Å gi fakta til makta er vårt felles ansvar! Snart tid for høringsinnspill!

Gjesteblogger Thor Kamfjord skriver om teknologi og innovasjon som forandrer giftdeponi-bildet:

I 2013 så ble jeg kjent med et spennende kompetansemiljø i Grenland, OiW Process. OiW hadde jobbet lenge med å rense produsert vann for oljeindustrien. Selskapet var i ferd med å utvikle en ny og vesentlig mer miljøvennlig metode for slik rensing. De ønsket litt hjelp å etablere prosjekter i virkemiddelapparatet. Det fikk de.  

Oljen som kommer opp til prosessering på plattformene, inneholder mye vann. Dette vannet må renses før det kan slippes ut, og oljedråpene som skal fjernes i siste trinnet, er svært små. Det finnes flere teknologier for å rense produsert vann. Felles for de ulike løsningene er bruk av kjemikalier i renseprosessen. OiW sin løsning er basert på spisskompetanse innen separasjonsteknologi og bidrar til en vesentlig reduksjon i kjemikalieforbruket, samt fjerning av de aller minste oljedråpene som ikke er mulig å fjerne i dag.

I vårt samarbeid etablerte OiW flere utviklingsprosjekter med støtte fra Innovasjon Norge, Norges Forskningsråd og det regionale Oslofjordfondet for å videreutvikle teknologi som fjerner de forurensingene eksisterende teknologi ikke håndterer. Utløsende og muliggjørende!

I begynnelsen av 2015 ble vi alle presentert for en ny utfordring. Norge trenger et nytt deponi for farlig uorganisk farlig avfall når dagens deponi på Langøya er fullt.

Primært så skyldes behovet for et nytt volumdeponi store mengder forurenset svovelsyre fra titaniumdioksid produsenten Kronos Titan i Fredrikstad og forurenset aske som fjernes fra røyken til avfallforbrenningsanlegg i Norge, Sverige og Danmark. Forbrenning av husholdningsavfall og biomasse gir varme og energi, og dessverre et behov for store deponi til flygeasken.  

Det ble fra flere hold hevdet at vi har ingen Plan B, og at metoden som blir benyttet i dag på Langøya er den beste, til og med «BAT», Best Available Technology. I hvertfall i Norge.

Det gjorde meg nysgjerrig.

Nærliggende spørsmål var: Kan disse store avfallsstrømmene renses slik at vi reduserer behovet for enorme deponi? Kan de ikke-fornybare ressursene i flygeasken bli verdifulle råvarer i den sirkulære økonomien?

Etter å ha bli kjent med OiW Process og deres kompetanse innen separasjonsteknologi var det naturlig å spørre: «Albert, vi har et problem. Det blir hevdet at det umulig å rense forurenset svovelsyre og flygeaske, slik at vi er nødt til å deponere dette. Dere er gode på separasjonsteknologi. Hva tenker dere?»

Albert Buer, styreleder i OiW Process svarte: «Det var pussig du sier dette. At ting er umulig har vi hørt før. Det sa også et stort oljeselskap til oss når vi ville rense produsert vann og fjerne de minste oljedråpene. Og så gjorde vi det, vet du. Vi har ikke sett på dette, og kan ikke si det er umulig før vi har forsøkt.»

OiW Process forsøkte.

Tidlig i 2015 hadde de fått så gode resultater at de lanserte sine ambisjoner i media. «Separere er mulig - Fokuset bør være å utvikle en mest mulig miljøvennlig løsning, der målet er å separere mest mulig og deponere minst mulig», sa daglig leder Susan Heldal til Varden. Førstsiden i Varden fikk ikke nevneverdig oppmerksomhet, bortsett fra en telefon fra en industriaktør som nok en gang ønsket å formidle at dette var «umulig».

Med ambisjon om å gjøre det «umulige» mulig, så etablerte OiW Process datterselskapet Norsep. Resultatene gav økt tro og et større utviklingsprosjekt ble etablert i samarbeid med industri og Innovasjon Norge.

I 2016 sendte OiW/Norsep sitt høringsinnpill til Klima- og Miljødepartementet som Teknisk Ukeblad fant interessant. Overskriften ble «Vil bruke oljeteknologi til å rense giftig flygeaske – Overrasket over hvor lite det er satset på dette».

Nå er vi i 2017.

Mens det har gått en kule varmt for mange som har engasjert seg i debatten, så har andre jobbet ufortrødent videre og fokusert på hva som er kjernen i problemet og utvikling av bærekraftige løsninger.

Titaniumdioksidindustrien i Europa tok ansvar på 90-tallet og implementerte rense- og regeneringsanlegg for sin forurensede syre. Teknologien er industrialisert, tilgjengelig og anvendt. Men ikke i Norge. At forurenser betaler er allment akseptert.

Europa tok ansvar.

Sveits har i mange år renset flygeaske og gjenvunnet bla. sink gjennom sin Fluwa og Flurec prosess. Det har en kostnad. Sveitsiske myndigheter har likevel valgt denne løsningen. Sveits skriver i sin nasjonale satsning «It is ecologically and economically not acceptable to deposit recyclable waste. This also applies for incineration residues. It is our goal to improve the utilization of materials and energy during the entire lifecycle of products and to reduce the need for waste disposal solutions».

Sveits tar ansvar.

I år investerer Danmarks største avfallsforbrenningsanlegg i fullskala HALOSEP-anlegg i samarbeid med Stena Metall for å rense flygeaske og nyttigjøre seg av salter og metaller.

Danmark tar ansvar.

I fjor annonserte Ragn-Sells at en fullskala Ash2Salt-prosess skal stå klar i 2019-2020 hos Sveriges ledende avfallshåndteringsanlegg. Ragn-Sells uttaler: «Avfallet slipper exporteras, onödiga transporter kan undvikas och det renade saltet får nytt liv som exempelvis gödselmedel eller vägsalt här i Sverige. Vi är glada över att återigen ha lyckats förvandla ett linjärt avfallsflöde till ett mer cirkulärt resursflöde.».

Sverige tar ansvar.

I Telemark kan vi nå lese nyheter om Norsep som samarbeider med Energigjenvinningsetaten for å bygge fullskala testanlegg ved et forbrenningsanlegg. Ren aske, salter og metaller er resultatet i stedet for store mengder flygeaske som i dag må deponeres. Selskapet har tro på at anlegget vil være på plass før Langøya er full.

Jeg gleder meg over at Telemark Utviklingsfond også har gått inn på eiersiden og uttaler: «Hvis selskapet lykkes med dette, vil det være et stort framskritt. Da løser vi blant annet mange problemer med lagring av farlig avfall. Dette har styret tro på!»

Telemark tar ansvar!

Igjen så er jeg nysgjerrig. Nysgjerrig på hvorfor vi ikke er flere som heier på Ragn-Sells, Stena Metall og Norsep.

Mest nysgjerrig er jeg på hvilket ansvar Norge vil ta!

Vil vi etablere et volumdeponi og fortsette å deponere forurenset flygeaske og forurenset svovelsyre på billigst mulig måte?

Vi vet at både flygeaske og svovelsyre kan renses slik at deponibehovene blir dramatisk redusert. At forurenser betaler er et akseptert virkemiddel for bærekraftig utvikling og innovasjon.

Betydelig reduserte deponibehov åpner for nye deponiløsninger.

Vil vi ta ansvar for å utvikle norsk miljøteknologi som renser farlig uorganisk deponiavfall mer kostnadseffektivt enn hva som benyttes i Sveits, Danmark og Sverige?

Vil vi utvikle norsk miljøteknologi som kan tilbys andre land, der produksjon av forurenset flygeaske vil øke drastisk? Vil vi utvikle ny teknologi for sirkulær økonomi?

Dette er ikke et lokalt eller nasjonalt problem. Det er globalt.

Jeg vet hvilket ansvar jeg vil ta.

På samme måte som Klima- og miljøminister Vidar Helgesen ønsker et nytt nasjonalt avfallsanlegg som gjør at han kan se barnebarna i øynene i fremtiden, så ønsker jeg å kunne si til mine: «Det ble sagt at det ikke var mulig, men så gjorde vi det!»

OiW Process/Norsep holdt et glimrende foredrag på Miljøkonferansen Telemark 2017 – Grønn industri i verdensklasse i oktober. Foredraget ble applaudert av industriaktørene i salen. Kortversjonen finner du her og er verdt 4 minutter av din tid: https://youtu.be/z5FGoxOX_l0

Syns du mulighetsvinduet er verdt å se inn i, så finner du hele foredraget på YouTube som gir deg enda mer fakta og kunnskap: https://youtu.be/sPwIvjBw8yI

Teknologioptimist eller deponist? Valget er enklere enn noen gang.

Thor Kamfjord

Kompetansemegler – Forskningsbasert innovasjon i Telemark

Leder Brevik Vel

Tidligere Utviklingssjef i Telemark Fylkeskommune

Tidligere Bystyrerepresentant for Porsgrunn Arbeiderparti

Teksten sto på trykk i TA 06.11.17: