Sunday 30 January 2022

Fylkeskommunal delingskultur

Klar tale fra Grenland
TA 28. januar 2022
Skal Vestfold og Telemark fylkeskommune bestå eller deles i to? 
Spørsmålet er til høring og skal
debatteres i alle kommunene i fylket frem til beslutning i fylkestinget 15. februar 2022. Klyngen Green Industry Clusterrepresenterer nærmere 100 bedrifter med ca 30 milliarder i omsetning. Vi setter pris på ytringsmuligheten i høringsrunden som varer frem til 27. januar. Nesten uten unntak representerer vi en stemme for å beholde dagens sammenslåtte fylkeskommune.

«Helt feil!»

På lik linje med fylkeskommunens høringsrunde, har klyngen spurt sine medlemsbedrifter før denne uttalelsen ble skrevet. Samtlige bedriftsledere har fått et spørreskjema med en del påstander hvor disse to representerer over 90%:

  • «Tullete bruk av ressurser. Det er fordeler og ulemper med begge, men syns ikke vi skal bruke mer tid og penger på spørsmålet, men hente ut gevinster av det som er igangsatt.» (70%)
  •   «Helt feil! Fusjonen ga helt nye muligheter for mer slagkraftige enheter, og økt samarbeid for og mellom aktørene i næringslivet. La oss bare fortsette, vi ser allerede nå at dette går i riktig retning.» (22%)

Hvorfor ikke reversere?

Vi har ikke tatt stilling til om fusjonen var smart, kun om det er riktig å reversere den. De viktigste signalene industri og teknologibedrifter ønsker å gi i debatten er følgende: Grunnlaget for gode liv er hvordan vi steller med kloden, og hvordan vi møter menneskers behov. Begge deler er avhengig av at vi skaper verdier til fordeling gjennom lønnsomme bedrifter. Disse tre - kloden, mennesker og bedrifter står sammen i det vi kaller trippel bunnlinje. Den ene er like viktig som den andre. Og de tre er avhengig av hverandre. Ledere, enten de er i offentlig eller privat sektor, lever i det samme behovet for balanse mellom disse tre. Vi omtaler det også som bærekraft.  

Først publisert i Varden
19. januar 2022 
pluss en rekke av 
avisene i BTV 

Fylkeskommunen spiller i 2022 en større rolle i utvikling av et bærekraftig samfunn enn noen gang tidligere. Vi som har ansvaret for næringslivet opplever at vi er et tospann. At vi drar i samme retning. At vi deler samme ansvar. Bygger en bedre delingskultur sammen.

De to viktigste grunnene

Forutsetningen for en god politisk fordelingspolitikk, er at noen bringer verdier til bordet vi kan dele. Fylkeskommunen spiller en viktig rolle i peke ut retning og invitere aktørene som sammen kan bidra til innovasjon og samarbeid som igjen gir økt verdiskaping. På samme vis deltar fylkeskommunens folk som en likeverdig del i klyngens arbeid. Det er skapt en sterkere delingskultur, forsterket med både mer bredde og på noen områder større dybdekompetanse i det sammenslåtte fylket. I de neste 20 årene er klimautfordringene den vilt viktige oppgaven vi står sammen om. Lykkes vi ikke med dette, blir veldig mye annet lite vesentlig. Derfor blir spørsmålet som bør veie tyngst i diskusjonen om skilsmisse eller ikke: Bidrar det positivt eller negativt for å løse klimautfordringene? Vi mener vi står sterke med det arbeidet som er påbegynt.

Det viktigste elementet i en næringsvennlig politikk er forutsigbarhet. Viktigere enn gode enkelttiltak, er forutsigbarhet. Bedriftsetablerere kan regne på fordeler og ulemper i sine regneark. Men uforutsigbarhet gir den samme etablereren ønske om å lukke regnearket og finne et annet sted. Derfor oppfordrer vi politikere til å vise raushet nok til å gjøre det beste ut av beslutninger som er fattet, ikke bruke rausheten til å finansiere reversering. Det kan sende et signal om politiske prinsipper viktigere enn forutsigbarhet.

Delingskultur

Naturlovene er forskjellige for deling av fysiske ting kontra ikke-fysiske: Deler du et eple, en krone eller et landområde blir delene mindre. Deler du kunnskap eller entusiasme blir den større. En klynge, en region, et fylke har derfor en stor mulighet dersom den utnytter disse naturlovene og skaper arenaer for å dele kunnskap eller forankre mål som skaper entusiasme hos flere. God delingskultur betyr mer enn  god fordeling - kaka blir større, det blir mer å dele.

Forkortet utgave
i Kommunal rapport
27. januar 2022

Summen av to kulturer, eller tre?

Mange opplever at fusjonen er et arrangert ekteskap. Det vekker følelser. Det er mange sterke og gode følelser knyttet til de gamle fylkenes merkenavn. Sannsynligvis er det få som har vurdert å tatovere «Vestfold og Telemark» på overarmen. Men et ekteskap kombinert av personer med forskjellige tatoveringer har fungert godt i generasjoner. Vi verdsetter de nye folka som nå møter opp i vårt nettverk, og liker muligheten for å få være del av andres.  Litt tabloid fremstilt er vi den perfekte alliansen: Telemarks historie med å skalere teknologi til det vi kaller industri, og Vestfolds mer kommersielle styrker. La oss ikke dele fylket, men skape delingskultur gjennom å bygge videre på åpne og kompetente folk som sammen vil skape noe større.

Skulle det bli fylker i bevegelse om Viken fordeles på nytt, inviterer vi gjerne Buskerud med i familien!

 

Posted by at No comments:
Labels: , , , , , , , , ,

Sunday 23 January 2022

Britiske retningslinjer for ME og Lightning Process


 

ME er det mest giftige feltet i norsk medisin, og debatten er preget av polarisering og fake news, spesielt om kurset Lightning Process. Det kan hindre pasienter nødvendig helsehjelp, men også tilgang til enkle egenmestringstiltak.

I høst ga britiske helsemyndigheter ut nye retningslinjer for ME som gikk på tvers av tidligere utgitte retningslinjer. Tidligere skulle pasientene ha mentale teknikker og gradvis opptrening, men nå skal de hvile i påvente av en medisinsk kur. Ikke rart det blir debatt. Pasientene er fratatt alt håp.

Først skrev en sosiologi om fenomenet «utmattelse» og overgangen fra et psykologisk fenomen, til en biomedisinsk forståelse. Såskrev en biokjemiker om mulig energisvikt i cellene. Da en doktorgradskandidat kalte retningslinjene for et resultat av aktivisme, oppfordret to ME-pasienter «pressen» om å sette seg inn i saken.

Jeg er ikke «presse», men har likevel satt meg inn i saken. Jeg er engasjert i debatten, fordi jeg selv har vært syk med langvarig utmattelse og ønsker å gi andre håp om et fullverdig liv, men også fordi jeg er frustrert over mangel på etterrettelighet i debatten. En av frontene er så steile at de hemmer en faktabasert leting etter svar på en tilstand som rammer mange. Og det vi vet står i paradoksal kontrast til omtalen i de nye britiske retningslinjene for ME.

LP ble utviklet for folk som var «stuck», og ikke for ME eller andre sykdommer, men de siste 15 årene har det kommet mange historier om tilfriskning fra ME. Jeg har selv deltatt på kurset, og det handler om å forstå og bli bevisst samspillet mellom hjernen og resten av kroppen. Når teknikkene fra kurset også har gitt tilfriskning for en stor gruppe personer med ME, så bør det forskes på.

Forskning på LP og ME
Det har vært lite forskning på effekt av deltakelse på LP, men i 2018 ble den første randomiserte kontrollerte studien, selve gullstandarden innen forskning, på deltakere med MEpublisert. Det var 100 unge som deltok, og resultatene var svært positive. De som hadde deltatt på LP, i tillegg til å få kognitiv terapi, hadde bedring på alt som ble målt, og det ble ikke funnet noen negative effekter.

Resultatene støttes også av en nystudie på LP fra 2021, som så på deltakere med senvirkninger av kreft. Deltagerne rapporterte mer energi og bedre livskvalitet, og det var ingen negative erfaringer. 

Ti år tidligere ble det utført en annen studie på LP og ME, som hadde sett på «erfaringer». I den studien så de på 9 unge med ME, der 7 rapporterte at de ble friske eller bedre. To fortalte at de ikke hadde effekt, og en beskrev å ha det verre, fordi han følte på skyld for å ikke lykkes.

Britiske retningslinjer
Det finnes altså lite forskning LP. Likevel har medlemmene i komiteen til de britiske retningslinjene konkludert med å ikke anbefale LP til pasienter med ME. Begrunnelsen for denne merkelige avgjørelsen er beskrevet i grunnlaget for retningslinjene. Der står det at komitemedlemmene har nedgradert gullstandard-studien med 100 unge med ME fra 2018. I stedet har de lagt til grunn den ene studien fra 2012, der 7 av 9 unge med ME rapporterte at de ble bedre eller friske.

Komitemedlemmene valgte å se vekk fra disse erfaringene om tilfriskning. Isteden mente komitemedlemmene at opplevelsen av press og stress fra noen få veide mer enn erfaringene om tilfriskning fra flere, og overraskende nok også mer enn resultatene fra gullstandard-studien med 100 unge med ME (Se NICE vurderingsgrunnlag G, s 383). Forskeren bak studien som målte erfaringene fra 2012 har skrevet til NICE at studien hennes ermisbrukt. 

Komitemedlemmene har likevel stått på sine personlige meninger og anbefaler ikke LP fordi noen synes kurset var intenst, undervisningen var forvirrende og at det var hemmelighold knyttet til kurset. En hadde opplevd en følelse av press og skyld. Det er disse erfaringene som gjør at de britiske retningslinjene ikke anbefaler LP (se s 383). Det er derfor ikke tvil om at de britiske retningslinjene er basert på personlige meninger, og ikke på vitenskap.

 

Ingen «quick fix»

LP-kurset kan oppleves som intenst. Tre dager på rad med 3-4 timers undervisning kan føles som mye for noen, og særlig i en sårbar situasjon som noen av oss som tar dette kurset er i. Men punktet om hemmelighold faller på sin egen urimelighet da kursinnholdet blepublisert allerede i 2013. Vi som har deltatt kan fortelle hvem som helst hva som helst, men vi har taushetsplikt hvis noen på kurset deler personlig informasjon. Vi blir anbefalt å ikke lære opp andre i metoden, på samme måte som man ikke er kvalifisert til å være kjørelærer dersom man akkurat har tatt førerkort. Er dette årsaken til påstanden om «hemmelighold»?

Til punktet om press og skyld: Av alle som oppsøker psykolog så viser forskning at 5-10% kan opplevenegative effekter. Det samme kan kanskje skje i etterkant av et kurs der man lærer om tanker og følelser? Men på LP-kurset lærer vi forskjellen mellom det å være skyld i egne problemer og det å finne måter å påvirke egne tanker og følelser på. Kurset er ingen quick fix, men forutsetter forståelse og utholdenhet gjennom treningen i månedene i etterkant. 

 

LP er trygt
Komitemedlemmene viser til påstander fra ME-samfunnet om at deltakerne lærer å ignorere symptomer, men dette er en myte og faktisk feil! Undervisningen har tvert imot et eget punkt som handler om å bli oppmerksom på egne følelser, og ikke ignorere dem. Vi lærte å fremkalle gode følelser som ro, energi, glede og selvtillit, men bruken av metodene krever forståelse og innsikt.

Gullstandard-studien på 100 unge med ME viste positiv effekt og ingen bivirkninger. Denne solide studien danner grunnlag for videre studier, men sier i første omgang at det  det er trygt å delta på LP, også for de med ME.



Referanser brukt i teksten:

Min egenhistorie: https://telemarksopplevelser.blogspot.com/2017/09/mann-54-ar-utbrent-en-reise-inn-og-ut.html

Posted by at 1 comment:
Labels: , , , , , ,

Sunday 19 December 2021

Kraft-tak til industriens grønne skifte

Kronikken først publisert i
tu.no 17. desember 2021
En flaskehals i industriens grønne omstilling er tilgang på nok fornybar kraft. Det viser Statnetts siste markedsanalyse. Erstatning av fossile energikilder til prosessindustri og oppbygging av ny industri må til for å nå målene i Parisavtalen. Løsningen er kortreist og ligger rett over hodet på oss: Bruk allerede eksisterende bygg til solceller.

Både forbrukere og industrien står sammen i møtet med dagens «kraftkrise». Manglende fornybar kraft hindrer avkarbonisering av industrien. Samtidig blør private husholdninger når strømregninga skal betales. Behovet for kraft øker i årene fremover. Statnetts siste rapport «Kortsiktig markedsanalyse2021-2026» fra 10. desember viser at vi får «.. en vekst på 19TWh innen utgangen av 2026.» Videre står det at «..dagens kraftoverskudd i Norge på rundt 15 TWh (blir) redusert til rundt 3 TWh i 2026. ..får Sør-Norge et kraftunderskudd i 2026 i vår analyse».

Det omtales som en kraftkrise, men er heller en forvaltningskrise. Gjennom generasjoner har vi bygget solid infrastruktur og kapasitet til å være tilnærmet selvforsynte. Men på veien til å nå klimamålene fungerer ikke gårsdagens forvaltning. Selskaper møter planprosesser på åtte til ti år for å få bygd ut nettet. Samtidig har utbygging av vindkraft stoppet opp.

Som NVE-direktør Kjetil Lund påpeker i sin kronikk i Aftenposten 3. desember bør selvsagt eksisterende vannkraftverk oppgraderes. Forbruket bør reduseres gjennom energieffektivisering og det må bygges ut nett som gir bedre strømflyt og mindre prisforskjeller. Likevel kommer vi ikke utenom andre fornybare energikilder. Vindkraft er i dag lønnsomt og investorer står klare, men møter stor motstand i befolkningen. Dette krever også strømkabler, med nevnte lange leveringstid.

Kortreist og konfliktfri

En raskere og mindre kontroversiell vei er å utnytte Norges tak til solceller. Solceller vil gi forutsigbarhet i energikostnadene og vi har takareal nok! Ifølge «Veikart for den norske solkraftbransjen mot 2030» er det et betydelig potensial for solcelleanlegg på norske bygg. Multiconsult har anslått potensialet for solkraft i bygg til å ligge på minst ~32 TWh årlig. IFE opererer med et anslag på mer enn 50TWh totalt. Solcelleanlegg i bygg kan med riktige grep bli en svært viktig brikke i den planlagte elektrifiseringen i årene som kommer. I Tyskland produseres ca 50TWh og Sverige har incentiver fått i gang investeringene tilsvarende 1 TWh. En utfordring med solkraft er at strømproduksjonen kun foregår på dagtid, men det er da forbruket er høyest. I tillegg kan vannkraften fungere som et batteri. Produksjonen av vannkraft kan tilpasses, slik at den fyller på der når det er lite solkraft. En stor fordel er at solkraft produseres der forbruket skjer. Vi slipper store, tidkrevende utbygginger av nettkapasitet. Det blir ikke kortere enn fra eget eller naboens tak. Løsningen utfordrer ingen fysiske lover. Løsningene er kjente. Det utfordrer imidlertid noen lover politikere selv kan styre, som byggeforskrifter og begrensninger i tillatt overskuddsenergi som kan føres inn i strømnettet. Dette er løsbart om politikere vil.

 Vil gi global effekt

Norge har verdensrekord i innføring av klimapolitikk som virker: Elbil-fordelene har gitt oss verdens høyeste andel av fossilfri nybilsalg og det monner for å få ned lokale utslipp. En enda større gevinst og klimaeffekt for kloden har vært utvikling av teknologien. Den har mye større global betydning enn utslippskutt i Norge. La oss gjøre det samme med incentiver for kraft-tak!

Konvertering av norske tak til energiproduksjon vil også gi en boost på innovasjon som kan utvikle eksporterbare løsninger. Smart styring, effektiv produksjon og installasjon og hybride løsninger som utnytter andre energikilder når solen ikke skinner. Dette vil gi oss kraft tidsnok til å nå målene i Parisavtalen. Vi velger kraft-tak til industriens grønne skifte!

 

Bård Stranheim, daglig leder Green Industry Cluster
Trine Kopstad Berentsen, daglig leder Solenergiklyngen

 

 

Posted by at No comments:
Labels: , , , , , , , , , , , , ,

Sunday 22 August 2021

Hurra for Gunnar Tjomlid og podcasten Tomprat med Henrik Vogt

(BLOGGPOSTEN ER NEDERST OPPDATERT 25. august kl 21:45 BASERT PÅ NY EPISODE AV TOMPRAT 24. august)


Podcast-influencer Gunnar Tjomlid profilerer seg som en kritisk tenker. Mannen bak "forum for kritiske tenkere" er sannsynligvis åpen for kritikk, også av egne tanker, og jeg har opptil flere: 


Fredag 20. august i år publiserte Tjomlid en podcast der han intervjuer Henrik Vogt, grunnleggeren bak Recovery Norge. Episoden er lang! Veldig lang, og den går i ring, så kun spesielt interesserte vil nok orke å lytte gjennom hele. Dessverre, for denne podcasten er veldig god. All ære til Tjomlid for å ta imot vitenskapsmannen Henrik Vogt og la han fullføre resonnementer om vanskelige og kontroversielle temaer om CFS/ME. 

Debattene rundt mulige veier ut av CFS/ME (heretter kalt ME, lytt til podcasten om du lurer på hvorfor) er aggressiv, preget av ideologi mer enn kunnskapstørst, og er til tider uetisk.

For å ikke gå i den samme fella som podcasten (forsøke å vinne debatten gjennom å utmatte motstanderen), skal jeg kun ta for meg de punktene jeg mener lytteren trenger:

  • Kunnskapsgrunnlaget til Tjomlid er til forveksling likt det vi kjenner igjen fra retorikken fra ME-Foreningen og deres tilhengere:

    1: ME er en fysisk sykdom.
    2: Det vil finnes biomarkører som skiller ME fra annen utmattelse.

    Siden dette ennå ikke er vist, overrasker det meg at en kritisk tenker som Tjomlid mener Henrik Vogt og Recovery Norge har bevisbyrden for at ME ikke er ren fysisk sykdom. Logikken er snudd på hodet. Selv om man kanskje trenger et kurs i vitenskapsteori for å få den innsikten post.doc Henrik Vogt har, så har Tjomlid det tyngste ansvaret for å vise ydmykhet i møte med Vogts ståsted. Og podcasten levner dessverre ingen tvil om ståstedet til Tjomlid. ME er en fysisk sykdom, som ikke kan bedres gjennom mentale teknikker.  

  • Tjomlid demonstrer dessverre en lettvint omgang med fakta og får flere påminnelser om at han selv burde gjøre researchen bedre. Det alvorligste er likevel hans devaluering av Recovery Norges enkelthistorier, der han ikke levner tvil om at disse ikke beviselig kan ha hatt ME. 

    Flere av historiene på Recovery Norge handler om personer som har ligget i mørke rom i flere år. Velger du å møte disse med en holdning om at "du var nok ikke ordentlig syk siden du har blitt frisk" så forholder du deg til andre menneskers lidelse på en respektløs måte.
    Men du har også en manglende respekt for den kunnskapen som ligger i erfaringer. Tjomlid gjør dessverre det samme i podcasten. Som kritisk tenker burde Tjomlid være kritisk til diagnosen ME generelt og til diagnosekriteriene spesielt. Han ville i så fall vært i godt selskap: Forskere fra Folkehelseinstituttet konkluderte følgende: «No empirical data indicated that any case definition specifically identified patients with a neuroimmunological condition”.

  • Forsøket på å underkjenne verdien av kognitive behandlingsmetoder gjennom talløvelser står til stryk. Det er kanskje 5000 som har vært igjennom LP-kurs i Norge, men det finnes mange grunner til å delta på et slikt kurs og det finnes ingen oversikt over hvor mange som har hatt ME. Recovery Norge har formidlet 65 detaljerte ME-historier som har deltatt på LP. I podcasten forteller Tjomlid at det er i underkant av 50 historier, og 9 av dem er fra praktiserende LP-coacher. Faktum er at det er 3 av de tidligere ME-syke som også er norske LP-instruktører. Om Tjomlid bommer like alvorlig på andre områder som ikke er like etterprøvbare vites ikke, men det er bekymringsverdig om det er slik han baserer sin kritiske tenking. (Disclaimer: Jeg er selv en av historiene).
    Det mest interessante spørsmålet er: Hva er fellesnevneren hos de med ME som har blitt bedre? Det har norske forskere allerede sett nærmere på. De fant at de som hadde utbytte av kurset hadde fått en aha-opplevelse på kurset (ny innsikt), de fikk effekt av metodene (som krever ny innsikt), og de haddde en tillitsrelasjon til instruktør. De som ikke hadde effekt hadde ikke erfart noe av dette. Så om du vil lese om både gode og dårlige erfaringer så anbefaler jeg denne norske studien. 

    Henrik Vogt hadde en gjennomgående ydmykhet for at kognitive tenkikker ikke hjelper for alle. Ingen medisinske eller terapeutiske intervensjoner har 100% recovery. Derfor ønsker Henrik Vogt, Recovery Norge og jeg mer forskning, ikke mindre. Det overrasket meg at Tjomlid ikke var innom problematikken hvor forskningsstudien som var godkjent av Regional Etisk Komite to ganger og som deretter ble stanset etter sterke protseter fra ME-foreningen og deretter ble stanset av en ny etisk komite (NEM). En slik studie hadde vel vært svært verdifull for en kritisk tenker som Tjomlid, enten utfallet ble det ene eller andre? 
At Tjomlid mener at sånne som meg ikke bør fortelle våre historier provoserer meg ikke. Det har han full rett til å mene. Men at nøkkelen til full funksjonsdyktighet og et godt liv ikke ligger i kunnskap og ferdigheter jeg har opparbeidet meg gjennom LP har han ingen innsikt i. Kan det å dele min opplevelse bidra til at en annen person får tilbake livsgleden eller full arbeidsfunksjon tilbake er den verdt det. Jeg har fått tilbakemelding som sier at min historie har vært utslagsgivende for mange, og foreløpig kjenner jeg ingen som har gått samme veien uten å få hjelp. 

Likevel, ME er komplisert. Det er så komplisert at mange av Henrik Vogts poenger ikke oppfattes av Tjomlid, så derfor all ære til Tjomlid som likevel har publisert dette!

PS: Et av Tjomlids ankepunkter handler om at Recovery Norge ikke bare burde fortelle hva som skaper håp, hva som har gått bra, men også å spre historier om det motsatte. Men negative historier og symptomfokus kan i seg selv skape negative forventninger om egen helse og representerer en stor andel av rapporterte bivirkninger for mange behandlinger. Derfor anbefaler jeg Recovery Norge. Der finner du bare håp! 


OPPDATERING 25. august kl 21:45

I går, 24. august, publiserte Gunnar Tjomlid en ny utgave av podcasten Tomprat. Drøye 18 minutter uti finner du Tjomlids refleksjoner etter samtalen med post.doc Henrik Vogt. Det er verdt noen tilleggskommentarer. 


Det er ellers litt synd at Tjomlid tillater seg å synse om samtalen med påstander uten at Vogt selv får komme til orde. Det er likevel flott at Tjomlid vier ME så mye oppmerksomhet, og at han har som mål å være like kritisk til begge sider i debatten. Jeg gjetter bare, men tror at Tjomlid er mer opptatt av å være kritisk enn sannferdig:


•​Det er stor forskjell på ordene «biologisk» og «psykologisk». Henrik Vogt gjentar flere ganger i den første podcasten at han ser på ME som en biologisk lidelse, mens Tjomlid påstår i etterkant at Vogt mener at «alle har en psykologisk sykdom». Her refererer han Vogt feil. 
Diskusjonen om fysisk eller psykisk blir likevel ganske meningsløst. Mennesket eksisterer ikke i et vakum. (ref bl.a. The need for a new medical model: a challenge for biomedicine - PubMed (nih.gov))


•​Påstanden om at Recovery Norge er skjult markedsføring for LP-terapeuter blir justert litt mer i riktig retning. Påstanden er en direkte konspirasjonsteori, og det vet jeg selv gjennom prosessen med etableringen. Uansett bør fakta fra Tjomlid være mer presis. Kritikken hans dreier seg om at et stort antall av historiene fra ME-pasienter er fortalt av LP-instruktører, og at de derfor er skjult markedsføring for egen virksomhet.

Jeg finner kun tre historier på Recovery Norge: Ingvild, Live og Jan Even. Pluss en russisk og tidligere instruktør fra England, som vel neppe har egeninteresse av å dele sin historie i Norge. Og med rundt 60 historier med diagnostisert ME blir matematikken til Tjomlid fortsatt feil. Av de øvrige ca 50 historiene som handler om CFS/ME er det rimelig å anta at flere også tilfredsstiller de diagnosekriteriene Tjomlid kaller «de strengeste». 
Tjomlid påstår også at 13 av forfatterne bak artikkelen i Aftenposten der Recovery Norge ble lansert har økonomiske interesser i Recovery Norge. Men et lett søk på internett viser at kun 2 av de 46 underskriftene er fra nåværende LP-instruktører. Alle er tidligere pasienter. 


•​Tjomlids omtale av Canada-kriteriene som det beste diagnoseverktøyet bør han selv være mer kritisk til. Verken svenske myndigheter, IOM eller NICE anbefaler disse.Derimot er den norske ME-foreningen veldig opptatt av nettopp disse kriteriene.


•​Påstand om at Henrik Vogt skal ha presentert LP-forskning som sterk vitenskapelig evidens i podcasten er heller ikke korrekt. Vogt snakket om at de publiserte studiene må sees i sammenheng med andre studier på kognitive behandlingsformer, samt dagens kunnskap om kropp.


Recovery Norge gjør ingen forsøk på årsaksforklaringer. De ønsker kun å være en kilde til håp. Tjomlids frykt for at de positive historiene kan gjøre skade bør også settes under kritisk lys: Hvilke bevis har Tjomlid for dette? Er det den samme type anekdoter som han avviser som bevis for tilfrisknig? Eller finnes det solid vitenskapelig evidens for at kognitiv teknikker kan forverre ME? I såfall er det tid for å legge frem disse studiene.


Posted by at 1 comment:
Labels: , , , , , , , , ,

Sunday 8 March 2020

Nok NOAH nå, Mdir?

Av: Thor Kamfjord og Bård Stranheim
Leder av Ekspertutvalget Ingrid Riddervold Lorange
overleverer rapporten til Ola Elvestuen 4. november 2019

 “Raudsand blir det ikke!” -lovte Carl Hartmann oss i en samtale for to år siden. Hva vet NOAH som ikke offentligheten har innsyn i, og hvilken makt opplever de at de har? Påberoper de seg så stor innflytelse på direktorat og departement at de kan stoppe Stena og Veidekke før reguleringsplanen var behandlet?


I floken som er oppstått rundt behandling av farlig uorganisk avfall, har Miljødirektoratet hatt en nøkkelrolle, slik deres samfunnsoppdrag tilsier. I fem år har vi fulgt direktoratets håndtering med forventning om gode grep og ambisjoner. Vilje gjenspeiles best gjennom økonomiske prioriteringer. I et eksternt oppdrag i 2015 ble alternative teknologier til NOAH’s metode utredet.  Her ble det avsatt 100.000 kroner til oppdraget, som primært omhandlet fremtidige mengder farlig avfall. Det avspeiler et overraskende lavt ambisjonsnivå. I NRK-intervju om deponisaken, 8. November 2016, uttaler Miljødirektoratet “Vi jobber ikke med teknologiutvikling. Vi er er fagdirektorat for departementet, men vi setter selvfølgelig stor pris på at det skjer teknologiutvikling”. Kontrasten mellom å “sette pris på” og Miljødirektoratets utlysning av 180 millioner til tiltak som reduserer utslipp av klimagasser og bidrar til omstilling til lavutslippssamfunnet er stor.  Våre forventninger innledningsvis var også knyttet til internasjonalt samarbeid på området. Den nordiske ministererklæringen signert i 1994 sier eksplisitt “samarbeid om minimering og behandling av farlig avfall”. Vi har forgjeves forsøkt å finne ut antall initiativ direktoratet har tatt for å gå sammen om reduksjon av grenseoverskridende transport og utvikling av teknologiske løsninger som reduserer deponibehov. Paradoksalt nok har den norske debatten blitt redusert til et lokaliseringsspørsmål, mens alle våre naboland har fokusert på teknologi. Nå ser vi resultatene av Ragn-Sells, Stena med fler som tar kvantesprang på gjenvinning av metaller, mens NOAH har redusert ambisjonsnivået til å vaske ut salter. Salter, som frem til nå har blitt pumpet ut i Oslofjorden. Er dette villet politikk?
Spot on av Arild Aspelund, NTNU, mars 2020
Selvsagt er det ikke det. Derfor jubler vi over tidligere klima- og miljøminister Ola Elvestuens korrektiv til Miljødirektoratets håndtering av floken: et eget ekspertutvalg. Nå skal direktoratet igjen sitte med pennen og gjennomgå ekspertutvalgets rapport sett i lys av et høringsinnspill som ble levert innen 15. Januar i år. 
Som faglig støttespiller har direktoratet valgt COWI. I seg selv er det et paradoks, da utlysningen av dette oppdraget hadde som et kriterium at valgt leverandør ikke skulle ha noen tilknytning til NOAH. I utlysningsteksten leser vi: “Dette innebærer blant annet at tilbyder ikke skal ha gitt faglige råd, eller vurdert disse lokalitetenes egnethet som deponi for farlig avfall eller midlertidig lager for farlig avfall." I april 2016 konkluderte COWI med at Brevik var et egnet sted. På COWIs egne nettsider beskriver de så sent som  22. august 2019 samarbeidet med NOAH knyttet til deponiet på Langøya. Vi mener derfor at Miljødirektoratet ikke bare har en slagside i forhold til deponi-saka, men også forvalter regelverket for offentlige anskaffelser på en lite tillitsvekkende måte. 

Direktoratet har allerede vist frem flere av sine kort i et eget dokument sendt til KLD 12. februar.
Vi har gått systematisk gjennom dette, og mener direktoratet fortsatt viser slagside: 


Kommentarer til Miljødirektoratets gjennomgang av høringsinnspill til Ekspertutvalget om farlig avfall
(Miljødirektoratets dokument er lagt inn nederst)

“Utvikling i avfallsmengder” (rapportens side 2)
Dette avsnittet forsøker å konstruere et skisma. Ekspertrapporten peker på løsninger som bærer i seg det scenariet at volumene av farlig avfall vil øke, men at mengdene som må deponeres bør reduseres. Alternative lokaliseringer har ingen utfordringer med å  håndtere økte volumer, derfor er retorikken her av liten eller ingen verdi. Det som derimot er svært vesentlig er at direktoratet ikke løfter utviklingen inn i et internasjonalt perspektiv. Økningen i volumer globalt er av enorme dimensjoner (Ref Kamfjord og Stranheims høringssinnspill, avsnitt Internasjonalt perspektiv), med 70 nye forbrenningsanlegg årlig fremover. Kloden tåler ikke og har heller ikke tilgjengelige hull i bakken til å anvende dagens norske praksis som NOAH ønsker forlenget. Er løsningen dårlig i global setting, kan den heller ikke være noen anbefalt løsning nasjonalt. 
“Målbilde som støtter utvikling mot en sirkulær økonomi” (s 3)
Dette avsnittet har en ensidig vinkling. Her sår man kun tvil om alternative teknologier, og siterer i alt overmål NOAH sin “ekstraksjon av salter vil ta minst 15 år før man kan regne med materialgjenvinning av betydning”. Hvor ble det av vektleggingen av de industrielle aktørene med teknologi som går lenger enn NOAHs saltekstraksjon, og som har dokumenterte resultater gjennom storskala testanlegg? Hvis direktoratet baserer sin beskrivelse på aktører som hevder det ene eller andre uten å gå inn i hvor teknologiutviklingen faktisk står, må begge sider av saken refereres likeverdig. Flere registrerer med glede Ragn-Sells sin nyhet i februar om tidenes største investering innen sirkulær økonomi i Sverige, der flyveaske skal renses slik at eksport til Norge ikke lenger er nødvendig. Anlegget skal stå ferdig før Langøya er full. 

“Deponibehov og tidsaspektet” (s 3)
Dette avsnittet har en ensidig vinkling. Så ensidig at konklusjonen blir feil: Varsko-lampen som tennes basert på at alternativene ikke vil være klare i tide hopper bukk over det faktum at Stena/Veidekke i møte hos KLD 15. november rapporterte følgende: ““Vi er fornøyd med Ekspertutvalgets rapport. Vi kan levere. Vi er i rute.”. (ref bloggpost “Da lyset kom inn i deponidebatten”). Direktoratets referanser til synsinger fra NOAH knyttet til bekymring om det store investeringsbehovet som kreves, står i underlig kontrast til mangel på henvisning til relevante fakta. Hvorvidt investeringen er på 1-2 MRD har derimot ingen relevans. Det er fremtidig avkastning på investeringen som er av betydning, noe NOAH i årevis har demonstrert.
“Overgangsløsninger ved manglende deponikapasitet i 2024” (s 4)
Avsnittet diskuterer et fenomen som i Ekspertutvalgets rapport ikke er fremstilt som avgjørende, siden det er mest sannsynlig at Norge klarer å finne løsninger i tide, evt. utvikle nasjonale overgangsordninger. Miljødirektoratet peker imidlertid ikke på noen argumenter i høringsinnspillene som slår fast hvordan eksportmuligheter ser ut rent juridisk, og dermed ender også dette avsnittet med karakteristikken ensidig.

Det finnes noen nærliggende opplagte overgangsordninger direktoratet burde være kjent med: så lenge Veidekke kan bygge sikre fjellhaller, kan prosesseringen fortsette på Langøya. Det er med andre ord ikke av kritisk betydning om konkurrenter til NOAH har klart å bygge et behandlingsanlegg i tide.

“Lokalitetene” (s 5)
Den innledende setningen “Bellona, Kronos Titan og NOAH er tvilende til at alternativene til Brevik vil være operative innen 2023/2024” demonstrerer direktoratets ensidige vekting. 

Raudsand
Når Raudsand har gjennomført sin konsekvensutredning, oppnådd godkjenning i kommunens behandling av søknad om igangsettingstillatelse, hvor også øvrige innvendinger fra fylkeskommunen er svart ut, fremstår det nærmest useriøst å skulle videreformidle lekfolks synspunkter om geologi, forurensning og transport.

Kronos Titan på sin side bruker store ord om Raudsands manglende aktualitet for avfallsyre fra Fredrikstad. Det blir stående i et merkelig lys når Raudsand tidligere har tilbudt transport på samme vilkår. 

Boliden
Ok fremstilt, dog interessant at Norsk Industri ikke vektlegger Norcems nei på samme måte som de velger å tolke manglende støtte fra Boliden.

Gudvangen
Ok fremstilt.

Brevik (s 6)
“NOAH mener at samdrift er mulig, og bemerker at utvalget ikke har belyst samdriftsspørsmålet”. Norcem mener at samdrift ikke er mulig. Det eneste faglige motargumentet NOAH har til denne blokkeringen av NOAHs planer, er utredningen foretatt av Plejades basert på saltgruver i Tyskland.  Denne rapporten er den tredjepartsvurderingen Avfall Norge og Norsk Industri etterlyser. Når Miljødirektoratet velger å hoppe bukk over de innvendinger som er kommet mot Plejades-rapporten, (se høringssvar fra Norcem samt Kamfjord og Stranheims høringsinnspill, avsnitt “Samdrift, eller respekten for et “nei ”), velger vi å tolke dette som en støtte til NOAHs meningsmotstandere i saka. Isolert sett fortjener dette karakteren “OK”, men når dette forbigås i stillhet, blir etterlatt inntrykk helt feil. Realiteten er at Plejades rapporten belyser flere tekniske forhold som gjør at Dalen Gruve ikke er egnet for samdrift.

“Virkemidler” (s 7)
Avsnittet gir et riktig bilde av høringssvarene generelt. Vi ønsker å fremheve Avfall Norges poeng, sitat: “...etterlyser en koordinering på nordisk nivå for nye behandlingsløsninger for flyveaske og annet farlig avfall. De mener at en slik koordinering kunne realisert samfunnsøkonomiske gevinster”. 

“Statens rolle” (s 8)
Ok fremstilt.
“Om Kronos Titan” (s 8)
Elefanten i rommet har hele tiden vært Kronos Titan. Andre løsninger enn deponering av tynnsyre har vært planlagt siden begynnelsen av 80-tallet. Når også direktoratet kun velger å videreformidle bedriftens bekymringer om dårligere økonomi ved alternativer til Breviks-løsningen, demonstrerer de tydelig hvordan miljø og økonomi vektes mot hverandre. (Se høringsinnspill fra Kamfjord og Stranheim, avsnitt 
“Kronos - guden for tid, men følger de med i tiden?”)
Avsnittet i direktoratets dokument gir Kronos Titan ensidig spalteplass til å forherlige sin egen rolle, mens aktører som kan svare ut klimautfordringene totalt overses (Se bl.a. Høringsinnspill fra Norsep). Adm. dir. i Kronos Titan uttaler til Fredrikstad Blad den 3. mars 2020: “Vår Fredrikstad-fabrikk har gunstige syredeponikostnader takket være det langvarige samarbeidet med NOAH AS. Dette faktum er hovedårsaken til at denne relativt lille fabrikken kan konkurrere globalt med langt større sulfatanlegg, spesielt i Kina.“. Ringer det ikke noen alarmklokker med tanke på europeisk konkurranselovgivning og hensynet til andre produsenter av titaniumdioksid? Det  vil være særdeles underlig om Miljødirektoratet overser denne innrømmelsen av konkurransevridning med tanke på Kronos’ europeiske konkurrenter.

Totalinntrykket etter gjennomgang av Miljødirektoratets rapport er at den neppe er ment å skulle være en objektiv sammenstilling av de totale høringsinnspillene. Når “NOAH” nevnes og refereres til hele 17 ganger, er ståsted og ønsket tyngdepunkt tydelig for alle. 

Vi undrer oss over følgende:
  • Det pekes på tidsknapphet som en hindring for å få frem nødvendige løsninger, og dermed som grunn til å vurdere statlig ekspropriering på vegne av Bjørn Rune Gjelstens heleide selskap NOAH. I disse dager er det fem år siden Porsgrunn Kommune satte ned foten. Hvor hadde vi vært dersom Miljødirektoratet umiddelbart hadde satt igang prosesser for å utvikle alternativer for fem år siden?
  • Det pekes også på 2024 som en deadline for Langøya. Hvorfor utredes ikke den nærliggende løsningen, nemlig å sprenge ut volumer som er tilstrekkelige for at Miljødirektoratet og politikere skal være bekvemme med tidsvinduet?  

Mens NOAH og deres allierte i denne saka forsøker å så tvil om Ekspertutvalgets innsikt og realisme, bygger industriaktører løsninger som kort og godt dokumenterer at Ekspertutvalget peker i riktig retning, den eneste riktige vil vi si. 
Her et ferskt eksempel på dette: Ragn-Sells rekordsatsar på resursutvinning ur flygaska

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har nå godkjent reguleringsplan for Bergmesteren Raudsand i Molde kommune. “Godkjenning av reguleringsplanen er viktig for at tiltakshaver kan komme videre i sitt arbeid med planlegging av anlegget”, sier kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup. Vi er enig med Astrup, nå må vi komme videre. At det er Stena sin HaloSep teknologi og Ragn-Sells sin Ash2Salt-teknologi som kommer til å være en del av løsningen på vår felles utfordring bør vi ønske velkommen, og tenke at “endelig samarbeider vi om minimering og behandling av farlig avfall”, en ambisjon som de nordiske miljøminsterene satte seg i 1994. Hvor den norske teknologien fra Norsep er i 2024, er et spørsmål som primært er opp til våre norske politikere - også Norsep er klare til å bygge fullskala. Vi tror Nikolai Astrups avslutning gir trygghet nok:  “Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet støtter ikke innsigelsene fra fylkeskommunen og nabokommunene.” 

KLD står tryggere enn noen gang når de nå skal åpne og lukke dører. Fortsatt vil aktørene som står sammen med NOAH forsøke å så tvil om alternativet som ligger på bordet, slik sammenstillingen fra Miljødirektoratet bygger opp under. Men det er nok NOAH nå! Mer enn nok! Tid for nye løsninger og nye aktører. Tid for å komme videre slik Astrup sier.




Vedlegg: Miljødirektoratets brev til KLD 12.02.20,



















Posted by at No comments:
Labels: , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
Subscribe to: Posts (Atom)