Manglende kompetanse om utslipp, eierskap og eksplosjon. Det viktigste er likevel det som ikke står i KU'en

Høringsinnspill til konsekvensutredning for deponi i Dalen gruve

Konsekvensutredningen datert 04.09.18 konkluderer med at det kan deponeres farlig uorganisk avfall «uten vesentlig miljørisiko». Ikke overraskende, siden tiltakshaver sammen med Bellona og Norsk Industri har sagt det samme i 20 år. Det er derimot overraskende at tiltakshaver fremlegger et beslutningsdokument som ikke har konsekvensutredet en rekke svært vesentlige forhold. Ennå viktigere er de forhold som heller ikke var en del av planprogrammet, men som mange av oss spilte inn i høringsrunden til planprogrammet.  

Konsekvensutredningen er derfor ikke et svar på bærekraftig politikk i behandling av ressurser på avveie:

Tiden for å kaste er forbi, neste generasjon vil måle oss på vår evne til å gjenvinne og gjenbruke. Det viktigste spørsmålet er derfor hvor mye kan vi gjenvinne med tilgjengelig teknologi, og hva gjør vi for å utvikle mer teknologi.

Dette spørsmålet er kun overflatisk omtalt i konsekvensutredningen, og dokumentet er derfor et svar på feil spørsmål. Jeg kommer tilbake til det viktigste spørsmålet og prosessene det initierer, men først noen av de mest vesentligste manglene i den foreliggende konsekvensutredningen (KU):

Utslipp:«Det vil alltid lekke ut noe» er et utsagn fra NOAHs Terje Ulltang til NRK 15. september 2017. Sammensettingen av utslippet skal avklares «i en eventuell senere fase», side 9 i KU. «Begrepet «stabilisert og nøytralisert gips» er ikke ensbetydende med uløselig gips» skriver tidligere leder for SINTEF Molab, Arne Åsheim i sitt høringssvar til KU. Strengt tatt er det vel ikke gipsen som er nøytralisert, men syren fra Kronos Titan. Så lenge massene er løselig i vann, vil nye ioneforbindelser dannes og vandre, uavhengig av innadvendt eller utadvendt vanntrykk i gruvene. Uendelig tilgang på saltvann som forsterker disse prosessene vil skape bevegelse i stoffene i overskuelig fremtid. 

Inntil gruvene er fylt skal tiltakshaver rense vannet i gruvene, og slippe ut dette gjennom en diffusor som ennå ikke er besluttet lokalisert (ref KU pkt 4.8.3). Basert på vannstrømmer i Eidangerfjorden og Langesundsfjorden må sannsynligvis dette utslippet gjøres langt utenfor Langesundsfjorden. Tiltaket baserer seg på reduserte konsekvenser gjennom spredning, men som likevel vil ha påvirkning på levende organismer. 

Dersom det finnes risiko for at perspektivene over er sanne, er tiltaket en kalkulert risiko hvor konsekvensene overlates til befolkningen og kommende generasjoner -ikke tiltakshaver.

Historien gir liten grunn til overmot. Senest 15.10.18 kunne NRK avsløre alvorlige giftlekkasjer fra deponiet i Skedsmo. Da hjelper dette lite: «Det har skjedd en beklagelig feil, og Norconsult har beklaget dette ovenfor kommunen.»[1]

Eierskap:Konsekvensutredningen skriver «Rettighetene til gruven vil avklares i en eventuell senere fase». Forutsetningen for de lokasjoner som ble vurdert av Miljødirektoratet i utgangspunktet var avsluttet gruvevirksomhet. COWI skriver i sin rapport Vurdering av egnethet for mottak, behandling og deponering av uorganisk avfall -lokalitet Brevik  til direktoratet april 2016: «Ikke aktuelt å fortsette gruvedrift hvis det skal deponeres der». Til Varden 28.08.18 fortellerNorcem at det nettopp skal foregå kalksteinutvinning i gruvene i 10-20 år til[2]. Det er derfor vanskelig å forstå hvordan utredningen kan kalles en konsekvensutredning når denne helt avgjørende premissen ikke er avklart. 

Eksplosjonsfare:NOAHs Egil Solheims bekjennelse på folkemøtet i Brevik 10.01.18 var at eksplosjonsfare var det han fryktet mest. Konsekvensutredningen beskriver et «pågående program for å undersøke restpotensialet for gassdannelse». Dette høres ikke ut som en konsekvensutredning, men som en statusrapport i arbeidet med å utrede konsekvenser. Gass vil oppstå, og vil søke åpninger i fjellet. Den totalt manglende tilliten til at tiltakshaver har kontroll på dette forsterkes ved at det påstås «Kalksteinen er i stor grad selvreparerende, slik at deformasjoner som gjennom tiden har forårsaket riss og mindre sprekker gror igjen med kalkspat». Dette tilbakevises av Telemark Fylkeskommunes høringsuttalelse datert 19.09.18, hvor regiongeolog Sven Dahlgren skriver: «Fylkeskommunen mener på faglig grunnlag at dette stemmer i liten grad overens med observasjoner og teoretiske betraktninger.»

De tre ovennevnte punktene er nok til å si nei til tiltakshavers ønske om å etablere deponi i Brevik. I tillegg kunne listen blitt forlenget med andre temaer som er utsatt. Hele 16 ganger nevner konsekvensutredningen forhold som skal utredes «senere». Andre viktige forhold er ikke utredet: Avstander til bebyggelse og skole er kreativt omgått, barn og unges oppvekstvilkår er svært lettvint behandlet og helt uten medvirkning av barn og unge, omdømmeeffekt er ikke vurdert, heller ikke etterbruk av gruvene hvor planprogrammet er direkte misvisende[3].  

Likevel, dette er den viktigste grunnen til å si nei til tiltakshavers ønske om Europas største deponi for farlig uorganisk avfall: Senest når NOAH har fylt opp Langøya må vi ta i bruk andre løsninger enn gigantdeponier. Det er feil å ta verdifulle råstoffer ut av tiden, når vi med tiden vil få knapphet på de samme råstoffene. Dette perspektivet var tydelig dekket i mitt høringssvar til planprogrammet 30.01.18, og er derfor tatt med i en forkortet utgave i vedlegget.

Med vennlig hilsen

Bård Stranheim

VEDLEGG

UTDRAG AV BÅRD STRANHEIMS HØRINGSSVAR PÅ PLANPROGRAMMET FOR DEPONI I BREVIK, 30.01.18

Innovasjon starter med et problem verdt å løse, ikke et løsningsforslag

Langøya ble ikke et deponi fordi man hadde behov for å finne noe å fylle den med. Heller ble ikke deponiet etablert fordi Thorbjørn Berntsen hadde en strålende ide. Bakgrunnen var EU’s direktiver om å finne løsningen på et globalt problem -industrielt utslipp i sjø og vassdrag fra TiO₂-produsenter. Dermed begynte prosessen, baklengs, fra problemdefinisjon til løsningsforslag. I deponisaka har Miljødirektoratet tatt utgangspunkt i problemet definert av industrien selv, ikke et globalt problem: Langøya er snart full, vi må finne et nytt hull. Direktoratet skulle derimot tatt ansvar for en global angrepsvinkel: Verden flyter over av avfall fra forbrenningsanlegg. Hvordan skal vi løse problemet? Hvordan har de beste løst det i dag? Kan vi skape innovasjoner som løser problemet enda bedre, og dermed skaper grunnlag for eksport av norsk miljøteknologi og samtidig forbedrer klima globalt?

Hvem inviterer man til bordet?

Gitt en angrepsvinkel som beskrevet over, ville direktoratet skjønt at den aktøren som har størst inntekt av å fortsette dagens praksis, som ikke må forveksles med beste praksis, ikke er den som vil utvikle neste praksis. Etter 25 års drift sitter de uten «plan B». Avhengig av ambisjonsnivået ville direktoratet ha funnet frem til aktørene som har løftet Sveits til et foregangsland på dette området, eller funnet aktørene som bygger pilot- og fullskalaløsninger for minimering og gjenvinning fra avfallsforbrenningsanlegg i våre naboland. Med andre ord: Det finnes alternative aktører som har et helt annet ambisjonsnivå for resirkulering og minimering av farlig uorganisk avfall enn NOAH. Ønsker Norge å legge lista enda høyere, kan norske og utenlandske innovatører inviteres til bordet. Selv kjenner jeg til flere enn 10 norske selskaper som har teknologi som kan være med å bringe Norge i tet internasjonalt på separasjonsteknologi. Kanskje vi kan ta mål av oss til å skape en norsk klynge som bidrar til å skape arbeidsplasser og globale kvantesprang for sirkulærøkonomi?

Det ville også vært naturlig at Norge i den utfordringen et fullt deponi gir, inviterte ledende politikere innen sirkulærøkonomi i våre naboland for å se om det er grunnlag for å et samarbeid om et felles «månelandingsprosjekt». Den nordiske ministererklæringen fra 1994 forplikter til samarbeid om minimering. Dagens praksis betyr i realiteten at Norge hindrer våre naboland i å investere i bedre løsninger -vi er lavkostløsningen som industrien griper begjærlig.

Om disrupsjon

I dag står vi overfor en situasjon hvor en privat aktør har milliardinntekter å forsvare. Konsekvensen for NOAH om Brevik velges eller ikke, er alt eller ingenting. Det skaper i seg selv en risikabel dynamikk hvor Norge har et spesielt ansvar for å unngå barrierer nye aktører møter i «anbudskonkurransen». 

Vi ser sjelden at den eksisterende industrien, eller dens interesseorganisasjon slik som Norsk Industri, legger til rette for disrupsjon -de radikalt nye løsningene. De representerer den konserverende stemmen i debatten. I denne prosessen har vi sett det overtydelig: Hvordan dagens aktør forsøker å stoppe alle som har pekt på bedre løsninger, stoppe aktører som utvikler nye løsninger, og snakker usant om sine konkurrenter. Krisesituasjonen som NOAH forsøker å skape hvis de ikke når sitt mål er ikke reell.

Hvilke statlige virkemidler trengs?

Der markedet ikke utvikler gode nok løsninger for dagens utfordringer som truer befolkningen, klimaet eller næringslivet, tas det aktive grep. Norge hadde ikke blitt et foregangsland for utslippsfri bil og fergetrafikk uten insentiver. Hvorfor går bussene våre på biogass fra matavfall i dag? Kronos Titan hadde ikke sluttet å slippe ut syre i Glomma uten offentlige pålegg. Noen ganger trengs gulrot, andre ganger pisk. I denne situasjonen trengs begge deler. Kronos Titan kan ikke tillates å legge igjen forurenset syre i et hull i en generasjon til, så lenge det finnes renseteknologi i markedet. NOAH kan ikke tillates å legge igjen naturressurser verden trenger i et hull i bakken så lenge andre aktører står klar til å separere og gjenvinne vesentlig større andeler enn NOAH har målsetning om. Når NOAH heller ikke har teknologien for å levere i henhold til sine egne målsettinger, er det ren gambling å gi dem ansvar videre.

Insentiver for å få frem nye løsninger og nye samarbeidsløsninger vil bringe oss til et helt annet nivå i god tid før Langøya er full. Konsekvensutredningen i Nesset kommune dokumenterer dette.

Tillit, Norges største konkurransefortrinn

Norge ligger blant verdens beste i ulike indekser på tillit og «ease of doing business[i]». Deponi-prosessen representerer en stor tillitsutfordring, både overfor den private tiltakshaveren NOAH, og den offentlige forvaltningen. Miljødirektoratets forsøk på å overbevise om at Brevik er egnet, og det eneste egnede stedet for deponi for farlig avfall før konsekvensutredninger på Nesset og i Brevik skal få stå som et av mange eksempler på hvorfor jeg hevder dette. NOAHs oppførsel overfor meg og andre meningsmotstandere et annet. Det finnes ingen annen måte å gjenoppbygge tillit til forvaltningen enn å legge NOAH og Brevik til side i søken etter morgendagens løsning på ressurser på avveie. Andre aktører og andre lokasjoner står klare. Det gjør også andre tekniske løsninger.

Restart for gjenbruk og gjenskapt tillit

Forutsetningene som lå til grunn for den opprinnelige planen om å gi NOAH tilgang til gruvene i Brevik er endret. De siste to årene er det skapt et inntrykk av at myndighetene tilpasser sin argumentasjon som i et Jeopardy: Svaret er NOAH og Brevik, hva er spørsmålet? Brevik er ikke lenger eneste alternativ og argumentet om nasjonalt hensyn har bortfalt. Gruvene er ikke lenger «potte tett», Norcem avslutter ikke uttak av kalkstein, NOAH innrømmer utlekking og frykt for gasslekkasjer, NOAH er tvunget til en løsning hvor prosessering fortsetter lenge etter Holmestrand ble lovet stans. Likevel opplever vi at staten holder sin hånd over NOAH og Breviksalternativet. Det gir et inntrykk av at det er laget avtaler som ikke tåler dagens lys. Dette inntrykket bekreftes når Porsgrunn kommune heller ikke får innsyn på sine begjæringer[ii]. Myndighetene må ta innover seg at det fester seg et inntrykk som ligner på korrupsjon. Den eneste måten å endre inntrykket er å dokumentere at NOAH ikke har statens beskyttelse når de ikke lenger representerer nasjonale hensyn, men i beste fall et kommersielt alternativ.

Statens grep er avgjørende for innovasjon eller mangel på innovasjon på dette området. Da må beste praksis innen innovasjon og offentlig-privat samarbeid benyttes. NOAHs måte å ta ansvar på for 15 år siden var kanskje den beste løsningen vi hadde den gang. I dag finnes helt andre muligheter. Dette er tidspunktet for å stille myndighetskrav og definere et ambisjonsnivå godt nok til at politikere og forvaltning kan se sine barnebarn i øynene.

Det er også min motivasjon for et sterkt engasjement de siste tre årene.

---

[1] https://www.nrk.no/ostlandssendingen/nrk-avslorer-ny-giftlekkasje-ved-soppelfylling_-_-veldig-skremmende-1.14213851

[2] http://www.varden.no/nyheter/ikke-plass-til-deponi-her-for-om-20-ar-1.2477177

[3] Planprogrammet påstår «Telemark fylkeskommune har konkludert med at Dalen gruve ikke er aktuelt til dette formål.» men gruvene i Brevik er ikke nevnt i sluttrapporten med et ord. https://www.pd.no/breviksposten/brevik/norcem/gruvene-er-ikke-egnet-til-algeproduksjon/s/5-40-255898?access=granted&access=granted

---

[i] Norge er eksempelvis 4. beste land i The European Chamber sin evaluering i juli 2017 https://www.tnp.no/norway/economy/norway-4th-best-country-business

[ii] https://www.nrk.no/telemark/aasland-ber-om-innsyn-1.13889461