Landbruksmeldinga Velkommen til bords -i Telemark

Igår var jeg invitert til Lars Peder Brekk og LMDs samling av fylkesmenn og fylkeskommuner og mine kollegaer i Innovasjon Norge for å si noe om Telemarks utfordringer og muligheter, og Landbruksmeldinga sin betydning sett med partnerskapets øyne. Fylkesmann i Telemark, fungerende landbruksdirektør Marita Oxum, Telemark Fylkeskommune, fylkesordfører (også han godt fungerende vil jeg si) Terje Riis Johansen, og leder for team nyskaping Didrik Bakken Riiser og undertegnede har hatt en runde sammen for å gi noen felles innspill.

Først noen fakta om Telemark:

Noen bilder fra landets vakreste fylke. I en av gjestebøkene på en besøksgård, Kvåle Din Gard –lokalisert i noe så fascinerende som et klyngetun i Hjartdal, fant jeg en utenlandsk gjest som hadde skrevet en sur kommentar i gjesteboka omtrent som følger: “Her har Visit Norway markedsført Norge på en måte som gjorde at jeg har kjørt 4000 km, også var alt jeg kunne ønske meg her i dette fylket”.

I forrige uke kunne dere lære helt nye ting med smak av forskningstyngde i NRKs program Brille. I hvilke fylker lyver folk mest? Telemark er eneste med 0%. Mao, vi har den jordnære, minst skrytete befolkningen i hele Norge (okey, jeg er innflytter!). Men alle kjenner historiene om fiskernes overdrivelser i motsetning til den trauste bonden –og vi er nok mest det siste. På godt og vondt, -det blir kanskje ikke mest innovasjon av det…?

I det samme programmet fikk vi presentert en gallup av de ulike partivelgeres forhold til silikonimplantater. Sp-velgere var minst positive. Til det kommenterte min navnebror Bård Tufte Johansen: ”I Senterpartiet mener de brøst ikke er til pønt, men til mjælkeproduksjon”.

Kanskje ennå mer saklig:

I Telemark utgjør landbruks-delen 42% av bevilgningene, dersom vi teller med lån som er finansiert gjennom rammen fra NHD. Med andre ord en svært viktig del av det vi jobber med i Innovasjon Norge Telemark.


Tilleggsnæringer:
Jeg velger å bruke det gamle ordet inntil landbruksmeldinga er vedtatt. Kanskje har jeg blitt glad i det gamle begrepet, men jeg er ikke sikker på om Bygdenæring er et bedre begrep for å kommunisere en viktig utfordring: Entreprenørene med utgangspunkt i gårdsbruk har store muligheter til å skape verdier i tillegg til kjernevirksomheten i landbruket. Dessuten er Telemarks største landbrukskommune Skien, -det kan selvsagt diskuteres om dette er en by eller bygd, men Skiensbøndene er en like viktig målgruppe når vi skal motivere for nyskaping. Derfor treffer kanskje begrepet tilleggsnæringer bedre?

Nivået har ligget på 12% siste 5 årene, med en svakt stigende tendens. Målet vårt er å komme opp i 20%. Fritzøe tjener i dag mer på sine tilleggsnæringer enn avvirkning av skogen.

Innovasjonshøyde:
Den mest innovative søknaden vi har fått, tror jeg var den som søkte om midler til “Frittgående egg”. Det viste seg å være en skrivefeil. Da ble jeg litt skuffa, for her trodde jeg vi hadde funnet et gullegg av en innovasjonshøyde. Telemark har for øvrig blitt landskjent for å ha støttet en bonde med hest som har startet turistvirksomhet hvor vi har støttet kjøp av vogn til å sette bak hesten. Sånt blir det vitser og artikler i nasjonale medier av. Vi tror likevel at alle som tar et skritt inn i noe nytt med målsetting om å treffe betalingsvillige kunder er bra! Særlig når det har nyttige sekundæreffekter for basis-virksomheten på gården: Arbeidsplasser , befolkningsvekst, kulturlandskap osv.

Dersom neste skritt for tidligere heste-eier, nå hest-med-kjerre-eier, finner samarbeid med andre aktører i bygda som utvikler nye forretningskonsepter, så har den første innovasjonen vært nyttig. Kanskje til og med vært utløsende…

I spenningen mellom innovasjon og verdiskapning ligger en god del av de prosjektene vi støtter, og sånn bør det vel være. Det er mye bedre med rask utbredelse av ny teknologi, en stadig kreative krumspring –her symbolisert ved traktoreggene.

Disse casene viser at innovasjon ikke bare handler om tekniske dingser, men evne til å få satt dette inn i ulike prosesser som tjenesteyting og anvendelse på flere områder. Her har vi satt i gang et internt prosjekt sammen med NILF, og så langt viser dette at innovasjon i verdikjeden er det viktigste virkemiddelet som forklarer produktivitetsveksten i landbruket, og at innovasjonsgraden er høy. Rapporten burde bli veldig interessant lesning for Abeila.

Likevel har vi sannsynligvis mye potensiale i å gjøre bonden til en mer aktiv partner i innovasjonsprosessene. Det skal jeg over til, først bare 2 eksempler på innovatører i Telemark:

Halvor Olsen hadde en drøm. Han var ingen odelsgutt, men kjøpte seg en gård i Drangedal for å realisere sin drøm. Som handler om å lage råvarer til gourmetkokker. I dag leverer han til de beste –med større etterspørsel enn produksjon, Den norske Opera får vente sier Halvor, Holte And og Gås er en merkevare han ikke tør risikere noe som helst ved når jeg spør om han ikke kan skaffe seg lisensproduksjon fra bønder i nærområde. Han har en nerdete lidenskap for dyrevelferd (kyllingene hans har mer boltreplass enn kravene barna har i norske barnehager) og de får førsteklasses ernæring. Hans største utfordring ligger i å få til effektive distribusjonskjeder, derfor ønsker han å utvikle samarbeid med andre som lager premiumprodukter under eget merkenavn.

Halvor Olsen er et av mange gode eksempler på bønder som har kommet inn i en portefølje av virkemidler som ikke handler om landbruk som bransje, verdiprogrammet. Innen Design er det eksempelvis 25% av bedriftene fra landbrukssektoren.

Telemarkrøra er historien om en svært ung bensinstasjondriver som så at hun hadde mer dekningsbidrag på vaffelsalget enn på bensin. Derfor startet hun vaffelrøre-fabrikk, med mål om å bli verdens største. Med selvutviklet jern og komplette system- og logistikkløsninger –som bl.a. går ut på å lære voksne damer å steke ihht kvalitetsprosedyrer –tenk, de som har stekt vafler i hopetall på dugnad for idrettslaget i alle år. Hun er David mot Goliat –og den største utfordringen er å slippe til på utsalgsstedene, fordi Goliat kjøper seg inn. Men forhåpentligvis krever du og jeg som kunder premium kvalitet så det blir markedsplass til innovatørene.

SWOT-analysen for landbruket i Telemark:

La oss først se på de interne sidene (styrker og svakheter):

Styrker:

• Svineproduksjonen er i sterk vekst i Midt-Telemark. 26-åringer som kjøper ut gården og investerer stort, satellitt-produksjon ,et kompetansemiljø rundt Bø.

• Melkeprodkusjon er stigende, med store investeringer og automatisering i Grenlands-området særlig. For 5 år siden var det 0 melkeroboter, men snart er det bare Fylkesordfører, den tidligere landbruksminster og kona hans som ikke har melkerobot.

• Det er et godt miljø for egg, flere investeringer på konsesjons-grensa på 7500 dyr.

• Mer enn hvert 4. eple som spises i Norge kommer fra Telemark. Konkurrerende lager/pakkeri/distributører har slått seg sammen. Epleblomsten og Union bryggeri tar råstoffet helt ut i sluttprodukter, og er gode representanter for raskt vekst i verdikjeden.

Svakheter:

• Saueproduksjonen har sunket med 30% i øvre del av fylket. Det har stor betydning for kulturlandskapet i kanskje den mest attraktive turistdelen av fylket (ikke si til folk ved kysten at jeg har sagt det). Men egnede utmarksområder tilsier at det bør være minst 50 årsverk i potensiale dersom noen vil!

• Vi har over 60% utleied areal i dag. Effektiviteten går naturligvis utover mer marginale jorder, og det får igjen effekt på kulturlandskapet. Tradisjonelt har vi lite kultur for å satse sterkt uten selv å eie, men dette er kanskje like mye holdninger som reelle svakheter. Men ansvaret for jorda har kanskje sammenheng med neste:

• Vi ligger i topp på avlingsskader. Ikke vet jeg om det er meteorologi, topografi, grøfting eller syting som er hovedårsak, men 365 saker i 2011 er høyt i et fylke som utgjør 3,5% av Norges befolkning.

Så til de eksterne sidene i dette bildet – trusler og muligheter.

Trusler: (før vi går til det morsomste, mulighetene)

• Ser vi litt frem i tid, så er det mange aktører på vei ut, uten at vi kan se den tilsvarende køen i generasjonen under som vil ta over. Her vil landbrukmeldingens forslag rundt odelslov forhåpentligvis gjøre det lettere med omsetting av gårdsbruk.

• Rovdyr er et problem, særlig for sauenæringa. Vi skjønner derfor ikke helt halvering av jaktkvota på gaupe eksempelvis.

Muligheter:

• Landbruk sett med innovasjonsøyne er akkurat som alle andre næringer. Og i alle andre næringer jobber vi med utvikling, innovasjon, basert på tre strategiområder: E-V-I

o Entreprenørskap: Det å få særlig unge til å satse. Mobilisering. Motivering. Finansiering. Kobling.

o Vekst i bedrifter: Dette er i landbrukssammenheng pr i dag stort sett investeringer til kapasitetsutvidelser og modernisering. Men i dette strategiområde ligger også innovasjonsprosjekter hos de veletablerte aktørene. Her har landbrukssektoren mye å hente, i det minste ved at bøndene i større grad tar rollen som den krevende kunden. Oppfatningen min er at innovasjonen kommer fra utstyrsleverandører, F&U-siden, “utenfra”. Den viktigste måten å øke innovasjonsdrivkraften fra bøndene selv, er kompetansebygging –og “smitteffekten” gjennom:

o Innovasjonsmiljøer: Dette kjennetegner alle de meste innovative: De deltar i nettverk hvor de får tilgang på ny kunnskap om marked, kundebehov, produksjonsprosesser, teknologi, -og finner partnere de kan gjøre ting sammen med. Skala-fordeler, eller ennå viktigere –komplementære ferdigheter. Her har vi foreløpig mye ugjort i landbruks-sektoren! Lokalmatprogrammet, Treprogrammet og Bioenergiprogrammet, FRAM og andre kompetansetiltak er gode eksempler, men det trengs mer gjødsel for å skape gode vekstkulturer.

• I Telemark har vi store utvidelsesmuligheter. Der andre fylker ikke har mer spredeareal igjen, har vi mye å gå på–som kan gi økt produksjon av hvitt kjøtt. Vi har også tilgjengelig mer beiteareal både til sau og storfe. Og der vestlandsfylkene knapt har plass til flere frukt-trær, har vi masse plass til både bier og blomster, og landets beste klimatiske forhold.

• Landbruk og stedbunden næring er en viktig partner og arena for reiseliv og opplevelser. Her bruker vi andre virkemidler enn BU-midler til det vi kan kalle bygdenæringer.

• Arbeidet i partnerskapet og tydelige satsinger skal også utfordres i form av en ny landbruksmelding som er til politisk behandling i disse dager.

• Vi kunne også ført opp potensialet for innlandsoppdrett av fisk. Landets første konsesjon for oppdrett i mærer i innlandsvann er på plass for oppdrett av innlandsørret i Fyresdal. Også her har vi et greit utgangspunkt mht kompetansemiljø, og ennå bedre utgangspunkt med egnede regulerte vann. Strengere bestemmelser enn våre naboer i øst gjør veien frem til lønnsomproduksjon noe lengre, men det kommer, tror vi.

All produksjon baserer seg på de samme elementene: Noe råstoff puttes inn i en prosess, tilføres energi, og går prosessen som den skal, kommer det ut et produkt i den andre enden som kunden er villig til å betale mer for enn kostandene til råstoffet, energien og styringen er både økonomien og ingeniøren fornøyd. Kan det skaleres, kaller vi det industri.

For innovasjonsprosesser er det viktigste råstoffet kompetanse, og enerigen heter lyst. Motivasjon. Dette gjelder også for landbruket. Derfor kan vi god si at det viktigste for økt produktivitet og innovasjon innen landbruket sitter mellom ørene på aktørene. Tankesett, de myke verdiene, kulturen.

Før sa vi gjerne:

“Skomaker, bli ved din lest”. Dette er odels-tradisjonen. Som Ole Paus sier “Far ble som sin far igjen, som mødrene fikk ektemenn og alt fikk være som det var”. Skal vi få til “draiven” vi trenger, må vi sette strek over og bytte ut “lest” med “lyst”. Gamlefar må gi fra seg rattet mens sønnen er på sitt mest potente. Da er vi visstnok rundt 27. Jentene er raskere modne, og litt yngre når de er på topp, selvsagt. I dag er det for mange som overtar først når de er på min alder. Det skjønner jo alle ikke kan være bra. Kompetanse, og slipp frem de som har lyst, -her ligger vår største strukturelle utfordring for å få ut potensialet. Kunnskap og lidenskap.

Landbruksmeldingens mål om 1% årlig vekst de neste 25 år er visualisert med det blå feltet. Det betyr at vi om 25 år produserer det samme som i dag med drøye 20% færre årsverk. De foregående 20 årene har vi imidlertid hatt en gjennomsnittlig vekst på 1,65%. Bedre enn de aller fleste bransjer. Ikke så mange vet det. Mer om dette kommer i rapporten IN og NILF lager om innovasjon og verdiskapning i landbruket.

Men kanskje er det et betimelig å spørre om vi skal legge lista på en lavere produktivitetsvekst de neste årene enn det vi har fått til de siste par tiår? Med den rød vinkelen fortsatt, produserer vi nesten 50% mer om 25 år enn i dag med samme antall hoder/hjerter/hender. Mer høyverdige produkter, mindre import, eller mer eksport…




Uansett:
I Telemark er vi klare til å ta utfordringen den nye landbruksmeldinga gir. Den gir oss handlingsrom, og det ønsker vi. Vi tror det er god styring å gi regionene ansvaret for detaljene, men med en intelligent koordinering på regionalt og nasjonalt plan der det et formålstjenlig. Eksempelvis for å kunne nyttiggjøre seg de andre verktøyene IN har i verktøykassa, til kompetanseprogrammer, til kobling på tvers av sektorer –det er alltid i koblingen det oppstår noe nytt.

I Telemark tror vi at vi har blant landets største vekstpotensiale, som vi fra partnerskapet sammen med næringa kan hente ut om vi også er best på samarbeid.

For å avslutte der jeg begynte, med en omskriving av Bård Tufte Johansen: “Vi mener at Telemark ikke bare skal være til pønt, men til mjølkeproduksjon”. Blant annet.