Kraft-tak til industriens grønne skifte

Kronikken først publisert i
tu.no 17. desember 2021

En flaskehals i industriens grønne omstilling er tilgang på nok fornybar kraft. Det viser Statnetts siste markedsanalyse. Erstatning av fossile energikilder til prosessindustri og oppbygging av ny industri må til for å nå målene i Parisavtalen. Løsningen er kortreist og ligger rett over hodet på oss: Bruk allerede eksisterende bygg til solceller.

Både forbrukere og industrien står sammen i møtet med dagens «kraftkrise». Manglende fornybar kraft hindrer avkarbonisering av industrien. Samtidig blør private husholdninger når strømregninga skal betales. Behovet for kraft øker i årene fremover. Statnetts siste rapport «Kortsiktig markedsanalyse2021-2026» fra 10. desember viser at vi får «.. en vekst på 19TWh innen utgangen av 2026.» Videre står det at «..dagens kraftoverskudd i Norge på rundt 15 TWh (blir) redusert til rundt 3 TWh i 2026. ..får Sør-Norge et kraftunderskudd i 2026 i vår analyse».

Det omtales som en kraftkrise, men er heller en forvaltningskrise. Gjennom generasjoner har vi bygget solid infrastruktur og kapasitet til å være tilnærmet selvforsynte. Men på veien til å nå klimamålene fungerer ikke gårsdagens forvaltning. Selskaper møter planprosesser på åtte til ti år for å få bygd ut nettet. Samtidig har utbygging av vindkraft stoppet opp.

Som NVE-direktør Kjetil Lund påpeker i sin kronikk i Aftenposten 3. desember bør selvsagt eksisterende vannkraftverk oppgraderes. Forbruket bør reduseres gjennom energieffektivisering og det må bygges ut nett som gir bedre strømflyt og mindre prisforskjeller. Likevel kommer vi ikke utenom andre fornybare energikilder. Vindkraft er i dag lønnsomt og investorer står klare, men møter stor motstand i befolkningen. Dette krever også strømkabler, med nevnte lange leveringstid.

Kortreist og konfliktfri

En raskere og mindre kontroversiell vei er å utnytte Norges tak til solceller. Solceller vil gi forutsigbarhet i energikostnadene og vi har takareal nok! Ifølge «Veikart for den norske solkraftbransjen mot 2030» er det et betydelig potensial for solcelleanlegg på norske bygg. Multiconsult har anslått potensialet for solkraft i bygg til å ligge på minst ~32 TWh årlig. IFE opererer med et anslag på mer enn 50TWh totalt. Solcelleanlegg i bygg kan med riktige grep bli en svært viktig brikke i den planlagte elektrifiseringen i årene som kommer. I Tyskland produseres ca 50TWh og Sverige har incentiver fått i gang investeringene tilsvarende 1 TWh. En utfordring med solkraft er at strømproduksjonen kun foregår på dagtid, men det er da forbruket er høyest. I tillegg kan vannkraften fungere som et batteri. Produksjonen av vannkraft kan tilpasses, slik at den fyller på der når det er lite solkraft. En stor fordel er at solkraft produseres der forbruket skjer. Vi slipper store, tidkrevende utbygginger av nettkapasitet. Det blir ikke kortere enn fra eget eller naboens tak. Løsningen utfordrer ingen fysiske lover. Løsningene er kjente. Det utfordrer imidlertid noen lover politikere selv kan styre, som byggeforskrifter og begrensninger i tillatt overskuddsenergi som kan føres inn i strømnettet. Dette er løsbart om politikere vil.

 Vil gi global effekt

Norge har verdensrekord i innføring av klimapolitikk som virker: Elbil-fordelene har gitt oss verdens høyeste andel av fossilfri nybilsalg og det monner for å få ned lokale utslipp. En enda større gevinst og klimaeffekt for kloden har vært utvikling av teknologien. Den har mye større global betydning enn utslippskutt i Norge. La oss gjøre det samme med incentiver for kraft-tak!

Konvertering av norske tak til energiproduksjon vil også gi en boost på innovasjon som kan utvikle eksporterbare løsninger. Smart styring, effektiv produksjon og installasjon og hybride løsninger som utnytter andre energikilder når solen ikke skinner. Dette vil gi oss kraft tidsnok til å nå målene i Parisavtalen. Vi velger kraft-tak til industriens grønne skifte!

 

Bård Stranheim, daglig leder Green Industry Cluster
Trine Kopstad Berentsen, daglig leder Solenergiklyngen

 

 

Til toppen i tåka?

OL er over, og vi har gjort det fantastisk bra! Det heter jo gjerne «vi» når det er bra, ellers tyr vi lettere til

«de»-begreper. Selv midtveis i OL da sosiale medier fløt over av skuffelser var resultatlista svært god. Søndag 16. februar var en sånn dag hvor alle snakket om smøring -av det etiske slaget. Selv da var det kun 2 land med flere medaljer, paradoksalt nok når det kun finnes 3 land som er mindre enn Norge på medaljeoversikten.

Hender det vi befinner oss på toppen eller veldig nær uten å glede oss over det?

I forrige uke var jeg på ski til toppen, Skornetten heter den der jeg har hytte. Det var virkelig en tur til toppen i tåka som du ser av bildet. Jeg så ingen ting! Når sikten og alle referanser blir borte er det liten glede av å ha kommet så høyt. Noen ganger opplever jeg at vi, Telemarkinger, har det tilsvarende. Underveis er det lurt å ha referansepunkter, og ikke minst være svært bevisst på hvem vi sammenligner oss med. Forskjellen kan være lykke kontra mismot.

La oss ta frem noen selvbilder som utfordrer denne evnen:

«Vi er ikke best på noe som helst i Telemark».
Andre regioner har verdensledende klynger og kan smykke seg med fine titler som NCE og lignende. Sant nok, men hvem er bedre på å sette sammen fagdisipliner til nye industrier? Helt siden bergverksingeniørene, porselens-gründere og gjødsels-visjonærene oppdaget Telemark for hundrer av år siden, har Telemark hatt posisjonen som den mest attraktive for alle som skal gjøre noe teknologisk komplisert i stor skala. Sånn er det fortsatt! Magnesium-produsenten RHI vurderte å bygge i Kina eller i Telemark, og valgte Telemark. Smedvig kunne velge lokalisering av sitt grønne datasenter blant mer enn 20 steder i landet som forsøker å vinne denne konkurransen -i dag bygger de på Rjukan. I jobben vår i Innovasjon Norge møter vi disse som tenker stort, og har de siste månedene jublet flere ganger over at vi i Telemark er best i bredden.

«Vi mangler kapital»
-er et annet selvbilde som preger Telemark. Mange regioner har flere lokale investorer enn oss, og vi håper virkelig å få frem flere i tiden som kommer. Likevel har det årlig vært investert 1 milliard i snitt for å lage moderne, miljøeffektive, teknologisk avanserte arbeidsplasser i Telemark. Og våre IT-bedrifter som eZ System, 24SevenOffice med fler har klart å skaffe kapital til å innovere i mer enn 10 år før pengestrømmen har begynt å gå den riktige veien. Bedriftsetablererne nyter godt av våre fremoverlente lokale banker, et godt virkemiddelapparat og noen risikovillige venner, men aller først egne evner til å selge store drømmer til penge-folk langt utenfor fylkets grenser. Ambisiøse prosjekter som skaper løsninger på reelle behov finner tydeligvis kapital der vi har gode entreprenører som også kan selge ideene.

«Vi er dårlig utdannet»
-er også en del av vårt selvbilde. Også her skal vi strekke oss i å bli bedre –spesielt antallet som gjennomfører videregående skole og satsingen på realfag som verdiskaping i fylket er helt avhengig av. Likevel, ser vi bort i fra de fylkene hvor våre fem største universiteter ligger, der det ingen andre fylker i landet med så høy andel av ansatte med doktorgrad i næringslivet.

Det er i og for seg ikke galt at nordmenn ønsker seg gull på alt som har med ski å gjøre. Like mye som Telemarkinger ønsker landets beste statistikk på alt som er godt. Men selv på de områdene hvor vi forteller hverandre at det står så mye bedre til andre steder har vi et valg: Vi bør skaffe oss den store utsikten og velge referansepunkter som gjør at vi skaper stolthet i fylket over alt vi har fått til! Det har vi all grunn til!

PS: Takk til Knut Vareide i Telemarkforskning som mater meg med analyser og fakta.

Kronikken sto på trykk i Varden 25.02.14: