Saturday, 23 September 2017

Mann 54 år. Utbrent. En reise inn og ut av utenforskapet.

Først: Etterpå-klokskap


«Den eneste måten å få endene til å møtes på, er å brenne lyset i begge ender!»

(skrevet 20. oktober 2016, men latt den ligge i skuffen til jeg har så lang tid som «frisk» at ingen lurer på om dette var et blaff… det er det nok ingen som gjør lenger!)

Ett år. I dag. Forrige arbeidsdag var 20. oktober i 2015. Jeg gikk tom for drivstoff. Helt bokstavelig! På vei fra Oslo etter en fantastisk uke med Obamas entreprenørskapsrådgiver. En velfortjent langhelg på hytta var planlagt. Endorfinrusen på lykkenivå etter uker med foredrag og fasilitering av arrangementer. Endelig i mål med gründerplan-dugnaden.  Fantastisk gründeruke med Oslo Innovation Week. Lunsj på Skaugum. Vertskap for en av Israels dyktigste nettverkere på kobling av kompetansemiljøer, innovatører og investorer. Arbeid under radaren for å sette i gang tiltak mot krisa i oljesektoren. Alt skjedde samtidig, og jeg var høy.

På turen til hytta lærte jeg når min gamle veteranbil mente alvor med sitt varsel om tom tank. I dagene etterpå lærte jeg det samme om kroppen min.

I dag ser jeg på meg selv som frisk. Neste uke begynner jeg å jobbe 40%, så 60% og snart 100. Planen er å stoppe der. Det blir som å ta en ny utdannelse, og vil kreve mer klokskap av meg enn utfordringene jeg har tatt fatt på tidligere i livet. Utfordringene så langt har stort sett latt seg løse med å gi mer gass. Nå trengs nye ferdigheter. Jeg skriver for å ruste meg selv til dagene og årene som kommer. Kanskje finnes det en leser som også kan nyttiggjøre seg deler av min historie. Dette avsnittet som handler om tiden før jeg møtte veggen, gikk tom, ble utbrent eller hvilken metafor du syns passer. Neste avsnitt handler om hvordan veggen så ut. Så kommer det noen til om erfaringer fra utenforskapet og veien tilbake. Denne handler om hva jeg ser når jeg kikker meg tilbake på signalene før veggen, for aller helst ønsker jeg at du som ennå ikke har gått ned for telling stopper opp og teller selv. For deg ville det vært klokskap. For meg er denne øvelsen etterpåklokskap. Ofte blir dette begrepet brukt som merkelapp på noe bortkastet og unyttig. Klokskap er vel basert på erfaringer –egne eller andres. Med andre ord etterpå-klokskap okke som. Og måtte jeg aldri nedvurdere mine egne erfaringer om det å være i eller utenfor balanse.

La meg legge inn en liten men helt essensiell parentes: Min historie er ikke unik, tvert imot veldig vanlig. Den er heller ikke veldig alvorlig. Svært mange jeg setter eller har satt pris på har opplevd langt alvorligere utfordringer. Kroniske lidelser, å miste livet eller nære og kjære… Sett i perspektiv er hele min historie, og andre med lignende erfaringer, fortellinger fra den heldige siden. Men det er ikke lett å beholde dette perspektivet intellektuelt og følelsesmessig når lyset er så svakt at fargene ikke synes lengre.

Tilbake til et navlebeskuende metaperspektiv:
Veggen kommer ikke plutselig. Den ønsker å varsle deg. Lenge i forveien. En blindtarmbetennelse kommer plutselig. Skjønt, jeg tviler mer og mer på alt vi kaller tilfeldigheter. Brorparten av disse er sammenhenger vi ikke skjønner, og som vi derfor velger den behageligste forklaringen: At vi rammes.

Jeg ble ikke rammet av noe som helst. Jeg forårsaket. Kroppen har sagt ifra lenge. Pinlig lenge, men jeg ønsket ikke å høre. Ønsket i alle fall ikke å ta konsekvensene. Det ville utfordret mitt selvbilde: Jeg er bygd for å bære tungt og bratt og lenge. Hvem vil utfordre sitt eget selvbilde uten hjelp av en krise?

Jeg er så velsignet at jeg har fått vokse opp i en god familie med foreldre som har trodd på meg og heiet på meg hele veien, storesøstre som har delt og gitt meg kunnskapsforsprang som ga meg muligheten til å hoppe over deler av min egen barndom. Rett før jeg fylte 21 år feiret jeg to års bryllupsdag og avsluttet ingeniørutdanning, ferdig avtjent militærtjeneste og to års yrkeserfaring ved siden av. Så satte jeg opp farta!

På CV’n min finner du 15 år i Hydro, to ganger utestasjonering hvor familien er flyttet med, i 10 av årene hadde jeg barne- og ungdomsarbeid i Metodistkirken ved siden av, og 5 av årene ledelse av idrettsforeningen. Søvnproblemer og kronisk vondt i hodet forsøkte fastlegen min å knytte til livsstil, jeg nektet. Men jeg skjønte at jeg måtte gjøre noen grep, og sluttet i jobben med ansvar for innkjøp på 2.9MRD årlig, og overtok ledelsen av et gründerselskap. De neste 7 årene hadde vi en gjennomsnittlig vekst på 28% i året og ble kåret til gaselle-bedrift 4 år på rad. Samtidig var jeg styreleder i en klynge av 100 Telemarksbedrifter og brukte sikkert halvannet dagsverk i uka på denne kulturdugnaden som jeg var helt oppslukt av! Sammen med heltene i den harde kjernen bygde vi delingskultur og tok bibelordet «kappes om å hedre hverandre» inn i næringslivskontekst. Klyngen ble kåret til Europas beste IT-klynge.
Igjen skjønte jeg at helsa fortjente et skifte, symptomene var akkurat de samme. Jeg timet min sorti til et tidspunkt hvor bedriften var over i en driftsfase.

Kloke mennesker hadde sikkert lært. Jeg tok noen måneder fri og sorterte tanker og følelser mens jeg slet ut fjellstøvler på Kreta, for så å gå i gang med et nytt gründerprosjekt. Overmotet overbeviste meg om at jeg skulle få de dyktigste individualistene til å dra i samme retning. Sånn ble det ikke! Men dette var kanskje den viktigste erfaringen jeg tok med meg inn i Innovasjon Norge. I jobben med å hjelpe andre med å treffe blink er det en fordel med erfaringer fra bommerter. Frem til Innovasjon Norge hadde jeg en oppfatning av meg selv som jeg hadde skrevet inn i min CV: «Leverer alltid». Etter et par år måtte jeg si til sjefen min at jeg hadde fjernet denne setningen fra CV’n. Om den noen gang har vært sann, hadde den aldri vært mindre sann. Arbeidsformen i denne statlige, velmente velgjører var preget av alt til alle hele tiden. Jeg skjønte at jeg ikke kunne legge lista på et nivå hvor alle eposter var besvart, at hovedkontoret og alle som ba om noe internt hadde fått sitt og samtidig bidra til den viktigste oppgaven: Det som foregår utenfor kontoret. Sammen med næringslivet og de andre velgjørerne. Men moro var det! Og etter drøye tre års endringsprosess var jeg så stolt av teamet mitt at jeg fortsatt kjenner den sitrende gleden når jeg kommer inn på Telemarkskontoret.

Kloke mennesker hadde sikkert lært. Jeg stilte meg selv spørsmålet om jeg ikke nå skulle surfe i medvind en stund. Jobbe med oppgaver som er meningsfulle, med folk jeg liker, i en region som setter pris på oss. Men da telefonen fra hovedkontoret kom og ba meg ta over som HR-direktør brukte jeg ikke mange timene på å slå fast at «dette er en lang og bratt bakke, selskapet skal gjennom en stor omstilling med påtroppende ny toppsjef i løpet av det neste året, det passer for meg!».
Helsa på det tidspunktet? Jeg hadde fått et par nye varsellamper, øynene og magen. Om øynene sa en god kollega til meg «Kanskje du bare er sliten, Bård!». Jeg, sliten? Fremmedord på «s».

Nå går det ikke mer enn drøyt halvannet år før jeg møter veggen. Etter kort tid forsøkte kroppen å stoppe meg. Lysten og gleden var byttet ut med en følelse av å være havnet i en brytekamp med interne krefter som ikke ønsker forandringer. Så kom vår nye toppsjef og forandringene fikk en forankring, og jeg følte meg ikke alene lenger. Så fikk jeg sparken. Fra jobben som HR-direktør. Sjefen hadde tenkt andre inn i den rollen fikk jeg vite da vi sammen hadde laget kartet og skisser til ny lederkabal. «Hva vil du drive med?» spurte hun smilende. Vi hadde fortsatt en lang prosess med å håndtere omstilling av ledergruppa, så jeg gikk også rundt så smilende jeg kunne i HR-rollen en stund til, uten å fortelle andre frustrerte ledere som følte de satt utrygt at jeg var i samme båt. Til spørsmålet fra sjefen var svaret mitt enkelt: «Jeg vil helst jobbe med gründere!». Og den rollen fikk jeg. Bygge en ny gründerdivisjon var, og er fortsatt i mine øyne, den beste jobben i Innovasjon Norge. Jeg ga gass! Mens kroppen ba om nåde. Sommerferien, som juleferien sist og sommerferien året før hadde gått rett inn i en influensa-tilstand. Blir du syk når kroppen kan slappe av er det tydelige signaler. Tempo i organisasjonen gjorde meg bekymret for både egen og kollegaers helse, og i august sa jeg i medarbeidersamtalen at jeg skulle gjøre mitt beste frem til jul. «Ligner høstsemesteret på vårsemesteret er ikke dette noe for meg». Så langt kom jeg ikke. Mer om det i neste avsnitt.

Sett i ettertid ligger mye av forklaringen for møte med veggen at den siste arbeidsøkta tok fra meg autonomien. Jeg forklarte nære venner at jeg følte det som om jeg fikk tilliten til å kjøre en av de raskeste bilene, men jeg fikk bare ansvar for rattet. Gassen tok andre seg av.

En refleksjon til som hører med under overskriften «etterpåklokskap»: Vi lever i Birkebeinerens tidsalder. Vi jakter på lykken med nummer på ryggen og ski på beina. Eller joggesko. Eller på sykkel. Jeg har aldri vært noe atletisk talent, læreren brukte meg som eksempel til å vise hvordan man ikke skulle kaste med liten ball. Fotball fikk jeg aldri til, med mine plattføtter og opererte skjeve lårhalser. Men sykkel fiksa jeg, og det året jeg fylte sytten og gammel nok stilte jeg på startstreken for å sykle verdens lengste en-dags sykkelritt. Brukte riktignok 25 timer, så noe av den skrytehistorien måtte jeg vente med til jeg kom under ett døgn neste gang. Noen av mine saligste øyeblikk har vært på sykkel –det året en kinesolog hadde fått meg tilbake på sykkelen etter ni års treningspause var en pilegrimsreise sammen med broren min som jeg også hadde dratt med meg på denne galskapen fra han var gammel nok.  Jeg har sykla Den store styrkeprøven mange ganger. Men de to gangene jeg har gjort dette på toppen av en allerede overbelastet jobbkalender med ambisjoner om å sette pers, noe jeg gjorde i 1997 og i 2015, har kroppen straffet meg hardt og lenge.

Når jeg ser tilbake er det veldig lett å se idiotien. Det var ikke så lett underveis. Vår evne til å fortelle historien slik vi ønsker den skal være er en styrke brukt på sunt vis. Men her har det manglet både evne og vilje til å se helheten. Manglende evne til å føle? Nei, jeg er absolutt følsom. Manglende evne til logisk tankegang? Nei! Men evnen til å bruke egne følelser inn i mine analyser er ikke min sterkeste side. Står følelser i veien for å nå målet, slår jeg av følelsene eller overser dem helt. Kjenner du deg igjen? Det er mange ærgjerrige, positive og talentfulle som har havnet med diagnosen «utbrent». Alt for mange opplever varianter av dette. Motivasjonen for å dele min historie er at noen skal være så kloke at de ser veggen før de treffer den. Da slipper du å lese de neste avsnittene. Men til deg som henger med videre –det er ikke farlig å være utbrent! Det høres fatalt ut, men bruk heller det engelske ordet «burn-out». Vi autofile elsker en burn-out, men turtelleren kan ikke ligge på rødt hele tiden. Da må det en overhaling til –og min overhaling kan du lese mer om:

 

 

 

Kyssesyken


«Dråpen kan ikke klandres for at glasset var fullt!»

23. oktober 2015 var en fredag og en fridag, starten på en langhelg på hytta. Første dag etter måneder med hardkjør, og første dagen kroppen kunne få innvilget en permisjonssøknad. Pussig hvordan den venter til det passer. For så å ta over styringen helt! Først virket dette som en helt vanlig influensa eller sterk forkjølelse. Slapp, tette luftveier, øynene ba om å få slippe lys. Da egenmeldingsperioden var over kledde jeg på meg dressjakka og gikk mot kontoret, men stoppet halvveis på en privat helseklinikk. Legen sendte meg hjem med diagnosen «Psykisk ubalanse, situasjonsbetinget». Samma det, tenkte jeg, bare jeg kunne gå hjem og legge meg. Og fremtiden vil vise at jeg ikke er psykisk syk, tenkte jeg. Enda det var mer riktig enn fysisk syk.

I blodprøvene som ble tatt, ble det påvist mononukleose, eller kyssesyken som det kalles så vakkert. Få diagnoser låter vakrere!? Min påviste mononukleose skyldes sannsynligvis ikke kyss av ny dato, gamle spor i kroppen som vises på et skjema for første gang. Men svært mange i samme utmattelsessituasjon som meg forteller at det begynte med kyssesyken. ME-jentene, jeg kjenner nesten bare jenter med diagnosen, har gått fra aktive liv med gode prestasjoner på skole og i idrett eller på andre arenaer. Så rammes de av et slikt virus, og settes ut av spill i måneder, mange ganger i årevis uten at utmattelsen kan forklares fysiologisk som noen aktiv virusinfeksjon lenger. Det tok meg over et halvt år før jeg ville innse likheten, men etter hvert valgte jeg å bruke beskrivelsen av meg selv: «Jeg ligner på disse ME-jentene». De fleste kjenner noen, og dermed falt brikkene på plass for de som lurte på hva som feilte meg.

Første sykemelding nærmet seg slutten, jeg gikk hele tiden og ventet på at dette skulle gi seg. Om et par, tre dager er jeg nok i gang fortalte jeg meg selv og andre. Min egen fastlege har jeg knapt nok sett før dette, men hun skjønte bildet så raskt at jeg gikk hjem og spurte kona om hun hadde ringt legen i forveien. «Jeg sykemelder deg frem til jul» sa hun. Dette var i begynnelsen av november. Det var et slag i mellomgulvet, som å få en alvorlig diagnose. Jeg, sykemeldt i to måneder? En evighet! Men lykken i en slik situasjon er å møte noen som tror på deg. I bakhodet synger selvanklagelser som hypokonder og innbilt syk, eller tanker om hva folk tror om meg nå. Mistenkeliggjøringen som er satt i system når NAV skal følge opp sånne som meg er en tilleggsbelastning. Det er kanskje ingen enkle løsninger på dette siden fellesskapets midler også utnyttes av noen, men at 95% ansvarlige skal bære vekta av 5% som utnytter systemet er ikke riktig.

Det tok enda et legebesøk før jeg fikk merkelappen «Utbrent». Kodene som brukes i NAV-systemet og som dermed gir disse merkelappene er ikke laget for å bidra til helse men det stikk motsatte. Jeg er opptatt av språk, fordi det skaper bilder som igjen hemmer eller fremmer helingen hvor tanken er helt avgjørende. Derfor syns jeg begrepet utbrent er dårlig. Du ser for deg en branntomt hvor det ikke er mer igjen å redde. «Knekjørt» brukte jeg selv, med tilleggsforklaringen, «-eller utbrent som er diagnosen helsevesenet bruker på sånne som meg». Knekjørt funka for meg, fordi det gir meg et bilde av en skiløper som har kjørt seg selv så hardt at han henger på stavene, stående på kne. Det er ikke lang tid før han reiser seg igjen, det har vi sett så mange ganger. Og her ligger det en pedagogisk felle og et helsepolitisk dilemma: Vi bruker ord som er så sterke at de kan forsvare sykemelding, og dermed forlenger tilstanden vi ikke ønsker. Legen sitter med dette dilemmaet daglig. Er det best for pasienten å være helt eller delvis ute av arbeid, forsterker de problemet så NAV ikke skal etterprøve vurderingen, mens du og jeg hadde hatt godt av å se på oss selv som helt normale mennesker, med helt normale kropper som gir helt normale reaksjoner. Kroppen min var ikke syk, den reagerte svært friskt når den bestilte pause! Min forestilling om at jeg burde og kunne bidra selv etter at jeg ble sykemeldt, sittende i en tull under et pledd med øynene lukket og deltok i telefonkonferanser som om verden stoppet opp uten meg –dét var sykt.

Tre dager etter at jeg fikk merkelappen «utbrent» og jeg skjønte at dette ville ta tid, valgte jeg å sykemelde meg på Facebook. Akkurat der og da føltes dette som et stup fra 10 meteren. Jeg lå søvnløs mye av natta etter at jeg trykte på «publiser», men i ettertid skjønte jeg at dette var både viktig og smart:

«Åpen, blid og skapende" er de beste kjerneverdiene jeg vet om. Mange av dere FB-venner kjenner dette som grunnsteinen i IKT Grenland. Jeg forsøker å leve disse verdiene fortsatt. Derfor en åpen melding om egen sårbarhet: Kroppen min syns jeg har vært en dårlig sjef over lengre tid. Nå har den tatt over! Dratt i håndbrekket, og satt meg på sidelinja en stund. Ikke alvorlig, men nok til at jeg har lite å bidra med. Og nok til at jeg skaffer meg en ny erfaring -kommer klokere tilbake. Om noen uker. Tror jeg.

Take care!»


Hvor åpen skal man være? Det er vanskelig, og vi har alle forskjellig personlighet og idealer. Men jeg tror det er lurt å gi nok til at folk forstår overskriften, men ikke så mye at jeg føler meg naken. Det sparer jeg til de aller nærmeste. Og en nærmeste trenger du i denne fasen! Er du så heldig å få være nær til en av oss som er ferske i utenforskapet, husk at du ikke trenger å komme med de riktige svarene, komme med alle de gode forslagene til løsninger. Bare fortsett å være nær. Det eneste du trenger komme med er kondis og kjærlighet.

Forsoningen


«Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen» 
    
Hverdagen som sykemeldt tar form, sakte men sikkert. Men helt form tar den aldri. Likevel får dagene en rytme, med grunntonen «jeg er sliten». Det preger alt. Jeg orker lite, ligger mye, sier nei til det meste, og det tryggeste er en sofa med lydbok på øret. Det meste er overveldende. Å lese, enten det er på skjerm eller papir, er en kraftanstrengelse. Mobilen og scanning av sider man ikke trenger lese fra A til Å går nogenlunde. Nettbrettet forventer mer av meg. Aller verst er det å starte PC’n. Vi blir så uvenner at jeg ikke åpner den på mange måneder. Bare tanken på å åpne Outlook gir angst! Kroppen husker så alt for godt at mailboxen kunne være ajour på morrakvisten, og når jeg kom tilbake fra et morramøte et par timer senere var det 50 personer som forventet at jeg skulle lese eller svare. Twitter var like ille. Kroppen husker så alt for godt dette tilsynelatende ufarlige sosiale mediet som snudde fredagskvelden fra en velfortjent utladning til nye avtaler og forventninger. Og telefonen som ringer gir fantomvibrasjoner langt inn i et bekymringsorgan jeg ikke visste fantes i kroppen min.

Å møte folk kan være godt. I noen få øyeblikk. Så blir det slitsomt. Selv mine beste venner. En av dem fortalte her om dagen at han fikk 10 minutters audiens i starten. Så økte det gradvis til halvannen time. Etter et halvår tålte jeg et par timer av noen, mens de aller fleste trakk «ikke-nå»-kortet. Før var jeg veldig sosial, fikk aldri nok av å ha folk rundt meg. Alle de stedene jeg har hatt lederjobb har jeg revet ned veggene for at vi kan jobbe sammen, jo tettere jo bedre. Og kan jeg sitte på et kjøpesenter eller en flyplass å jobbe gir hver person i synskretsen ekstra kalorier med energi.

Jeg brukte aldri ordet ‘angst’. I ettertid skjønner jeg at det er den mest presise beskrivelsen på min reaksjon på en rekke normale aktiviteter og utfordringer. Alt jeg har beskrevet over er vel tydelig nok.  Vi prøvde oss også etter et halvår på en flyplass og tur til et kjent og kjært turmål i Italia. Allerede på Gardermoen spurte min kjære om vi skulle dra hjem. Etter to dager spurte hun igjen om vi skulle dra hjem. Flyturer var heretter skrinlagt. Etter ni måneder prøvde vi oss på en fergetur til Sverige. Etter det skjønte jeg at fergeterminaler var like slitsomme som flyplasser. Neste flybillett, nærmere ett år etter for å besøke barnebarna som hadde flyttet til Warsawa, kastet jeg ubrukt.

Midt oppe i dette blir det pussig nok helt normalt å si nei til det meste. Det er mer uforståelig at man noen gang skal orke, ennå mindre sannsynlig at det kan være lystbetont all denne sosiale omgangen.
Jeg brukte aldri ordet ‘deprimert’. Tvert imot var mitt mantra at jeg er heldig som ikke har blitt rammet av depresjonen. Kjenner mange som har vært der, og vet at det ikke er farlig. Likevel var min egenmedisin, kanskje mitt selvbedrag, at jeg snakket om meg selv som «en glad gutt». Jeg var hele tiden glad for at jeg var i live, at jeg ikke hadde blitt rammet hardere, og at det tross alt var mer som virket enn ikke virket. I ettertid skjønner jeg forskjellen på å være glad og å være takknemlig. Det siste var sant…

Dette avsnittet handler om å forsone seg med unntakstilstanden. Den viktigste forsoningen er likevel å forsone seg med hvem som har skylda for at jeg har havnet her! Det hadde vært behagelig om noen kunne klandres. At jeg er rammet av noe eller noen. Da går i alle fall jeg fri!

Feil. Da blir du aldri fri –neste gang er det noen andre som rammer deg! Du må ikke degradere den du trenger aller mest for å bli den beste utgaven av deg selv, nemlig deg selv. Utenforskapet skyldes at du har gjort dårlige valg, eller unnlatt å gjøre vanskelige men riktige valg. Uansett er du ansvarlig. Denne forsoningen er nøkkelen til å utnevne deg selv til sjef i ditt eget liv. Og en god sjef trenger du når du på nytt skal lære deg å gå! Og bestemme hvor du skal gå. Klarer du samtidig å være raus med deg selv er du på god vei. Det gjør du blant annet ved å droppe selvanklager og skyld. Det går utmerket godt an å ta ansvar uten å ta skylda. Det siste bringer deg ikke noe sted, gjør deg bare kraftløs. Å ta ansvar gir deg krefter!

De fleste som er i denne tåka har problemer nok med å snakke sant til seg selv. Hva man skal si til andre er ennå vanskeligere. Å lure seg selv kan ha en edel hensikt men funker dårlig over tid. Å lure andre gir samvittighetsproblemer. Hvordan balansere at alt man sier skal være sant, men at man likevel ikke trenger å si alt?

Før jeg skulle møte mine kollegaer til juleavslutning i fjor, for meg et sosialt stønt, valgte jeg å sende en epost i forkant. Det ga meg en beskyttelse i form av at jeg slapp å svare på en hel rekke spørsmål som «hvordan går det?»:




Epost, sendt 13. desember 2015:
Passe! -den nye vinen
7 uker uten bidrag til verdiskapningen er gått, og det blir nok flere. Jeg annonserte min sykemelding på FaceBook, en investering (ja, det koster å være åpen i sårbarheten) som har gitt stor avkastning. Så mange gode folk som har gitt meg masser av oppmuntringer, omsorg, invitasjoner -mer enn jeg kan møte så hjertelig jeg gjerne ville. Men har man sagt A bør man vel B også, derfor fortsetter jeg åpenheten både for egen del men kanskje også til nytte for andre som er i to lignende sko:
"P02 -psykisk ubalanse, situasjonsbetinget" er merkelappen legen har gitt meg. Forresten en god fastlege, ukjent for meg, men så god at jeg spurte min kjæreste om hun hadde kontaktet legen i forkant fordi hun skjønte bildet så fort. Men kanskje er jeg et så klassisk tilfelle at det ikke er noe magisk... Jeg kjenner, sikkert klassisk det også, at jeg skyver psykiske merkelapper fra meg. Det er jo bare kroppen som har sagt stopp! Jeg er jo ikke svart, tungsindig, deprimert! Jeg har alltid hatt dårlig kontakt med "psyken". Tror jeg er bygd av kropp og vilje... Midt i dette er jeg veldig fornøyd med at jeg klarer å glede meg over alt som virker, og det er mye mer enn hva som ikke virker selv om antall måter kroppen ber om bærekraft på er blitt en lang liste... Denne uka har jeg åpnet pc'n og sendt 3 stk epost. Da nekter øynene å være med lenger, pussig men helt fysisk slår av funksjonen "se på en PC-skjerm". Og kognitivt er så mange knagger borte at jeg ikke husker hvem det snakkes om, selv navn på personer jeg er glad i. Men dette vet jeg ikke er så spesielt, konsentrasjonen og hukommelsen kommer tilbake hører jeg fra folk med innsikt.
Fri for bekymringer? Nei, innimellom lurer jeg på om det er noe alvorlig galt, om jeg noen gang kommer tilbake i de utfordrende rollene jeg trives aller best med, redd for at unntakstilstand skaper negative spiraleffekter, også lurer jeg innimellom på hva andre tenker. Nav'er-stemplet. "Hvordan kan det ha seg at han orker A når han ikke orker B". Selv mora mi syns jo jeg ser så bra ut... 
Men jeg bruker mer tid på å glede meg over at vi har et velferdssystem som gjør det mulig å logge helt ut. Og aller mest gleder jeg meg over alle de jeg er glad i. At de ser en litt annen utgave av "tigergutt" er neppe usunt for dem eller meg. Bestefar sovner midt i pepperkake-bakingen, gode venner får visitt-tid. Og telefonsamtaler kan være ålreit hvis de er korte og ikke tar opp store temaer. Lager meg en liten verden med god plass til de aller nærmeste og de praktiske tingene. Fikse kjøkken med yngstedattera. Skru på gamle biler. Aktiviteter som krever lite relasjonelt, kan gjøres i mitt tempo, gir synlige resultater -og pauseknappen styrer jeg selv. 

Innovasjon Norge har vært i stormen de siste ukene. Rart å være utenfor akkurat nå. Selvbildet er bygd på at jeg kan bære tungt og langt. Ryddesjauen Anita og ledergruppa står i vet jeg masse om og er en del av det jeg bærer i ryggsekken. Få har mot og styrke til å ta slike kamper, og selv om ikke alt blir gjort optimalt så blir det gjort -nødvendig for vår organisasjon og forhåpentligvis til refleksjon og inspirasjon for andre. Samspill mellom maktgrupperinger og ukultur finnes i mange kompetanseorganisasjoner. Trepartssamarbeid versjon 2.0 trengs! Jeg bøyer hatten for sjefa! 
Rundt neste sving skal jeg begynne å jobbe med den store utfordringen: Hva er "passe"? Det er kanskje en mye større utfordring enn å bli god på noe håndfast, et fag. Jeg vil være med å bygge videre, og har en dyp glede over å få lov til å jobbe med kanskje landets dyktigste og mest ambisiøse byggere -gründerne. Men før jeg gjør det har jeg en jobb å gjøre på egne vegne, en strategiprosess. Finner jeg ikke bedre ut av hva som er passe er jeg redd for å bli passé...






Soma-pastillen


«Er du sikker på at det var her du mistet nøkkelen?»
«Nei, men det er her det er lys!»


Dialogen over handler om en kar på alle fire som ligger under gatelykta og leter. En barmhjertig samaritan tilbyr seg og hjelpe, og etter langt tid stiller han et fornuftig kontrollspørsmål. Tullingen på nøkkeljakt vet at han leter på feil sted.
Jeg forteller historien fordi jeg kjenner meg igjen i denne tullingen. I disse dager har jeg vært et år i utenforskapet. Det begynte ned noe som ligner en virusinfeksjon, og for alt jeg vet kan det ha vært en utløsende årsak. Men bak denne lå det en annen årsak, og bak den en annen. Som en løk. At jeg hadde mistet nøkkelen til å fungere i hverdagen var fakta. Resten var hypoteser og søk der det var enklest å sette søkelys. Gastro, CT, MR, laboratorieprøver…
Heldigvis respekterte legen min vegring mot bruk av kjemi, selv om hun nok ristet på hodet av mine holdninger til de snilleste preparatene. Jeg er ganske sikker på at vi om 10-20 år rister på hodet over dagens bruk av medisiner, derfor er jeg ikke villig til å være forsøkskanin. Brukt riktig er legemidler en velsignelse, men er i for mange tilfeller en tåkelegging av naturlige reaksjoner på et liv i ubalanse.  
18 år tilbake begynte mine første legekonsultasjoner rundt mine diffuse reaksjoner. Hans antydninger om at det var livsstilsbetinget ville jeg rett og slett ikke ha. En venn som mer enn antydet det samme utfordret vennskapet. En sann venn. Jeg, en sunn og sterk mann, både fysisk og psykisk –klart svaret må finnes i somatikken! Og spesialister og alternative behandlere kom med sine favorittråd.
Helt frem til gjennombruddet 6.-8. september (det skriver jeg mer om i en siste avsnitt) var jeg til utredninger. Det var så deilig å tenke på at mine plager kunne forklares med en somatisk diagnose, så sunn og sterk jeg så på meg selv rent psykisk. Denne soma-pastillen som jeg gikk og sugde på burde jeg ha lagt bort mye før. Kanskje burde legen også lagt den bort. I tillegg skal du håndtere alle gode venner som kjenner noen som har lidd av et eller annet som kommer som gode råd til ytterligere utredninger. Hvert eneste av dem har jeg lyttet til med takknemlighet, fordi jeg vet det er omsorg som ligger bak. Noen av rådene har jeg tatt med til legen min og lyttet til hennes vurderinger. I de fleste tilfeller tror jeg det er smart. Har du ikke tillit er alternativet å bytte fastlege.
To ganger i sykdomsperioden har jeg gått på krykker. En miniskoperasjon fordi det kranglete kneet gjennom mange år likte dårlig å bli liggende på sofaen, og et beinbrudd. Å, så deilig det var å få gå med krykker! Alle forstår et beinbrudd, men utmattelsessyndrom? Det illustrerer suttingen på denne somapastillen! Somatikk er årsaker vi liker og forstår, mens psykdom er årsaker vi rett og slett ikke vil ha eller forstår.
Det er lett å forklare dette med at psykisk sykdom er skambelagt fortsatt. Så enkelt er det ikke! Det er ikke tabu å ta en «bondevik» lenger. Jeg tror en viktigere forklaring ligger i at vi helt feilaktig forsøker å forstå livet gjennom faglige sektorinndelinger. Det startet da vitenskapen lagde en mur mellom presten og legen. Så gjorde vi det samme igjen med en mur mellom somatikken og psykiatrien. Så tilsetter vi en porsjon arroganse som ligger i at fagfolket tror de har den nødvendige kunnskapen i sin sektor. Kropp, sjel og sinn henger sammen. Forskning på hvordan hjernen fungerer er på nivå med hvor teknologifagene var mange generasjoner tilbake. Samtidig forsker vår generasjon på hvor langt vi kan strekke strikken: Sosiale relasjoner, sosiale medier, sammensmelting av jobb og resten av livet, produktivitet, relativisering av etikk, osv.
All innovasjon skjer ved å bruke kjent stoff på nye områder, eller kombinere noe på en ny måte. Det kommer til å skje her også. Når nye innovasjoner skal syretestes er første spørsmålet: «Er problemet så stort at det er verdt å løse?». Stressrelaterte helseproblemer er verdens tredje største. Overraskende mange jeg har snakket med det siste året har selv eller lever tett med noen som har vært en tur i utenforskapet. Antall ME-tilfeller i Norge har femdoblet seg på seks år.
Min vei ut av skapet skal jeg skrive om nå. Men nøkkelen lå ikke i soma-pastillen, ikke i psyko-, kostholds-, trenings- eller ta-tiden-til-hjelp-pastillen heller.

NAV-igering


Navigare necesse est.

Et år i utenforskapet har gitt meg noen utfordringer og lært meg noen lekser. I dag ville jeg ikke vært dette året foruten, fordi jeg tror lærdommen gir meg større livskvalitet i den siste tredjedelen av livet. Og forhåpentligvis også i de siste 10-15 årene av arbeidslivet.

Første skoletime ga meg den hardeste leksa: Hvordan håndtere skuffelsen over at du ikke lenger er produktiv? Først og fremst handler det om ikke å leve opp til mitt eget selvbilde: «Bygd for å bære, tungt, langt og bratt». Så kommer den leksa som handler om å skuffe andre. Kundene mine –de som forventer at jeg er der i morgen og gjør noe for dem i en fase de trenger hjelp aller mest. Sjefen min –hun som har gitt meg tilliten ved å forvalte den mest spennende oppgaven i Innovasjon Norge, gründerne. Kollegaene mine –og særlig hun som nå måtte ta jobben min i tillegg til sin egen.
Litt senere går det opp for meg,  skuffelsen jeg påfører de jeg er aller mest glad i. Hele familien lider når en lider. Og aller mest hun som har tålt meg gjennom alle disse årene, med en stadig forventning om at «snart blir det bedre, bare litt hektisk akkurat nå».

Jeg var heldig! Jeg møtte en sjef som umiddelbart sa «vi venter på deg, ta den tiden du trenger, a radical sabbatical kan være godt for både deg og oss». Jeg hadde kunder og kollegaer som sa alle de riktige tingene, og jeg tror det kom fra hjertet. Jeg hadde en ektefelle som tålte dette også. Mange opplever helt andre utfordringer, og det gjør vondt å tenke på alle som ligger på kne og må bære vekta av ukloke omgivelser i tillegg.

Men NAV? Jo, det er også en lekse som skal læres. Skuffelsen over å være en kostnad for fellesskapet manifisteres gjennom møtet med portvakta, NAV-kontakten. Igjen tror jeg nok at jeg har vært heldig, for jeg har hørt helt andre historier. Likevel er mitt forhold til fenomenet NAV en del av utfordringen ved å være langtidssykemeldt.
NAV er tiltaksorientert i slike tilfeller som mitt. Raskere tilbake og tilbud om psykolog eller andre fagfolk. Som om et svangerskap kan gjøres unna på halve tiden hvis du setter på flere mann. Spillets regler er likevel slik at det lurt å ta imot. Det gjør livet enklere for legen min, og enklere for meg. Igjen var jeg heldig med psykolog. Vi hadde mange fine samtaler som jeg tror han også hadde glede av. Han lærte meg meditasjon, og det har jeg stor glede av fortsatt. Og han er en fin fyr, så jeg inkluderer han gjerne i vennekretsen. Men noen hjelp til å gjenoppbygge branntomta for den utbrente 54-åringen var det vel kanskje ikke?

Det største dilemmaet i denne situasjonen er å finne ut hvordan man skal tenke og handle for ikke å vekke dyret. Dyret handler om overvåkningen du føler, alt du gjør og alt du legger ut i sosiale medier overvåkes med kontrollspørsmålene «er han egentlig syk?». Jeg vil jo gjerne gjøre alt jeg kan og orker, men ser jeg da frisk ut? Jeg vil jo gjerne poste ting i sosiale medier som ikke gir meg medlidenhet fra mine nærmeste 1000 venner –medlidenhet er det siste jeg ønsker meg. Kommer jeg smilende inn på en kafé hvor noen ser meg starter den lille kommentatoren inne i hodet mitt og spør «hva tror du de tenker nå?».
Denne paranoiaen er ikke hensiktsmessig, og skaper fort negative spiraler. Jeg unnlater å gjøre ting som er bra, fordi det må ta seg riktig ut. Snakk med dine nærmeste om dette, få spøkelset ut i dagslys og hjelp til å korrigere tankene. Og snakk med NAV-kontakten om dette. De er også mennesker, med en jobb å gjøre. Min vanskeligste balansegang handlet om engasjementet rundt gift-deponi i Brevik. Du finner TV-oppslag i NRK, intervjuer og blogger om tematikken hvor jeg er en av de kritiske røstene. Naturlig nok ringte NAV og lurte, men endte med å gi meg støtte på at det kan være godt å ha noe å engasjere seg i, og ønske om god bedring. Det hjalp å være åpen om det andre ikke ser, som kun får fasaden. Bak fasaden var det en mann som noen ganger klarte å trykke en dråpe ut av sitronen i form av et råmanus, som kona eller min gode kampvenn gjorde ferdig. Fortsatt står spørsmålet igjen «var det lurt å kjempe en sånn kamp i knestående?». Jeg ville gjort det igjen. Å følge samvittigheten er alltid det viktigste.

Kyss fra oven


The proof of the pudding is in the eating!

To måneder etter at jeg gikk ned for telling foreslo HR-sjefen min å koble meg med en dame med navn Live Landmark. Hun bruker Lightning Process for å hjelpe folk tilbake. Ikke ukjent, for jeg kjenner et par ME-jenter som har kommet seg på beina etter langt opphold i utenforskapet. Likevel var jeg mer enn skeptisk til forslaget. Nesten provosert! Til kona sa jeg: «Jeg er sikker på at HR-sjefen vil meg det beste, men når hun anbefaler en kontroversiell ME-medisin har hun ikke skjønt meg. Jeg er ikke der! Lightning Process tror jeg på, men for en annen målgruppe enn meg!»

Åtte måneder senere nevner HR-sjefen dette alternativet igjen. Hva har jeg å tape? Har jeg blitt noe bedre de siste månedene? Nei, tvert imot. Da forslaget kom første gang koste jeg meg eksempelvis med kjøreturer i en av mine gamle biler. Nå tok jeg toget hvis jeg ikke kunne gi fra meg rattet til kona halvveis på turene mellom Oslo og Brevik. Jeg hadde laget meg et regime rundt mat fordi jeg mente jeg tålte det meste like dårlig som jeg tålte folk. Ingeniøren i meg hadde et regneark med 13 forskjellige symptomer jeg fulgte opp med karakterer jevnlig fra første dag jeg ble sykmeldt, og loggen dokumenterte solid mitt nye selvbilde som en pusling. Fortsatt mente legen min at jeg «responderte positivt på hvile», og det var mitt eneste halmstrå. Sannsynligvis legens eneste halmstrå også –ingen av oss trodde vel særlig på det.

Jeg kontaktet Live! Hun var opptatt, men skrev på SMS at hun ville ringe meg dagen etter. Hun ringte, og klar som jeg var for noe, et eller annet, hadde hun ikke behøvd å legge inn mer enn en brøkdel av salgsinnsatsen hennes før jeg kom til det eneste jeg var opptatt av: «Når kan jeg begynne?». Men så enkelt var det ikke, jeg måtte gjennom opptaksprosess –fylle ut søknadsskjema deretter et opptaksintervju. Og jeg ble bedt om å lese boka hennes, alternativt grunnleggerens «Introduction to Lightning Process» på lydbok siden det å lese ikke lå i verktøykassa mi for tiden. Kona leste boka høyt for meg, og sammen med lydboka hadde jeg svelget hele agnet! Kan det hjelpe andre med «kroniske smerter, angst eller utmattelsessyndrom» så skal jommen jeg få til dette! Metodikken virker så logisk oppbygd at jeg tenkte at jeg knapt nok trengte kurset. Jeg nærmest forskutterte helbredelsen og lå søvnløs hele den første natta etter at jeg hadde fått klarsignalet om at jeg kunne bli med på neste kurs 13 dager senere. Det ante meg at jeg kanskje ville blitt den første som knakk koden uten å gå på kurset, men utålmodigheten og troen på mitt eget hode fikk meg som så mange ganger før til å forsøke å løpe foran meg selv.

Grunnleggerens bakgrunn som osteopat tiltalte meg. Med andre ord kommer han fra en skole som baserer seg på troen på menneskets iboende ressurser. Like godt likte jeg at han fortalte om sorgen han følte for de han ikke kunne hjelpe. Som enhver annen innovatør lette han etter byggeklosser som ble brukt i andre sammenhenger. Kognitiv terapi og nevrolingvistisk programmering har jeg en viss kjennskap til fra tidligere, og måten dette er pakket inn i kunnskap om forskning på kropp og hjerne og sammenhengen mellom disse virker troverdig nok som faglig plattform. Likevel har jeg skjønt at mange er kritiske, særlig ME-foreningene. Men uansett hvilken angrepsvinkel du prøver å plukke dette fra hverandre på, så er det umulig å diskutere resultatene! Jeg har et relativt kort opphold i utenforskapet, men historiene til de som har årevis på mørke rom taler for seg. The proof of the pudding is in the eating!

Etter første kursdag hadde jeg friskmeldt meg selv. Etter andre sleit jeg litt, og ble igjen sittende oppe mye den natta til jeg skjønte at jeg kan slappe av å la resultatene komme som effekt av metodikken, ikke fra meg. Etter tredje kursdag begynte jeg å bruke kroppen som normalt. Jeg bestilte flybillett til barnebarna i Warsawa, og angsten som hadde stoppet forrige planlagte reise var ikke innom på besøk en gang!

5 uker etter kurset begynte jeg å jobbe i en lang opptrappingsplan. Jeg hadde fått livet i gave på nytt. Gleden av å møte folk var tilbake, sykkelen avsluttet sin 13 måneder lange dvale og jeg kunne igjen spise og drikke det jeg hadde lyst på. Jeg tok meg selv på fersken i å gå rundt å smile. På de beste nettene sover jeg til klokka ringer, sist det skjedde var jeg en ung mann.
Joda, symptomene hilser på innimellom. Det tar tid å skape nye spor, nye måter å tenke og handle og snakke til seg selv på, og det jobber jeg fortsatt med. Men jeg vet at det virker!

«Hva tenker du om dette?» spurte Live meg sist vi snakket sammen, hun har en oppfølging med oss jevnlig. «Om det tenker jeg at Gud har skapt oss så fullkomment at alle de ressursene vi trenger ligger i designet!» svarte jeg. Og har erfart at utmattelsen som for mange starter med kyssesyken kan snus radikalt på usannsynlig kort tid.

Som et kyss fra oven.

5 comments:

  1. Bård! Tusen takk for at du deler dette!

    ReplyDelete
  2. Utrolig bra skrevet Bård. Kjenner igjen mønsteret og kjemper innimellom for å ikke gå i fella igjen.

    ReplyDelete
  3. «Om det tenker jeg at Gud har skapt oss så fullkomment at alle de ressursene vi trenger ligger i designet!»

    ReplyDelete
  4. Så utrolig modig og flott av deg Bård. Stor respekt for at du deler dette og bidrar til at vi ser hele mennesket og sårbarheten vi alle bærer i oss. Lise Arvesen

    ReplyDelete

  5. Ekte kjærlighetsspell Caster Dr.Obodo. Staver for å tiltrekke kjærlighet, Stopp skilsmisse, Ekteskapsstaver, Ta tapt kjærlighet, Penger og velstående staver, Beskyttelsesformer, Staver til ..Kontakt informasjon
    E-post: templeofanswer@hotmail.co.uk
    Cell, Viber og whatsapp +2348155425481

    ReplyDelete