I
2013 så ble jeg kjent med et spennende kompetansemiljø i Grenland, OiW Process.
OiW hadde jobbet lenge med å rense produsert vann for oljeindustrien. Selskapet
var i ferd med å utvikle en ny og vesentlig mer miljøvennlig metode for slik
rensing. De ønsket litt hjelp å etablere prosjekter i virkemiddelapparatet. Det
fikk de.
Oljen
som kommer opp til prosessering på plattformene, inneholder mye vann. Dette
vannet må renses før det kan slippes ut, og oljedråpene som skal fjernes i
siste trinnet, er svært små. Det finnes flere teknologier for å rense produsert
vann. Felles for de ulike løsningene er bruk av kjemikalier i renseprosessen.
OiW sin løsning er basert på spisskompetanse innen separasjonsteknologi og bidrar
til en vesentlig reduksjon i kjemikalieforbruket, samt fjerning av de aller
minste oljedråpene som ikke er mulig å fjerne i dag.
I
vårt samarbeid etablerte OiW flere utviklingsprosjekter med støtte fra
Innovasjon Norge, Norges Forskningsråd og det regionale Oslofjordfondet for å
videreutvikle teknologi som fjerner de forurensingene eksisterende teknologi
ikke håndterer. Utløsende og muliggjørende!
I
begynnelsen av 2015 ble vi alle presentert for en ny utfordring. Norge trenger
et nytt deponi for farlig uorganisk farlig avfall når dagens deponi på Langøya
er fullt.
Primært
så skyldes behovet for et nytt volumdeponi store mengder forurenset svovelsyre
fra titaniumdioksid produsenten Kronos Titan i Fredrikstad og forurenset aske
som fjernes fra røyken til avfallforbrenningsanlegg i Norge, Sverige og Danmark.
Forbrenning av husholdningsavfall og biomasse gir varme og energi, og dessverre
et behov for store deponi til flygeasken.
Det
ble fra flere hold hevdet at vi har ingen Plan B, og at metoden som blir
benyttet i dag på Langøya er den beste, til og med «BAT», Best Available
Technology. I hvertfall i Norge.
Det
gjorde meg nysgjerrig.
Nærliggende
spørsmål var: Kan disse store avfallsstrømmene renses slik at vi reduserer
behovet for enorme deponi? Kan de ikke-fornybare ressursene i flygeasken bli
verdifulle råvarer i den sirkulære økonomien?
Etter
å ha bli kjent med OiW Process og deres kompetanse innen separasjonsteknologi
var det naturlig å spørre: «Albert, vi har et problem. Det blir hevdet at det
umulig å rense forurenset svovelsyre og flygeaske, slik at vi er nødt til å
deponere dette. Dere er gode på separasjonsteknologi. Hva tenker dere?»
Albert
Buer, styreleder i OiW Process svarte: «Det var pussig du sier dette. At ting
er umulig har vi hørt før. Det sa også et stort oljeselskap til oss når vi
ville rense produsert vann og fjerne de minste oljedråpene. Og så gjorde vi
det, vet du. Vi har ikke sett på dette, og kan ikke si det er umulig før
vi har forsøkt.»
OiW
Process forsøkte.
Tidlig
i 2015 hadde de fått så gode resultater at de lanserte sine ambisjoner i media.
«Separere er mulig - Fokuset bør være å utvikle en mest mulig miljøvennlig
løsning, der målet er å separere mest mulig og deponere minst mulig», sa daglig
leder Susan Heldal til Varden. Førstsiden i Varden fikk ikke nevneverdig
oppmerksomhet, bortsett fra en telefon fra en industriaktør som nok en gang
ønsket å formidle at dette var «umulig».
Med
ambisjon om å gjøre det «umulige» mulig, så etablerte OiW Process
datterselskapet Norsep. Resultatene gav økt tro og et større utviklingsprosjekt
ble etablert i samarbeid med industri og Innovasjon Norge.
I
2016 sendte OiW/Norsep sitt høringsinnpill til Klima- og Miljødepartementet som
Teknisk Ukeblad fant interessant. Overskriften ble «Vil bruke oljeteknologi til
å rense giftig flygeaske – Overrasket over hvor lite det er satset på dette».
Nå
er vi i 2017.
Mens
det har gått en kule varmt for mange som har engasjert seg i debatten, så har andre
jobbet ufortrødent videre og fokusert på hva som er kjernen i problemet og
utvikling av bærekraftige løsninger.
Titaniumdioksidindustrien
i Europa tok ansvar på 90-tallet og implementerte rense- og regeneringsanlegg
for sin forurensede syre. Teknologien er industrialisert, tilgjengelig og
anvendt. Men ikke i Norge. At forurenser betaler er allment akseptert.
Europa tok ansvar.
Sveits
har i mange år renset flygeaske og gjenvunnet bla. sink gjennom sin Fluwa og
Flurec prosess. Det har en kostnad. Sveitsiske myndigheter har likevel valgt
denne løsningen. Sveits skriver i sin nasjonale
satsning «It is ecologically and economically not acceptable to deposit
recyclable waste. This also applies for incineration residues. It is our goal
to improve the utilization of materials and energy during the entire lifecycle
of products and to reduce the need for waste disposal solutions».
Sveits tar ansvar.
I
år investerer Danmarks største avfallsforbrenningsanlegg i fullskala
HALOSEP-anlegg i samarbeid med Stena Metall for å rense flygeaske og nyttigjøre
seg av salter og metaller.
Danmark tar ansvar.
I
fjor annonserte Ragn-Sells at en fullskala Ash2Salt-prosess skal stå klar i
2019-2020 hos Sveriges ledende avfallshåndteringsanlegg. Ragn-Sells uttaler:
«Avfallet slipper exporteras, onödiga transporter kan undvikas och det renade
saltet får nytt liv som exempelvis gödselmedel eller vägsalt här i Sverige. Vi
är glada över att återigen ha lyckats förvandla ett linjärt avfallsflöde till
ett mer cirkulärt resursflöde.».
Sverige tar ansvar.
I
Telemark kan vi nå lese nyheter om Norsep som samarbeider med Energigjenvinningsetaten
for å bygge fullskala testanlegg ved et forbrenningsanlegg. Ren aske, salter og
metaller er resultatet i stedet for store mengder flygeaske som i dag må
deponeres. Selskapet har tro på at anlegget vil være på plass før Langøya er
full.
Jeg
gleder meg over at Telemark Utviklingsfond også har gått inn på eiersiden og
uttaler: «Hvis selskapet lykkes med dette, vil det være et stort framskritt. Da
løser vi blant annet mange problemer med lagring av farlig avfall. Dette har
styret tro på!»
Telemark tar ansvar!
Igjen
så er jeg nysgjerrig. Nysgjerrig på hvorfor vi ikke er flere som heier på
Ragn-Sells, Stena Metall og Norsep.
Mest
nysgjerrig er jeg på hvilket ansvar Norge vil ta!
Vil
vi etablere et volumdeponi og fortsette å deponere forurenset flygeaske og
forurenset svovelsyre på billigst mulig måte?
Vi
vet at både flygeaske og svovelsyre kan renses slik at deponibehovene blir
dramatisk redusert. At forurenser betaler er et akseptert virkemiddel for
bærekraftig utvikling og innovasjon.
Betydelig
reduserte deponibehov åpner for nye deponiløsninger.
Vil
vi ta ansvar for å utvikle norsk miljøteknologi som renser farlig uorganisk
deponiavfall mer kostnadseffektivt enn hva som benyttes i Sveits, Danmark og
Sverige?
Vil
vi utvikle norsk miljøteknologi som kan tilbys andre land, der produksjon av
forurenset flygeaske vil øke drastisk? Vil vi utvikle ny teknologi for sirkulær
økonomi?
Dette
er ikke et lokalt eller nasjonalt problem. Det er globalt.
Jeg
vet hvilket ansvar jeg vil ta.
På
samme måte som Klima- og miljøminister Vidar Helgesen ønsker et nytt nasjonalt
avfallsanlegg som gjør at han kan se barnebarna i øynene i fremtiden, så ønsker
jeg å kunne si til mine: «Det ble sagt at det ikke var mulig, men så gjorde vi
det!»
OiW Process/Norsep holdt et glimrende foredrag på Miljøkonferansen Telemark 2017 – Grønn industri i verdensklasse i oktober. Foredraget ble applaudert av industriaktørene i salen. Kortversjonen finner du her og er verdt 4 minutter av din tid: https://youtu.be/z5FGoxOX_l0
Syns
du mulighetsvinduet er verdt å se inn i, så finner du hele foredraget på
YouTube som gir deg enda mer fakta og kunnskap: https://youtu.be/sPwIvjBw8yI
Teknologioptimist
eller deponist? Valget er enklere enn noen gang.
Thor
Kamfjord
Kompetansemegler
– Forskningsbasert innovasjon i Telemark
Leder
Brevik Vel
Tidligere
Utviklingssjef i Telemark Fylkeskommune
Tidligere Bystyrerepresentant for Porsgrunn Arbeiderparti
Ønsker du kunnskap så er det mer å hente her:
ReplyDeletehttp://www.youtube.com/playlist?list=PLfmjKJjZhZJIjTP-VAYe9wLYuENMOd6JX