Av: Thor Kamfjord og Bård Stranheim
NOAH og Bellona i manesjen i Finansavisens artikkel «Giftsirkus»
Det skitne spillet
Teknologi eller deponi
Hvem vil du tro på?
Internasjonale forpliktelser
Nærstående-korrupsjon?
Crisis? What crisis?
Finansavisen har 9. Mars 2019 en grundig
dekning av deponisaka: Hvor og hvem skal få samfunnets tillit og politikernes
adgang til en gullgruve. Gruvene i Brevik mot nybygde fjellhaller i Raudsand,
Nesset kommune. Gjelstens NOAH eller Veidekke, Stena og Bergmesteren i
Raudsand.
Det skitne spillet
For første gang har en journalist tatt tak i
rivaliseringen mellom to industribyggere:
●
Telefoner og trusler fra NOAH og
Bellona blir delvis bekreftet. Vi er mange som har opplevd dette og vet mye om
manges svært ubehagelige opplevelser.
●
Forsøk på å spre falske rykter om
fjellet i Raudsand blir tilbakevist av Veidekke.
●
Påstander om rivalens skamplettede
rulleblad fra Gjelstens side blir tilbakevist i en egen sak om initiativtakeren
i Raudsand.
Veidekkes juridiske
direktør sier det treffende: “Vi har
faktisk ikke opplevd maken”.
Virkeligheten er ennå verre. I et møte med
Frederic Hauge i 2018 forteller han oss at han skal få ledelsen i Veidekke til
å gå. Han sa at han mente det virkelig. Hans egenopplevde makt til påvirkning
gjennom eiere og styret i både Veidekke og Heidelberg gir oss assosiasjoner fra
den motsatte enden av den ryddige norske kulturen vi tror landet vårt er bygget
på. “Vi bestemmer ganske mye. Vi har
ganske stor innflytelse. Det pleier å bli som vi sier” forteller Hauge oss
med armene i kors.
Teknologi eller deponi
Det er noen elementer vi savner som er
vesentlig for ministeren og hans rådgivere:
●
I valget mellom deponi (NOAHs
løsning) eller teknologi (Stena Recyclings løsning) kan leseren få inntrykk av
at valget står mellom en svært utprøvd løsning mot en helt ny løsning.
Sannheten er at NOAHs metode aldri har vært i bruk i lukkede gruver, kun i
dagbrudd. Stena Recycling har testet sin HaloSep-teknologi på ulike flyveasker
og industrisyrer. Kronos’ syre er også testet og fungerer i rense- og
gjenvinningsprosessen. Vi gleder oss over at fullskala HaloSep er klart for
implementering på Danmarks største avfallsforbrenningsanlegg og installeres nå
i år. Vestforbrænding sier at de regner med billigere håndtering når det er
utbygd enn som idag hvor de sender sin flyveaske til NOAH. Og, det beste av
alt, restavfallet blir ikke lenger klassifisert som farlig avfall og Danmark
kan håndtere restproduktene selv.
Skal vi gi NOAH vår tillit med sitt utgangspunkt “akseptabel risiko” med en metode fra 90-tallet og som fremdeles ikke brukes noe annet sted i verden? Eller skal vi tro rivalens patenterte teknologiske konsept, der også den danske Miljøstyrelsen har bidratt til utvikling?
Skal vi gi NOAH vår tillit med sitt utgangspunkt “akseptabel risiko” med en metode fra 90-tallet og som fremdeles ikke brukes noe annet sted i verden? Eller skal vi tro rivalens patenterte teknologiske konsept, der også den danske Miljøstyrelsen har bidratt til utvikling?
●
Finansavisen har naturlig nok
begrenset sin skrivelyst på mange områder. Det internasjonale bildet er ikke
omtalt, og leseren kan få inntrykk av at NOAHs rival er en ensom innovatør som
forsøker å løse et globalt problem. Sveits har gjort dette så lenge at de har
valgt å lovfeste rensing og resirkulering av 100% av sine avfallsanlegg i 2021. Det
finnes over 2000 forbrenningsanlegg i Europa, og skulle disse valgt NOAHs
metode ville det ikke finnes “Breviksgruver” eller hull i bakken nok. Løsningen
er kort og godt ikke bærekraftig. Raudsand derimot vil bygge fjellhaller slik
vi bygger trygge lagre for olje og gass. Da blir plutselig spørsmålet: Når alt
vi kan er renset og resirkulert, finner vi nok uberørt fjell i Norge til å
lagre restfraksjoner? Utvilsomt!
●
Finansavisen snakker heller ikke
om norske teknologier som er i utvikling. Norge er i verdensklasse i å gjøre
industrien grønn. Forbrenningsanlegget på Haraldrud i Oslo skal ha norsk
teknologi for rensing og resirkulering oppe å gå i 2021, hvor verdifulle metaller forblir i kretsløpet, salter gjenbrukes og dioksiner er fjernet. De
fleste store norske forbrenningsanleggene har intensjonsavtale med OIW Process.
Vi gleder oss over at Klima- og miljøministeren offisielt åpnet pilotanleggettil OIW Process i oktober 2018, men undrer oss fremdeles over at Miljødirektoratet avslo
å møte disse i desember 2015 når resultatene viste at denne teknologien kan
løse floka. Vi vet at NOAH ikke har noe samarbeid med denne bedriften, og du
kan spørre deg selv om hvorfor. I møte med NOAHs ledelse da denne kampen
startet sier de “det er vi som skal ha funnet løsningen den dagen vi lykkes med
å finne teknologi som kan erstatte dagens metode”. Den gangen trodde vi det var
en offensiv satsning på innovasjon. I dag tror vi det handler om å ha kontroll
på en lønnsom forretningsmodell. Det er flere grunner til at vi hevder dette,
og den mest offentlige er måten Gjelsten har spredd usannheter om konkurrerende
teknologier, på samme vis som usannheter om det påstått sure fjellet på
Raudsand. En usannhet blir ikke sann selv om Bellona eller Miljødirektoratet
gjentar Gjelstens påstander. Vi foretrekker fakta.
Jokeren som datt ut
Finansavisen nevner heller ikke blokkeringen
av NOAHs adgang til gruvene i Brevik: Norcem har satt en stopper gjennom sin
erklæring om å fortsette sin utvinning av kalkstein i uoverskuelig fremtid. De
har konsesjon frem til 2040. Det er ikke aktuelt med samdrift. Dette går soleklart frem av Norcems
høringssvar til departementet på NOAHs konsekvensutredning, og har blir
gjentatt flere ganger fra Heidelbergs ledelse i nasjonale media. Dette er også
underbygget i COWIs rapport til direktoratet i 2016: “Ikke aktuelt å fortsette
gruvedrift hvis det skal deponeres der». Vi konstaterer at næringsministeren i
et intervju med Varden 08.03.19 sier “Det er blitt en vanskeligere sak fordi Norcem sier de vil drive gruvene videre og har konsesjon til det”. Kanskje er
han feilsitert, for virkeligheten er vel at det har blitt veldig mye enklere.
Før var det to alternativer til storvolum deponi, nå er det bare ett. Det har blitt vanskeligere
å etablere deponi i Norcems gruver. Det har blitt umulig.
Hvem vil du tro på?
Du kan velge å tro på NOAH og Bellona som sier
det ikke finnes tilgjengelige alternativer til statlig ekspropriasjon av
gruvene i Brevik og nok en generasjon med å lagre giftig avfall i et hull i
bakken. Eller du kan velge å tro på Stena Recycling, OIW Process, Ragn-Sells, Renova og
andre som har patenterte teknologier. Miljøstyrelsen i Danmark mot
Miljødirektoratet i Norge. Den ene sier at vi kan, den andre sier at det ikke
går an.
Du kan også velge mellom å tro på NGU, statens egne eksperter på geologi, som sier at fjellet i Raudsand er godt egnet. Eller du kan tro på Miljødirektoratet som sier at sprekkene i gruvene i Brevik er “selvreparerende”. Forøvrig en betegnelse som er funnet på av NOAH.
Du kan også velge mellom å tro på NGU, statens egne eksperter på geologi, som sier at fjellet i Raudsand er godt egnet. Eller du kan tro på Miljødirektoratet som sier at sprekkene i gruvene i Brevik er “selvreparerende”. Forøvrig en betegnelse som er funnet på av NOAH.
Internasjonale forpliktelser
NOAH peker i artikkelen på våre forpliktelser
til å ta imot avfall fra utlandet. Her misbrukes fakta! Basel-konvensjonen gir
forpliktelse om å finne løsninger som unngår at farlig avfall sendes til mindre
utviklede land som tidligere er brukt som dumpingplass. Videre er
Basel-konvensjonen ytterligere konkretisert og forankret gjennom den nordiske
ministererklæringen av mars 1994 hvor landene forplikter seg til minimering av
farlig avfall. Hvor blir det av det nordiske samarbeidet om minimering?
Nærstående-korrupsjon?
Det er tyve år siden Bellonas Frederic Hauge,
lederen i Norsk Industri Stein Lier-Hansen som den gang var statssekretær,
sammen med NOAH pekte på gruvene i Brevik som lokalisering når Langøya blir
full. I ro og mak, eller i heseblesende pengegalopp har NOAH importert farlig
avfall fra hele Europa. Mest fra våre naboland, men også avfall fra Italia,
Israel, Hellas. “Ingenting er for giftig for oss”
skryter NOAHs leder i et intervju i Vi Menn(!) i 2008. Karslig skal der være.
En stund var Norcem en samarbeidspartner i denne planen. Det er de ikke lenger,
og NOAH må vinne kampen med sine gamle venner i Bellona, Norsk Industri og
Miljødirektoratet. Mennesker med makt, men med så lang historie og så klart
uttalte målsettinger om å erobre gruvene uavhengig av ny fakta og innovasjon at
det er all grunn til å sitere Eva Joly “Alt for nære koblinger”. Vi mener dette
er en sak med potensiale for SKUP-prisen med journalistisk graving om
nærstående-korrupsjon.
At Olaf Brastad, tidligere ordfører i
Holmestrand, går over i rollen som konsulent i Bellona, med finansiering fra
NOAH er et eksempel på bindingene. Ikke så ofte en tidligere ordfører plutselig blir ekspert på farlig avfall og industriprosesser, men i
NOAH-land har visst alt gått an.
Bellonas uryddige oppførsel møtes med dette
fra NOAHs direktør Carl Hartmann: ”Det betyr ikke at vi er ansvarlig for det
Bellona foretar seg.“ Sorry Hartmann, men verdiene deres konsulenter viser
frem, blir en del av deres brand, sånn er naturlovene i merkevarebygging.
Bellona jobber for betaling for at NOAH skal nå sine mål. Da blir det pussig å
fraskrive seg alt ansvar for Bellonas handlinger i deponisaken.
Crisis? What crisis?
Dramaturgien i mars 2019, slik den er
iscenesatt av NOAH, er at det nå brenner. “På den ene siden har vi et ansvar
for å videreføre driften fordi flere tusen arbeidsplasser i Norge er avhengig
av denne deponikapasiteten” sier Gjelsten til Finansavisen. Dette mantra er
gjentatt igjen og igjen, men uten at noen eller NOAH har underbygd påstanden
med fakta. Vi vet at Kronos Titan vil måtte ta en investering andre
titaniumdioksyd-produsenter i andre land er blitt pålagt, men skal Norge være et land med
særfordeler den amerikanske eieren ikke får i sitt hjemland,
eller fabrikkene i Tyskland? Hvilke andre industrivirksomheter unnlater vi å
bringe inn i sirkulærøkonomi ved å gi billige dumpingløsninger? Flyveasken fra
våre naboland går idag i store andeler til nasjonale løsninger, eller til
delvis resirkulering og midlertidig deponering for senere behandling i
saltgruver i Tyskland. Det finnes løsninger, og krisen er medieskapt av dyktige
mediakrigere som gir seg ut for å være miljøkrigere med opplagte økonomiske
interesser!
Ikke la dere lure!
PS: Carl Hartmann og Frederic Hauge gjentar
til stadighet den manglende kunnskapen i debatten. Vi har utfordret dem begge
om å fortelle hvilke av våre 30 kronikker og bloggposter som inneholder
faktafeil. Så langt har de ikke gitt lyd fra seg.
Flott bloggartikkel, Thor og Bård! I kjølvannet av finanskrisen prøvde avfallsbransjen mfl. å uthule Baselkonvensjonen med unntak/dispensasjoner, og nå prøver visse krefter derfra å snu den til det motsatte av intensjonen. Vi må nå se etter at det forebyggende minimeringsprogrammet som kommer virkelig blir koblet til behandling, resirkulering og lovpålagt riktig og sikker lokalisering av nødvendig deponirest, unna sensitiv arealbruk. Kjempejobb dere har gjort denne Holmenkollhelga!
ReplyDelete