Hvor skal deponiet ligge?

Publisert i Teknisk Ukeblad 13.03.19

I en nettdebatt nylig stiller Avfall Norges Torbjørn Sølsnæs spørsmålet “Hvor skal deponiet ligge?”. Som snart politisk rådgiver i NHO kan hans innsikt raskt bli mange andres. Kanskje også statsråd Ola Elvestuen, som har spørsmålet liggende på sitt bord. Vi har tidligere sett Avfall Norges leder Nancy Strand med klar kritikk av Miljødirektoratets støtte til NOAHs planer for deponi av farlig avfall i Breviks gruveganger. «Behandling av denne typen farlig avfall foregår i et marked mellom avfallsbesitter og godkjent behandler. Det vil da være svært uheldig å opprettholde et tilnærmet privat monopol på denne type avfallshåndtering i Norge.» (Høringssvar til Miljødirektoratet juni 2016). Uansett vil Norge trenge kapasitet, og Sølsnes’ spørsmål er høyst relevant. Noe må ut av kretsløpet. Derfor er det store spørsmålet hvorvidt vi trenger å planlegge for tilsvarende volumer som de foregående 30 årene. Per Wulff, leder av Danmarks største avfallsforbrenningsanlegg Væstforbrænding, sier i et intervjumed radiokanalen 24syv.dk at fullskala implementering av deres renseteknologi ikke bare vil omklassifisere farlig avfall til ikke-farlig avfall, men at løsningen vil bli billigere enn å sende flyveaske til Langøya.

Jeg spurte ledelsen i NOAH i 2015, da de var misfornøydmed mine ytringer og kalte meg inn på teppet: "Siden dere sier det ikke finnes alternativer til Brevik, hva gjør dere når Brevik er full? " Svaret var at Brevik nok var det siste store hullet de trengte, for når dette var fullt ville vi ha kommet langt nok med sirkulærøkonomien. Det har skjedd mye på de fire årene som har gått siden. Fullskala testing av ny teknologi pågår flere steder. Det har også kommet en industriell investor som sier at gjenbruk av gamle dagbrudd eller gruver er feil konseptuell tilnærming. Trygge fjellhaller må lages til formålet. Da er forutsetningene Miljødirektoratet la for å lete frem alternative lokasjoner snudd på hodet: "Anbudsprosessen" begynte med krav om minimum 10Mkbm deponikapasitet, i et avsluttet dagbrudd eller gruve. Men nye fjellhaller kan lages i takt med det reelle behovet, ikke det prognostiserte behovet basert på at morgendagen krever like mye deponi som gårsdagen. Tette fjellhaller kan lages i et stort egnet fjell -eller flere små. Det åpner for mange mulige lokasjoner, gjør det ikke?

Det som forundrer meg enda mer, er at industrien og Norsk Industri fortsatt opprettholder Brevik som en mulig lokasjon, når Norcem har sagt at de skal utvinne kalkstein til 2040. Regiongeologen for Buskerud Telemark Vestfold peker på et mye lenger perspektiv. Norcem er i tillegg tydelig på at samdrift er uaktuelt. Det samme ble påpekt i COWI sin rapport «Vurdering av egnethet formottak, behandling og deponering av uorganisk avfall -lokalitet Brevik» til direktoratet april 2016: «Ikke aktuelt å fortsette gruvedrift hvis det skal deponeres der». (se side 81). Og det var jo også en forutsetning fra Miljødirektoratet at det var en nedlagt gruve/dagbrudd som deltok i konkurransen om en svært lukrativ markedsmulighet. Med andre ord: Brevik er ute. Kan vi ikke ta diskusjonen derfra? Eller er strategien å følge Frederic Hauge som foreslår å be staten ekspropriere? For så å legge ned kalksteinsproduksjon? Eller for å påtvinge samdrift på tross av alle faglige protester?


Krisen for Norge og norsk industri dersom ikke regjeringen gir grønt lys for et nytt volumdeponi i Norge snarest er en skapt krise i dobbel forstand. For det første er det ingen komplisert beregning å regne ut når dagens deponi på Langøya er fullt. Dermed burde det vært enkelt å ligge i forkant med avklaringer og alternativer. For det andre finnes det selvsagt andre løsninger for flyveaske og industriavfall. Våre naboland håndterer store deler selv, og for det øvrige har de alternativer utover hva Langøya representerer. Saltgruvene i Tyskland er et billigere  alternativ for bedrifter sør i Danmark. Det er kapasitet og kommersielt tilgjengelig også for norske bedrifter. Miljømessig er dette et bedre alternativ for en del avfallsstrømmer, fordi aktører som opererer saltgruvene både henter ut salter og lagrer på en måte som gir muligheter for senere å resirkulere verdifulle stoffer i avfallet. Dette er selvsagt ingen god løsning på sikt, men det gir ingen grunn til å bruke skremselspropagandaen NOAH og venner bruker idag. Alternativene har vært lite fremme i nyhetsbildet, og det preger hvilket handlingsrom våre politikere oppfatter å ha. Det er kritisk. Ikke saka i seg selv. 

Tilbake til NOAHs egen tro på at vi ikke trenger volumdeponier etter at Brevik er fylt opp -med den sørgelige følgefeil at all annen industrivirksomhet i gruvene er ødelagt for all fremtid. Når Brevik er ute må vi tenke annerledes. Det kommer ikke til å løses av markedet alene, men av politikere som setter mål og bruker en klok blanding av gulrot og pisk.  

Jeg antar flere av både Avfall Norge og NHOs medlemsbedrifter ønsker hjelp til å eksportere teknologi, og ikke motsatt; åpne sluser for import av farlig avfall? Jo større norske hull i bakken vi tilbyr som billig løsning for våre naboland, jo mer bidrar Norge som en bremsekloss for teknologisk utvikling! En teknologisk utvikling som vi vet vil gi omfattende samfunnsmessig positiv effekt i form av mer velvære over generasjoner. I våre naboland rister bådeteknologer, politikere og næringsliv på hodet av seg selv og sin praksis med å sende ressurser på avveie til et stort hull i Norge. Dermed rister de også indirekte på hodet av oss. Velger vi klokt, kan vi bli et forbilde!