Blått en dag

Joda, jeg vet at tittelen på den flotte sangen skrives “Blott en dag”. En sang om mindfulnes 150 år før noen fant på det ordet. Jeg fikk en lang tur på ski i går som endte i blåtimen etter 6 timer i fantastiske skiløyper og vakker natur. Noen ganger er jeg mindful, andre ganger er jeg full av tanker og bruker treningsturene til å sortere. Bildet til høyre har tittelen “Jeg tenker ikke så mye når jeg går”. Kunstneren er nok flinkere til å være mindful ute i naturen enn meg.

Jeg mislikte bildet da jeg så det, først og fremst fordi billedtittelen var skrevet med kullstift over hele bildet, og det mest synlige var ordet “ikke”. Jeg fortalte henne at jeg ikke er en ikke-person. Hun gikk i gang umiddelbart for å tone ned ikke-budskapet. “Selv om du ikke skal ha bildet vil jeg ikke ha et ikke-bilde”. Og nå henger det her på hytteveggen, med sin blå bakgrunn og mennesker som er halshogd –eller “fri” som kunstneren mente det symboliserte…

Pytt, pytt…

Gårsdagens lange skitur var en god økt for tankesortering. Noen dager er blå. Jeg er glad i blått. Mye av musikken jeg spiller er blå. Og kanskje er mine blå tanker alt for ofte mine kjæledyr. Jeg har lenge hatt en “pytt, pytt”-plakat på pulten min, for å hjelpe meg til å la flere tanker fare forbi. Det er jo en utømmelig kilde med stoff man kan plage seg selv med, eller i overmot innbille seg at man kan reparere. Og blir det for mye av de blå tankene, kan du ikke si til hjernen din: “Du skal ikke tenke så mye...”. Hjernen forstår ikke ordet ‘ikke’. Tvert imot blir det mer hvis du forsøker å stoppe den. La tanken komme, ta den opp, se på den og la den gå. “Så der er du igjen. Jeg kjenner deg veldig godt! Jeg kan kanskje bruke deg til noe i fremtiden, takk skal du ha. Men nå kan du gå videre.”

"Under promise –over delivery"…?

(sitatet over er et godt råd jeg fikk av min styreformann en gang-og i business er det nyttig! Men...)
Kilden til det blå ligger i skuffelsene. Når skuffelsene blir store nok kaller vi det ofte for ‘sår’.

Begge deler gjør vondt: Sår andre påfører meg, eller de sår som oppstår når jeg skjønner at jeg skuffer andre. Det er ingen skiller mellom de private og de profesjonelle relasjonene. Relasjon = risiko. Er du så heldig at du har en velutviklet evne til å bli glad i folk, vet du at det gjør vondere jo nærmere folk står deg.

Jeg har i årevis hatt en definisjon av det å bli voksen:

“Jeg er voksen den dagen jeg ikke sårer folk jeg er glad i”.

Jeg har luftet definisjonen med Dag Andersen, forfatteren av “Det 5. trinn”. En klok bok. Følgelig må han være en klok mann. Han mente ambisjonen var oppnåelig –og boka hans handler på mange måter om denne emosjonelle kompetansen. For min del tror jeg heller det er en definisjon på å være død enn voksen... Men jeg klarer ikke slippe målet –når jeg ikke klarer å leve opp til de forventninger jeg selv har vært med å skape er det vel mangel på empati, på relasjonell kompetanse, på selvinnsikt og evne til å bruke denne?

Men er det virkelig en klok løsning alltid å ligge på den sikre siden –sørge for at forventningene alltid er så lave at jeg kan overgå? Neppe. Da tror jeg ikke det haster så mye å bli voksen. Jeg vil heller falle ned fra et tre enn aldri å ha forsøkt å klatre i et. Men da er det godt det gjør vondt –hvordan skulle vi ellers lære? Og tilsvarende er det sannsynligvis riktig å vise andre at det gjorde vondt når du selv blir såret. Hvordan skal de ellers lære?
Den kloke klarer å unngå anklagen, men våger vise egne sår. Den objektive sannheten sitter ingen av partene på, men dine egne følelser kan ingen redefinere på dine vegne.

Meta-perspektivet

Midt i gårsdagens selvopptatthet sendte jeg en sms til en god venn i Hellas. Jeg vet han har hatt utfordringer. Kona hans har reist fra ham –sånt skjer andre steder i verden også. Han mistet mye av selvtilliten da han ble tidligpensjonert fra en ledende stilling i luftforsvaret –joda, vi er nok alt for mange som har definert egenverd utifra hva vi gjør og ikke hvem vi er. Og nå har den greske finanskollapsen skilt han fra alt han var stolt av –det flotte huset, turbo-bilen han kun tok frem på solskinnsdager, 1200-kubikken på to hjul som understrekte hans top gun-image. (Jeg la armen rundt ham en gang vi hadde vært sammen i noen utfordringer, og han nettopp hadde sagt han kom til å savne oss når vi dro hjem. Sjeldent emosjonelt til han å være. “Don’t mess with iron!” returnerte han. Med et smil som sa akkurat det motsatte.)

Hvilken rolle spiller grekeren midt inne i denne bloggen? Jo, han hjelper meg til å se ting i perspektiv. Jeg kan alltid velge hvem jeg skal sammenligne meg med. Noen gjør meg tristere. Noen gjør meg mer takknemlig. Det er mitt valg. Og uten nærkontakt med andre, som også våger å være sårbare, er det lett å gå videre fra det blå til det svarte. Relasjonene skaper risikoen, men de er på samme tid veien til det lysere.

Kanskje er det viktigste likevel at han gir en mulighet til å være medmenneske.

Min greske venn har vist meg en ting til: Midt i vellykketheten er det vanskeligere å se det elskbare, det skaper en distanse. I sårbarheten blir vi mer menneske. Og vi kan være medmennesker.

Refleksene motarbeider målet

Vi er mange som forstår verdien av å være sårbar, naken og plagsomt ærlig. Med hodet. Frikoblet fra kroppen...  Ryggmargsrefleksen er et instinktivt behov for å beskytte oss -og hindrer kanskje selv våre viktigste hjelpere til å komme i posisjon. Eller vi hindrer vår egen mulighet til å være til hjelp der andres vekst er avhengig av at vi selv våger.

• De beste innovatørene våger å gjøre seg sårbare ved å invitere flinkere folk enn dem selv -med risikoen for at han blir fortalt at han tar feil.
• De beste lederne kjenner at det gjør vondt når de skuffer, men går likevel ikke rundt når det er nødvendig.
• De beste foreldrene vet at det ikke er barnas anerkjennelse i øyeblikket som er viktigst, men den barna gir når de selv har fått metaperspektivet.
• De beste vennene er de som tør vise frem sine svakheter og tåler å møte dine.
• De tøffeste tør løfte på vanskelige følelser, tør å være blottstilt.

Men det gjør vondt! Egil Søby forteller at hemmeligheten bak hans suksess i kajakken er å tåle smerte. Derfor hengte han opp plakater rundt i huset for å få kroppen og underbevisstheten til å hente ut skjulte reserver: "Smerter er gøy. Det er mer på lager". Det skaper nye og mer hensiktsmessige reflekser.

Blue is beautiful!?