Jeg innrømmer det gjerne: Jeg er inhabil! Som brevigianer de siste 12 årene kan jeg lett parkeres i debatten om deponi i Breviks gruver. Hvis du likevel tror jeg kan ha et poeng skal jeg gi deg 2 grunner til hvorfor jeg mener vi ikke trenger noen konsekvensutredning:
1: Attraktivitet er en følelse
Bring inn psykologene.
Ikke ingeniørene, biologene, økonomene eller juristene!
Ryggmarksrefleksen i befolkningen blir betraktet som
kunnskapsløs motstand mot svært tiltrengt etablering av arbeidsplasser. De
assosiasjoner som deponi-industri skaper, er ikke unikt for oss med bosted i
industrifylket Telemark. Snarere tvert imot! Det er sannsynlig at vi er mer
tolerante, ikke mindre. Dermed vil den samme ryggmarksrefleksen prege alle som sitter
med Norgeskartet foran seg, enten for å dra på ferie, kjøpe eiendom eller
etablere virksomhet. Dersom assosiasjonen bygger på feil fakta, hjelper det selvsagt
å kunne slå i bordet med faglig og forskningsbasert informasjon. Men hvem vil
lese en 100 siders konsekvensutredning før man gjør seg opp en mening om hva
som er attraktivt? Hvem vil klikke på «Les
KVU’en her før du vurderer denne boligannonsen»?
Punktet ovenfor er likevel ikke mitt viktigste argument, det
kommer her:
2: Telemark står i kretsløpets stjernetegn, ikke deponiets
Telemark har en 1000-årig industrihistorie vi er stolt av.
Fra brynesteinseksporten før forrige tusenårsskifte, til saltproduksjonen for
400 år siden, til porselen, mineralgjødsel, mangan, sement m.m. i nyere tid.
Fellesnevneren for dem alle er at vi har hatt de mest bærekraftige
industriproduktene og –prosessene på kloden. Hadde miljøregnskapet vært
integrert med det finansielle, hadde industrien i Telemark også vært verdens
mest lønnsomme, med god margin. I dag klarer vi å hevde oss i global
konkurranse med aktører som har helt andre toleranser for miljøsynder. Andre
steder i Europa finner du store fjell med gips som avfallsstoffer fra kjemisk
industri, rundt Frierfjorden finner du ikke en liten klump en gang. Når ny
silika-produksjon planlegges, er konkurrentene aktører som slipper ut
avfallsstoffer i vassdragene. Avfallsstoffer som ikke finnes i
Telemarks-prosessen.
Deponi er ut, kretsløp
er inn!
De miljømessige negative effektene fra industrien vil før
eller siden få en kostnad som favoriserer Telemarksindustrien. Det er
strategien vi bør rendyrke. Forsøker vi å livnære oss både på
kretsløps-strategien og deponi-strategien, vil vi plutselig være en region som
ønsker å påvirke verden i feil retning: Vi vil få lobbyister og investorer som
gråter for bedre rammebetingelser for gårsdagens tankesett.
Valget om deponi i Breviks gruver er ikke et spørsmål om dette
kan gjøres billigere og sikrere enn andre steder. Det er et spørsmål om hvordan
vi fortsatt vil bidra til en global utvikling i bærekraftig retning. Dette er
vår industrihistorie, vårt selvbilde og vårt kall for utviklingen av et samfunn
som tar helhetlig hensyn til økonomi, miljø og mennesker.
Debatten om en konsekvensutredning er sunn! En
konsekvensutredning kan også være nødvendig for å få alle sider belyst. Jeg
tror likevel ikke vi trenger denne, fordi den ikke gir svaret på spørsmålene
som er viktigst.
Hei Bård . Dette var veldig bra skrevet og oppsummert. Jeg skulle ønske du kunne sendt det til avisene også!?
ReplyDeleteVennlig hilsen Solveig Rønningen
This comment has been removed by the author.
ReplyDeleteDet er fint at du selv konkluderer at du er inhabil. Din egen arbeidsgiver (Innovasjon Norge) har flere grensesnitt inn mot miljøet i NOAH som behandler og stabiliserer det farlige avfallet. Dine kollegaer har tydeligvis et annet ståsted enn det du har, men det kan selvsagt komme av at de har satt seg teknisk og kjemisk inn i de prosesser som NOAH har utviklet og ønsker å utvikle videre - også i andre land - blant annet med din arbeidsgiver Innovasjon Norge. Jeg er enig i oppsirkulering og gjenbruk/gjenvinning er målet. Dersom du setter deg inn i hva NOAH gjør med farlig avfall så ville du forstått at NOAH både gjenvinner, gjenbruker og resirkulerer UTEN at farlige stoffer kommer inn i næringskjeden, men tvert imot tas ut av kretsløpet. Du ville forstått at NOAH (faktisk også sammen med din arbeidsgiver) forsker på CO2 fangst, stabilisering av kvikksølv (ref Ubåt utenfor Fedje med 70 tonn kvikksølv) og ser på muligheter for å løse tunge avfallsproblemstillinger i utlandet. Vi snakker om komplekse problemstillinger der det å feile ikke er et alternativ. Gjenvinning av mineralene i tungmetallforurenset jord eller biprodukt er komplisert. Det er mulig og NOAH er sannsynligvis det selskap i nord Europa som kan mest om potensielle teknikker. De er krevende fordi ressurs i form av energi eller investering er tung og verdien av sluttproduktet er i beste fall null. En av de største utfordringene er at spesifikasjonen for farlig avfall varierer så mye at det er vanskelig å etablere industrielle prosesser i storskalaformat for å oppnå lønnsomhet. Skreddersøm av prosess til hver avfallsbatch er for dyrt og det er ingen snill onkel til å subsidiere behandlingen. Markedet må fungere av seg selv.
ReplyDeleteJeg ville anbefale deg å kontakte NOAH eller noen av dine kollegaer som har grensesnitt mot NOAH slik at du forstår verdien av det de gjør og at sluttproduktet som ønskes lagret i gruvene ikke representerer noen trussel for noen etter at det er lagret i gruverommet.
Hilsen Trond