjøkken Telemark Tours en gang til! Takk til arrangøren og dugnadsgjengen!

17. mai

Jeg ble invitert til å holde 17. mai talen i Brevik i år. Vi er heldige, vi syttendemai-talere som får lov til å stoppe opp og formulere  tanker om dette  akkkurat i år...I 2012...  Talen lød omtrent noe slikt:

 

 

 

Kjære medborgere!

Gratulerer med dagen! Og takk for invitasjonen!

PD skrev for noen dager siden:

“En liten vri på 17. mai i Brevik i år”

–og jeg var redd det var innovasjonsdirektøren som var vrien. Altså, står for en vri, ikke vrang. Men heldigvis så var det barnas opplegg de tenkte på! Dermed er det fritt frem for meg med hensyn til blandingsforholdet mellom tradisjon og innovasjon. Den friheten nyter jeg den neste halvtimen! For dette er en dag for lange linjer.

Det er vel allerede en slags nytenkning i å invitere meg, bosatt oppe på Bjørka, til å holde talen. Det sier noe om rausheten i Brevik, gjør det ikke? Jeg lærte fort da jeg flyttet hit for 9 år siden at det var tre hovednivåer i hierarkiet i Brevik i gamle dager: Det var de fine på Øya –helt fra skippernes tid har det vært sånn, det var arbeiderne bortover på Berget og Sætrelandet –også var det bøndene på Bjørka og Åsen. Det henger såpass godt igjen, at naboen min –han også da naturligvis bosatt oppe på Bjørka -ikke fikk lov til å sette opp noe lysthus, mens jeg skuer litt lenger ut mot vannkanten et fullt ut godkjent lysthus –tydeligvis plassert i sin rette historiske ramme. Det var vel bare skippere og handelsmenn som hadde lysthus. Bøndene drev jo ikke med forlystelser, må vite, men jeg kan allerede nå avsløre at innovasjonen har kommet så langt at det til tider foregår forlystelser også oppe der kuene har beitet –og gjort verre ting.

Raushet. 17. mai handler mye om raushet. I en blanding av stolthet. Jeg er stolt av å si at jeg bor i Brevik –liker det dårlig når jeg må forklare hvor det er ved hjelp av kommunenavnet vi betaler skatten til. Dannede mennesker får straks smilehull når de hører navnet Brevik. Og basert på mine historiske kilder har folk vært stolt av å komme fra Brevik i alle år! (Johnny Sørensen, Tom B Hansen og Leif Haugen er mine mest inspirerende historiefortellere).

Selv har jeg hatt opplevelsen av å bli tatt imot raust av brevigianerne. Komme til en by hvor Øyvind i sportsbutikken sier “bare ta dem med deg og prøv dem” og Leif Marius hos Salingstrand som sier “nei vi har den ikke inne, men kjører den bort til deg så snart den kommer”. Og samarbeidet med lærerne på Brevik skole, og naboen i nord som sier “jeg tar inn posten for deg”, i vest som sier “vil du låne sykkelkofferten min?”, i sør “bare sett henger’n din på tomta mi” –og en annen som kommer med den lange skrutrekker’n når spjeldet på snøfreser’n henger fast…

Noen mener en brevigianer har flere generasjoners tilhørighet. Det er ikke så mange som har 3 eller flere generasjoner med breviks-røtter. 10%….?

–kanskje skal vi i dag, 17. mai 2012, innføre en ny, åpen og inkluderende definisjon:

En Brevigianer er en som bor her –og som er glad i Brevik! -boplikt og kjærlighet…

-og skulle det bli for raust, kan jeg skryte av følgende kvalifikasjoner: Jeg er innflytter til Telemark, men min mormor bodde på Grubbehaugen og på sykehjemmet på sine gamle dager, min morfar holdt lys i alle lyktene i skipsleia jeg ser fra her jeg står og ut til 'Fævleøya' i 50 år, og kona mi har hatt flere kjærester fra Brevik –kanskje var det hennes beskrivelse av romantikken som blomstret i denne vakre lille kystbyen som gjorde at jeg ville flytte ut hit jeg og… hvor jeg kan forsikre dere om at romantikken fortsatt blomstrer! Vi feiret 32 år med ring på fingeren i går!

Innovasjon. Skal jeg være helt seriøs, har det gått mye inflasjon i bruk av ordet innovasjon. For resten av denne talen, kan vi godt holde oss til PD’s overskrift:

• “En liten vri” = liten innovasjon.

• Gjøre en stor vri - gjøre ting helt motsatt –tenke “tvert om” = er stor innovasjon.

....hvis(!) det får noen praktisk betydning. Mao alle ideene du kan samle opp fra lekter’n en varm sommerdag er ikke innovasjon før noen gjør det i praksis. Og i min bruk av begrepet innovasjon, så handler det om å få til økt verdiskaping –nye arbeidsplasser, meningsfulle oppgaver for flinke hoder og hender.

Så hvordan står det til med innovasjonen i Brevik?

• En gang var Brevik Norges 3. største postkontor! Pga skipsfarten. Blant landets største innen terlast, innen iseksport . Hadde befolkningsøkningen fortsatt i Brevik i samme tempo som i Oslo hadde det bodd 87.600 mennesker i Brevik. Så noe har kanskje stoppet litt opp… heldigvis vil mange si –særlig de som venter på båtplass for eksempel…

• I dag er fortsatt Brevik kompetanse-sentrum for skipsbygging. STX er et av Norges beste skipsverft den dag i dag! –med en leder som ser folk og får frem det beste av hele den dyktige arbeidsgjengen.

• Verdens mest klimavennlige sement lages i Brevik. Mange av oss går rundt og skryter av bilen vår –at den bare slipper ut 119g/CO2/km. Får vi like gode måter å vise frem vårt klimamessige fotavtrykk på når vi bygger, vil alle miljøbevisste kunder forlange at det står “Made in Brevik” på sementsekken de kjøper.
Legg også merke til at lederne i disse Breviks-bedriftene blir hentet til større jobber. Den forrige fabrikksjefen på Norcem –Kjell Skjeggerød var så flink at Heidelberg-gruppen ville ha han til å gjøre det han har fått til i Brevik på alle deres europeiske fabrikker. Jan Brønsten har fått til så mye her, at STX nå vi ha han til å lede et mye større skipsverft i Brasil.

Vi får det til i Brevik!

• Mye av “det nye” når vi snakker om arbeidsplasser handler om IT. Microsoft har verdens største samling av kloke IT-hoder. Men de klarer ikke å innovere alt selv. Derfor kjøper de opp små, smarte, innovative bedrifter. Og når de skjønte at de skulle konkurrere meg Google, så kjøpte de opp en norsk bedrift som lager søkemotorer -Fast, og noen av deres smarte hoder sitter på Øvre torg i Brevik!

Sånne eksempler vil det komme flere av. Fordi smarte hoder velger hvor de helst vil bo, så tar de med seg jobben dit. Og finnes det noe bedre sted å bo enn i Brevik?

Jeg har kanskje den aller morsomste jobben i Telemark i Innovasjon Norge. Jobber med flinke folk som vil skape noe. Et av prosjektene jeg jobber med, er å få en av de store i Silicon Valley til å etablere seg i Norge. Telemark er godt egna –for alt det du og jeg gjør på Facebook, på YouTube, Google og Twitter skal lagres et eller annet sted –dette er litt svevende kanskje –så kalles det jo også for nett-skyen. Om litt er mye av denne nett-skyen –eller “clouden” plassert i Norge. Også i Telemark. Tror jeg på.

Vet du hva jeg forteller om når jeg skal forklare hvorfor Norge er helt spesielt egna? Jeg snakker om demokrati og bærekraft –litt svevende det og! Så hvordan kan jeg vise frem demokrati og bærekraft –i praksis -for en utlending som ikke skjønner forskjellen på de ulike landene i Norden? En som bruker europakartet på en Euro-mynt hvor ikke engang Norge er med… Jo, jeg inviterer ham til 17. mai! Det er et utstillingsvindu av annerledes-landet. Tvert-om-landet. Og det handler om demokrati og bærekraft –lange, trygge linjer –at ikke makt-eliten kjører over folket –at ingen stemme er for svak til å bli hørt.

Hva er så annerledes med 17. mai?
• De fleste land viser frem sine generaler og militære ressurser når de skal feire sine nasjonale merkedager. I Norge er det tvert om –vi lar barna være de virkelige verdiene.

• De fleste land bruker sang og musikk som viktige nasjonal-symboler. Men det er en forskjell også her, for de aller fleste landene holder frem sine statsoverhoder, og tekstene er opptatt av vise muskler:

Nederland :” Wilhelmus” – sannysnligvis den eldste kjente nasjonalsangen i verden –handler om kongen Wilhelmus – og kampen mot Spania

Japan: “Kimigayo” – handler om at regenten skal fortsette i 8000 generasjoner

UK:” God save the Queen”

Frankrike: Vi kjenner “Marseillaise” – som handler om “til våpen”, med sterke tekster for å motivere til kamp. Jeg tar sitatet på engelsk for ikke å å skremme sarte sjeler: “…to cut the throats of your sons and women”

Danmark: De har 2 nasjonalsanger! “Kong Christian Sto ved højen mast” –konge og kamp, pluss “Der er et yndigt land” – disse synges fortsatt ofte sammen!

Sverige: Kanskje mest lik vår. Men den kom etter vår –første gang brukt som “nasjonalsang” under Oscar II i 1893 – men er fortsatt ikke en offisiell nasjonalsang –så sent som i år 2000 forsøkte noen i Riksdagen å gi den det nasjonale stempelet men tapte den kampen. Men svenskene skal ha for at de synger om Norden –ikke om Sverige –der er 'kommunesammenslåinga' allerede forskuttert i sangteksten.

Så til Norge: Nasjonalsangen var ikke på plass i 1814, men kom til 50-års dagen – 1864 - og smak på disse ordene:

-“hus & hytte, furet& værbitt” -ydmykt?,

-“tusen hjem, far og mor” - omsorg, mykt?

-”drømmer på vår jord” -demokrati og bærekraft?


Og bare stopp opp ved de tre første ordene:

• JA: Det første ordet er et ja-ord! Flott? Forutsetning for læring, forutsetning for raushet, forutsetning for toleranse, forutsetning for innovasjon –JA er kanskje det mest åpne ordet vi har!

• VI: Det andre ordet! Identitet og samhørighet! Det er ikke “oss” –ordet som indikerer at det er parter –men vi-ordet som inviterer og inkluderer til fellesskap.

• ELSKER: Det tredje ordet –kan det bli bedre? Livets største mål –å bli elsket. Å få lov til å elske.

I 148 år har vi preget vårt selvbilde med disse tre ordene “ja vi elsker”. Det gir styrke til å møte motgang. Og det har vi fått testet i året som har gått, mer enn noen gang i mine snart 50 års levetid:

22. juli:

• Alle våre 3 unger og deres partnere i Oslo var så nær at de alle var preget –den nærmeste med kontorvinduet blåst inn, en av ungenes studiekamerater kom aldri tilbake, mens en av studievenninnene var avfotografert på mobiltelefonen fra en grillfest bare to dager før –hun som i dag omtales som mirakeljenta.

Kona mi og jeg var i Valldemossa, på Mallorca – jeg satt og leste Twittermeldinger fra de berørte –gråtende åpenlyst midt på torget..

Dette preget oss alle, preget folk over hele kloden –og mange har bare så vidt begynt på bearbeidingen av sår som vil vare livet ut…

Til Oslo dagen etter –opplevde “ja vi elsker” i praksis:

• “Ja”, -et folk som kjemper for det vi tror på, vi kjemper ikke imot

• “Vi”, -inkluderte alle, vi sto ved blomsterhavet utenfor kirken og snakket med hjelpearbeideren –en brite - som jobbet med muslimer i nord-afrika og var livredd for at “hans folk” skulle å få skylda –og når vi nå visste hva som hadde skjedd gikk vi-følelsen gikk på tvers av religion og hudfarge.

Polakker som kom og spurte meg “når er sorgen?” –de ventet at det var myndighetene som skulle definere –og ikke helt skjønte når jeg svarte at “sorgen varer så lenge den er din”.

• “Elsker” -“I kveld er gatene fylt med kjærlighet” sa kronprinsen –mange av oss lærte mer om å snakke om følelser, samhørighet, idealer, død og liv, og himmel og jord –på et mer ekte og dypere plan…

Musikken – hva skjer med den i kriser?

Vi toner ytterligere ned kampen, ennå mer ydmykt, både i tekst og melodi: “Mitt lille land” som vi også finner i Breviks program for 17. mai.

Kirken har også en spesiell plass i krisa. I dag er det både Kristi Himmelfartsdag og 17. mai. Det er en kombinasjon som burde før til at feiringa tar helt av. Sett fra min synsvinkel så kobler kirken sammen jord og himmel. Helt fysisk –der jeg står på Bjørkåsen og tar bilder av vakre soloppganger eller flotte regnbuer –så er det eneste som bryter konturene av landskapet nettopp kirketårnet. En fantastisk symbolikk. Og flagget vårt har troens symbol i sentrum. Korset som skaper linjer –relasjoner –både horisontalt –mellom mennesker –og vertikalt –mellom meg og skaperen. Tar du bort den ene himmelretningen får vi en vimpel. Enklere, en dimensjon mindre – men for mange det eneste man kan tro på. En tro det også siden ingen har klart å bevise noe som helst om de evige spørsmål.

Men, det er en rød tråd mellom de tvert-om-verdier vi har snakket om og kjernen i kirkens budskap. Barnas betydning “den som ikke tar imot et lite barn…” , ikke “øye-for-øye-tann-for-tann” men mer åpenhet, mer likeverd og mer kjærlighet i gatene. Dette er verdier som handler om å gi. Gi bort de viktigste verdiene. De ikke-fysiske, de immatrielle eller emosjonelle…. Gi til naboen din. Gi til de du møter på Joker. Et smil, et vennlig ord, en arm om skulderen eller en dytt når naboen står fast i nysnøen. Det du har gitt bort kan ingen ta fra deg!

Landsbyen: Å oppdra et barn krever en hel landsby har et klokt hode sagt. Brevik er en landsby. Og vi har mange som bidrar til at den blir en god plass å vokse opp i. Jeg skal holde fram en gjeng som i året som har gjort virkelig har vist landsby-ansvaret. Det betyr at det er mange andre som burde vært nevnt, de frivillige som jobber med speidern, teater, idrettslaget, korpset, Frelsesarmeen, bacalao-gjengen, alle på oppvekstsenteret, frivillige i politikken som sikrer oss nye skole-investeringer –alle disse fortjener takk og hurra! Men siden vi har den fantastiske milepelen i Breviks historie av frivillige landsby-byggere – Vinter-OL –så skal jeg avslutte med å gi ros til Brevik Olympiske Komite-gjengen. Arrangementet som var planlagt i 15 år –og samlet ti-tusener av folk på på en gudbenådet godværs-vinterdag. Galskapen med det helt riktige motivet. Patriotismen som er full av humor. Gamle gubber som leker –og bidrar til at våre barn og unge kan få leke med støtte fra andre frivillige.

Dette er innovasjon i samfunnsansvar!

3 x Hurra for BOK, for alle frivillige, for barna, for landet vårt og for ja vi elsker fortsatt og ennå mer!

17. mai 2012 i Brevik

Visjonsskolen

Det nærmer seg beslutning: Ny videregående skole, Telemarks største investering i ungdommen skal lokaliseres. Skien har debattert. Fylkestinget beslutter. Innovasjon Norge har verken kompetanse om pedagogikk, byggteknikk eller byutvikling som forsvarer at noen skal legge vekt på våre innspill, men vi tror at vi kan utfordre og inspirere til å tenke litt annerledes. Kan vi sammen lage nye visjoner for skoleutvikling?

Utgangspunktet vi er enige om
Få diskuterer viktigheten av å satse på de yngste. Skolen har ikke skylda for våre dårlige statistikker (drop out, ledighetstall, uførhet blant ungdommer osv), men skolen er kanskje det viktigste verktøyet for å gjøre noe med det. Våre oppvoksende fortjener å bli sett, oppdage sine talenter og gis mulighet til å oppleve mestring. De fleste er også enige om at det viktigste våre unge lærer på skolen, er ikke hva de lærer, men at de lærer seg å lære.. Læringsprosesser pågår i de fleste yrker livet ut, og kanskje vil Norges største konkurransefortrinn i fremtiden være at vi er raske til å lære.

Innovasjon i læringssystemene
Siste store utviklingstrinn i kunnskapsbygging skjedde for snart 600 år siden. Gutenberg industrialiserte kunnskapsformidlingen i bokform. Siden har vi jobbet med skrittvise forbedringer av pedagogikken, uten noen kvantesprang. Men nå står vi midt oppe i et nytt markant utviklingstrinn: Internettet som medium for å formidle kunnskap har sannsynligvsi en enda større betydning for kunnskapsbygging globalt, enn det Gutenbergs boktrykkekunst hadde. Kunnskapen er nå gratis. Leksikon er gratis på nettet, det er mer innholdsrikt, og det oppdateres fortløpende. Kunnskap er ikke lenger en salgsvare. Wikipedia-redaktørene bidrar til å dokumentere vår kunnskap, uten å få noe annet igjen for dette enn gleden av å formidle. Formidlingen på internett er i tillegg ikke begrenset til bokstaver: YouTube er både en grunnskole og et universitet, hvor verdens beste kunnskapsformidlere er tilgjengelig døgnet rundt fra et “kateter” som alle går rundt med i lomma; smart-telefoner og lesebrett. Utnyttelse av spillteknologi, simulatorer og løsninger vi ennå ikke har sett, vil gi helt nye læringsmuligheter.

Ny kunnskap om kunnskapsbygging
Paradigmeskiftet, eller ”Gutenberg versjon 2.0”, gir oss nye muligheter. Mange av disse har allerede materialisert seg. Nye kommer. Vi ser neppe potensialet, fordi vi betrakter det hele gjennom erfaringens briller, og beskriver det med gårsdagens begreper. “Lærer” er et slikt begrep. Vår måte å bruke begrepet på, er basert på en forståelse av at du kan lære meg. Det stemmer ikke. Kun jeg selv kan lære meg, du kan være en formidler av kunnskapen eller katalysator for lysten til å lære. Morgendagens lærere vil i mye større grad kunne sammenlignes med prosessoperatører i industrien: De vet hvordan læringsprosesser foregår, sørger for at de riktige komponentene er tilgjengelige, og griper inn når energien stopper opp.

Den viktigste lærerjobben er den eleven selv utfører. Jeg har så mange ganger erfart at jeg ikke har forstått stoffet før jeg selv forsøker å lære det bort. Dermed skal vi kanskje tenke våre læringsinstitusjoner like mye som en læringskjede –en kompetansefabrikk, hvor større elev lærer bort til litt mindre. Et annet fenomen som kanskje vil bli borte på sikt, er dagens inndeling i klassetrinn og bruk av forelesninger. Dette er en måte å organisere læringsprosesser på som er praktisk for skolen, men neppe optimal med utgangspunkt i eleven. Gjennomsnittlig hastighet på læringsprosesser passer kanskje greit for de som ligger i midten, mens de som lærer raskere eller senere, taper. Skal læringen skje på elevenes premisser og tilpasses den enkeltes potensiale vil en slik depot-tenkning måtte utfordres. Dette var utenkelig med gårsdagens metoder, men vil kanskje bli mulig med helt nye verktøy. La oss derfor ikke bygge en skole for gårsdagens læringsteknologi og læringsmiljø.

Lokalisering handler egentlig om samlokalisering
Hvis den nye videregående skolen er en satelitt, et lukket samfunn utenfor lokalsamfunn og arbeidsliv i samfunnet for øvrig, da kan skolen plasseres hvor som helst, bare det er kostnadseffektivt og miljøvennlig. Da kan beslutningen overlates ingeniørene og økonomene med sine regneark. Våre akademiske institusjoner er imidlertid en del av økosystemer, de må spille sammen med andre aktører for å bli gode læringsarenaer, og de har potensiale til å tilføre sine naboer noe underveis. At Toppidrettsgymnaset velger å lokalisere seg på Skagerak Arena, sammen med fylkets største idrettstalenter og kommersielle treningsstudioer virker logisk for de fleste. Kan vi bruke den samme tankegangen på kulturelle eller akademiske ferdigheter? En videregående skole som kan samlokaliseres med kulturelle institusjoner og næringsliv som jobber med læringsteknologi vil være til gjensidig berikelse. En skole som ønsker å være i kontinuerlig utvikling, bør velge sine naboer med omhu. Vi preges alle av omgivelsene våre – og vi preger våre omgivelser. Forskere har funnet ut at selv arbeidsledighet og sykefravær er smittsomt. Nå er Kverndalen lagt bort av de fleste, og sett i et samlokaliseringsperspektiv var dette et godt pedagogisk eksempel på mitt poeng: Hvis det stemmer at elevene får ideer og identitet av omgivelsene rundt, hva blir effektene over tid av å ha NAV, kirken og en Blå Kors institusjon som nærmeste naboer? Hva slags naboer ville vært det ideelle for å gi de unge gi lyst til å bruke kompetansen til å bygge samfunnet med god kultur, gi folk bedre helse, eller skape samfunnsnyttige løsninger med morgendagens teknologi? Er det mulig å velge eller selv være med på å bygge et slikt økosystem?

Den gode plasseringen om 10-15 år
Alle med et stort hjerte for Skien ønsker utvikling som løfter byen med vakre omgivelser og levende mennesker. Motivasjonen for Kverndalen var sannsynligvis basert på slike resonnementer. Liv i sentrum er et godt mål! Lykkes vi med de gode prosessene som pågår, vil knutepunktene i framtiden være midt i byene våre, med miljøvennlige transportløsninger som bybane, el-busser, nye måter å få folk til å fylle opp setene når de velger privatbiler, kanskje til og med en elektrisk kanalbåt? Dermed velger bedriftene å ligge nær disse knutepunktene, i gangavstand –med attraktive lokaler langs våre vannveier. Jeg har erfart at vi tiltrekker oss kresne, unge medarbeidere når vi kan tilby arbeidsmiljøer rundt våre attraktive vannspeil. Skien er alene om å kunne tilby disse i flere plan. Byen er vakker, sentrum kommer til å bli enda vakrere når gangveier og bruer og flere gode arkitektoniske grep er på plass. Det er i dette fremtidsbildet vi skal plassere skolen og det er dette framtidsbildet skolen skal være med å skape.

Landbruksmeldinga Velkommen til bords -i Telemark

Igår var jeg invitert til Lars Peder Brekk og LMDs samling av fylkesmenn og fylkeskommuner og mine kollegaer i Innovasjon Norge for å si noe om Telemarks utfordringer og muligheter, og Landbruksmeldinga sin betydning sett med partnerskapets øyne. Fylkesmann i Telemark, fungerende landbruksdirektør Marita Oxum, Telemark Fylkeskommune, fylkesordfører (også han godt fungerende vil jeg si) Terje Riis Johansen, og leder for team nyskaping Didrik Bakken Riiser og undertegnede har hatt en runde sammen for å gi noen felles innspill.

Først noen fakta om Telemark:

Noen bilder fra landets vakreste fylke. I en av gjestebøkene på en besøksgård, Kvåle Din Gard –lokalisert i noe så fascinerende som et klyngetun i Hjartdal, fant jeg en utenlandsk gjest som hadde skrevet en sur kommentar i gjesteboka omtrent som følger: “Her har Visit Norway markedsført Norge på en måte som gjorde at jeg har kjørt 4000 km, også var alt jeg kunne ønske meg her i dette fylket”.

I forrige uke kunne dere lære helt nye ting med smak av forskningstyngde i NRKs program Brille. I hvilke fylker lyver folk mest? Telemark er eneste med 0%. Mao, vi har den jordnære, minst skrytete befolkningen i hele Norge (okey, jeg er innflytter!). Men alle kjenner historiene om fiskernes overdrivelser i motsetning til den trauste bonden –og vi er nok mest det siste. På godt og vondt, -det blir kanskje ikke mest innovasjon av det…?

I det samme programmet fikk vi presentert en gallup av de ulike partivelgeres forhold til silikonimplantater. Sp-velgere var minst positive. Til det kommenterte min navnebror Bård Tufte Johansen: ”I Senterpartiet mener de brøst ikke er til pønt, men til mjælkeproduksjon”.

Kanskje ennå mer saklig:

I Telemark utgjør landbruks-delen 42% av bevilgningene, dersom vi teller med lån som er finansiert gjennom rammen fra NHD. Med andre ord en svært viktig del av det vi jobber med i Innovasjon Norge Telemark.


Tilleggsnæringer:
Jeg velger å bruke det gamle ordet inntil landbruksmeldinga er vedtatt. Kanskje har jeg blitt glad i det gamle begrepet, men jeg er ikke sikker på om Bygdenæring er et bedre begrep for å kommunisere en viktig utfordring: Entreprenørene med utgangspunkt i gårdsbruk har store muligheter til å skape verdier i tillegg til kjernevirksomheten i landbruket. Dessuten er Telemarks største landbrukskommune Skien, -det kan selvsagt diskuteres om dette er en by eller bygd, men Skiensbøndene er en like viktig målgruppe når vi skal motivere for nyskaping. Derfor treffer kanskje begrepet tilleggsnæringer bedre?

Nivået har ligget på 12% siste 5 årene, med en svakt stigende tendens. Målet vårt er å komme opp i 20%. Fritzøe tjener i dag mer på sine tilleggsnæringer enn avvirkning av skogen.

Innovasjonshøyde:
Den mest innovative søknaden vi har fått, tror jeg var den som søkte om midler til “Frittgående egg”. Det viste seg å være en skrivefeil. Da ble jeg litt skuffa, for her trodde jeg vi hadde funnet et gullegg av en innovasjonshøyde. Telemark har for øvrig blitt landskjent for å ha støttet en bonde med hest som har startet turistvirksomhet hvor vi har støttet kjøp av vogn til å sette bak hesten. Sånt blir det vitser og artikler i nasjonale medier av. Vi tror likevel at alle som tar et skritt inn i noe nytt med målsetting om å treffe betalingsvillige kunder er bra! Særlig når det har nyttige sekundæreffekter for basis-virksomheten på gården: Arbeidsplasser , befolkningsvekst, kulturlandskap osv.

Dersom neste skritt for tidligere heste-eier, nå hest-med-kjerre-eier, finner samarbeid med andre aktører i bygda som utvikler nye forretningskonsepter, så har den første innovasjonen vært nyttig. Kanskje til og med vært utløsende…

I spenningen mellom innovasjon og verdiskapning ligger en god del av de prosjektene vi støtter, og sånn bør det vel være. Det er mye bedre med rask utbredelse av ny teknologi, en stadig kreative krumspring –her symbolisert ved traktoreggene.

Disse casene viser at innovasjon ikke bare handler om tekniske dingser, men evne til å få satt dette inn i ulike prosesser som tjenesteyting og anvendelse på flere områder. Her har vi satt i gang et internt prosjekt sammen med NILF, og så langt viser dette at innovasjon i verdikjeden er det viktigste virkemiddelet som forklarer produktivitetsveksten i landbruket, og at innovasjonsgraden er høy. Rapporten burde bli veldig interessant lesning for Abeila.

Likevel har vi sannsynligvis mye potensiale i å gjøre bonden til en mer aktiv partner i innovasjonsprosessene. Det skal jeg over til, først bare 2 eksempler på innovatører i Telemark:

Halvor Olsen hadde en drøm. Han var ingen odelsgutt, men kjøpte seg en gård i Drangedal for å realisere sin drøm. Som handler om å lage råvarer til gourmetkokker. I dag leverer han til de beste –med større etterspørsel enn produksjon, Den norske Opera får vente sier Halvor, Holte And og Gås er en merkevare han ikke tør risikere noe som helst ved når jeg spør om han ikke kan skaffe seg lisensproduksjon fra bønder i nærområde. Han har en nerdete lidenskap for dyrevelferd (kyllingene hans har mer boltreplass enn kravene barna har i norske barnehager) og de får førsteklasses ernæring. Hans største utfordring ligger i å få til effektive distribusjonskjeder, derfor ønsker han å utvikle samarbeid med andre som lager premiumprodukter under eget merkenavn.

Halvor Olsen er et av mange gode eksempler på bønder som har kommet inn i en portefølje av virkemidler som ikke handler om landbruk som bransje, verdiprogrammet. Innen Design er det eksempelvis 25% av bedriftene fra landbrukssektoren.

Telemarkrøra er historien om en svært ung bensinstasjondriver som så at hun hadde mer dekningsbidrag på vaffelsalget enn på bensin. Derfor startet hun vaffelrøre-fabrikk, med mål om å bli verdens største. Med selvutviklet jern og komplette system- og logistikkløsninger –som bl.a. går ut på å lære voksne damer å steke ihht kvalitetsprosedyrer –tenk, de som har stekt vafler i hopetall på dugnad for idrettslaget i alle år. Hun er David mot Goliat –og den største utfordringen er å slippe til på utsalgsstedene, fordi Goliat kjøper seg inn. Men forhåpentligvis krever du og jeg som kunder premium kvalitet så det blir markedsplass til innovatørene.

SWOT-analysen for landbruket i Telemark:

La oss først se på de interne sidene (styrker og svakheter):

Styrker:

• Svineproduksjonen er i sterk vekst i Midt-Telemark. 26-åringer som kjøper ut gården og investerer stort, satellitt-produksjon ,et kompetansemiljø rundt Bø.

• Melkeprodkusjon er stigende, med store investeringer og automatisering i Grenlands-området særlig. For 5 år siden var det 0 melkeroboter, men snart er det bare Fylkesordfører, den tidligere landbruksminster og kona hans som ikke har melkerobot.

• Det er et godt miljø for egg, flere investeringer på konsesjons-grensa på 7500 dyr.

• Mer enn hvert 4. eple som spises i Norge kommer fra Telemark. Konkurrerende lager/pakkeri/distributører har slått seg sammen. Epleblomsten og Union bryggeri tar råstoffet helt ut i sluttprodukter, og er gode representanter for raskt vekst i verdikjeden.

Svakheter:

• Saueproduksjonen har sunket med 30% i øvre del av fylket. Det har stor betydning for kulturlandskapet i kanskje den mest attraktive turistdelen av fylket (ikke si til folk ved kysten at jeg har sagt det). Men egnede utmarksområder tilsier at det bør være minst 50 årsverk i potensiale dersom noen vil!

• Vi har over 60% utleied areal i dag. Effektiviteten går naturligvis utover mer marginale jorder, og det får igjen effekt på kulturlandskapet. Tradisjonelt har vi lite kultur for å satse sterkt uten selv å eie, men dette er kanskje like mye holdninger som reelle svakheter. Men ansvaret for jorda har kanskje sammenheng med neste:

• Vi ligger i topp på avlingsskader. Ikke vet jeg om det er meteorologi, topografi, grøfting eller syting som er hovedårsak, men 365 saker i 2011 er høyt i et fylke som utgjør 3,5% av Norges befolkning.

Så til de eksterne sidene i dette bildet – trusler og muligheter.

Trusler: (før vi går til det morsomste, mulighetene)

• Ser vi litt frem i tid, så er det mange aktører på vei ut, uten at vi kan se den tilsvarende køen i generasjonen under som vil ta over. Her vil landbrukmeldingens forslag rundt odelslov forhåpentligvis gjøre det lettere med omsetting av gårdsbruk.

• Rovdyr er et problem, særlig for sauenæringa. Vi skjønner derfor ikke helt halvering av jaktkvota på gaupe eksempelvis.

Muligheter:

• Landbruk sett med innovasjonsøyne er akkurat som alle andre næringer. Og i alle andre næringer jobber vi med utvikling, innovasjon, basert på tre strategiområder: E-V-I

o Entreprenørskap: Det å få særlig unge til å satse. Mobilisering. Motivering. Finansiering. Kobling.

o Vekst i bedrifter: Dette er i landbrukssammenheng pr i dag stort sett investeringer til kapasitetsutvidelser og modernisering. Men i dette strategiområde ligger også innovasjonsprosjekter hos de veletablerte aktørene. Her har landbrukssektoren mye å hente, i det minste ved at bøndene i større grad tar rollen som den krevende kunden. Oppfatningen min er at innovasjonen kommer fra utstyrsleverandører, F&U-siden, “utenfra”. Den viktigste måten å øke innovasjonsdrivkraften fra bøndene selv, er kompetansebygging –og “smitteffekten” gjennom:

o Innovasjonsmiljøer: Dette kjennetegner alle de meste innovative: De deltar i nettverk hvor de får tilgang på ny kunnskap om marked, kundebehov, produksjonsprosesser, teknologi, -og finner partnere de kan gjøre ting sammen med. Skala-fordeler, eller ennå viktigere –komplementære ferdigheter. Her har vi foreløpig mye ugjort i landbruks-sektoren! Lokalmatprogrammet, Treprogrammet og Bioenergiprogrammet, FRAM og andre kompetansetiltak er gode eksempler, men det trengs mer gjødsel for å skape gode vekstkulturer.

• I Telemark har vi store utvidelsesmuligheter. Der andre fylker ikke har mer spredeareal igjen, har vi mye å gå på–som kan gi økt produksjon av hvitt kjøtt. Vi har også tilgjengelig mer beiteareal både til sau og storfe. Og der vestlandsfylkene knapt har plass til flere frukt-trær, har vi masse plass til både bier og blomster, og landets beste klimatiske forhold.

• Landbruk og stedbunden næring er en viktig partner og arena for reiseliv og opplevelser. Her bruker vi andre virkemidler enn BU-midler til det vi kan kalle bygdenæringer.

• Arbeidet i partnerskapet og tydelige satsinger skal også utfordres i form av en ny landbruksmelding som er til politisk behandling i disse dager.

• Vi kunne også ført opp potensialet for innlandsoppdrett av fisk. Landets første konsesjon for oppdrett i mærer i innlandsvann er på plass for oppdrett av innlandsørret i Fyresdal. Også her har vi et greit utgangspunkt mht kompetansemiljø, og ennå bedre utgangspunkt med egnede regulerte vann. Strengere bestemmelser enn våre naboer i øst gjør veien frem til lønnsomproduksjon noe lengre, men det kommer, tror vi.

All produksjon baserer seg på de samme elementene: Noe råstoff puttes inn i en prosess, tilføres energi, og går prosessen som den skal, kommer det ut et produkt i den andre enden som kunden er villig til å betale mer for enn kostandene til råstoffet, energien og styringen er både økonomien og ingeniøren fornøyd. Kan det skaleres, kaller vi det industri.

For innovasjonsprosesser er det viktigste råstoffet kompetanse, og enerigen heter lyst. Motivasjon. Dette gjelder også for landbruket. Derfor kan vi god si at det viktigste for økt produktivitet og innovasjon innen landbruket sitter mellom ørene på aktørene. Tankesett, de myke verdiene, kulturen.

Før sa vi gjerne:

“Skomaker, bli ved din lest”. Dette er odels-tradisjonen. Som Ole Paus sier “Far ble som sin far igjen, som mødrene fikk ektemenn og alt fikk være som det var”. Skal vi få til “draiven” vi trenger, må vi sette strek over og bytte ut “lest” med “lyst”. Gamlefar må gi fra seg rattet mens sønnen er på sitt mest potente. Da er vi visstnok rundt 27. Jentene er raskere modne, og litt yngre når de er på topp, selvsagt. I dag er det for mange som overtar først når de er på min alder. Det skjønner jo alle ikke kan være bra. Kompetanse, og slipp frem de som har lyst, -her ligger vår største strukturelle utfordring for å få ut potensialet. Kunnskap og lidenskap.

Landbruksmeldingens mål om 1% årlig vekst de neste 25 år er visualisert med det blå feltet. Det betyr at vi om 25 år produserer det samme som i dag med drøye 20% færre årsverk. De foregående 20 årene har vi imidlertid hatt en gjennomsnittlig vekst på 1,65%. Bedre enn de aller fleste bransjer. Ikke så mange vet det. Mer om dette kommer i rapporten IN og NILF lager om innovasjon og verdiskapning i landbruket.

Men kanskje er det et betimelig å spørre om vi skal legge lista på en lavere produktivitetsvekst de neste årene enn det vi har fått til de siste par tiår? Med den rød vinkelen fortsatt, produserer vi nesten 50% mer om 25 år enn i dag med samme antall hoder/hjerter/hender. Mer høyverdige produkter, mindre import, eller mer eksport…




Uansett:
I Telemark er vi klare til å ta utfordringen den nye landbruksmeldinga gir. Den gir oss handlingsrom, og det ønsker vi. Vi tror det er god styring å gi regionene ansvaret for detaljene, men med en intelligent koordinering på regionalt og nasjonalt plan der det et formålstjenlig. Eksempelvis for å kunne nyttiggjøre seg de andre verktøyene IN har i verktøykassa, til kompetanseprogrammer, til kobling på tvers av sektorer –det er alltid i koblingen det oppstår noe nytt.

I Telemark tror vi at vi har blant landets største vekstpotensiale, som vi fra partnerskapet sammen med næringa kan hente ut om vi også er best på samarbeid.

For å avslutte der jeg begynte, med en omskriving av Bård Tufte Johansen: “Vi mener at Telemark ikke bare skal være til pønt, men til mjølkeproduksjon”. Blant annet.

Helterennet -en knall og kald opplevelse!

Denne helgen har 1300 deltatt på Helterittet, ski-versjonen av trippelen Telemarkhelten. Siden første konkurransen ble arrangert høsten 2010 har suksessen bare vokst . 430 deltok på løpet andre gang det ble arrangert, nærmere 700 på sykkelrittet, og i helgen var 800 påmeldt til konkurransen med tidtaking. Nærmere 700 kom i mål -resten valgte ikke å starte eller ble tatt pent hånd om av arrangøren.

I tillegg gikk nærmere 500 i trimklassen Raulands vakre ski-terreng.

Jeg har deltatt på de fleste av trippelens konkurranser. Som i fjor var jeg på plass også i årets skirenn, så langt den kaldeste turen med nummer på brystet.



-Bård, hvordan var det å gå maratondistansen i så ekstrem kulde?
-Turen var fin. Riktignok gikk jeg fortere og koste meg mer med naturopplevelsene underveis i fjorårets renn.
-Er du fornøyd med resultatet?
-Jeg er fornøyd! 90% går fortere enn meg, så skulle jeg få ambisjoner til neste år har jeg et veldig godt utgangspunkt. Men om jeg ikke er av de raskeste på ski, er jeg kanskje blant de lykkeligste. Det får du ikke målt, men er mye viktigere, er det ikke?
-Var kulda et problem?
-Det var 23 grader minus da juryen hadde sitt møte før rennet startet. Det er kaldt. Det ble varmere utover dagen, og jeg var heldig med påkledningen, så dette gikk mye bedre enn jeg fryktet! Men samarbeidsklima i dugnadsgjengen som står bak dette gjør meg stolt av å være telemarking. Det varmer!

Bjørn Richard Johansen, styreleder i TelemarkHelten har dette å si om dagen:

Veldig artig å ta del i et stadig voksende arrangement hvor all kompetanse i Telemarkhelten nå legges i lokalsamfunnet i Vinje og Tinn. Stor ros til våre samarbeidspartnere og spesielt Innovasjon Norge Telemark som har vært med å bygge arrangement- og merkevare-selskapet TelemarkHelten så langt.Mer info finner du her.

Mer om Innovasjon Norge sin Etablerertilskuddsordning, finner du her.

Varför inte tvärtom?

                                                        Foto: Bengt Wanselius

Jeg hadde en gang en sjef som siterte en kjenning fra nabolandet med denne formuleringen. Hvorfor ikke tvert om? Jeg omfavnet disse fire ordene, rammet inn en liten plakat med spørsmålet –på svensk, slik at spørsmålet kunne prege kulturen i vår avdeling. Den gang var det i en innkjøpsavdeling på Hydro. Siden har jeg tatt med meg sitatet og plakaten alle steder jeg har hatt ansvar for å skape en innovasjonskultur. Jeg opplever at spørsmålet åpner tanker og diskusjoner, og kanskje trenger Telemark, bedriften, eller kanskje du selv denne plakaten?

“Ein skigard kan’kje vara evig”
Tradisjoner gjør oss trygge. Vaner fremmer derimot ikke innovasjon. Telemark trenger mer enn på mange tiår at vi evner å finne løsninger utenfor de mentale skigardene tradisjonen har bygd for oss. På individnivå kan du og jeg begynne med å utfordre oss selv hver gang vi bruker ordet ”må”. Du må sannsynligvis ikke lage alle juleselskapene tradisjonen sier vi skal. Du må ikke jobbe 100% hvis livssituasjonen din tilsier at du burde jobbe mindre. Du må ikke jobbe for sjefen som har manglende forståelse for folk eller fag. Du må ikke, men burde kanskje stille deg selv spørsmålet ”Varfor inte tvärt om?”

Profesjonell in-innovasjon
De såkalt profesjonelle er ofte de flinkeste skigard-byggerne. I helsesektoren finner du få leger som anerkjenner alternative behandlingsmetoder. Likevel har mange av oss opplevd å komme ut av helseplager nettopp ved hjelp av metoder de profesjonelle rister på hodet av. Legene leter i sin verktøykasse, og gir deg velmente råd som er preget av profesjonens skigarder. Dagens praksis med medikamentbehandling av plager som kun er symptomer på helt andre problemer vil sannsynligvis bli betraktet som lite profesjonelle når kunnskap og erfaring gir oss større forståelse av sammenhenger. Dette er ikke ment som en kritikk av helsesektoren, men bildet gjør det mulig for oss alle å forstå poenget: Vi leter etter nøkkelen vi har mistet, i lyset fra gatelykta, for der er det lettere å lete, selv om vi ikke aner hvor nøkkelen er mistet. Alle profesjoner har sine ”leger”. Et lokalt eksempel på møtet med disse er bedriften Tel-Tek som jobber med industrielle forbedringer, med såkalte multivariate analyser. I praksis betyr det at de suger inn alle slags data det er mulig å få tak i, relevante og tilsynelatende(!) irrelevante data. Dermed finner de sammenhenger uten at noen har laget hypoteser på årsakssammenhenger i forkant. Resultatforbedringene er i mange tilfeller utrolige.”Men hvorfor står ikke industrien og roper på dere?” spør jeg. Svaret er at ekspertene med årelang erfaring ikke tror det kan finnes gode svar på andre områder enn der de har forsket selv. Men i møtet med teoriene viser erfaringene ingen respekt for doktorgrader.

Vi trenger de unge
I eventyret om den nakne keiseren var det typisk nok barnet som våget tenke tvert om. De som forandrer verden møter alle hoderystende forståsegpåere. Virkeligheten slik vi er vant å se den utfordres mindre i store organisasjoner. Derfor finner vi ofte større innovasjonskraft i yngre og mindre bedrifter. Derfor kobler de store konsernene seg ofte med de flinkeste studentene med fersk kompetanse som ikke har rukket å kopiere vante tankebanker. Noen forblir åpen og søkende hele livet, men faren er stor for at grå hår fører til at man går i ring -selv når man leter etter noe nytt. Vi trenger plakater som sier ”varfor inte tvärt om?” Og vi bør lytte til de unge som har fersk kompetanse, de med lyst til å gjøre Telemark til et bedre sted, og med få mentale skigarder installert.



Provoserende eksempler?
La meg provosere deg med noen tvert om-vinklinger:

• Telemark er ganske samstemt i oppropet om å få på plass et universitet. Hvorfor ikke tvert om? Kanskje skal vi droppe hele ideen, og heller satse utelukkende på å utvikle de enkelte studietilbudene som isolerte, men verdensledende læringsarenaer? Kanskje skulle vi dele opp høyskolen i mange enheter og lete etter forskjellige universiteter som vil pode dem inn som grener på sine trær?

• Mange av oss har vært opptatt av å gjøre Grenland til en storkommune. Kanskje er det på tide å droppe hele ideen og begrepet Grenland til fordel for det godt fungerende merkenavnet Telemark?

• Skal vi bygge ny kirke i Porsgrunn som kopi av den gamle eller noe moderne? Hvorfor ikke tvert om –droppe hele kirkebyggingen og satse pengene på å utvikle den kirken som ligger få meter bortenfor p å vest-siden. I dag er det broforbindelse som reduserer behovet for to, og et slags monument over en nedbrent kirke der østsiden kirke lå ville for mange fungere som et kraftigere uttrykk for viktigheten av å ta vare på det vi mener er viktig.

• Vi ønsker oss motorveier tvers igjennom fylket, og hurtigtog både nordover og sørover. Er vi sikre på at det er lurt? Vil folk komme, eller vil de dra? Vil de bare haste gjennom fylket? Er det sånn at toget til Oslo tar mye tid, eller er det tvert om –at togturen gir deg mye tid?

Sannsynligvis vil du som er konstruktivt engasjert i spørsmålene jeg adresserer kjenne provokasjonen snøre seg i halsen. Den som mener å eie ”sannheten” vil umiddelbart støte feilaktige hypoteser fra seg. Trygge kulturer derimot vil reflektere over dem.



Bakvendtland?
Jeg mener ikke at det er slik at alt blir bedre om vi snur det på hodet. I så fall ville vi befunnet oss i bakvendtland. Innimellom ligger den beste løsningen i en tvert-om vinkling. Men det mest fascinerende er likevel følgende: Når du våger å åpne opp for noe som viser seg å være en feilaktig hypotese, for så å snu den på hodet (”varfor inte tvärt om” enda en gang), kommer du ikke tilbake til utgangspunktet men til en helt ny synsvinkel. Hvis dette stemmer er metoden “varfor inte tvärt om” ikke en pendel, men en spiral-bevegelse. Oppover! Eller kan det være tvert om?