Stuntmann Hartmanns siste uke

https://www.tv2.no/v/1288224/  (1min 10sek)

NOAHs administrerende direktør Carl Hartmann har brukt den siste uken godt. To av hans mediestunt bør legges merke til av alle som følger NOAHs kamp for å melde flytting fra Langøya til Brevik med sitt farlige uorganiske avfall:

Hartmann drikker sin egen gift-cocktail

I TV2-nyhetene lørdag 20. januar forsøker Hartmann overbevise seerne: Det farlige uorganiske avfallet er ikke lenger farlig. Han putter en klump av avfallsgipsen, som nå er fått navnet filterkake, i et glass vann, rister veldig forsiktig på glasset og sier "Nå gjør jeg det!" før han drikker. Og konstaterer at det smaker helt ålreit. Noen lar seg sikkert overbevise om at hele kampen mot deponiet er storm i et vannglass. Det fleste ser parodien. I NOAHs eget HMS-datablad for avfallsgips kan du lese: I flyveaske inngår flere tungmetaller og salter. Aktuelle metaller: Cadmium, Arsen, Krom, Bly. Unngå søl, hud og øye kontakt. Håndvern: Kjemikaliehansker.

Dersom klumpen Hartmann puttet i vannglasset ikke representerer noen reell risiko gitt den korte tiden den ligger i vannglasset og den forsiktige omrøringen, er mediestuntet likevel en gavepakke til motstanderne: Hvordan skal han tas seriøst, når han på denne måten viser null respekt for bedriftens sikkerhetsdatablad? Er det en ansvarlig bedriftsleders gode eksempel? Applauderer alle ansatte i NOAH dette mediestuntet, og anbefaler samme øvelser til sine venner? Ville Hartmans ansatte latt sine barn og barnebarn drikke det samme?

Hartmann skal likevel ha ros for kreativt forsøk på redefinere farlig uorganisk avfall til koselige filterkaker, som kun paranoide ønsker ikke skal lagres under husene sine. Noen vil spørre hvorfor Hartmann nå mener det er nødvendig å sikre et av Europas største gruver til farlig avfall dersom det ikke er farlig etter NOAHs trylleformler med kadmium, bly og arsen. Men jeg tror ikke filterkaka til Hartmann inneholdt de andre farlige stoffene NOAH i dag fyller i gipsen som lagres på Langøya. Var det eksempelvis cyanid og kvikksølv i denne biten? NOAH har innførselstillatelse for cyanid. Kjære Hartmann: Du forsøker å føre debatten over på den delen av avfallet som er minst risikabelt. Så lite risikabelt at du kan harselere med folks frykt. Vi tror ikke du ville drukket vannglasset med de stoffene du stilltiende forsøker å putte ned i våre gruveganger. Vi tror ikke du ville la dine barnebarn drikke dette hver dag.

NRK 26.01.18

Hartmanns alternative fakta om planprosesser
I NRK Telemarks radiosending 26. februar er Hartmann igjen ute med sine mediestunt. Han

intervjues i forbindelse med FAU i Brevik oppvekstsenter, og svarer på kritikken fra leder Aslaug Ravlo: Konsekvensene for barn- og unge er ikke tatt med i planprogrammet for konsekvensutredningen. Hartmann påstår at dette, sammen med en rekke andre konsekvenser, hører hjemme i neste fase, i arbeidet med reguleringsplan.

Tror han på dette selv? At det først skal gis godkjenning for tiltaket, før konsekvenser for barn og unge skal vurderes?

For meg hørtes dette så lite logisk ut at jeg ringte en ekspert som sa «det er feil, det er helt vilt». Han ba meg lese formålsbestemmelsene til Plan- og bygningsloven §1-1. Og forskriften om konsekvensutredninger kapitel 5. Hensyn til barn og unge er av de presiserte områdene som skal vektlegges der dette er relevant. Hartmann innrømmer selv at dette har konsekvenser for barn og unge, men forsøker seg likevel på en kreativ tolkning av lovverket.

Mye står på spill for NOAH. De siste ukene har NOAH forsøkt å snakke ned sin konkurrent på Raudsand med NOAHs alternative fakta om Bergmesteren Raudsand/Veidekke/Stena Recycling. Tidligere uttalelser om at «Deponering i Brevik vil gjøre det umulig med lekkasjer. På samme måte som i en båt kan det ikke lekke ut" er av de uttalelser Hartmann fremdeles bruker. I dag er historien en annen, hvor NOAH innrømmer at det blir et utadrettet trykk og vannstrømmer fra deponi ut i sjø. Og det vil bli lekkasjer, mens det tidligere har vært hevdet det motsatte. Litt lekkasje hver dag inn evigheten er like enkelt å regne på som alt du multipliserer med uendelig. Det blir mye, eller uendelig som en mattelærer vil si.

Sannsynligheten for at NOAH gis samfunnets tillit til å håndtere vårt farligste avfall øker ikke med siste ukes mediestunt.

Teknisk Ukeblad peker på alternativer til deponi

Teknisk Ukeblad har i sin desemberutgave en 8 siders artikkel om deponering av farlig avfall sett i lys av sirkulærøkonomi og teknologi. Du finner nå artikkelen digitalt.

Tre ting bør du spesielt legge merke til: 

• For første gang begrunner en av NOAHs kunder hvorfor de ønsker å legge dagens deponipraksis bak seg.
• Verden har gått videre siden Langøya-løsningen ble etablert, Teknisk Ukeblad gir deg grunnlag for teknologioptimisme.
• Artikkelen stiller et svært viktig spørsmål: Hva er prislappen for å ta i bruk beste tilgjengelige metoder fremfor å skyve problemet foran oss? 

Om sink og gjenvinning først:

Vi siterer teknisk direktør Johnny Stuen, Energigjenvinningsetaten i Oslo: “Bare når vi ser på sinkinnholdet i flyveasken i dag er det vondt å kaste den i et deponi. Det er mer sink i flyveaske enn det er i sinkmalm, og vi begraver verdier for rundt 80 millioner kroner i sink årlig. Det er jo sprøtt, sier Stuen.”

Jonny Stuen sitter i styret i ISWA, (International Solid Waste Association) og bør lyttes til: “Han peker også på at ISWA – The International Solid Waste Association – mener at deponering er risikabelt fordi selv stabiliserte masser etter NOAHs metode ikke vil gi signifikant reduksjon av utlekking i et langtidsperspektiv.”

 

Om sinker i gjenvinningskappløpet:

Siden 1993 har Kronos Titan sluttet å slippe ut forurenset syre i Glomma. I 25 år er syra blandet med flyveaske, et skritt i riktig retning den gang. Men er dette fortsatt smart? Vi siterer artikkelen “Men så har det gått nesten 25 år, og over hele verden snakkes det om sirkulærøkonomi og ressursbevaring. Det er ikke så sikkert at flyveaske er bare farlig avfall. Stadig flere land ser på dette som en ressurs.” Teknisk Ukeblad ser inn i glasskula og har besøkt bedriften Norsep, et spin-off fra OiW Process som renser oljeavfall. Vi siterer: “I denne omgangen kommer vi ikke utenom at noe må til deponi, men om det blir fem, ti eller tjue prosent vet vi ikke ennå. Uansett snakker vi om en betydelig reduksjon i avfallsmengdene”, sier teknologisjef i Norsep og doktor i prosessmetallurgi, Per Bakke.

Men, man trenger ikke se inn i fremtiden for å se løsninger som stiller NOAH-metoden i et betenkelig lys. Teknisk Ukeblad peker på praksis i andre land idag, samtidig som de forteller hvordan Stena Recycling sammen med Veidekke og Bergmesteren Raudsand vil gjenvinne og minimere i sin konkurrerende løsning på Raudsand i Nesset kommune. 

Om prislappen på god samvittighet:

Teknisk Ukeblad intervjuet Thor Kamfjord og Bård Stranheim i arbeidet med artikkelen. Fra denne samtalen har journalisten tatt med et vesentlig spørsmål ingen har tatt tak i så langt: 
“Det er 2,4 millioner husstander som gjennom renovasjonsavgiften betaler for forsvarlig håndtering av avfallet sitt. Dette avfallet genererer flyveaske som kan være et stort problem eller en viktig ressurs. Hva vil ekstrakostnaden bli for bærekraftig håndtering? Jeg tror det blir en marginal kostnad som vi er villige til å dekke for å si til våre barnebarn at vi hadde mot til å ta det rette valget.”

Vi oppfordrer derfor offentlige myndigheter til gjøre regnestykket hva det vil bety for renovasjonsavgiften hvis flygeasken renses med beste tilgjengelige teknologi. 

Hele artikkelen kan du lese her: “Bare sinkinnholdet i flyveasken er verdt 80 mill. Flere norske selskaper vil ha kloa i dem.” 

Om det offentliges rolle som innovasjons- og industriutvikler:

NHO: "Det offentlige kjøper hvert år tjenester og

produkter fra næringslivet for om lag 500 milliarder kroner. Dessverre brukes bare

en liten andel av denne summen til å fremme
mer innovative løsninger"

Innovasjon oppstår der behovet er størst for nyvinning. På grunn av sin størrelse og pengebruk er offentlig sektor i Norge en stor innovasjonsdriver. Vi har internasjonale forpliktelser og må etablere ny behandlingsløsning for farlig uorganisk avfall. Forpliktelsene er basert på Baselkonvensjonen og den Nordiske Ministererklæringen fra 1994. Selv om ministererklæringen er 24 år gammel, er våre internasjonale forpliktelser kanskje større enn noen gang. Det viktigste punktet i ministererklæringen er anbefalingen om at:

•  De nordiske land samarbeider om minimering og miljømessig forsvarlig behandling av alle typer avfall.

Ønsker myndigheter å tillate nye ti-år med deponering på billigst mulig måte, eller er tiden endelig inne for å samarbeide om minimering? Forurenset svovelsyre fra titianiumdioksid-industrien har allerede vært renset og regenerert i mange ti-år. Mengden flygeaske vil øke betydelig internasjonalt og problemet kan ikke deponeres vekk.  

Både i Danmark og Sverige bygges anlegg for fullskala rensing av flygeaske, og Sveits har besluttet at innen 2021 så skal all flygeaske renses. Ønsker norske myndigheter at et norsk deponi skal utkonkurrere rense- og gjenvinningsteknologi? 

Det blir interessant å se om norske myndigheter velger å være deponifremmende eller teknologifremmende. Vi tror norske husstander ønsker at restproduktet etter husholdingsavfallet håndteres fremtidsrettet og bærekraftig. Ønsker våre politikere det samme?  

Vi siterer Stena Recycling: “It’s starts here”, og gleder oss over at Bergmesteren Raudsand og Veidekke har etablert et nordisk samarbeid for å sikre minimering og miljømessig forsvarlig behandling av avfallet. Vi trenger en fremtidsrettet deponiløsning som både er industri- og innovasjonsfremmende.