Bårds bobilbekjennelser

Sommeren 2018 var satt av til Lofoten. Vi har aldri vært der før! Det er også første sommeren uten stor båt, derfor passet det bra å teste ut bobil-konseptet. Først begynte vi å lete etter en bil vi kunne leie. Men fire ukers leie er sannsynligvis dyrere enn verditapet, derfor sa kona: "Kan du ikke bare kjøpe en, så selger vi den etter sommeren hvis dette ikke er innertier".

Det hørtes veldig enkelt ut. Og moro, for en som elsker å kjøpe og selge. Selv om bobil kanskje er det minst sexy kjøretøyet jeg kan tenke meg. Det siste er en fordel, for da er det lettere å kjøpe rasjonelt og ikke så emosjonelt. Innrømmer at det var selgern i meg som tok jobben mest alvorlig, ikke kjøpern. Altså hva får man mest igjen for når den skal selges. Vi begynte prosessen mens det fortsatt var vinter, sannsynligvis lettere å prute tenkte jeg, og henvendte meg til ganske så mange private selgere på finn. Overraskende få var med på moroa. Det er bra, for gjorde meg egentlig tryggere på at det ikke er et marked som svinger mye, og det forklarer nok hvorfor finansinstitusjoner er villig til å låne penger på opptil 20 år.

Kjøpsfasen skal nytes! Den har mye Ole Brumm i seg: "Den beste tiden er den rett før du skal spise honning". Den er lærerik, og de aller fleste er mer enn villig til å dele sine erfaringer. På nettet får du mye brukererfaringer. Det norske magasinet "Din Fritid" som før het "Bobil & Caravan" selger gamle nummer til rimelig pris. Jeg kjøpte en liten bunke, og meldte meg på som abonnent. Vi hadde campingvogn da ungene var små, og har hatt båt i alle år siden. Det hjalp oss i å sette opp en liste over minimumskrav:

• Ikke eldre enn 5 år -først og fremst gammel båt som har satt igjen dette prinsippet. Viktigst at motor ikke er eldre, men både båt og campingvogn blir fort en hobby (sa jeg Hobby? utilsiktet ordspill) når pumper og varme og dusjer og dasser blir brukt eller preget av sprukne gummipakninger og kontakter som irrer.
• Ikke mer enn 3.500 kg. Sertifikatene våre begrenser dette, det kan man gjøre noe med, men det største markedet er under denne grensa. I dag skjønner jeg at det er en utfordring å feriepakke en bil med sykler, kajakker, alt utstyr du ønsker for en langtur i all slag vær og likevel komme under denne grensa. Tomme tanker er ikke noen opsjon hvis du skal fricampe. 
• Ikke mer enn 7m. Vi ønsker å kunne tråkle oss inn i trange byrom og lete etter plasser der ingen andre står. På et eller annet tidspunkt så blir størrelsen på vogna en hindring. Jeg vet ikke hvor den går, helst ville jeg hatt en 6m bil, men da ryker andre av kravene våre:
• Dobbeltseng du kan gå inn fra begge kanter. Begge liker den innerste plassen så dårlig at vi har kjøpt båt med dette som et krav og aldri angret.
• Gulvvarme er et must hvis den skal brukes utenfor sommersesongen. Helst ville vi hatt Alde-varme, men satte ikke det som noe absolutt krav. 

Vi hadde små krav til selve bilen, motor, drivlinje og kjøreegenskaper. Det aller meste på det norske markedet er bygget opp på Fiat, og enten godtar man det eller man får veldig redusert marked å velge i. Sannsynligvis er det nok slik førstegangskjøpere som oss tenker. Få forum som snakker om kjøreegenskaper, pussig nok, Det hadde nok vært lurt å testkjøre flere biler før vi kjøpte. Men en del kan forbedres i etterkant for relativt små penger. For eksempel ACS forstilling som vi byttet til etter årets langtur -det er verdt hver krone! God service hos Tilhengerservice i Skien.

Opplevd kvalitetsfølelse er også et moment vi har pleid å legge større vekt på enn i denne anskaffelsen. Vi har hatt campingvogner og båter bygget i Norden. Hobby og Bavaria har aldri vært aktuelt. Kommer vi inn i en bobil fra Kabe føler vi oss fortsatt hjemme, 30 år etter vi hadde en. I bobil-kjøpet vårt ble det mer vektlagt at vi trivdes i bodelen -materialvalg og farger og romfølelse. Jeg kunne vise kona mi bilder fra en Finn-annonse og fikk tommel opp eller ned i løpet av tre sekunder.

Vi endte opp med å kjøpe en demo-modell av Adria Sonic Axess 600SC hos Heistad Bil og Caravan. Fjorårets, ubrukt, men med et svært hyggelig prisavslag siden den hadde vært brukt som utstillingsmodell i hallen. Bilen ble levert med det ekstraustyret vi trodde var nødvendig:

• Ryggekamera og stor spiller med stor skjerm, et must, skulle gjerne hatt et lite kamera ned fra speilet på høyre side så man kunne se det hjørnet når man trer den inn i trange rom
• Ekstra høyttalere, kompakte JL Audio C2 felt inn i sittebenkene. I båt har vi puttet inn ekstra forsterkere og større høyttalere, men der er ikke vekt så viktig. Vi får se...
• Sykkelstativ bakpå. Selv om det er plass til sykler i lasterommet, er det upraktisk å stue rundt dem her, de skal jo også være kjappe og ta ned når du stopper.
• Stige og lastebøyler på taket, først og fremst til kajakker. Om du ikke monterer det umiddelbart, så tenk på det når du monterer sykkelstativet, så ikke det står i veien.
• Solcellepanel på taket og et ekstra gel-batteri. Det er også et must om du skal fricampe. Gelbatterier gir mye effekt og lite vekt, og du kan følge med på tilstand via en app.
• Markise vil du nok også savne om du ikke monterer det. Vi har ikke kjøpt vegger til dette, slik at du kan lage et fortelt, men så var sommeren 2018 spesielt varm og tørr.

Vi savnet lite. Etter første sesong er det kun forbedring av kjøreegenskaper ved å bytte fjærbein foran vi har brukt penger på. Vi forsøkte å få gjort det før vi dro på langtur, men det var for sent å begynne på dette i slutten av juni. Du vil forundres over hvor mye denne utbedringen betyr. Bilen blir stillere, den blir mer presis på styringen, den legger seg ikke over i svinger i samme grad. Bilen virket rett og slett mindre etterpå. Kanskje er det mer å hente på å gjøre tilsvarende oppgradering bak, da får du i tillegg mulighet for en kompressor du kan utligne skjevheter med. Med andre ord nyttig både på veien og når du står stille. 

Konklusjonen etter første sesong: Den er ikke til salgs! Båtferie har kortere sesong, er mer væravhengig, kan ikke brukes til å se alt en måtte ønske seg av turmål, og en ting til: I båten har det aldri vært fritt for friksjon når vi eksempelvis skal legge til i trange havner i vind og vær. I bobilen har det ikke vært et eneste tilløp! Bare harmoni! Hva er ikke det verdt?

Bobilen klarer ikke å vekke min lidenskap for alt som durer og går rundt. Den er først og fremst et godt verktøy for opplevelser. Derfor skal min første, og kanskje eneste bobil-blogg selvsagt inneholde reiseskildringen fra årets Lofoten-tur, slik den ble beskrevet underveis til venner på Facebook:

-------------------------------------------------

Bårds Bobil-Bekjennelser #1:

Vi planla Lofoten i år. Solgte båten ifjor. Kjøpte bobil i vår. Overrasket over hvor mye bobil du får for en halv båt -for sameie på kjøl er egentlig mer godt nok, kanskje også for bobil, vi får se.

Turen begynte på mandag, via Haukelid, Hardanger, første overnatting helt spontant i Kinsarvik fordi sola var lav og fjorden vakker og vi var sultne. Helt topp!

Videre over Vikafjellet, rota litt i et veivalg og havna over Sognefjellet i stedet for Gaularfjellet. Det får bli neste gang. Ruta vi tok var så vakker at vi ikke angrer noe. Over 1440 moh i 20 graders varme.

Ruta er trang. Mye av kjøringen krever at du stopper for å møte biler, i alle fall andre breiale. Det gjør det langsommere og til en litt krevende konsentrasjonsøvelse. Men jo smalere jo mer skånsomt kjører passerende. Bortsett fra trailere da.

Som nybegynner i bobil er det litt rart å hilse så mye. På andre bobiler. Bortsett fra når det er så trangt at vi alle konser på kjøringa.

Å kunne stoppe hvorsomhelst og spasere, spise, sove eller hva du måtte ønske er genialt!

Natt nr 3 i Trondheim. Å ligge på bobilplasser i byen føles dekadent. Asfalt. Bortgjemt. Men det veies opp av å ta ned sykkel og innta vakre Trondheim i sommersol. Bakklandet var nytt for meg, kjent for Merete.

Imorgen drar vi videre mot Lofoten. Indre eller ytre vei? Det bestemmer vi imorgen. The beauty of bobillivet.

At datter og familie har vært en uke på tur med bilen før oss er en tilleggsglede. #Delingsøkonomi.

Og jeg innrømmer at jeg har en trailersjåfør i magen som koser seg underveis.

Bårds bobilbekjennelser #2

To fantastiske dager siden vi forlot Trondheim! Takk for gode råd om veivalg! Vi valgte ytre vei, heldigvis, fra Namsos og til Sandnessjøen. Deretter transportetappe på E6. Ankom Brønnøysund i 18-tida igår. Rootsfestivalen gjorde byen full. Og mange folk også sikkert, men vi kjørte gjennom sentrum på måfå og fant idyllen i vannkanten jeg så for meg i fantasien. Skeptisk dame ved siden av meg, som motvillig innrømme

t at dette var innertier. Og flaks. De naive har mest flaks...

Det har skjedd noe med været siden mine barndoms turer til Vega. Vi satt i korterma ute og spiste. Maten var like bra, kveite, antakeligvis kortreist.

Rootsfestivalen har god musikk på programmet: Vi fikk Bob Geldoff og Boomtown Rats' "I don't like Mondays" m.fl. med fullt trøkk uten fastivalpass -ved gjerdet. Sovna til Gåte og Hellbillies.

Idag foreslo jeg frokost på første ferje, videre oppover Helgelandsruta. Økt sjanse for å rekke frem til Bodø og kanskje også ferja til Lofoten. Merete er spontan nok når hun får analysert forslaget i 30 sek.

Ferje nr 2 til Tjøtta var den vakreste båtturen jeg kan huske! Helt stille. Hegre. Syv Søstre.

Turen videre verdt omveien mange ganger! Men Saltfjellet var også flott. Spise ute i 20 grader. Suppa var tiltenkt første kvelden på turen, men hittil utsatt pga bare gode spisesteder rett ved leirplassen. Over fjellet var det flere bobiler enn personbiler. Gamle fordommer om bobilsinker i trafikken er truet. Kanskje fordi jeg er en av dem? Noen av veteranene ser ut til å ville vise at deres 9-meter er raskere enn min 7-meter...

1800 km så langt. Bare godstemning i bilen. Da er sjåføren ennå mer fornøyd med reisefølget enn med bil eller trasé. Enda så bra det er.

Nå er vi ombord på ferja til Moskenes i Lofoten. Vi rakk den! Mer enn Kr 3000 i ferjebilletter idag. Det er det verdt. Bryter opp kjøringa med andre inntrykk, omtrent som slusene når du kjører båt opp Telemarkskanalen.

"Veldig spent på om Lofoten kan overgå dette" var Meretes kommentar underveis idag. Snart vet vi.

Bårds bobil-bekjennelser #3

Snart to døgn i Lofoten. Ankom i 22-tiden, grått men en lyskjegle ned fra oven som traff Moskenes midt i øyet. Vi kjørte sørover mot Å, og tråkla oss innimellom noen hus til en parkeringsplass med fri sikt til havet. Så vakkert at det ikke går an å skalke alle glugger. Ikke blir det mørkt heller så hver gang du slår opp øynene i løpet av natta er molo og havet rett forut.

Rett bortafor står dusinvis med bobiler oppi hverandre uten utsikt. Joda, Lofoten er full av sånne som oss, men cluet er å ikke se på seg selv som en av mengden. "Bare død fisk følger strømmen".

Å er sydligste punktet og endestasjon med vanvittig mye folk. Se og kjør videre.

Og vi kjørte 4 minutter til venner som har hus og tilfeldigvis var her. Hans Jørgen og Grete har bodd her et par år tidligere og er integrert i lokalsamfunnet; "Du må bare gi noe først". Det lukta vafler da vi kom. Servert uten egg og ansjos -så integrert er de ikke -det husker jeg fra barndomsturer nordpå...

Vi valgte en campingplass neste natt, rett ved hvite strender og myke gåruter. Fredvang. Tanken var å koble til strøm, men det gadd vi ikke. Da måtte vi ha ligget for tett på folk, og vi har da solcelle og alt vi trenger. Planlagt for frihet.
Men da vi skulle dra skjønte jeg at startbatteriet ikke lades AC solcellene, for jeg hadde glemt tenninga på en liten stund... årnær seg det også, med lånte kabler som kobler forbruksbatteri til startbatteriet. Greit å lære, nå har vi kabler sjæl...

Duskegn idag. Kjørte til Henningsvær, fiskesuppe til terningkast 6. Så videre i retning Svolvær. Skal treffe folk imorra!

Fin plass langs vannet, sjøsatte kajakken og koste meg en liten tur mens Merete rusla og så på spekkhoggere.

Og Lofoten er flott også i gråvær! Hører med. 14 m/s fra sida over luftige broer tydeliggjør at bobil er som et seil...

Bårds bobil-bekjennelser #4

Lofoten og Vesterålen i bulls eye sommervær. Hvor skal jeg begynne? Kanskje med at det regner akkurat nå, det er 14 grader og den berettigede misunnelsen er levelig for de fleste. Gårsdagen var utrolig. Varmeste siden de begynte målingene i Bodø.

Mandag dro vi til datter Jenny og Sebastian i Bø i Vesterålen. Sebastian er født her oppe. Møtte hans pappa, Frank, for første gang. Som tok oss med til alle hans "smultron steller". Og en fargerik historieforteller. Med hans selvfiska kveite på grillen inn i midtnattsol! Vanskelig å tenke at en dag kan by på mer, men det gjorde den. Et frieri!! 💑 (liker at begge min døtre har så veloppdragne menn at de spør om pappans godkjenning før de frir! Det kom overraskende, men lett å svare på. Inderlig velkommen, Seb).

Med romantisk rus og mange gode råd om hva vi bør få med oss på retur dro vi tilbake til Lofoten. Blikkstille vann ropte på kajakktur. Vi fant en liten lomme til bilen på Årsteinen med utsikt til holmer og skjær, sjøsatte båtene i et eldorado for kajakk. Så klart vann at kilo stor fisk rett under båten ga følelsen av å padle i et akvarium. På Risvær er det restaurant, og jeg hadde padla innom og spurt om de kunne hente oss i båt på bobil-campen vår til kvelden. Hvalbiff har aldri vært min favoritt (kun du Christer som har lurt meg) og er det fortsatt ikke. Sitte på brygga og tro sola snart vil gå ned bak fjellene men aldri kom så langt. Rusle på øya uten veier, blant multer og fjellvann.

Igår kjørte vi videre til Svolvær (ikke vår by). Til Kabelvåg (kunne vært, men mangla koselig nok plass å stå for natta -ja vi er bortskjemt og vil gjerne være det litt til). Vi valgte en campingplassen rett utenfor Kabelvåg med sjøvann en meter fra bilen. Eller 50 meter i fjæra. Jeg fikk en tur opp i heia, varmt og vakkert på dagen med varmerekord!

Idag leter vi etter en ny camp som egnet seg for en tur i terrenget med sykkel. Eller på beina. Eller... uansett blir det flott. Vi er i Lofoten!

Bårds bobilbekjennelser #5

Torsdag kjørte vi fra Kabelvåg til Ballstad. Første forsøk på camp lukta for mye fisk. Neste litt for inneklemt. Tredje for nær noen som hadde markert revir ved å sette igjen bord og stoler men forlatt plassen (viste seg å være "kongen på campingplassene med en flunka ny schwær bil til 2.2MNOK -Merete redda meg fra å provosere dem, for jeg ville ikke ha tatt hensyn til det forsøket -prøv det i båtverden). Fjerde ble aldeles knallbra med nesa rett ut mot havet, og vakre rorbuer rundt på alle sider, og en fjelltopp rett bak som venta på å bli "bergtatt". Flott tur, men gudforby feilskjær på stien. Ser du på utsikten istedet for trinna dine kan dette ha blitt det siste synet du nøt... og likevel blir du møtt av en velkomstkomite på toppen som sier bæ. Og havørn sirklende over. Kanskje sauesugen.

Merete og jeg gikk en flatere tur, sammen, dagen etter.

Restauranten i Kremmervika var rorbu-idyll på sitt beste. Men østblokk-drivere med litt andre syn på service. Det blir underholdning av det, følte meg på Faulty Tower, og det er jo morsomt! Og fisken var god, kokken hadde minst en lo-fot.

Neste natt dro vi tilbake til samme plassen vi lå på for en uke siden. Da hadde vi passert så mange overfylte plasser at det var greit å ta en reprise.

De siste to dagene har vi vært innom to typiske turist-magneter:

Glasshytta Vikten -idyllisk sted, finurlig nesten humoristisk arkitektur på cafeen, og live produksjon av vakre gjenstander.

Smeden i Sund. Det aller morsomste her var motormuseet! 10-talls båtmotorer og flere av dem ble startet opp. Skjønner du poenget må du nyte lyden på en av videoene. En 1-sylindra semi-diesel med 20 liters sylindervolum som slår mindre enn ett slag i sekunder er motorfrelstes svar på mindfullness.

Obligatorisk fiskeburger i Sakrisøy på veg til ferga. Vanlig veddemål da vi så fergekøen: Jeg får et kyss på kinnet hvis vi kommer med. Hun hvis vi må stå over. Det holdt hardt, men liker at livet belønner optimistene dobbelt. Det finns morsommere ting enn å stå 3 timer i fergekø, men når køen er på Lofoten er jeg ikke helt sikker. Det er jo alltids en fjelltopp rett ved!

Nå er Lofoten over for denne gang. Første, men garantert ikke siste. Inshalla.

(de fineste bildene fra Lofoten er selvsagt de uten bobil på, men dette er tross alt en bobil-bloggpost)

Neppe "Nei til Nesset"

PD 15. mars 2017

PD skriver 14. mars om deponisaka. All ære til avisa som utrettelig taler der andre tier, både om deponi for farlig avfall og andre lokale saker. Men denne gang ble fremstillingen pussig. Nyheten om Orkidé Nordmøre regionråd som sier «Nei til deponi i Nesset» burde kanskje fortalt leserne om relevansen: Kommunene som er med i dette samarbeidet ligger så langt unna at det tilsvarer en protest fra Kongsbergregionen for et deponi i Brevik. Mens vertskommunen til deponiet og nærmeste naboer, Romsdal Regionråd med 8 kommuner, går samlet inn for etableringen.

Bakgrunnen for lokal støtte til Nesset er at dette deponiet skal bygges etter beste kunnskap om skreddersydde fjellhaller, langt fra bo- og oppvekstmiljø, ikke bruk av gruveganger som lekker og prosessanlegg som nærmeste nabo til hjem, skole og barnehage.

PD 14. mars 2017

Bård Hoksrud får også spalteplass i samme sak med sin kritikk av Porsgrunn kommune som ikke burde sagt nei til konsekvensutredning. Bård har et forklaringsproblem: 27. januar i år skrev Bård Hoksrud og en samlet Telemarksbenk et brev til statsråd Vidar Helgesen «Vi håper statsråden forstår at vi som folkevalgte fra Telemark opplever det som krevende at det i denne saka er stor lokalpolitisk motstand mot etablering av giftavfallsdeponi i Brevik i Porsgrunn kommune». Retorisk stiller han et godt spørsmål: Vil Klima- og miljødepartementet velge folk i Brevik eller kostnader til næringslivet? (NRK 31. januar 2017). To uker senere forteller han sine potensielle velgere noe helt annet i årsmøtet i Telemark Frp. «Men flertallet på årsmøtet, med blant annet stortingsrepresentant Bård Hoksrud i spissen, ville ikke si nei til deponi nå, de ønsket å vente på en kommende konsekvensutredning» (TA 13. februar 2017). Det er sikkert krevende å balansere hensyn til et samlet nei fra 7 kommuner i regionen med å være i posisjon i et regjeringssamarbeid som kjører over demokratiet. Ennå mer krevende vil det bli å forklare begrunnelsen i det som oppleves som ja og nei på samme tid.
Bård forsøker, blant annet med å si "Porsgrunn bystyre burde ha lagt føringer i et vedtak om hva som skal med i en konsekvensutredning. I stedet overlates det nå til NOAH å legge alle premissene.» (PD 14. mars 2017). Hva er det egentlig han sier her? Jeg håper inderlig ikke det er hva det høres ut som.

Vi har samme mål, Bård Hoksrud og jeg: «Hoksrud var klar på at han stiller seg bak motstanden om at deponiet skal legges til Brevik» leser vi i samme artikkel. Saka har potensiale til å bli en seier for både Nesset og Brevik. Og politikere som står tydelig og modig!

Raushet et steinkast unna

Jeg, @innobaard, har akkurat twitret: “Gled dere alle unge! Mange spennende jobber ledig nå når alle vi med posisjoner som gjorde noe dumt for 8 år siden trekker oss #Rogergate “

Bakgrunnen er statssekretær Roger Ingebretsen som trekker seg fra alle verv etter at en 8 år gammel historie kommer for dagen. Historien har kanskje en moralsk slagside, men ikke juridisk. Det er trist når en flink mann ikke bare legger seg flat men trekker seg ut pga kritikk som er uttalt eller kommer til å bli uttalt. Sannsynligvis har han fått velmente råd basert på hva som tjener partiet best. I så fall beveger vi oss i trange rom.

• Synes du de politiske rommene begynner å bli for trange?
• Synes du det offentlige rommet er trangt?

Da inviteres du inn i kirkens rom hvor hovedpersoner i lignende historier blir møtt med plakaten “den som er uten synd kast den første sten”.

Kjenner du deg ikke igjen? Tenker du at fordømmelsen i kirken er mer synlig enn plakaten? Det er i så fall ikke kirkens skyld. Det skyldes at kirken er full av sånne som oss, som har gått inn i dette rausere rommet med den fine plakaten på utsiden, men som fortsatt ikke har klart å legge bort lysten til å kaste stein.

Norge er bygget på et verdigrunnlag dypt forankret i kristentroens idealer om å elske sin neste som seg selv, at alle er like mye verd, at tilgivelsen uansett er romsligere enn overtrampene. Mangel på raushet i møte med overtramperne blir stadig mer synlige i mediebildet. Bør vi vurdere å hente frem de gode plakatene vi har ryddet inn bakerst i arkivet i vår iver etter å bygge landet på nye verdier? Blir vi ikke stadig mer dobbeltmoralske? Forsøker vi å klippe bort alle pekefingre som forsøker å peke på en bedre vei, men henter frem knyttneven straks noen tråkker utenfor?

Har steinkasterne, eller moralistene om du vil, flyttet seg fra innsiden av kirken til utsiden? Den offentlige vedtatte moralforståelse blir en så trang definisjon at stadig flere faller på utsiden, både til høyre og venstre. Disse skal vrakes eller hankes inn i det trange rommet. #Rogergate viser eksempel på de som vrakes. De som hankes inn er eksempelvis yrkesgrupper som sier at de av samvittighetsgrunner reserverer seg. Disse skal inn i den politisk vedtatte korrekte samvittighet. Er ikke dette overgrep like mye som historiens overivrige moralske voktere? Norge blir ikke et godt sted uten raushet. Raushet på den ene siden for folk som har andre oppfatninger av rett og galt enn den stadig trangere flertalls-definisjonen. Like mye som vi trenger raushet for alle som har tråkket ut i det de fleste, og de selv, mener er galt -og angrer. Sånne skal vi klappe for, ikke klappe til! Heia alle som identifiserer seg med #Rogergate!

De heldige få som ikke trenger å møte seg selv med raushet fordi de alltid har oppholdt seg trygt på innsiden av det trange moralske rommet, bør uansett ikke kaste stein!

Telemark Tours 2012

Igår satt jeg 8 og en halv time på sykkelsetet og opplevde Telemark på sitt beste, sammen med nesten 1000 andre syklister. Min første Telemark Tours ga mersmak! Dagen etter kjens det som om man har  fått en tarmskylling med en intravenøs dose av endorfiner... Anbefales!

(link til Runkeeper-måling av turen)


Fredag kveld kl 22 ringte jeg rittleder Eilif Bergan. Påmeldingsinfo ble sendt på epost like etter. Og lørdag morgen satt jeg med startnummer 696 på ryggen og gledet meg til en 25mils tur. Dansken ved siden av meg i startfeltet fortalte han hadde syklet denne 18 ganger -"Det er alltid godt vær". Han skremte meg litt med informasjonen om at vi skulle klatre 3000 høydemeter. Men hans bestetid på litt under 9 timer ble mitt mål å slå (jeg hadde sagt til kona at jeg håpte på litt under 10). Startnummer og stemningen gjør sånt med noen av oss...

Farta i starten var grei. Han på første pulja en stund, til jeg skjønte de kom til å kjøre for fort. Venta på neste pulje som passa meg bedre. Helt til vi passerte Sputnik. Jeg tror ikke det var tanken på ham som fikk hjertet til å banke fortere -men i stigningene opp mot Gautefall sa pulsklokka over 170 -og det er mer enn et hint på at jeg burde roe meg ned skal det holde helt rundt. Jeg lot feltet gå, så ikke en syklist verken foran eller bak -begynte å synge salme 121: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene -hvor skal min hjelp komme fra..." "Han lar ikke min fot vakle...". Den passa fint. På toppen tok jeg igjen en del av "mine", -jeg hadde camel back, alle andre syklet bare med flasker og mangeg måtte derfor innom og fylle heldigvis. Sammen fikk vi jaget neste gruppe, og igjen var vi en stor gjeng som begynte å jage i et godt tempo. Moro! Og nedover bakkene går sykkelen min fortest av alle. Enten er det vekta mi som bidrar, eller så er ikke sykkelen så håpløs som broren min påstår. Jeg ser jo at jeg har den billigste -betalte 11.000 for den pent brukt for noen år siden -men det jeg ikke fikk til igår kan jeg ikke skylde på sykkelen for. Langs med Nisser fikk vi form på ei rulle -som kjørte så fort at jeg fikk kramper før Vrådal og la meg bak i ryggsekken. Det føles aldri bra -man har jo lyst til å bidra aktivt...

Opp stigningen etter Vrådal var jeg igjen helt bak -men en ukes trening i serpentinsvinger på Mallorca ga meg et forsprang på hele feltet når vi begynte på stigningene til  Brunkeberg -"bakken i Telemark Tours" som de andre kalte den. Lengst og brattest på hele turen. Jeg holdt på å gå med i et fall i starten -feltet tok igjen en del av "turfolket" som startet et par timer tidligere -og han som ropte "hold høyre" skremte en syklist så det ble et sammenstøt og flere tippet ut av asfalten og ned i grøfta.
Igjen måtte jeg la feltet gå i stigningene -men ble tatt igjen av en hyggelig kar fra Asker som sa at det snart kom et felt jeg kunne henge meg på. Han piska på gjengen sin opp mot toppen -"Lettkledde damer og cola på toppen" skulle få dem til å gi på litt ekstra. Kunne tenkt meg en cola selv jeg etter all sportsdrikken som blir mer og mer kvalmende...

Fra Brunkeberg er det en mil med utforkjøring. Jeg hadde igjen noen å sykle sammen med -og dette kunne jo vært en liten hvilestund etter siste bakke. Men gjengen kjørte så hardt nedover at jeg igjen fikk kramper og kom sist inn til matstasjon i Seljord. Men tomatsuppa og store saftige appelsinbåter ga nytt liv. Ut fra Seljord var det ikke lenge jeg holdt følge med gruppa -lot dem gå, prøvde meg sammen med noen som kjørte litt for mye i rykk og napp til at jeg innså at det nok ble solosykling herfra og inn. Helt greit, for klokka indikerte at jeg ville komme inn godt innenfor målsettingen. Vanligvis pleier jeg å ligge på midten og nedover på resultatlistene, men dette holdt til øverste tredjedelen.

Arrangementet er helt topp. Godt merket, og naturen er flott! "Bonderomantisk" sa en av de jeg syklet med som kom tilbake hvert år. Det betyr vel at vi kan vise frem et fylke som virker autentisk. Den vakreste overraskelsen var området rundt Lunde i Nome. Syklingen langsmed kanalen er flott!

En av de jeg snakket med deltok for 28. gang. På rad! Hadde ikke misset en tur. Og selv om han var en godt voksen kar nå, ble tydeligvis hans slutt-tider bare bedre og bedre. Sykling er en sport hvor det er greit å få grå hår. Selv ble jeg litt sur da jeg så at jeg havnet i "50-54 år". Jeg er jo tross alt bare 49 noen dager til og håpte dette skulle få være siste gangen i den gruppa...

De frivillige du møter gjør hva de kan for å hjelpe deg, og på Ulefoss hadde de en kakebuffé som imponerte! Hadde jeg kommet dit idag hadde det fristet mer tror jeg, for 200km i beina øker ikke kake-apetitten min... Men jeg har absolutt lyst til å sykle Systemkjøkken Telemark Tours en gang til! Takk til arrangøren og dugnadsgjengen!