Mangler realitetsorientering

Adm. dir. Carl Hartmann skriver i Varden  24.11.17 et tilsvar til vår "Fakta som ikke går inn" med budskapet "Savner realitetsorientering".
Dette er første gang NOAH møter oss på en faglig arena om teknologi og innovasjon. Vi har invitert til en slik dialog i halvannet år, og har etterlyst overbevisende argumentasjon og innsikt. Dette etterlyser vi fortsatt etter Hartmanns tilsvar.

For å ta konklusjonen først:

Carl Hartmanns i Varen 19.11.17

tilsvar til vår forrige kronikk

Hartmann forsøker å skape en realitet, ikke beskrive den. Hartmanns hovedpoeng er at selv etter utvinning av metaller fra flygeasken så reduserer ikke dette deponimengden dramatisk.

Realiteten er annerledes.

Hovedpoenget vårt er at ved å rense flygeasken så reduseres deponimengden til farlig avfall deponi dramatisk. Vår realitetsorientering er bl.a. basert på følgende:

Avfall Sverige konkluderte allerede i 2014 følgende: «Den sammanlagda potentialen för de kritiske metallarne i svenske askor uppgår til ca. 1.3 mrd kronor. Lägger man därtil även kvarvarande mängder aluminium, koppar och zink ökar potentialen med ytterligare en miljard».

I samme rapport gir Avfall Sverige sitt hovedpoeng:

«Udvikling af teknologier til udvinding af metaller vil således vil løse to problemer: Asken bliver renere og skal ikke længer deponeres som farlig affald, samtidig med at værdifulde ressourcer bliver opsamlet og genanvendt.»

I et sirkulær økonomi perspektiv er realiteten at sink har ca. 17 års global tilgjengelighet med nåværende forbruk. Tar vi for oss sink i flygeaske er årlig verdi i svensk flygeaske potensielt verdt ca 75 MSEK. For EU27, er sinkverdien i flygeaske ca. 600 MSEK per år.

I 2016 utgir svenske Energiforsk sin sluttrapport fra prosjektet «Behandling och återvinning av outnyttjade resurser i flygaska från avfallsförbränning”. I sluttrapporten beskrives dagens løsning for håndtering av svensk flygeaske, der 50% behandles med NOAHs prosess på Langøya. Resten håndteres av svenske aktører som bla. Ragn-Sells og Renova.

Vi realitetsorienterer og formidler budskapet fra Sverige: «None of these solutions are sustainable in the long run for the large amount of ash generated and there is thus a need for a long-term, safe, way of treating the fly ash from incineration of MSW». NOAH satt selv i referansegruppen til dette prosjektet.

En kortere versjon av denne bloggposten

Varden 29.11.17

Videre er realiteten: «The report clearly emphasizes the need for treatment methods complying with the generation goal and the goals for environmental quality that the Swedish Government has decided on. None of the commercially available methods can be said to fulfill these goals.»

Ragn-Sells har kompetanse til å ta ansvar.

Ragn-Sells tar derfor i bruk den patenterte Ash2Salt-prosessen i sitt anlegg som skal stå klart i 2019-2020. Vi realitetsorienterer:  «Efter processen har mängden aska minskats och kan deponeras på ett enklare sätt. Salterna kan återanvändas på olika sätt i samhället. Bland annat anses växtnäringsämnet kalium idag vara en kritisk icke förnybar resurs som nu kan recirkuleras tillbaka till lantbruket. Avfallet slipper exporteras, onödiga transporter kan undvikas och det renade saltet får nytt liv som exempelvis gödselmedel eller vägsalt här i Sverige.»

Realiteten er at opp til 40% av flygeasken kan bestå av løslige kloridsalter som sammen med tungmetallene gjør at flygeasken er farlig avfall. Et viktig poeng er: Fjernes komponenter i flygeasken som er farlige i den formen de foreligger, så kan de omdannes til verdifulle ressurser. Den resterende asken kan enten deponeres i mer ordinære deponi, eller danne grunnlag for nye produkter.

I 2015 offentliggjorde den danske Miljøstyrelsen resultater som dokumenterer effekten av HaloSep-prosessen. HaloSep-prosessen er utviklet for å behandle flygeaske slik at avfallet overholder kravene på danske deponeringsanlegg. Vi realitetsorienterer:  «Mængden af røggasrensningsaffald til deponering reduceres derved betydeligt.»

Stena Metall har kompetanse til å ta ansvar.

Stena har oppskalert sin teknologi som allerede kjøres fullskala på det største forbrenningsanlegget i Danmark. Vestforbrænding realitetsorienterer: «HALOSEP®-anlægget forventes at kunne udvinde og nyttiggøre ca. 400 tons metaller og ca. 3.000 tons salt fra det, vi renser ud af røgen fra affaldsforbrændingen.»  Gjennom patentert teknologi vil Stena Metall sammen med partnere rense flygeaske slik at denne kan håndteres av lokale deponi.

Hartmann gjør et poeng at han har snakket med «sveitserne selv», og slår fast at en slik gjenvinningsløsning ikke er gjennomførbar.

Vi har et annet syn på Sveits og mulighetsrommet enn Hartmann, og skal forsøke å formidle realitetene. 

I Sveits så fremstilles høyverdig sinkmetall fra flygeaske gjennom væskekstrasksjon (FLUWA) og elektrolyse (FLUREC). Vi er enig med Hartmann at dette er mer omfattende enn å blande flygeaske med svovelsyre fra Kronos Titan og lagre avfallsgips som farlig avfall i hull i bakken.   

I Sveits er det myndighetskrav at sink skal utvinnes fra flygeaske. Den nye sveitsiske avfallsforskriften trådte i kraft 1. januar 2016. I 2010 så ble ca. 30% av all flygeaske i Sveits bearbeidet for videre sinkgjenvinning. I 2016 var dette økt til 60%. Realiteten er at FLUWA-prosessen er kostnadsnøytral, da de reduserte deponikostnadene kompenserer for kostnadene forbundet med flygeaskerensing. I tillegg får Sveits tilgang til sink som de ellers måtte importere.

Hartmann har rett at det i dag kun er ett FLUWA-anlegg som benytter FLUREC prosessen, der ren sink blir utvunnet industrielt. Hartmann fremstiller likevel fakta feil da det i realiteten allerede i 2012 var 13 avfallforbrenningsanlegg i Sveits som renser flygeaske med FLUWA-prosessen og sender produktet videre til sinkutvinning.  

Sinkhydroksid-slammet fra FLUWA-anleggene går i dag til sinkutvinning via Waelz-prosessen i naboland. Dette ønsker Sveits å endre på. I tillegg til å integrere FLUREC-prosessen i flere FLUWA-anlegg, så planlegger Sveits å etablere SwissZinc-prosessen innen 2021 som et alternativ for flygeaskerensing og sinkutvinning fra sine 29 avfallsforbrenningsanlegg.

Med andre ord er ikke det ene anlegget Hartmann viser til et engangstilfelle. Dette er det første, og er en utvikling av bærekraftig industri tilpasset den sirkulære økonomien.

Når det gjelder «de helt spesielle regler» som Hartmann syns Sveits har, er realiteten at Sveits har bestemt at metaller fra avfallsforbrenningsanlegg skal gjenvinnes og at løsningene skal være implementert innen 2021. Når det gjelder deponering av flygeaskerester så vil det være en realitet at dette kun tillates etter at metallene er utvunnet fra asken etter 2021. Vi ønsker at norske politikere skal vedta tilsvarende for Norge. At det i hovedsak er «staten som tar regningen» i Sveits finnes det ulike modeller for:

Forurensningsloven er en av de klassiske norske miljølovene, innført i 1981, med prinsippet om «forurenser betaler» som et bærende element. Det er alltid forurenser som har ansvaret for å begrense sin forurensning, overvåke og konsekvensvurdere den, og sørge for at den blir minimert og at avfall blir skikkelig håndtert. Men Forurensningsloven gir også myndighetene en rekke muligheter til å rydde opp i forholdene der forurenser ikke følger opp sitt ansvar, eller der det ikke er mulig å identifisere forurenser. I Norge krever forurensingsloven at renovasjonsordningen er selvfinansierende. Sett i lys av at flygeasken kommer fra forbrenning og energigjenvinning fra husholdningers restavfall og næringsavfall som ikke kildesorteres før gjenvinning, vil evt. noe høyere behandlingskostnader enkelt kunne fordeles uten merkbar økning i renovasjonsavgiften.

Vi er enig med Hartman at miljøfarlige stoffer som kvikksølv skal tas ut av kretsløpet. Realiteten som Hartmann ikke formidler er at volumet av kvikksølvholdig avfall som håndteres i Norge i gjennomsnitt kun er ca. 200 tonn per år og under 0.05 % av volumet som deponeres på Langøya i dag. Det er 10 lastebillass per år og vi trenger ikke et gigantdeponi som NOAH ønsker seg for å håndtere dette.

Realiteten er at mengden flygeaske i Europa kommer til å øke. I dag står 6 land i EU-28 for 75% av avfallforbrenningskapasiteten i Europa, og land som i dag ikke har deponiforbud kommer til å ha behov for økt forbrenningskapasitet. Verdensbanken forventer at Kina kommer til å doble sin avfallsproduksjon innen 2025 og når den kinesiske regjeringen har bestemt seg for å forbrenne 1/3 av sitt avfall i energigjenvinningsanlegg så får det konsekvenser.

Volumet av flygeaske kommer til å øke enormt i tiden som kommer. Det eneste som ikke øker i volum er plass til farlig avfall. Dette er en realitet det ikke er mulig å deponere seg vekk fra.

Spørsmålet som våre politikere, og gjerne Hartmann, må stille seg er: Skal Norge være et deponiland, der vi deponerer flygeaske som i andre land vil renses, eller skal vi være et teknologiland som tar i bruk og utvikler miljøteknologi som kan løse våre egne og andre lands utfordringer?

Når det gjelder å skape verdier av renset flygeaske så velger vi å se inn i mulighetsvinduet i stedet fortsette med «gjemmeleken». Et eksempel på dette er hos forbrenningsanlegget Returkraft i Kristiansand. Realiteten er at bransjeorganisasjon Avfall Norge hyller prosjektet og uttaler: «Det er noe alle forbrenningsanlegg i landet ville ha ønsket velkommen fremfor å lagre på Langøya». Vi tror også at andre anvendelsesområder for renset flygeaske vil realiseres.

Når det gjelder NOAHs konkurrent i Nesset kommune, så er realiteten at deres konsept, teknologiløsning og lokalpolitisk forankring skiller seg markant fra NOAHs løsning. Vi overlater til Bergmesteren Raudsand, Veidekke og Stena Recycling å overbringe disse nyhetene.

Det er som Hartmann skriver en realitet at det de seneste 20 årene er blitt lagt ned mye arbeid i å forsøke å gjenvinne flygeaske. I Norge har ikke innsatsen vært like stor. Hartmann nevner gode eksempler på slike selskaper som har gjort dette. At Hartmann ikke nevner NOAH blant disse selskapene skyldes ikke beskjedenhet, men er en realitet som medfører at NOAH etter 30 års drift på Langøya ikke har en plan B, der flygeaskerensing inngår.

Når Hartmann hevder at deponeringsmengden i beste fall reduseres med mellom to og tre prosent etter rensing av flygeaske og gjenvinning av metaller så er dette i realiteten helt feil. Denne forståelsen er i våre øyne en dårlig søknad for å få fortsette som ansvarlig for vårt farlige avfall.

Vi skjønner at Hartmann savner realitetsorientering. Vi er bekymret for at han mangler det, men håper at han innser at NOAHs eget kjølvann viser en kurs som leder til grunnstøting hvis den ikke endres.

Forfattet av Thor Kamfjord og Bård Stranheim