NOAH og Bellona i manesjen i Finansavisens artikkel "Giftsirkus"

Av: Thor Kamfjord og Bård Stranheim

NOAH og Bellona i manesjen i Finansavisens artikkel «Giftsirkus»

Finansavisen har 9. Mars 2019 en grundig dekning av deponisaka: Hvor og hvem skal få samfunnets tillit og politikernes adgang til en gullgruve. Gruvene i Brevik mot nybygde fjellhaller i Raudsand, Nesset kommune. Gjelstens NOAH eller Veidekke, Stena og Bergmesteren i Raudsand.

Det skitne spillet

For første gang har en journalist tatt tak i rivaliseringen mellom to industribyggere:

●      Telefoner og trusler fra NOAH og Bellona blir delvis bekreftet. Vi er mange som har opplevd dette og vet mye om manges svært ubehagelige opplevelser.

●      Forsøk på å spre falske rykter om fjellet i Raudsand blir tilbakevist av Veidekke.

●      Påstander om rivalens skamplettede rulleblad fra Gjelstens side blir tilbakevist i en egen sak om initiativtakeren i Raudsand.

Veidekkes juridiske direktør sier det treffende: “Vi har faktisk ikke opplevd maken”.

Virkeligheten er ennå verre. I et møte med Frederic Hauge i 2018 forteller han oss at han skal få ledelsen i Veidekke til å gå. Han sa at han mente det virkelig. Hans egenopplevde makt til påvirkning gjennom eiere og styret i både Veidekke og Heidelberg gir oss assosiasjoner fra den motsatte enden av den ryddige norske kulturen vi tror landet vårt er bygget på. “Vi bestemmer ganske mye. Vi har ganske stor innflytelse. Det pleier å bli som vi sier” forteller Hauge oss med armene i kors.

Teknologi eller deponi

Det er noen elementer vi savner som er vesentlig for ministeren og hans rådgivere:

●      I valget mellom deponi (NOAHs løsning) eller teknologi (Stena Recyclings løsning) kan leseren få inntrykk av at valget står mellom en svært utprøvd løsning mot en helt ny løsning. Sannheten er at NOAHs metode aldri har vært i bruk i lukkede gruver, kun i dagbrudd. Stena Recycling har testet sin HaloSep-teknologi på ulike flyveasker og industrisyrer. Kronos’ syre er også testet og fungerer i rense- og gjenvinningsprosessen. Vi gleder oss over at fullskala HaloSep er klart for implementering på Danmarks største avfallsforbrenningsanlegg og installeres nå i år. Vestforbrænding sier at de regner med billigere håndtering når det er utbygd enn som idag hvor de sender sin flyveaske til NOAH. Og, det beste av alt, restavfallet blir ikke lenger klassifisert som farlig avfall og Danmark kan håndtere restproduktene selv.
Skal vi gi NOAH vår tillit med sitt utgangspunkt “akseptabel risiko” med en metode fra 90-tallet og som fremdeles ikke brukes noe annet sted i verden? Eller skal vi tro rivalens patenterte teknologiske konsept, der også den danske Miljøstyrelsen har bidratt til utvikling?

●      Finansavisen har naturlig nok begrenset sin skrivelyst på mange områder. Det internasjonale bildet er ikke omtalt, og leseren kan få inntrykk av at NOAHs rival er en ensom innovatør som forsøker å løse et globalt problem. Sveits har gjort dette så lenge at de har valgt å lovfeste rensing og resirkulering av 100%  av sine avfallsanlegg i 2021. Det finnes over 2000 forbrenningsanlegg i Europa, og skulle disse valgt NOAHs metode ville det ikke finnes “Breviksgruver” eller hull i bakken nok. Løsningen er kort og godt ikke bærekraftig. Raudsand derimot vil bygge fjellhaller slik vi bygger trygge lagre for olje og gass. Da blir plutselig spørsmålet: Når alt vi kan er renset og resirkulert, finner vi nok uberørt fjell i Norge til å lagre restfraksjoner? Utvilsomt!

●      Finansavisen snakker heller ikke om norske teknologier som er i utvikling. Norge er i verdensklasse i å gjøre industrien grønn. Forbrenningsanlegget på Haraldrud i Oslo skal ha norsk teknologi for rensing og resirkulering oppe å gå i 2021, hvor verdifulle metaller forblir i kretsløpet, salter gjenbrukes og dioksiner er fjernet. De fleste store norske forbrenningsanleggene har intensjonsavtale med OIW Process. Vi gleder oss over at Klima- og miljøministeren offisielt åpnet pilotanleggettil OIW Process i oktober 2018, men undrer oss fremdeles over at Miljødirektoratet avslo å møte disse i desember 2015 når resultatene viste at denne teknologien kan løse floka. Vi vet at NOAH ikke har noe samarbeid med denne bedriften, og du kan spørre deg selv om hvorfor. I møte med NOAHs ledelse da denne kampen startet sier de “det er vi som skal ha funnet løsningen den dagen vi lykkes med å finne teknologi som kan erstatte dagens metode”. Den gangen trodde vi det var en offensiv satsning på innovasjon. I dag tror vi det handler om å ha kontroll på en lønnsom forretningsmodell. Det er flere grunner til at vi hevder dette, og den mest offentlige er måten Gjelsten har spredd usannheter om konkurrerende teknologier, på samme vis som usannheter om det påstått sure fjellet på Raudsand. En usannhet blir ikke sann selv om Bellona eller Miljødirektoratet gjentar Gjelstens påstander. Vi foretrekker fakta.

Jokeren som datt ut

Finansavisen nevner heller ikke blokkeringen av NOAHs adgang til gruvene i Brevik: Norcem har satt en stopper gjennom sin erklæring om å fortsette sin utvinning av kalkstein i uoverskuelig fremtid. De har konsesjon frem til 2040. Det er ikke aktuelt med samdrift.  Dette går soleklart frem av Norcems høringssvar til departementet på NOAHs konsekvensutredning, og har blir gjentatt flere ganger fra Heidelbergs ledelse i nasjonale media. Dette er også underbygget i COWIs rapport til direktoratet i 2016: “Ikke aktuelt å fortsette gruvedrift hvis det skal deponeres der». Vi konstaterer at næringsministeren i et intervju med Varden 08.03.19 sier “Det er blitt en vanskeligere sak fordi Norcem sier de vil drive gruvene videre og har konsesjon til det”. Kanskje er han feilsitert, for virkeligheten er vel at det har blitt veldig mye enklere. Før var det to alternativer til storvolum deponi, nå er det bare ett. Det har blitt vanskeligere å etablere deponi i Norcems gruver. Det har blitt umulig.

Hvem vil du tro på?

Du kan velge å tro på NOAH og Bellona som sier det ikke finnes tilgjengelige alternativer til statlig ekspropriasjon av gruvene i Brevik og nok en generasjon med å lagre giftig avfall i et hull i bakken. Eller du kan velge å tro på Stena Recycling, OIW Process, Ragn-Sells, Renova og andre som har patenterte teknologier. Miljøstyrelsen i Danmark mot Miljødirektoratet i Norge. Den ene sier at vi kan, den andre sier at det ikke går an.
Du kan også velge mellom å tro på NGU, statens egne eksperter på geologi, som sier at fjellet i Raudsand er godt egnet. Eller du kan tro på Miljødirektoratet som sier at sprekkene i gruvene i Brevik er “selvreparerende”. Forøvrig en betegnelse som er funnet på av NOAH.

Internasjonale forpliktelser

NOAH peker i artikkelen på våre forpliktelser til å ta imot avfall fra utlandet. Her misbrukes fakta! Basel-konvensjonen gir forpliktelse om å finne løsninger som unngår at farlig avfall sendes til mindre utviklede land som tidligere er brukt som dumpingplass. Videre er Basel-konvensjonen ytterligere konkretisert og forankret gjennom den nordiske ministererklæringen av mars 1994 hvor landene forplikter seg til minimering av farlig avfall. Hvor blir det av det nordiske samarbeidet om minimering? 

Nærstående-korrupsjon?

Det er tyve år siden Bellonas Frederic Hauge, lederen i Norsk Industri Stein Lier-Hansen som den gang var statssekretær, sammen med NOAH pekte på gruvene i Brevik som lokalisering når Langøya blir full. I ro og mak, eller i heseblesende pengegalopp har NOAH importert farlig avfall fra hele Europa. Mest fra våre naboland, men også avfall fra Italia, Israel, Hellas. “Ingenting er for giftig for oss” skryter NOAHs leder i et intervju i Vi Menn(!) i 2008. Karslig skal der være. En stund var Norcem en samarbeidspartner i denne planen. Det er de ikke lenger, og NOAH må vinne kampen med sine gamle venner i Bellona, Norsk Industri og Miljødirektoratet. Mennesker med makt, men med så lang historie og så klart uttalte målsettinger om å erobre gruvene uavhengig av ny fakta og innovasjon at det er all grunn til å sitere Eva Joly “Alt for nære koblinger”. Vi mener dette er en sak med potensiale for SKUP-prisen med journalistisk graving om nærstående-korrupsjon.

At Olaf Brastad, tidligere ordfører i Holmestrand, går over i rollen som konsulent i Bellona, med finansiering fra NOAH er et eksempel på bindingene. Ikke så ofte en tidligere ordfører plutselig blir ekspert på farlig avfall og industriprosesser, men i NOAH-land har visst alt gått an.

Bellonas uryddige oppførsel møtes med dette fra NOAHs direktør Carl Hartmann: ”Det betyr ikke at vi er ansvarlig for det Bellona foretar seg.“ Sorry Hartmann, men verdiene deres konsulenter viser frem, blir en del av deres brand, sånn er naturlovene i merkevarebygging. Bellona jobber for betaling for at NOAH skal nå sine mål. Da blir det pussig å fraskrive seg alt ansvar for Bellonas handlinger i deponisaken.

Crisis? What crisis?

Dramaturgien i mars 2019, slik den er iscenesatt av NOAH, er at det nå brenner. “På den ene siden har vi et ansvar for å videreføre driften fordi flere tusen arbeidsplasser i Norge er avhengig av denne deponikapasiteten” sier Gjelsten til Finansavisen. Dette mantra er gjentatt igjen og igjen, men uten at noen eller NOAH har underbygd påstanden med fakta. Vi vet at Kronos Titan vil måtte ta en investering andre titaniumdioksyd-produsenter i andre land er blitt pålagt, men skal Norge være et land med særfordeler den amerikanske eieren ikke får i sitt hjemland, eller fabrikkene i Tyskland? Hvilke andre industrivirksomheter unnlater vi å bringe inn i sirkulærøkonomi ved å gi billige dumpingløsninger? Flyveasken fra våre naboland går idag i store andeler til nasjonale løsninger, eller til delvis resirkulering og midlertidig deponering for senere behandling i saltgruver i Tyskland. Det finnes løsninger, og krisen er medieskapt av dyktige mediakrigere som gir seg ut for å være miljøkrigere med opplagte økonomiske interesser!

Ikke la dere lure!

PS: Carl Hartmann og Frederic Hauge gjentar til stadighet den manglende kunnskapen i debatten. Vi har utfordret dem begge om å fortelle hvilke av våre 30 kronikker og bloggposter som inneholder faktafeil. Så langt har de ikke gitt lyd fra seg.