Til mine «unfollowere»: Jeg aksepterer din reservasjonsrett!

I helgen la jeg ut en twitter-lenke til  en artikkel i Aftenposten om legers reservasjonsrett. En klok betraktning skrevet av Siri Fuglem Berg.

Flere likte dette så dårlig at de valgte å tykke på «unfollow»-knappen. Jeg vet ikke hvem de er, og får ikke takket for følge på annet vis. Men jeg støtter deres bruk av reservasjonsretten –de vil tydeligvis spare seg for noe de liker dårlig. Er det flere som ønsker å skjerme seg aksepterer jeg bruken av den reservasjonsretten som ligger i å trykke på unfollow-knappen. Og er du i tvil om hva jeg står for, så mener jeg altså at samvittighet er viktigere enn  jus. At legers viktigste oppgave er å redde liv. At samfunnets viktigste oppgave er å passe på de aller svakeste. At toleranse også handler om å gi plass til andres meninger, selv om du er fundamentalt uenig.

For et par år siden stormet det rundt en lege i Telemark som satte i gang debatten om legers reservasjonsrett. Mens saken fylte trykte og digitale medier, ringte jeg legen for å gjøre meg opp en oppfatning om han var en fundamentalist eller en humanist. Fyren var overraskende nyansert i sitt syn i forhold til det bildet som verserte i avisene. Han hindret ingen i å få utført det de hadde lovmessig rett til, men ønsket ikke selv å være en aktiv part i å fjerne «organismer» hvor det var dannet et nytt genmateriale, hans definisjon av at det var dannet et nytt liv. Man må ikke være filosof eller prest for å følge hans definisjon. Hadde han vært en fundamentalist ville han vel aktivt forsøkt å stoppe andre? Jeg mener han er en helstøpt humanist med sitt konsekvente forsvar for livet.

Det som likevel forundret meg mest var hans svar på mitt spørsmål om hvor mange som hadde ringt ham for å få greie på hva han egentlig sto for: «Ingen! Du er førstemann.» Det var noen journalister som hadde ringt med sine inkvisitoriske vinklinger, men alle de som uttalte seg med skråsikkerhet om hva som er rett og galt i et vanskelig etisk spørsmål, dømte denne legen uten å ha vist noen form for interesse for hvor hans samvittighet satte grenser. Ei heller begrunnelsen for disse grensene. I mine øyne er refleksjonene minst like interessante som konklusjonene når vi jobber med etiske dilemmaer. Med liten interesse for legens begrunnelser lurer jeg på om fundamentalistene idag befinner seg på den andre siden i denne debatten, de som mener å ha definisjonsmakten i samfunnets svar på etiske spørsmål...? 

Leger som følger sin samvittighet er ikke et problem for Norge. Leger, og alle andre yrkesgrupper, med svært fleksibel samvittighet er mer problematisk, og ennå større problem er leger som har en klar indre stemme på hva som er rett og galt men likevel følger flertallets definisjon når den indre stemmen og flertallet er motstridende.

I min jobb er det ikke utenkelig at jeg blir utsatt for det samme dilemmaet. Helt sikkert er det at jeg kommer til å tre ut av saksbehandlingen om vi har en søknad med et mål om å stoppe et hjerte som slår. Det er ikke bare i livets første fase dette er aktuelt, like mye midt i livet som ved slutten. Har innovatøren likevel  et mål som er i overensstemmelse med norsk lov vil jeg følge min samvittighet og la andre overta både vurderinger og konklusjoner. Så håper jeg at det ikke betyr at jeg får beskjed om å trykke på «Unfollow»-knappen og må avslutte mitt arbeidsforhold. Jeg blir neppe fattigere av det, men Norge blir fattigere av en slik måte å la samvittighet overstyres av flertallets beslutninger.

De fire T'er

Aftenposten har nettopp laget reportasjer om det kreative Norge, hvor Telemark ikke kommer spesielt smigrende ut. Min første twittermelding etter å ha lest fornuftige ytringer fra @KnutOlavAmas om satsing på de 5-6 største regionene i landet, handlet om en kraftsamling i Telemark: En storkommune av Skien og Porsgrunn (som allerede er en geografisk enhet) ville plassert den fusjonerte enheten på topp 5.

PD har idag et intervju med meg som jeg har sans for -bortsett fra overskriften som jo høres mer ut som en bortforklaring. Det var det motsatte jeg ønsket: Hvordan kan vi bruke Richard Florida og Irene Tigalis forskning til å bli bedre.

Artikkelen leser du her.

Det artikkelen ikke fanger opp bør også nevnes:

Florida bygger på en definisjon av kreativitet som passer dårlig for Norge: Inndelingen i kreative yrker sier ingenting om kreativitet. Det finnes konforme arkitekter og det finnes kreative industriarbeidere. Det vi kaller den norske modellen handler om den flate organisasjonen hvor alle bidrar. Min egen erfaring fra tiden i Hydro har lært meg at en gjødselfabrikk med 400 ansatte har 400 kreative hoder som bidrar til ideer og forbedringsarbeid. Hierarkiske bedriftskulturer som overlater utviklingen til de med tittel og posisjon har kanskje bare 5 blant 400 hoder som bidrar til innovasjonen. Disse nyansene fanger ikke Florida opp, og det gir oss følgende glade paradoks: Norge, og Telemark, scorer dårlig på mange innovasjonsindekser, men det er her vi produserer verdens reneste og mest effektive sement, fullgjødsel, mangan osv. Og bedriftene rundt disse industrienhetene lager verdens mest avanserte styringssystemer for vindmøller, sykehus, forlag osv.

Flordia snakker om Talent, Teknologi og Toleranse. Den fjerede T'en? Telemark!