Regjeringspartiene ønsker mer kunnskap om deponi. Bra!

Regjeringen skal snart ta stilling til lokalisering av deponi for farlig avfall. De har en utfordring i å skille snørr og barter. Mange påstander. Derfor inviterte Høyre regjeringspartienes stortingsgrupper til et møte 27. mars 2019. Påstandene fra konstellasjonen som vil inn i breviksgruvene kommer jeg tilbake til. Mitt innlegg kan du lese her:

La meg begynne med noen sitater. Mer enn fire års sterkt privat engasjement er basert på kilder, hovedsaklig langt fra Grenland, i våre naboland og i Europa. I vår siste rapport som plukker fra hverandre Bellonas forsvarsskrift for Brevik publisert 20. Mars i år, har vi brukt 62 referanser. Hvis det jeg nå forteller dere er feil, tar disse 62 feil.

Om NOAHs metode sier ISWA -en internasjonal non-profit kompetanseorganisasjon i avfallshåndtering:

“Dette resulterer muligens i innkapsling av tungmetaller, men det er ikke sannsynlig at denne type prosessering, i et langtidsperspektiv, vil redusere utlekking vesentlig.” Hvis det er slik at NOAHs metode er så fortreffelig, så syns jeg det er underlig at prosessen ikke er anvendt noe annet sted.

Om Stena Recyclings metode intervjues lederen av Danmarks største avfallsanlegg, energisjef Per Wulff ved Vestforbrænding i et radioprogram:

“Vi vil med dette håndtere de miljøproblemer som er med dagens situasjon, og etter forsøksperioden vil vi med fullskalaanlegget få en BILLIGERE løsning med rensing enn dagens situasjon der vi sender flygeaske til Langøya. Etter 2021 forventer vi kommersiell drift, der asken er gjort ufarlig og dermed slipper å sende asken til deponi for farlig avfall, men håndtere den i Danmark.”

I det samme radioprogrammet sier NOAHs prosjektdirektør at dette vil bli mange ganger så dyrt…   hvem skal man tro? Dette er det store dilemmaet i denne saken: Fakta står mot fakta. Noen tar feil, om teknologiske muligheter, om tidsperspektiv, om alternativer, om risiko, om utlekking osv. Og spørsmålet blir skal vi tro på de som sier det går eller de som sier “dere får det ikke til”?

Om OIW Process sin metode sier EU og Horizon 2020 at deres løsning tilfredsstiller kravene til “seal of excellence”. Teknisk, kommersielt potensiale og bedriftens gjennomføringsevne. Om den samme metoden sier NOAHs eier Bjørn Rune Gjelsten at “de ikke har noe nytt på gang med sin teknologi” (RB-nett 14.10.17). Likevel har alle de største forbrenningsanleggene i Norge tegnet avtale, og Haraldrud har satt dato for ferdigstillelse av fullskala.

Om gruvene i Brevik sa Carl Hartmann i 2013 at disse er “pottetette” (til Kretsløpet i et intervju 16.12.2013), til å endre dette til “selvreparerende” i sin konsekvensutredning høsten 2018. Om dette sier regiongelogen i Vestfold, Buskerud og Telemark at det vil skje en “oppløsning snarere enn reparering”. Etter et forsøk på bortforklaring fra NOAH setter regiongeologen provosert i gang et tyngre forsøk og hyrer inn en internasjonal ekspert fra universitetet i Bergen, Stein-Erik Lauritzen, som bare forsterker kritikken av NOAHs forståelse av geologien. Sprekkene vil øke et sted mellom 10cm til 1m i deponiets levetid. Sånn kan fagfolk stå mot fagfolk, men det mest betenkelige, syns jeg, er at Miljødirektoratet kopierer de samme feilene i sin vurdering av Brevik og Nesset til KLD 31. Oktober 2018: “Kalkstein har en selvreparerende og tettende effekt, og dette gjør at mindre sprekker gror igjen med kalkspat.”

For meg er det også forunderlig at NGI som underleverandør til NOAHs konsekvensutredning, legges større vekt på enn vårt eget fagdirektorat, NGU.

Det er også uforståelig at Miljødirektoratet nekter å møte NGU når NGU ber om et møte for å gi Miljødirektoratet kunnskap om feil i konklusjonene om fjellets egnethet i Raudsand. Men godt at statssekretær Atle Hamar inviterte NGU til møte for å få fakta på bordet.

Carl Hartmann 

Om gruvene er pottetette eller lekker mer og mer, er ikke så viktig desrom filterkakene til NOAH er stabilisert og solidifisert. Denne gipsen løses opp i vann, og konsekvensutredningen forsøker å trygge oss på at tungmetaller vil forbli i gipsen når gipsen løses opp. At ionebytter vil skje innbyrdes i de oppløste filterkakene. Om dette sier tidligere leder av Sintef MOLAB, Arne Aasheim det motsatte. Det gjorde også ISWA som vi hørte innledningsvis. Man trenger ikke Nobelprisen i fysikk, eller kanskje mente du kjemi, Frederic Hauge, for å forstå at ionebytte ikke stoppes av et innadgående vanntrykk som du antydet nettopp ved å si at det ikke kan skje utlekking.

Norcems egen vurdering av konsekvensutredningens gruvekompetanse er sannsynligvis også noe vi ikke har sett ofte, industri mot industri på denne måten. Norcem har vært tydelig på at deponi i Dalen Gruve er uaktuelt så lenge de har aktivitet der.

---

Vi har kommet opp i en floke fordi denne prosessen begynte helt feil. Den begynte med en 20 år gammel forståelse av at Langøya skulle avløses av Breviks gruver. Bellona, NOAH og Norsk Industri har fått Miljødirektoratet med på den virkelighetsforståelsen, forut for kunnskap. Jeg har pekt på hvordan kunnskapen har endret seg 180 grader på noen punkter allerede. Men det har også skjedd vesentlig teknologiutvikling i disse årene. Det ville skjedd mer om staten hadde sagt “vi skal ha en morgendagens håndtering av farlig avfall”, og ikke “vi skal finne et nytt hull når Langøya er full”. Det var oppdraget Miljødirektoratet satte ut da Porsgrunn kommune satte ned foten i 2015. Den gang var oppdraget å finne en nedlagt gruve eller dagbrudd. Da skulle man tro at Brevik ble tatt ut når Norcem erklærte nye 20 år med gruvedrift.

Teknologi-aktørene har fått lite oppmerksomhet. OIW startet sin utvikling etter at min kamp-partner i saka, Thor Kamfjord, utfordret dem for under fire år siden. Tenk hva vi kunne fått til med tydelige politiske målsettinger og incentiver eller innovasjonsprogrammer som kan utvikle norsk rense- og resirkuleringsbedrifter, vi har et perfekt utgangspunkt for å lage en klynge i verdensklasse.

En offentlig anbudsprosess i 2015 skulle også startet med bestilling av beste tilgjengelige teknologi for å bygge fjellhaller. Ikke gjenbruk av gamle hull. Slike lokasjoner vil aldri kunne bli tette. Norge er verdensmester i å bygge tunneler og kaverner for olje og gassindustrien. Forinjsering før sprengning i riktig type fjell vil fjerne den risikoen folk med god grunn frykter over Breviksgruvene. Vi har mange slike fjell i Norge, og mange av dem ligger så langt fra større bosetninger at de også tilfredsstiller de distansekrav som ligger i EU-forskrifter og tidligere miljørettsdommer. En sånn lokasjon er neste på talerlisten.

Å erobre gruvene mot lokaldemokratiets vilje kan holde liv i rettssaker i årevis -10-15 år sier en professor i Belgia med miljørett som spesialområde. Mye penger står på spill. Men i et langt perspektiv er kanskje det viktigste at det står store naturressurser på spill. Flyveasken inneholder hele den periodiske tabellen. Bare i Europa er det over 10MRD i verdier i flyveaske årlig. Mange av stoffene vil vi gå tom for. Det er over 500 forbrenningsanlegg i Europa idag, hele verden går den veien, og det finnes ikke hull nok på kloden til å fortsette med volumdeponi som løsning. De samme betraktningene kan vi gjøre rundt andre avfallsstrømmer. Dette er et veivalg som kan ha effekt for generasjoner: Mener vi sirkulærøkonomi? 

De eneste argumentene som taler for Breviksgruvene er økonomiske. 

På kort sikt.