Om svartedauen, immigrasjon og entreprenører

Kompetent kapital forlater Norge. Krisemaksimering sier du?

Det går sikkert bra denne gangen også… på sikt!

Det tok oss 300 år å komme tilbake til folketallet vi hadde før svartedauen. En krise for landet som kostet over halvparten av befolkningen livet. Svartedauden rammet hardest de mest kompetente og samfunnsaktive: bønder, håndverkere, prester, handelsfolk og stormenn. De som overlevde i størst grad var de som bodde isolert eller hadde færre sosiale kontakter. Norge mistet dermed en enorm del av sine mest produktive og ressurssterke mennesker.

Ikke fullt så stor andel men drøye 30% forlot landet på 1800-tallet i den store utvandringen til Amerika. Også her var det vekstskaperne som ble borte. De med høyere risikovillighet, selvtillit, drivkraft og mestringstro. De gjorde det godt dit de kom. Arvingene til storgårdene ble værende. De som allerede hadde en god posisjon i samfunnet klamret seg til denne, mens over 700.000 forlot landet. Like mange som i dag står utenfor arbeidslivet.

Svært mange av dem reiste fordi staten ville definere rammer for trosutøvelse. Sjekk historien om seriegründer og systemkritiker Hans Nielsen Hauge. Noen vil vel si at det her er elementer av gjentakelse. De fleste immigranter reiste pga liten grad av nyetableringer og inntektsmuligheter, særlig i distriktene. Ennå flere vil vel si at historien gjentar seg her.

Den største krisen vi står i nå er ikke at de rike tar med seg pengene og flytter ut. På en kriseskala er dette på tredjeplass. Den største krisen ligger i at vi ikke har lært av historien: Uten entreprenørskap blir utenforskapet større. Den nest største er at vi igjen sier til morgendagens «rikinger» -de som skal skape de neste store selskapene: «Dra til Amerika». Eller til Sveits. Eller Sverige. Dra hvor-som-helst hvor de ikke har en aktiv politikk for å få eierskap over på statlige eller utenlandske hender.

Vi som blir igjen har historisk sett vist at vi får landet på beina igjen. Det går sikkert bra på sikt. Men akkurat nå får vi akseptere at det blir verre før det blir bedre.

Møte med veggen – ti år etter

I dag er det ti år siden jeg skjønte at veggen jeg hadde møtt, ville holde meg utenfor fellesskapet lenge.

Jeg la ut en post på Facebook og en «out of office»-melding på ubestemt tid.
Det tok nesten et år før jeg var tilbake.

Hva tenker jeg om det i dag?

* Vi er mange.

Utbrenthet er ikke mindre utbredt i dag – tvert imot. Stadig yngre får merkelappen, eller bruker den frivillig. Mange får andre merkelapper, gjerne de som beskriver fysiske plager. Jeg var også der. Konsekvensene av et møte med veggen setter seg i kroppen, og da er det lett å tro at alt blir bra når symptomene er borte. Men den virkelige snuoperasjonen handler om å se symptomene som en gave – kroppens måte å hjelpe meg til bedre valg.

Først da begynte jobben med å se hvilke valg som **gir**, og hvilke som **tar**.

Den lærdommen er den største gaven slik jeg ser det i ettertid.
«Gud elsker en glad giver» fikk ny mening: *Finn ut hva du kan gi som gjør deg glad.*

Lykken ligger ikke i å få.

(Anbefalt lesning: «Give and Take» av Adam Grant.)*

---

* Det finnes varsellamper.

De fleste klarer å legge fra seg byrder som egentlig tilhører andre.
Men samler du litt flere enn dine egne, eller grubler deg søvnløs, har du en varsellampe du bør ta på alvor. Spør noen du vet er glad i deg: Har jeg for høy pliktfølelse, perfeksjonisme eller dårlig egenomsorg? (Jeg hørte ikke på sånne innspill.)
«Total mangel på lettvinthet» fikk jeg i retur fra en venn mange år før sikringen gikk.

(Anbefalt lesning: «Den edle kunsten å gi f**n» av Mark Manson – burde vært pensum i livets skole.)*

---

* Merkelappen er ikke nødvendigvis karrierefremmende.

Jeg jobbet i en organisasjon som var menneskeorientert. Ikke alle er så heldige.
Jeg valgte bort topplederjobb, men fant raskt ut at jeg ikke var laget for å sitte på hendene for lenge.
Da jeg rakk opp hånda og sa jeg var klar for nye utfordringer, kom det ingen applaus.
For meg ble det et bytte av arbeidsgiver – til noen som ikke så merkelappen, men CV-en.
Som så meg slik jeg *er*, ikke slik jeg *var* i en kort periode.

(Anbefalt lesning: «En bønn for Owen Meany» av John Irving – om å handle med kjærlighet og mot.)*

---

* Det er ikke farlig.

«All in» har alltid vært min livsstil – også i neste lederjobb.
Verken mindre ambisjoner eller færre arbeidstimer.
Gode venner forsøkte å minne meg på merkelappen, men det er verken fart eller lengde som sender deg i grøfta. Det er bare dine egne tanker og følelser som gjør det.

Kunnskap om varsellampene reduserer risikoen.
Men den største styrken ligger i å vite at det *finnes* en vei opp igjen.

Da blir grøfta ikke så skremmende.

(Les gjerne min historie fra da «out of office»-meldingen ble tatt bort: https://telemarksopplevelser.blogspot.com/2017/09/mann-54-ar-utbrent-en-reise-inn-og-ut.html)

---

De siste ni månedene har jeg jobbet med å finne ledere til nye stillinger.
Det har gitt mange gode samtaler – og innimellom også en liten mentorrolle.
Jeg tror kona mi liker denne fallerte supermannen bedre.

6 av våre fadderbarn klare for studier

Dette gjør meg hoppende glad: Venner og venners venner har fulgt nærmere 70 barn som ble foreldreløse i skredulykken i Freetown/Sierra Leone i 2017. 

Vi lovte den gang å betale skolegang ut videregående. Disse seks er der nå. Jeg har møtt dem flere ganger i disse årene. Sterke historier, og ennå sterkere ungdom som har topp skoleresultater. De har nå plass på universitet for å studere sine førstevalg! Men de trenger faste givere som kan gi kr 290/mnd til avsluttet studie. Har du et firma som ønsker å bidra? Ta kontakt, hver krone går direkte til studiested, og alt går gjennom mitt firma som har filantropi som en del av formålet.

Våre fadderbarn gjør det bra på skolen. 6 av dem ferdige med videregående, men får likevel ta høyere utdanning i sitt førstevalg av studier.
500 barn på skole bygd med norske midler i den fattigste delen av landet, men får likevel et måltid om dagen.

Dette er en del av grunnene til at vi jubler over å få være med på dette.

Abdul på bilde skal studere juss. Vi møtte han kort tid etter skredkatastrofen hvor han mistet alle sine i 2017. Vi møtte han igjen i fjor. Med glød i blikket. Vi spurte hvor lang tid det gikk før livet igjen var ok etter katastrofen. Han tenkte seg om en stund og svarte:

-«Three years».

-«Today, would you consider your life as very good, good or okey?»

-«Very good!» og skolen og klassekameratene var hovedgrunnen.

Vårt program har aldri gitt noen garantier for yrkesutdanning, kun frem til avsluttet videregående. At vi i år klarte å finne faddere til alle seks som var klar for universitet er svært fornøyd med.

Idag leier vi maskiner

Vi er også lettet over utfallet et stunt vi startet i fjor vår: Hvert år skaffer vi midler til å dyrke nok mat til ett måltid om dagen for barna på skolen i Lunsar. Det er avgjørende for elevene, men ikke økonomisk bærekraftig. Vi utfordret derfor våre folk der nede om de kunne doble avlingenen, og på den måten tjene nok penger til å få prosjektet til å stå på egne ben gjennom salg. Det førte til 10 norske venner som lånte bort penger med relativt høy risiko og null rente. Men nå er avlingen solgt, og långivere har fått sine penger tilbake eller fått gleden av å bidra til nye løft. For barn, utdanning og livsmestring.

Vi har idag 8 barn i vårt program uten norske faddere. Vil du være med på reisen er det bare å ta kontakt med Bård Stranheim. Og har du lyst til å være med på en fysisk reise planlegger vi ny tur i påska 2026.