De gode hjelperne

Jeg spurte noen av våre suksessfulle gründere: Hva er det lureste du har bedt om hjelp til? Svarene var overraskende.

Hver dag i en hel uke har ideene kokt i hele Telemark. Bokstavelig talt. I går avsluttet vi Gründeruka, en uke for å synliggjøre og inspirere gründere, mane til innovasjon og entreprenørskap.

Stimulere til vekst

Telemark er først og størst i Norge med en festival for entreprenørskap inspirert av Global Entrepreneurship Week. I fjor var første gang med møteplasser som fokuserte på innovasjon og entreprenørskap hver dag i en hel uke. Vi ønsker intenst å skape en sterkere kultur og oppmerksomhet for innovasjon og entreprenørskap i Telemark. Med Etablererkontorets Tone Allum som prosjektleder, stiller hele fylket opp i dugnaden med over 40 arrangementer som samler nærmere 1500 mennesker! Sånt er med å skaper innhold til visjonen om «gründerfylket Telemark».

I fjor var også første gang Innovasjon Norge delte ut ”Den gode nabo-prisen”. Vi vil stimulere til at våre 18 kommuner styrker hverandre. Hvilken kommune gir mer enn de tar i naboregnskapene? I år var det en klar vinner. Hjartdal og ordfører Sven Tore Løkslid er årets ”Gode nabo” i Telemark. Prisen er 10.000 kroner som skal gis videre til et prosjekt i en nabokommune. Ordføreren valgte arbeidsmarkedsbedriften Nopro. 

Nabohjelp

Hvordan kårer vi en god nabo? Vi sendte ut en undersøkelse til over 600 folkevalgte politikere i alle kommunene. Det er selvfølgelig frivillig å delta, men vi ser en tendens til hvem som svarer: Det er de små. Er de minste kommunene mer opptatt av å få hjelp av naboen, søke støtte enn de store kommunene? Er det enklere å skryte av naboen i Seljord enn i Skien? Er samarbeidsklimaet i kommunene med færre innbyggere mer avhengig av et godt forhold til naboen?

Å hjelpe hverandre, samarbeide og gjøre hverandre gode er avgjørende for å lykkes med sine ideer. Ingen er best alene.

                       

- Hva er det lureste du har bedt om hjelp til? Jeg spurte seks av våre suksessfulle gründere om dette i forbindelse med Gründeruka. Det har vært en fryd å kunne være med på refleksjonene rundt denne problemstillingen.

Kirstine Holst-Jansen, Kebony svarte dette:

Jeg har fått ideer til hvem jeg kan oppsøke og snakke med. Ikke alle er blink i første omgang, men i mange sammenhenger handler det om å aldri slutte å spørre. Fortsette å borre. De som er gode tenker etter utvikling sammen med deg – kontinuerlig. En slik heiagjeng er utrolig deilig!

Den norskpatenterte impregneringsteknikken «kebonering» omdanner vanlig treverk, som myk nordisk furu, til hardere og mer holdbart tre. Samtidig gjør teknikken treverket vedlikeholdsfritt.

Alan Boye Hansen, Calora Subsea svarte dette:
-Den viktigste hjelpen jeg har fått var å etablere og samarbeide med et kompetent styre, i tillegg til å få tak i den første kunden. Kunden var viktigere enn å skaffe den første investoren, det utløste en dominoeffekt.

Gjennom et eget forskningsprosjekt ble det nære samarbeidet med kunden utviklet. Han fikk unik innsikt i kundens behov, og kunnskap om hvordan han måtte utvikle produktet for å dekke behovet.

Calora Subsea designer, utvikler, produserer, markedsfører og selger polymerbaserte produkter til undervannsmarkedet.

Christian Sønstebø, Mohawk Security svarte dette:

- Birgit! Jeg ansatte Birgit.

I tre år har han på fulltid jobbet med å utvikle selskapet som driver med sikkerhet og etterretning. Å knytte til seg seniorkompetanse er det lureste han har gjort om som gründer.

Lill-Ann Bråthen, Imatis, svarte dette:

- Jeg tror det lureste jeg har gjort er å faktisk forstå hvor stor verdi som skapes i samspillet mellom mennesker og hvor verdifullt det er for en leder å spørre, involvere, inkludere og ikke minst delegere hele tiden. Dette bidrar til høy tillitt og maksimal utnyttelse av den fantastiske kompetanse jeg har i mine omgivelser. Jeg tror også dette bidrar til at det er moro å jobbe i Imatis - det tiltrekker de dyktige menneskene og de beste samspills aktørene.

Imatis er ledende programvareselskap når det gjelder innovative løsninger spesielt utviklet for helsesektoren.

Astrid Skreosen, AsapNorway, svarte dette

-Det beste som har skjedd meg som gründer er at jeg gjennom Etablererkontoret tilfeldigvis traff folk med kompetanse jeg ikke hadde selv. For eksempel produksjonskompetanse. Men det aller beste jeg har fått av den norske stat er at jeg fikk delta i kompetanseprogrammet GET. I Boston. (GET er Innovasjon Norges program Global Entrepreneurship Training).

Skreosen har utviklet et millimetertynt oppdekkingslaken av som har helt spesielle egenskaper tilpasset fødesenger. Under Gründerukas åpning slapp hun nyheten om millionavtale med Helse Sør-Øst.

Ønsket om å erobre verden

Ingen av de ovennevnte snakker om penger. Vi i Innovasjon Norge og andre i virkemiddelapparatet i Telemark blir ofte kontaktet med håp om å få penger. Likevel opplever vi at det er rådgivning, nettverkene og hjelp til å nå eksportmarkeder som scorer høyest.

Som Espen Askeladden i folkeeventyrene har mange norske ønsket å erobre verden med sine geniale ideer og oppfinnelser. Som Askeladden er de også avhengig av gode hjelpere. De trenger andre for å lykkes med egne ideer.

Få trodde at Espen Askeladden skulle lykkes. De lo av han. Slik har nok mange gründere blitt møtt av omgivelsene sine med sine geniale ideer. Den siste personen jeg har snakket med minner oss på hvorfor gründere ofte er døv på det ene øret.

Aleksander Farstad, EZSystems svarer:

- Dere trodde på meg! Innovasjon Norge turte å ta risikoen og investerte i mine ideer, og det har utløst andres investeringer. Like viktig å tørre å be om hjelp, er å stole på seg selv og ikke være for opptatt av andre. Hadde jeg hørt på alle jeg snakket med hadde jeg ikke klart dette.

Aleksander minner meg på at gründere er døv på det ene øret,men til gjengjeld hører de svært godt på det andre. Det døve øret bruker de når folk forteller dem at det de har begynt på er umulig, urealistisk, eller i alle fall forferdelig slitsomt. Det friske øret bruker de for å lytte til kundenes behov, og for å lytte seg frem til andre som kan mer enn dem selv og dermed kan bidra til suksess.

En moderne helt

Eventyrene om Askeladden forteller gjerne historien om hvordan brødrene, Per og Pål, mislykkes i sine bedrifter, hvorpå Askeladden lykkes. Han oppfattes som en helt og idealskikkelse.

Gründeren har den samme evnen til å se andres talenter, kanskje før de har sett dem selv. Og hun er ikke redd for å skryte av de som er flinkere enn seg selv. Ros virker i bedriftene, og det virker i samspillet kommunene imellom. Det virker alltid!

Til mine «unfollowere»: Jeg aksepterer din reservasjonsrett!

I helgen la jeg ut en twitter-lenke til  en artikkel i Aftenposten om legers reservasjonsrett. En klok betraktning skrevet av Siri Fuglem Berg.

Flere likte dette så dårlig at de valgte å tykke på «unfollow»-knappen. Jeg vet ikke hvem de er, og får ikke takket for følge på annet vis. Men jeg støtter deres bruk av reservasjonsretten –de vil tydeligvis spare seg for noe de liker dårlig. Er det flere som ønsker å skjerme seg aksepterer jeg bruken av den reservasjonsretten som ligger i å trykke på unfollow-knappen. Og er du i tvil om hva jeg står for, så mener jeg altså at samvittighet er viktigere enn  jus. At legers viktigste oppgave er å redde liv. At samfunnets viktigste oppgave er å passe på de aller svakeste. At toleranse også handler om å gi plass til andres meninger, selv om du er fundamentalt uenig.

For et par år siden stormet det rundt en lege i Telemark som satte i gang debatten om legers reservasjonsrett. Mens saken fylte trykte og digitale medier, ringte jeg legen for å gjøre meg opp en oppfatning om han var en fundamentalist eller en humanist. Fyren var overraskende nyansert i sitt syn i forhold til det bildet som verserte i avisene. Han hindret ingen i å få utført det de hadde lovmessig rett til, men ønsket ikke selv å være en aktiv part i å fjerne «organismer» hvor det var dannet et nytt genmateriale, hans definisjon av at det var dannet et nytt liv. Man må ikke være filosof eller prest for å følge hans definisjon. Hadde han vært en fundamentalist ville han vel aktivt forsøkt å stoppe andre? Jeg mener han er en helstøpt humanist med sitt konsekvente forsvar for livet.

Det som likevel forundret meg mest var hans svar på mitt spørsmål om hvor mange som hadde ringt ham for å få greie på hva han egentlig sto for: «Ingen! Du er førstemann.» Det var noen journalister som hadde ringt med sine inkvisitoriske vinklinger, men alle de som uttalte seg med skråsikkerhet om hva som er rett og galt i et vanskelig etisk spørsmål, dømte denne legen uten å ha vist noen form for interesse for hvor hans samvittighet satte grenser. Ei heller begrunnelsen for disse grensene. I mine øyne er refleksjonene minst like interessante som konklusjonene når vi jobber med etiske dilemmaer. Med liten interesse for legens begrunnelser lurer jeg på om fundamentalistene idag befinner seg på den andre siden i denne debatten, de som mener å ha definisjonsmakten i samfunnets svar på etiske spørsmål...? 

Leger som følger sin samvittighet er ikke et problem for Norge. Leger, og alle andre yrkesgrupper, med svært fleksibel samvittighet er mer problematisk, og ennå større problem er leger som har en klar indre stemme på hva som er rett og galt men likevel følger flertallets definisjon når den indre stemmen og flertallet er motstridende.

I min jobb er det ikke utenkelig at jeg blir utsatt for det samme dilemmaet. Helt sikkert er det at jeg kommer til å tre ut av saksbehandlingen om vi har en søknad med et mål om å stoppe et hjerte som slår. Det er ikke bare i livets første fase dette er aktuelt, like mye midt i livet som ved slutten. Har innovatøren likevel  et mål som er i overensstemmelse med norsk lov vil jeg følge min samvittighet og la andre overta både vurderinger og konklusjoner. Så håper jeg at det ikke betyr at jeg får beskjed om å trykke på «Unfollow»-knappen og må avslutte mitt arbeidsforhold. Jeg blir neppe fattigere av det, men Norge blir fattigere av en slik måte å la samvittighet overstyres av flertallets beslutninger.

Think big! Implement small!

I Telemark er det et enormt potensial i å realisere store drømmer. Eller er vi for jordnære til å tenke stort? Bli med på en tankeøvelse for det fremtidige Telemark.

Harald Eias semivitenskapelige program ”Brille” hadde en gallup der folk ble spurt om hvor folk lyver mest. Kun ett fylke hadde null prosent i score. Telemark.

Vil det si at vi har et kulturelt handikap når vi skal tegne drømmende fremtidsbilder? Erkjenner vi dette, bør vi tenke oss om to ganger før vi kritiserer de “urealistiske” som har større drømmer for det fremtidige Telemark.

Kanskje bør vi også bli de beste til å invitere folk fra utsiden av fylket til å se muligheter og tegne drømmende fremtidsbilder vi kan bevege oss mot. I små skritt. Tilpasset det vi kan få med oss politikere, byråkrater og gjennomsnittlige telemarkinger på.

Store drømmer kan realiseres, dersom langsiktigheten i å realisere dem står i stil med ambisjonsnivået. La oss se nærmere på noen av dem:

Ut med Grenland – inn med Telemark
Still deg spørsmålet: I hvilke sammenhenger gir det merverdi å bruke stedsnavnet Grenland? Bytter du det ut med Telemark vil vi være mer synlig når vi skal utenfor fylkes og landegrensene å markedsføre oss. Husk: Think big. Implement small.

Grenlandskommunene er en gruppe i stadig endring. De seks kommunene utgjør 70 prosent av fylket. De resterende 30 vil neppe føle seg støtt om vi markedsfører hele fylket i sammenhenger vi i dag snakker om Grenland. Dersom vi trenger å skille regionen fra resten av fylket er Kyst-Telemark et godt alternativ.

Grenland som storkommune

Skal vi tenke større må vi samle våre planer og vår kompetanse. Vi må stå sammen med enstemme som gir oss en tydelig røst i det nasjonale bildet – der den fortjener å være. La oss reservere Grenland som begrep på de kommuner som ønsker å slå seg sammen. Men la oss aldri fjerne identiteten og stoltheten borgerne i byene har til sitt kjære Porsgrunn, Skien, Kragerø. Dette er sterkere merkenavn enn Grenland, og det ligger sterke følelser bak som skal bestå selv etter at vi har organisert oss som Norges 5. største utviklingsaktør. Implement small.

Mitt inntrykk er at flertallet i befolkningen ser flere fordeler enn ulemper med kommunesammenslåing. Da bør politikerne våre gå foran som ambassadører for Think big!

En flyplass
Hvorfor skal vi prøve å holde liv i flere små fremfor å samles rundt en større ide? Om vi lar Notodden være den ideen vil også Kongsberg-regionen få nytte av den. Industrien som vokser frem har et økende behov for et felles arbeidsmarked. Hva om sjefene i Facebook kunnet landet på Notodden og kjørt bil til Rjukan på vei til sitt store og miljøvennlige datasenter? Det hadde økt sjansene for at de valgte Norge, og ikke Sverige som strategisk beliggenhet.

Det vokser også frem spennende teknologi-bedrifter som lager førerløse dykkerfartøyer og fly på Notodden. Det betyr at vi kan se på en flyplass som en base for kompetanseutvikling og innovasjon med effekter langt utover å transportere folk. Med en elektrifisert Bratsbergbane er  ikke bare flyplassen lett tilgjengelig fra kysten vår, men vi bidrar også å skape en felles bo-og arbeidsregion som vil gi fordeler til næringen som strekker seg fra Kongsberg-regionen til Telemark sin kyst. Think big.

Offentlig-privat samarbeid
Telemark er blant fylkene som har landets største potensiale i å øke samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Målt i for eksempel offentlige forsknings- og utviklingskontrakter, har vi storemuligheter – innovasjon i samarbeid. Her kan vi tenke samarbeid og tenke stort på veldig mange områder. Skien kommunes tiltak med å invitere næringen inn i utviklingen av helsesektoren er et av de beste jeg har sett.

Når vi nå skal gjøre den største investeringen i videregående skole i fylket noen sinne, bør vi bruke muligheten til å plassere dette inn i et skole-nærings-samarbeid. De beste regionene sørger for samhandlingsarenaer med næringsklynger og akademia. Det har vi muligheten til å gjøre best i landet hvis vi ikke tenker skole, kultur og næring som separerte sektorer. Klosterøya gir en slikmulighet. Think big. Implement small.

Industripark Frierfjorden
Det er gjort et fantastisk flott initiativ for å mobilisere en mulig kjøpergruppe som kan overta Herøya Industripark når Hydro skal selge. Herøya er en spydspiss for hele regionen. Lykkes vi med å etablere flere store aktører her, vil hele fylket ha fordeler av det. Alt fra næringshagen i Kviteseid, ingeniørmiljøet som vokser frem i Treungen til IKT-miljøet på Klosterøya. Derfor burde Bamble, Skien og Porsgrunn samle seg om et felles investeringsløft for å sikre en langsiktig satsing på bærekraftig industri ikke bare på Herøya, men også på Vold og i utvikling av de spennende potensialene på Frier Vest. Think big.

Det store prosjektet “X” 
Vi har verdensledende kompetansen innen CO2, hydrogen, batteriteknologi,energioptimalisering, prosess-styring. Vi har produksjonsanlegg og infrastruktur som muliggjør en helt unik arena for å demonstrere utnyttelsen av løsninger verden trenger. Vi har bedre forutsetninger enn de fleste regioner til å skape en ”snakkis” som tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet allerede fra det tidspunktet planen er presentert.

Mest sannsynlig handler et slikt samlende prosjekt om bærekraft og miljømessig fotavtrykk. Ikke bare karbon-nøytral, men karbon-positiv?

Hva ville du gjort dersom du skulle vise frem en region med verdensledende kompetanse innen bærekraft og fikk med deg en samlet region som stiller med investeringsmidler i 25 år fremover? 
Think big. Implement small!

Canal Digital vs Sjøloftet

Igår så jeg på TV for første gang på tre måneder. TV er ikke viktig for meg. Men dette er sjeldnere enn normalt, fordi jeg har hatt teknisk trøbbel med leveransene fra Canal Digital. Det begynte for mer enn to år siden at signalet ble for dårlig. Etter 5 besøk i huset og noe fiksa et eller annet sted på utsiden av huset er det ikke lenger noe galt med TV'n. Men jeg vil påstå det fortsatt er noe galt med leverandøren.

I to år har de holdt meg med godt snakk og sendt meg ny kabel, sendt nye oppdateringer av programvare på dekoderen -og hver gang sagt "vent 2 timer så er det bra". Da en kar fra Canal Digital dukket opp og skjønte at det ikke (bare) var brukeren som hadde mangler begynte det å skje noe. Som altså førte frem til at jeg igår kunne se TV med flott bilde og god lyd! Jeg skal droppe detaljenen om alle gangene jeg har snakket med noen og fått svada-svar, alle gangene jeg har sendt inn beskjed på "kundeservice-sidene" uten å få svar, at jeg var lovet å få tilsendt utskrift av loggen uten respons, om instruks om å sende alt jeg har sagt på telefon på nytt skriftlig endog til en epostadresse som så sender beskjed tilbake at den ikke er aktiv, mine forsøk på å få snakke med en ansvarlig som har mandat til å bruke bondevett -men opplever at alle med myndighet er mindre tilgjengelig enn en norsk statsråd...

Mens dette pågår sender de inkasso -og stengningsvarsel. Og den høyest i systemet jeg har fått kontakt med sier at det ikke er mulig å stoppe kravet for tjenester som ikke er levert!!

Denne uka har jeg hatt en motsatt opplevelse: Byens pizzarestaurant Sjøloftet har distriktets beste pizza som jeg spiser oftere enn jeg ser TV. Siste besøket ga meg noe som lignet en matforgiftning. Ikke vet jeg hvor kilden til det plagsomme døgnet var, men hadde en mistanke som jeg reiste ned for å fortelle restauranten. En hyggelig servitør spurte med en gang om jeg ville snakke med sjefen. Han var ikke inne, men dagen etter så jeg 3 forsøk fra han på å nå meg på telefonen. Hans måte å møte meg på ga meg den solide følelsen at de tar en slik sak både profesjonelt og empatisk. Som endte med "Uansett hva dette skyldes vil jeg gjerne gi deg en middag på vår regning".

Motvillig betaler jeg regninga til Canal Digital. Jeg har respekt for de som gidder bruke tid på å ta slike David-mot-Goliat kamper lenger, men tenker at man skal velge med omhu hvem man lar frustere en...

Hva jeg så på TV? Video on demand er genialt, fikk endelig sett "Historien om Pi". Boka er ennå bedre, men det er en fantastisk film. "Livet handler om å gi slipp på ting", uttaler Pi. "Det triste er bare når man ikke får sagt farvel".

Jeg gir med denne bloggen slipp på min sterkeste irritasjon over Canal Digital, så får jeg se om jeg gidder ta konsekvensene av et farvel.

Hilsen en som uansett trives bedre på en pizzarestaurant med gode venner enn foran TV!






PS: For dokumentasjonens skyld gjengir jeg de siste epostene i dialogen med Canal Digital, anonymisert -for det er ikke folka nærmest kunden det er noe galt med:



--------- Forwarded message ----------
From: Bård Stranheim
Date: 2013/4/23
Subject: Kompensasjon
To: kabel-tv@canaldigital.no


Hei

Ref telefonsamtale med XXXX hos dere nå nettopp. Hun ba meg sende det jeg hadde forklart på telefonen til dere pr epost.

Kundenummer XXXXXXX

Jeg har siden høsten 2010 hatt problemer med kvaliteten på TV i Bjørkåsstigen 8, 3950 Brevik. Den 14. september 2010 fikk jeg beskjed om at det sannsynligvis skyldtes feil/dårlig kabel internt i huset. Jeg fikk tilsendt ny, mens problemet var det samme. Til tider hang bildet helt, med irriterende hyppige utfall.

Siden den gang, i to og et halvt år, har jeg vært i kontakt med dere flere ganger. Hver gang har jeg blitt holdt med godt snakk -slik jeg opplever det, at det ville rette seg om dere sendte en ny oppdatering til min dekoder. "Vent i 2 timer, så skal det være ordnet". Det har selvsagt ikke gitt noen løsning. For ordens skyld: Jeg har hatt to dekodere og 2 TV'er i huset, og den ene har gitt litt bedre signal enn den andre.

Høsten 2012 fikk jeg besøk av en mann som ringte på døra og sa han var fra Canal Digital, og lurte på om alt var i orden. Jeg hadde vel en mistanke om at han ville selge meg et eller annet, men det var jo en fin anledning til å få noen til å se på problemet så jeg inviterte ham inn. Etter å ha ringt til sjefen hans siden han ringte på døra uten å ha med seg identifikasjonspapirer.

Denne karen var svært hyggelig og gjorde en masse for å forsøke å finne ut av hva som var problemet, og det endte med at jeg bestilte bredbånd -for etter reklamen ville det da komme en installatør og fikse TV-problemet samtidig. Installatøren kom, og etter et par besøk fra Relacom hadde jeg i alle fall et sted som var godt nok signal til å sette opp bredbånds-routeren, men TV'n var like dårlig. Ny henvendelse til Canal Digital, og et par besøk til -etter at noe er reparert i kabelnettet på utsiden av huset mitt, har jeg signal som ser ut til å være tilfredstillende.

Siste gangen jeg fikk regning fra dere sendte jeg beskjed om at jeg kun betaler for den tjenesten som virker (internett), også får vi komme tilbake til en omforent løsning på kompensasjon for alle de regningene jeg har betalt hvor det nå beviselig ikke har vært signalkvalitet. I en samtale i mars med en hyggelig medarbeider ba jeg om å få tilsendt hele loggen, slik at jeg kunne dokumentere min lidelseshistorie. Den skulle komme pr post fikk jeg beskjed om. Jeg har fortsatt ikke sett denne, og da jeg purret det opp var det en annen jeg skulle ha snakket med...

Jeg har også sendt melding via deres nettside at jeg ikke betaler før vi er enige om hvordan vi skal ordne dette, men den eneste responsen jeg har fått er purring/stenge/inkassovarsel.

I dagens telefonsamtale med XXXX  er jeg lovet at dere stopper innkrevingen av de to fakturaene som forfaller til betaling idag. (Ref faktura 41574374 og 41818508).

Også avventer jeg deres forslag til kompensasjon for det jeg har betalt fullt for men ikke har fått levert.



Med vennlig hilsen
Bård Stranheim
tel 90885035


---------- Forwarded message ----------

From: Kundeservice no-reply@canaldigital.no

Date: 2013/4/23
Subject: Autosvar


To: Bård Stranheim


Takk for din henvendelse.
Vi gjør oppmerksom på at denne e-postadressen ikke lenger er i bruk, og ber deg derfor benytte vårt kontaktskjema for kontakt med Kundeservice.

Med vennlig hilsen
Canal Digital


------------------------------------


Fra: Bård Stranheim

Dato: 25. april 2013 22:39:12 CEST


Til: Bård Stranheim
Emne: Kompensasjon canal digital

Ref dagens samtalemed XXXXX

Det er ikke lett å være kunde av Canal Digital! Nærmer meg et bristepunkt...

Igår brukte jeg 24 minutter i telefonsamtale med to personer hos dere, som endte med at jeg fikk beskjed om at jeg måtte skrive ned det jeg hadde forklart to ganger og sende det på epost til kabel-tv@canaldigital.no.

Det gjorde jeg umiddelbart, og litt senere fikk jeg en epost i retur med beskjed om at denne epostadressen ikke lenger var i bruk (se nedenfor).


Idag har jeg igjen snakket med en person hos dere, XXXXX, som ga meg beskjed om at jeg måtte bruke kontaktskjema på deres "Kundeservice"-sider.Det sa jeg at jeg ikke ønsker siden jeg hadde fulgt oppskriften jeg fikk igår, og at jeg ikke har fått respons på de to siste henvendelsene på dette kontaktskjemaet. XXXXX snakket med sin sjef, og kom tilbake og bekreftet at jeg måtte sende inn saken på nytt på denne siden, og at jeg var lovet svar i morgen. Min epost til kabel-tv@canaldigital.no igår er nå limt inn nederst.

Da gjør jeg igjen som jeg er blitt fortalt, og håper det beste.

Minner samtidig på at dere stopper innkrevingen av fakturaene 41574374 og 41818508. Det er jeg også blitt lovet i telefonsamtale med Lisa, men er klok av skade skeptisk. Jeg har ingen betalingsanmerkninger, og ønsker ikke at deres rot skal påføre meg det!

Og er etterhvert veldig spent på hvordan dere vil kompensere alt det trøbbelet jeg har hatt med i mitt altfor tålmodige kundeforhold de siste 2-3 årene.

Med hilsen
Bård Stranheim
Tel 90885035






Fra: "\"Kundesenter\" " kundesenter@canaldigital.no
Dato: 26. april 2013 19:11:50 CEST

Til: xxxxxxxx@xxxxxx.xx
Emne: Canal Digital Kabel TV - Sak 0007XXX [ ref:_00DD0qX7t._500D0OsFew:ref ]

Hei,

Takk for din henvendelse

Jeg beklager alle problemene du har, det er godt å høre at feilen nå har blitt funnet og rettet.

Vi har ikke mulighet til å utsette forfallsdatoen på fakturanummer 41574374 og 41818508 noe mer, disse bør derfor betales så fort som mulig.

Det ser ut til at det allerede i 2010, etter lynnedslag, ble konkludert med at den interne kablingen var feil/dårlig/skadet. (min kommentar: Jeg har ikke hørt om noe lynnedslag før i denne eposten -og problemet ble først løst når reparatøren fikset ting på utsiden av huset) Som sådan må vi henvise til punkt 2 og 3 i de generelle vilkårene( https://kabel.canaldigital.no/Kundeservice/Abonnement-og-avtaler/Abonnementsvilkar/ ), nærmere bestemt avsnittene om:

"Med grensesnitt menes (bla, bla, lang henvisning til ting med liten skrift i kontrakten)."

Da vi ser problemene og irritasjonen dette har skapt kan vi tilby 2 frimåneder på bredbåndet som kompensasjon. Kabeltv-delen av ditt abonnement betales til BREVIK KABELNETT og ikke til oss direkte.

Med vennlig hilsen
Canal Digital Kabel-TV AS
XXXX XXXXXXXX
Kundebehandler


-etter denne siste sendte jeg umiddelbart en epost i retur også den uten respons:


Fra: Bård Stranheim

Dato: 26. april 2013 19:32:28 CEST

Til: "Kundesenter "

Emne: Re: Canal Digital Kabel TV - Sak 0007XXXX [ ref:_00DD0qX7t._500D0OsFew:ref ]

XXXXX XXXXX
Vennligst ring meg!

Telefon 90885035
Bård Stranheim
Sendt fra min mob



-----------------

-og av en eller annen grunn forventer jeg ingen reaksjon...



Blått en dag

Joda, jeg vet at tittelen på den flotte sangen skrives “Blott en dag”. En sang om mindfulnes 150 år før noen fant på det ordet. Jeg fikk en lang tur på ski i går som endte i blåtimen etter 6 timer i fantastiske skiløyper og vakker natur. Noen ganger er jeg mindful, andre ganger er jeg full av tanker og bruker treningsturene til å sortere. Bildet til høyre har tittelen “Jeg tenker ikke så mye når jeg går”. Kunstneren er nok flinkere til å være mindful ute i naturen enn meg.

Jeg mislikte bildet da jeg så det, først og fremst fordi billedtittelen var skrevet med kullstift over hele bildet, og det mest synlige var ordet “ikke”. Jeg fortalte henne at jeg ikke er en ikke-person. Hun gikk i gang umiddelbart for å tone ned ikke-budskapet. “Selv om du ikke skal ha bildet vil jeg ikke ha et ikke-bilde”. Og nå henger det her på hytteveggen, med sin blå bakgrunn og mennesker som er halshogd –eller “fri” som kunstneren mente det symboliserte…

Pytt, pytt…

Gårsdagens lange skitur var en god økt for tankesortering. Noen dager er blå. Jeg er glad i blått. Mye av musikken jeg spiller er blå. Og kanskje er mine blå tanker alt for ofte mine kjæledyr. Jeg har lenge hatt en “pytt, pytt”-plakat på pulten min, for å hjelpe meg til å la flere tanker fare forbi. Det er jo en utømmelig kilde med stoff man kan plage seg selv med, eller i overmot innbille seg at man kan reparere. Og blir det for mye av de blå tankene, kan du ikke si til hjernen din: “Du skal ikke tenke så mye...”. Hjernen forstår ikke ordet ‘ikke’. Tvert imot blir det mer hvis du forsøker å stoppe den. La tanken komme, ta den opp, se på den og la den gå. “Så der er du igjen. Jeg kjenner deg veldig godt! Jeg kan kanskje bruke deg til noe i fremtiden, takk skal du ha. Men nå kan du gå videre.”

"Under promise –over delivery"…?

(sitatet over er et godt råd jeg fikk av min styreformann en gang-og i business er det nyttig! Men...)
Kilden til det blå ligger i skuffelsene. Når skuffelsene blir store nok kaller vi det ofte for ‘sår’.

Begge deler gjør vondt: Sår andre påfører meg, eller de sår som oppstår når jeg skjønner at jeg skuffer andre. Det er ingen skiller mellom de private og de profesjonelle relasjonene. Relasjon = risiko. Er du så heldig at du har en velutviklet evne til å bli glad i folk, vet du at det gjør vondere jo nærmere folk står deg.

Jeg har i årevis hatt en definisjon av det å bli voksen:

“Jeg er voksen den dagen jeg ikke sårer folk jeg er glad i”.

Jeg har luftet definisjonen med Dag Andersen, forfatteren av “Det 5. trinn”. En klok bok. Følgelig må han være en klok mann. Han mente ambisjonen var oppnåelig –og boka hans handler på mange måter om denne emosjonelle kompetansen. For min del tror jeg heller det er en definisjon på å være død enn voksen... Men jeg klarer ikke slippe målet –når jeg ikke klarer å leve opp til de forventninger jeg selv har vært med å skape er det vel mangel på empati, på relasjonell kompetanse, på selvinnsikt og evne til å bruke denne?

Men er det virkelig en klok løsning alltid å ligge på den sikre siden –sørge for at forventningene alltid er så lave at jeg kan overgå? Neppe. Da tror jeg ikke det haster så mye å bli voksen. Jeg vil heller falle ned fra et tre enn aldri å ha forsøkt å klatre i et. Men da er det godt det gjør vondt –hvordan skulle vi ellers lære? Og tilsvarende er det sannsynligvis riktig å vise andre at det gjorde vondt når du selv blir såret. Hvordan skal de ellers lære?
Den kloke klarer å unngå anklagen, men våger vise egne sår. Den objektive sannheten sitter ingen av partene på, men dine egne følelser kan ingen redefinere på dine vegne.

Meta-perspektivet

Midt i gårsdagens selvopptatthet sendte jeg en sms til en god venn i Hellas. Jeg vet han har hatt utfordringer. Kona hans har reist fra ham –sånt skjer andre steder i verden også. Han mistet mye av selvtilliten da han ble tidligpensjonert fra en ledende stilling i luftforsvaret –joda, vi er nok alt for mange som har definert egenverd utifra hva vi gjør og ikke hvem vi er. Og nå har den greske finanskollapsen skilt han fra alt han var stolt av –det flotte huset, turbo-bilen han kun tok frem på solskinnsdager, 1200-kubikken på to hjul som understrekte hans top gun-image. (Jeg la armen rundt ham en gang vi hadde vært sammen i noen utfordringer, og han nettopp hadde sagt han kom til å savne oss når vi dro hjem. Sjeldent emosjonelt til han å være. “Don’t mess with iron!” returnerte han. Med et smil som sa akkurat det motsatte.)

Hvilken rolle spiller grekeren midt inne i denne bloggen? Jo, han hjelper meg til å se ting i perspektiv. Jeg kan alltid velge hvem jeg skal sammenligne meg med. Noen gjør meg tristere. Noen gjør meg mer takknemlig. Det er mitt valg. Og uten nærkontakt med andre, som også våger å være sårbare, er det lett å gå videre fra det blå til det svarte. Relasjonene skaper risikoen, men de er på samme tid veien til det lysere.

Kanskje er det viktigste likevel at han gir en mulighet til å være medmenneske.

Min greske venn har vist meg en ting til: Midt i vellykketheten er det vanskeligere å se det elskbare, det skaper en distanse. I sårbarheten blir vi mer menneske. Og vi kan være medmennesker.

Refleksene motarbeider målet

Vi er mange som forstår verdien av å være sårbar, naken og plagsomt ærlig. Med hodet. Frikoblet fra kroppen...  Ryggmargsrefleksen er et instinktivt behov for å beskytte oss -og hindrer kanskje selv våre viktigste hjelpere til å komme i posisjon. Eller vi hindrer vår egen mulighet til å være til hjelp der andres vekst er avhengig av at vi selv våger.

• De beste innovatørene våger å gjøre seg sårbare ved å invitere flinkere folk enn dem selv -med risikoen for at han blir fortalt at han tar feil.
• De beste lederne kjenner at det gjør vondt når de skuffer, men går likevel ikke rundt når det er nødvendig.
• De beste foreldrene vet at det ikke er barnas anerkjennelse i øyeblikket som er viktigst, men den barna gir når de selv har fått metaperspektivet.
• De beste vennene er de som tør vise frem sine svakheter og tåler å møte dine.
• De tøffeste tør løfte på vanskelige følelser, tør å være blottstilt.

Men det gjør vondt! Egil Søby forteller at hemmeligheten bak hans suksess i kajakken er å tåle smerte. Derfor hengte han opp plakater rundt i huset for å få kroppen og underbevisstheten til å hente ut skjulte reserver: "Smerter er gøy. Det er mer på lager". Det skaper nye og mer hensiktsmessige reflekser.

Blue is beautiful!?

  

(E)liten?

“Hadde Norge vært en person, ville nordmenn flest ha mislikt ham” skriver politisk redaktør Sjur Holsen i BT idag. En velskrevet artikkel om “Norsk prestasjonsangst” –frykten for å dyrke eliten. Vel og merke den eliten som ikke lukter svette. Mens det er politisk korrekt å dyrke de som svetter og sikler, må vi passe oss så vi ikke blåser opp egoet til de skoleflinke. Eller til innovatørene og entreprenørene som lykkes med å ta sin kunnskap over i lønnsomhet.

Sjur Holsen berømmer Trond Giske for å tale varmt for at vi skal hylle matematikere og næringslivsledere like mye som Petter Northug. Riktig nok med et lite stikk i form av adjektivet “overraskende”. Ingen tviler vel på at Giske tør der andre tier, og etter å ha gjort en rekke gode entreprenørskapsgrep hadde jeg droppet adjektivet. Men til poenget: Dersom nordmenn ikke hadde likt møtet med seg selv slik den innledende setningen hevder, er det på tide med en kulturell dreining. Kultur handler om å skape felles emosjonelt materiale, og vi må gi heltene våre beste emosjoner. Uansett sektor, så lenge den er samfunnsnyttig.

Problemet starter allerede med begrepet “elite”. Det gir negative assosiasjoner straks vi beveger oss utenfor sporten. Da har vi valget mellom å bruke et annet begrep, eller skape nye synapser som gir andre assosiasjoner.

Kjernen i problemet er likevel ikke assosiasjonene til et begrep som elite, men til våre holdninger til alt som minner om nivåforskjeller. Det stikker dypt. Mange hundre år dypt. Vi er det eneste europeiske landet som har vært en kolonistat. Vi er det eneste land i Europa uten opplysningstid. Vi opprettet landets første universitet 334 år etter våre naboer i øst. Vi var et foregangsland som avskaffet adelen i 1814. Vi setter pris på at alle er like, og vi er magne som er stolte av denne kulturen. Dette er vårt felles emosjonelle materiale. Medaljens forside er utviklingen av det vi oppnår internasjonal anerkjennelse for: "Den norske modellen”. Og den virker! Men medaljen har en bakside –vi liker ikke å dele ut medaljer til enkeltpersoner! Som sagt, uten svettelukt. Og da må det vel bli færre som fortjener medaljer?

Utfordringen er: Kan vi ta vare på våre verdifulle likhetstanker, samtidig som vi dyrker frem enere? Det vil i seg selv kunne betraktes som en innovasjon –en hittil ukjent sammensetning.

Våre naboer i Europa bruker de samme målinger på kompetanse gjennom de omstridte PISA-testene. Som en bisetning mener jeg at ferdigheter som i dag måles gjennom PISA-tester bør utvides med digital komptanse og entreprenøriell kompetanse. Erfaringer viser at begge disse to er drivere av basisferdigheter som lesing, matematikk og naturfag. Men med dagens måle- og sammenligningsverktøy er det en viktig forskjell i bruken av målingene: Flere land har en dualistisk analyse ved at de både ser på middelverdier, og hvordan de i øverste kvartil utvikler seg. Med andre ord: Blir de flinkeste flinkere? Hvis vi ønsker å utvikle enere, må vi våge å måle både snitt og topplinja.

De fleste gode løsninger er videreføringer av fiaskoer og feilslåtte hypoteser. Her kommer kanskje en kandidat?

Finnes det en politisk korrekt måte å møte dette på? Kan vi finne et fenomen som ivaretar begge perspektiv? Kan vi i stedet for å snakke om elite, finne et begrep eller en rollemodell som er allment akseptert som et kunnskapsmessig forbilde? Et forbilde som motiverer våre unge, og som gir oss mulighet til å dele ut medaljer på flere områder.

 Problemet med forbilder er at vi inkluderer begge fasetter av et begrep som karakter: Både skolemessige karakterer og personlig karakter. Jeg ser ingen som dekker begge. Holder vi oss til den skolemessige betydningen er en av Norges største kunnskapsforbilder utvilsomt Fridtjof Nansen. De fleste unge har i dag sannsynligvis sterkere assosiasjoner til “Fridtjof” i Øyvind Bluncks skikkelse. Kanskje er en symbiose av disse to utgangspunktet for en plan for utvikling av den norske elite-kulturen? Fridtjof -både folkelig og kunnskapsrik!

Spørsmålet er, ville nordmenn flest ha likt ham, Sjur Holsen?

----------------------------------

Kred til et par personer som inspirerer meg på dette området, i tillegg til Sjur Holsen: Forskningsrådets Dag Oppen Berntsen, og NHOs Kerstin Laue.