Tuesday 24 February 2015

Deponi-fakta? Nei takk!

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg er inhabil! Som brevigianer de siste 12 årene kan jeg lett parkeres i debatten om deponi i Breviks gruver. Hvis du likevel tror jeg kan ha et poeng skal jeg gi deg 2 grunner til hvorfor jeg mener vi ikke trenger noen konsekvensutredning:

1: Attraktivitet er en følelse

Bring inn psykologene. Ikke ingeniørene, biologene, økonomene eller juristene!

Ryggmarksrefleksen i befolkningen blir betraktet som kunnskapsløs motstand mot svært tiltrengt etablering av arbeidsplasser. De assosiasjoner som deponi-industri skaper, er ikke unikt for oss med bosted i industrifylket Telemark. Snarere tvert imot! Det er sannsynlig at vi er mer tolerante, ikke mindre. Dermed vil den samme ryggmarksrefleksen prege alle som sitter med Norgeskartet foran seg, enten for å dra på ferie, kjøpe eiendom eller etablere virksomhet. Dersom assosiasjonen bygger på feil fakta, hjelper det selvsagt å kunne slå i bordet med faglig og forskningsbasert informasjon. Men hvem vil lese en 100 siders konsekvensutredning før man gjør seg opp en mening om hva som er attraktivt? Hvem vil klikke på «Les KVU’en her før du vurderer denne boligannonsen»?


Punktet ovenfor er likevel ikke mitt viktigste argument, det kommer her:

2: Telemark står i kretsløpets stjernetegn, ikke deponiets

Telemark har en 1000-årig industrihistorie vi er stolt av. Fra brynesteinseksporten før forrige tusenårsskifte, til saltproduksjonen for 400 år siden, til porselen, mineralgjødsel, mangan, sement m.m. i nyere tid. Fellesnevneren for dem alle er at vi har hatt de mest bærekraftige industriproduktene og –prosessene på kloden. Hadde miljøregnskapet vært integrert med det finansielle, hadde industrien i Telemark også vært verdens mest lønnsomme, med god margin. I dag klarer vi å hevde oss i global konkurranse med aktører som har helt andre toleranser for miljøsynder. Andre steder i Europa finner du store fjell med gips som avfallsstoffer fra kjemisk industri, rundt Frierfjorden finner du ikke en liten klump en gang. Når ny silika-produksjon planlegges, er konkurrentene aktører som slipper ut avfallsstoffer i vassdragene. Avfallsstoffer som ikke finnes i Telemarks-prosessen.

Deponi er ut, kretsløp er inn!

De miljømessige negative effektene fra industrien vil før eller siden få en kostnad som favoriserer Telemarksindustrien. Det er strategien vi bør rendyrke. Forsøker vi å livnære oss både på kretsløps-strategien og deponi-strategien, vil vi plutselig være en region som ønsker å påvirke verden i feil retning: Vi vil få lobbyister og investorer som gråter for bedre rammebetingelser for gårsdagens tankesett.

Valget om deponi i Breviks gruver er ikke et spørsmål om dette kan gjøres billigere og sikrere enn andre steder. Det er et spørsmål om hvordan vi fortsatt vil bidra til en global utvikling i bærekraftig retning. Dette er vår industrihistorie, vårt selvbilde og vårt kall for utviklingen av et samfunn som tar helhetlig hensyn til økonomi, miljø og mennesker.  


Debatten om en konsekvensutredning er sunn! En konsekvensutredning kan også være nødvendig for å få alle sider belyst. Jeg tror likevel ikke vi trenger denne, fordi den ikke gir svaret på spørsmålene som er viktigst.