Sunday 27 October 2013

Til mine «unfollowere»: Jeg aksepterer din reservasjonsrett!

I helgen la jeg ut en twitter-lenke til  en artikkel i Aftenposten om legers reservasjonsrett. En klok betraktning skrevet av Siri Fuglem Berg.

Flere likte dette så dårlig at de valgte å tykke på «unfollow»-knappen. Jeg vet ikke hvem de er, og får ikke takket for følge på annet vis. Men jeg støtter deres bruk av reservasjonsretten –de vil tydeligvis spare seg for noe de liker dårlig. Er det flere som ønsker å skjerme seg aksepterer jeg bruken av den reservasjonsretten som ligger i å trykke på unfollow-knappen. Og er du i tvil om hva jeg står for, så mener jeg altså at samvittighet er viktigere enn  jus. At legers viktigste oppgave er å redde liv. At samfunnets viktigste oppgave er å passe på de aller svakeste. At toleranse også handler om å gi plass til andres meninger, selv om du er fundamentalt uenig.

For et par år siden stormet det rundt en lege i Telemark som satte i gang debatten om legers reservasjonsrett. Mens saken fylte trykte og digitale medier, ringte jeg legen for å gjøre meg opp en oppfatning om han var en fundamentalist eller en humanist. Fyren var overraskende nyansert i sitt syn i forhold til det bildet som verserte i avisene. Han hindret ingen i å få utført det de hadde lovmessig rett til, men ønsket ikke selv å være en aktiv part i å fjerne «organismer» hvor det var dannet et nytt genmateriale, hans definisjon av at det var dannet et nytt liv. Man må ikke være filosof eller prest for å følge hans definisjon. Hadde han vært en fundamentalist ville han vel aktivt forsøkt å stoppe andre? Jeg mener han er en helstøpt humanist med sitt konsekvente forsvar for livet.
Det som likevel forundret meg mest var hans svar på mitt spørsmål om hvor mange som hadde ringt ham for å få greie på hva han egentlig sto for: «Ingen! Du er førstemann.» Det var noen journalister som hadde ringt med sine inkvisitoriske vinklinger, men alle de som uttalte seg med skråsikkerhet om hva som er rett og galt i et vanskelig etisk spørsmål, dømte denne legen uten å ha vist noen form for interesse for hvor hans samvittighet satte grenser. Ei heller begrunnelsen for disse grensene. I mine øyne er refleksjonene minst like interessante som konklusjonene når vi jobber med etiske dilemmaer. Med liten interesse for legens begrunnelser lurer jeg på om fundamentalistene idag befinner seg på den andre siden i denne debatten, de som mener å ha definisjonsmakten i samfunnets svar på etiske spørsmål...? 

Leger som følger sin samvittighet er ikke et problem for Norge. Leger, og alle andre yrkesgrupper, med svært fleksibel samvittighet er mer problematisk, og ennå større problem er leger som har en klar indre stemme på hva som er rett og galt men likevel følger flertallets definisjon når den indre stemmen og flertallet er motstridende.

I min jobb er det ikke utenkelig at jeg blir utsatt for det samme dilemmaet. Helt sikkert er det at jeg kommer til å tre ut av saksbehandlingen om vi har en søknad med et mål om å stoppe et hjerte som slår. Det er ikke bare i livets første fase dette er aktuelt, like mye midt i livet som ved slutten. Har innovatøren likevel  et mål som er i overensstemmelse med norsk lov vil jeg følge min samvittighet og la andre overta både vurderinger og konklusjoner. Så håper jeg at det ikke betyr at jeg får beskjed om å trykke på «Unfollow»-knappen og må avslutte mitt arbeidsforhold. Jeg blir neppe fattigere av det, men Norge blir fattigere av en slik måte å la samvittighet overstyres av flertallets beslutninger.




1 comment:

  1. Dette er et veldig viktig og vanskelig tema.
    Enig i at debatten i seg selv er veldig viktig. Dette ER et vanskelig tema og
    SKAL også være det. Vi må kjempe for høy grad av toleranse og lydhørhet i alle leire.

    ReplyDelete